Jeg tror det er fullt mulig å være grønn, markedsvennlig og konservativ. Grønn filosofi pensler konservative ideer inn på et spor som sikrer langsiktig bærekraft. Markedet er et godt verktøy for å løse problemene våre, hvis vi vekter det riktig. Sammen forteller de oss at frihet, makt og verdighet må spre seg fra bunnen og oppover: Enkeltmennesker, familier, lokalmiljøer først.
Jeg spør hvorfor høyresiden snakker så lite om aktuell klimapolitikk.
Eksempler på det motsatte mottas med takk. Jeg har sikkert oversett noe, som denne fra Paul Joakim Sandøy: https://www.civita.no/publikasjon/nr-18-2015-bor-jordbruket-avgiftsbelegges
Høyresiden ser ut til å tro at klimaspørsmålet forsvinner hvis man ikke snakker om det.
En svakhet med forretningsmodellen til butikkjeder som fyller hyllene med generiske varer fra Kina: Et søk på Ebay finner ofte den samme varen til 1/5 av prisen og med gratis/billig frakt, sannsynligvis fra samme fabrikk. Må bare vente et par uker på levering. F.eks. trenger jeg stropper til bagasjebrettet på sykkelen. XXL har de for 49,- per stykk, Ebay for 10-12 kroner.
Så da er spørsmålet: Liker jeg XXL og ønsker å holde dem i live? Får jeg noe ut av å gå i butikken deres? Er de selektive i hva de selger? Har de ansatte jeg kan spørre om hjelp? Nei, nei, nei, og nei.
Power? Neppe. Clas Ohlson? Kanskje.
Neppe noen krise ennå, men hvis jeg var dem ville jeg tenkt på dette nå, og ikke om fem år. Og hvis jeg var gründer ville jeg spurt meg selv om det finnes et underbetjent marked for butikker som kan faget sitt, er selektive og har dyktige medarbeidere. Ikke nødvendigvis flere snobbebutikker, men noe et hakk over “kunnskapsløs, billig og kanskje dritt”-segmentet. F.eks. noen flere “vi vet hva vi driver med og det betaler du mer for, men du kan stole på at varen fortsatt fungerer om ti år”-butikker.
2017, året hvor klimaforskere diskuterer om de burde tone ned alvoret ved klimaendringer, for å bli trodd.
Det er blitt vanlig å hevde at den urovekkende klimakunnskapen må omskapes til et positivt budskap for å nå fram, og at såkalt «skremselspropaganda» virker mot sin hensikt. Det er Olav Elgvin ikke enig i. Han er stipendiat i sammenliknende politikk, og mener det er saklig grunn til både skremsel og…
Ser Babylon 5 om igjen for første gang på minst ti år. Ser svakhetene klarere enn sist, og sesong 1 er fortsatt treg, men herregud som den gjør alt av TV-serier siden til skamme.
Asle Toje er skuffet over at jeg kritiserte ham i omtalen av Raspails De helliges leir. Jeg er skuffet over at han har skrevet positivt om en bok hvor zombieflyktninger erobrer det hvite Vesten, og hvor det på hver side hamres inn at medfølelse med ikke-hvite mennesker er første skritt mot selvutslettelse.
Toje sier at han advarte mot innholdet i boka. Ja, deler av det. Jeg skrev at han holder rasismen på avstand. Jeg ville brukt en sterkere formulering hvis jeg hadde lest den engelske utgaven av omtalen hans, hvor han ikke etterlater tvil om at boka er rasistisk, noe han gjør i den norske.
Toje sier at han ikke anbefalte boka, og en femstjerners anbefaling er det ikke. Men den er full av positive vinklinger, og etterlater inntrykket av en hardtslående satire med interessante ideer om innvandringsliberalisme. Hvis dette er den mest kritiske omtalen Toje har skrevet av en bok, er det en dårlig omtale som han heller burde oppklare enn forsvare.
Også i andre artikler har Toje brukt De helliges leir som referanse for å forstå flyktningkrisen. Uten forbehold.
