Bjørn Stærk

Pengeland: Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet av Oliver Bullough. Res publica, 2020

Forfatterens forord til den norske utgaven av Pengeland stiller et urovekkende spørsmål: Hvis det stemmer, slik mange av oss tror og får bekreftet av rangeringer som Transparency Internationals korrupsjonsindeks, at Norge og andre europeiske land er blant de minst korrupte landene i verden, hvorfor er det da gjennom våre banker pengene som stammer fra korrupsjon hvitvaskes? Er det ikke litt bekvemmelig å definere korrupsjon må en måte som kun rammer tyven, men overser heleren? Norske banker spiller ingen viktig rolle i Bulloughs fortelling om hvordan rike gjemmer pengene sine, men de deltar, de også. Panama Papers-avsløringen i 2016 viste at DNB hadde hjulpet 45 norske kunder med å opprette selskaper på Seychellene. I 2019 avslørte en varsler at det islandske fiskeriselskapet Samherji brukte DNB til å bestikke personer i Namibias fiskerimyndigheter. Økokrim startet etterforskning, men henla saken for noen dager siden. Når et islandsk selskap vil bestikke myndighetspersoner i Namibia, kan man ikke bare fly ned med en sekk med pengesedler. Denne formen for korrupsjon er umulig uten hjelp fra banker som DNB. Så hva er det vi egentlig mener når vi sier at Norge ikke er et korrupt land? Kanskje bare at korrupsjonen norske banker er med på er usynlig for oss, fordi den ikke rammer oss. Sveits, hvor bankene har en lang tradisjon for hvitvasking og skattejuks, skårer enda bedre enn Norge. Korrupsjonsindeksen fremstår dermed som en liste hvor ofrene befinner seg på bunnen og overgripernes medhjelpere på toppen.

Jeg har lenge slitt med å få grep om skandalene rundt hvitvasking og skattejuks. Greit, så en nordmann oppretter et selskap i et “skatteparadis”, men hva betyr det? Bullough forklarer det slik at det finnes et pengeland bortenfor statenes lover hvor ulike mennesker ønsker å plassere pengene sine, av ulike årsaker. Beboerne av Pengeland kan ha tjent pengene sine på alt fra korrupsjon og tyveri til mer ærlige forretninger, men når pengene først befinner seg i Pengeland, blir de en slags mørk materie som vi bare kan observere på indirekte vis. De kan ikke skattlegges eller tilbakeføres til de som eventuelt har rett på pengene, iallfall ikke uten flaks og ekstraordinær innsats. De er satt fri. Forbindelsen mellom for eksempel en politiker i Ukraina og en eiendomsinvestering i London abstraheres bort via en kompleks selskapsstruktur som er designet for å være umulig å trenge gjennom. I et slikt system kan man ikke trekke noen klar grense mellom legitime transaksjoner på den ene siden og hvitvasking og skattesnusk på den andre siden. Hele systemet er amoralsk og overnasjonalt.

Bullough forklarer en del av metodene som brukes for å flytte penger inn i Pengeland, men disse endrer seg hyppig i takt med lovendringer og internasjonale antikorrupsjonstiltak. Det som fester seg er helhetsinntrykket av et system som det er svært vanskelig å gjøre noe med, så lenge vi godtar at penger er en global ting, og ikke, slik det var i tiårene etter Andre verdenskrig, bundet fast til stater. Så lenge penger er internasjonale men lovverket ikke er det, vil smarte advokater og bankfolk alltid klare å åpne nye veier inn i Pengeland. Dette er uheldig for stabile demokratier, og en katastrofe for mindre stabile demokratier og autoritære land. Uten Pengeland ville det eksistert en øvre grense for hvor mye penger det gir mening å stjele fra en fattig befolkning. Med bankkonto i utlandet finnes det ingen slik grense. Du kan alltid stjele enda mer.

Boka får meg til å tenke tilbake på kritikken da hedgefondeieren Nicolai Tangen ble utnevnt til leder for Norges Bank Investment Management, som forvalter Statens pensjonsfond utland. Til tross for det snuskete i å inviterte statsråder og andre mektige forbindelser til et luksuriøst seminar like før utnevnelsen, og avsløringen om at både Tangen selv og hedgefondet han driver, AKO Capital, har plassert penger i skatteparadiset Cayman-øyene, førte ikke kritikken til noe mer enn at han avviklet sitt eierskap i AKO Capital. Var det forestillingen om at Norge ikke er et korrupt land som gjorde at ingen egentlig trodde noe særlig på at det var noe i veien med ansettelsen? Etter å ha lest Pengeland, ser jeg dette mindre som et “er dette korrupt eller ikke”-spørsmål, men urovekkende av andre grunner. Tangen er helt klart en av pengelendingene boka handler om, en sånn som har frikoblet seg fra landet han bor i og setter pengene sine i skatteparadiser og moderne kunst. Dette er en skitten verden som ikke burde eksistere i den formen den gjør. Men på den andre siden har boka gjort det vanskeligere for meg å trekke et klart skille mellom dette og Statens pensjonsfond utland, som også eier eiendommer i London og aksjer i skatteparadiser. Eiersksapet til investeringene er ikke skjult, men dilemmaet vårt er i utgangspunktet det samme som for korrupte russere: Et eller annet sted må man plassere pengene. Så lenge pensjonsfondet fortsetter å nøye seg med en forsiktig etisk profil, kan man vanskelig si at de har blitt besudlet av å ansette en ganske normal pengelending som leder. Også staten Norge er en innbygger i dette amoralske landet.