Bjørn Stærk

Framtida er her nå: Hvordan pandemien forandrer verden av Ivan Krastev. Res publica, 2020

Jeg rasket med meg noen nyutgivelser fra Res publica da jeg var innom for å lansere min egen bok. Denne var jeg skeptisk til fordi den handler om pandemien, som jeg er lut lei av og som altså ikke er over ennå. Til gjengjeld er den mer et essay enn et bok, så derfor ga jeg den en sjanse. Krastev forsøker å si noe om hvordan pandemien påvirker de store politiske trendene i Europa, med andre ord om temaer som liberalisme vs nasjonalisme, globalisering, spilleregler for økonomien, og tillit til demokratiet. Jeg skal ikke oppsummere noe særlig av dette, fordi jeg sliter med å finne fotfeste i boka. Det står nemlig ikke når den er skrevet og gitt ut. Den ble selvfølgelig både skrevet, oversatt og gitt ut i 2020, men når i 2020? Satt Krastev og skrev dette i mai? Juni? Juli? Den var nok ferdig før den andre bølgen veltet inn over Europa. Han nevner nemlig et sted at hans eget hjemland Bulgaria har sluppet relativt lett unna, og det gjorde de jo .. fram til oktober.

Pandemien har vært frustrerende for alle som forsøker å si noe som helst om forløpet, for eksempel at noen land har lyktes bedre enn andre. Vent bare noen måneder, så har alt blitt snudd på hodet. Nå er det ikke viktig for bokas budskap at Bulgaria har klart seg godt, men det viser hvor vanskelig det er for leseren å forholde seg til en fersk analyse av nåtiden og den nære fremtiden når den ikke bare er utdatert, men du ikke en gang vet hvilket utdatert virkelighetsbilde den er skrevet innenfor. Alle pandemibøker skrevet før pandemien er over burde åpnet med noe sånt som “denne boken ble utgitt i juli 2020”, som altså er det denne ble, viser det seg. Med andre ord skrev han den i april, mai? Greit, da forstår jeg litt bedre hvor boka befinner seg. Jeg prøver å huske tilbake til hvor jeg selv var, mentalt sett, den gangen. Det var etter det verste av den første bølgen og flere måneder før den andre bølgen. Det føles som en evighet siden. Tre-kvart år senere har vi litt mer overblikk, men også alt som sies om pandemien i dag vil fremstå utdatert for ettertiden om det for eksempel skulle komme en tredje bølge av muterte koronavirus som omgjør den endelige vaksineseieren vi håper på til en langdryg stillingskrig mellom medisinfaget og naturen.

Jeg har ikke noe særlig å innvende mot essayet, annet enn at det er litt luftig, men selve utgivelsen er enten ment som ferskvare eller så er den et utslag av overmot. Tenk å skulle sitte på våren 2020 og si noe om hvordan pandemien påvirker globaliseringstrenden! Én formulering i boka festet seg i meg: At vi europeere ikke teller europeiske døde, men franske, italienske, tyske. Europa og EU er ikke håndfaste nok som entiteter til at vi kan søke tilflukt i dem under krisen. Hva betyr det for veien videre? EU-prosjektet kan vel komme ut av dette både styrket og svekket. Det kommer an på prosesser som neppe er synlige for oss her og nå. Krastev åpner for begge deler, og det er selvfølgelig det sikreste du kan si om enhver stor trend: Ja, dette trekker oss nok mest i den retningen, men det kan jo også gå stikk motsatt. Joda. Så .. kanskje vi da bare skal la være å si noe om hva pandemien gjør med disse trendene, sånn inntil videre?

Noen ting tror jeg vi kan si noe om. Selv tok jeg sjansen i mai i fjor på å si at hjemmekontoret åpner for at en del heldige kontorarbeidere kan gjøre bruk av fjernarbeid til å slippe unna de sinnsyke boligprisene i storbyene. Det tror jeg fremdeles. En av få gode effekter av pandemien, for noen av oss. Bo og jobb hvor du vil! Og så vil jeg si at det at flyene nå står på bakken gir oss en kjempemulighet til å spørre om vi egentlig vil ha dem alle tilbake i lufta igjen. Det vil vi nok sikkert, de fleste av oss, men det er viktig å sette pris på noe så sjeldent som det å stå rett foran et veikryss og se de to veiene videre så klart som vi gjør nå. Men dette er altså mulighetene. Det jeg egentlig tenker mest på er de skjulte farene, det vil si alt det skumle vi ikke ser fordi det er nytt og foregår et annet sted enn der oppmerksomheten vår er, for eksempel i hjemmene til folk. Disse endringene - som vi altså ikke ser ennå - utvikler seg nå over så lang tid at de vil sette dype spor. Tenk for eksempel på hva isolasjonen gjør med psyken til folk. Altså ikke bare hva det gjør med innadvendte hjemmekontorarbeidere som meg, som egentlig har hatt det ganske bra, men hva det gjør med de utadvendte, de engstelige, de deprimerte, og med barn som ikke har ferdigutviklet de sosiale evnene sine ennå. Å bli nødt til å holde seg hjemme en stund under en global krise er stressende nok som en enkelthendelse, men dette er ingenting mot effekten av å leve isolert i et helt år. Uansett hvilken effekt dette har på deg, blir den hamret inn, dag for dag, uke for uke. Og vi kommer ikke til å forstå konsekvensene før lenge etterpå. Det samme gjelder de økonomiske effektene, hva de nå enn er. Eller se for deg at noen har funnet en unik mulighet for maktmisbruk i skyggen av krisen. Det er det selvfølgelig noen som har. Når krisen er over, vil disse personene ha hatt mer enn et år på seg til å virkelig sette klørne sine fast i .. hva det nå enn er. Mye vondt kommer for å bli i disse dager. Det vil ta årevis å ta igjen dette etterslepet av viktige, usynlige endringer som det kanskje vil være for sent å gjøre noe med når vi endelig ser dem. En 2021-utgave av Framtida er her nå vil derfor raskt være like utdatert som 2020-utgaven.