Bjørn Stærk

Getto: En historie om norske drabantbyer av Øyvind Holen. Res publica, 2021

Historien om den norske “gettoen” som en idé på jakt etter et sted å knytte seg til. Gettoen (eller eufemismer som svenske/franske/amerikanske tilstander) er et fattig og kriminelt område hvor minoritetene er i flertall, noe vi har hørt snakk om så ofte fra andre land at vi tar for gitt både at beskrivelsen er meningsfull der og at dette er noe som helt sikkert finnes her i Norge også, vi må bare finne ut hvor. Og hvor skulle vi isåfall forventet å finne en norsk getto? I Groruddalen og andre drabantbyområder, selvfølgelig. Det handler altså ikke om at for eksempel Furuset har en bestemt karakter vi med objektive øyne kan identifisere som “getto”, men om at vi har en mental forestilling om gettoen, hentet fra en tilfeldig miks av populærkultur og fakta fra ulike land, som vi velger å knytte til Furuset. Det er iallfall Holens poeng og boka er en historie om både denne mentale gettoen og om forestillingen om at det er noe alvorlig galt med drabantbyene, en forestilling som går helt tilbake til den gangen de første arbeiderklassefamiliene flyttet ut dit fra sentrum i etterkrigstiden. Poenget hans er at siden den norske gettoen bare finnes i hodene våre, er det først og fremst et mentalt kart vi behøver for å navigere der. Koblingen mellom dette kartet og virkeligheten er ganske løs og tilfeldig.

Jeg gikk lenge rundt og bekymret meg for forholdene i Groruddalen og andre minoritetstunge områder. Særlig kulturkollisjonen må jo være en kilde til konflikter, tenkte jeg, og det blir vel ikke lettere å lære språket og integrere seg av at man holder seg til sin egen gruppe. Og etniske nordmenn flykter, har jeg hørt, og på toppen av dette kommer islamsk fundamentalisme inn og heller bensin på bålet. Jeg tenkte på sånt i årevis før jeg innså at jeg ikke hadde lyktes med å forankre disse tankene i noe konkret rundt meg. Jeg har bodd i og nær Groruddalen nesten alle de tjue årene jeg har bodd i Oslo, men hvor er disse problemene jeg ser folk skrive om i avisa og på innvandringskritiske blogger? Ja, det er vel et annet sted i dalen, for her er det veldig ålreit. Året jeg bodde på Rødtvet kikket jeg ut mot østsiden av dalen og tenkte at det der er noe av det styggeste jeg har sett, der må det være kjipt. Nå bor jeg der selv, på Tveita, og sykler til barnehagen på Lindeberg hver dag og tenker at dette er noe av det fineste i Oslo. Hvor er problemene? Joda, det er både sosioøkonomiske og byplanmessige problemer her, men før man kan forstå dem må man avskaffe den mentale gettoen man har med seg utenfra. Det gikk opp for meg at jeg har stolt mer på synsingen til utenforstående enn på hva jeg kan se med mine egne øyne.

Holens prosjekt er å tømme forestillingen om den norske gettoen for innhold. Det er få ting jeg liker bedre enn god begrepstømning, det er som å få ryddet vekk rotet som har samlet seg på gulvet i det rommet vi setter rotet vårt i. Deretter kan man prøve å fylle begrepet med fornuftig innhold igjen, hvis man vil. Selv sliter jeg med å få et klart bilde av hva Groruddalen er. Jo mer jeg ser av den, jo vanskeligere er det for meg å si noe som helst som skal dekke helheten. Jeg kan til nød prøve å si noe om enkeltområdene: At Tveita er kjedelig men et parkparadis for småbarn, og at boligene rundt sykkelveien nordover gjennom Haugerud, Trosterud og Lindeberg er det området i Oslo som minner meg mest om de sykkelvennlige forstadsområdene jeg så utenfor Utrecht i Nederland i 2018. Jeg frykter bilene på Ytre ringvei og Smalvollveien, men ikke foreldrene i barnehagen vår. Full av gettoer er dalen iallfall ikke.