Toje kaller deler av boka forbløffende profetisk, og sammenligner Raspail med Orwell. Det eneste profetiske i boka er at mange flyktninger kommer til Europa med båt, og at noen europeere ser på dette som en invasjon. Alt annet er forskjellig. Motivasjonen til flyktningene. Reaksjonene til den europeiske eliten og folk flest.
Orwell skrev ikke Nittenåttifire som en spådom, men som en kommentar til sin tid. På samme måte tar Raspail oppgjør med trender i sin tid: Avkolonialisering, motstanden mot det hvite styret i Sør-Afrika og Rhodesia, adopsjon av ikke-hvite barn, ideen om at ikke-hvite kan bli europeere, og, viktigst av alt, ideen om at hvite bør møte ikke-hvite med barmhjertighet.
Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig. Hvis man skal orke å grave ut noe fra en søppeldynge, burde det jo være noe verdifullt. Men Toje graver ut noe banalt: At det er dumt å være så innvandringsliberal at man vil utslette sin egen kultur, slik hippien han siterer fra første kapittel ønsker.
Selvsagt er det dumt. Det interessante hos Raspail er hvor han mener denne selvforakten kommer fra: Sympatien med ikke-hvite mennesker. Det siste man burde kunne si om De helliges leir er at den er banal. Den er en finger i ansiktet på 1960- og 70-tallet. At Toje løfter frem den mest banale ideen i boka er en større fornærmelse mot Raspail enn noe jeg klarer å skrive om ham.
Toje sammenligner De helliges leir med Charlie Hebdo og Team America. Det er satire, og da skal man ikke ta det helt på alvor. Ja, og derfor forstår jeg at Raspail bruker vold og rasisme som et satirisk virkemiddel.
Nå skal man være ganske tøff for å nyte humoren i at bokas hvite helter jakter på ubevæpnete flyktninger de kan henrette, eller at en av de liberale godfjottene får kona si gjengvoldtatt. Man skal være ekstra tøff hvis man, i prat med en flyktning som kom til Norge via Middelhavet, forteller dem om den morsomme scenen i De helliges leir hvor alle flyktningene har en sexorgie på dekk, og ber ham overse hyllestene til kolonitid og apartheid og heller nyte bokas angrep på europeere som tar idealismen sin litt for langt.
Ja, tøff er kanskje feil ord. Noe i den retningen, iallfall.
Men all satire har et moralsk ståsted. Det er en moralsk sjanger. Mange av Charlie Hebdo-tegningene har brukt rasisme som virkemiddel, men fra et antirasistisk ståsted. Raspails ståsted er hvit makt. Man kan diskutere om det er riktig å bruke rasisme til et godt formål. Men det bør ikke være tvil om at det er galt å bruke rasisme til et ondt formål.
Man kan diskutere kunstnere som bruker mørke impulser på en tvetydig måte, eller som leverer mesterverk til tross for at de er avskyelige mennesker. Men De helliges leir er like tvetydig som en slegge.
Flere har også kritisert Toje for at han stiller den opp mot Frantz Fanon’s Jordens fordømte, som han mener er like rasistisk i motsatt retning. Jeg har ikke lest Fanon. Det får jeg gjøre. Men det skal mye til å være like rasistisk som De helliges leir. Det skal mye til å være halvparten så rasistisk som De helliges leir.
La meg si dette så klart som mulig. Jeg vet at Toje ikke er rasist, men jeg mistenker at han ikke forstår rasisme. Jeg vet at han avskyr identitære som går i Raspails fotspor, men jeg mistenker at han ikke forstår flyktningkrisen. Han er ikke en kyniker, men han er villig til å overse kynisme for å skåre et poeng mot innvandringsliberalere. Han har ikke begått en slags tankeforbrytelse, men han har lest dårlig om et tema han burde være sterk på.
Har det noe å si? Det finnes verre ting enn å lese dårlig. Men jeg har hatt respekt for Tojes tekster om innvandring. Den respekten er borte. Kanskje har det noe å gjøre med tiden vi lever i. Raspails beundrere sitter i Det hvite hus, reiser ut på Middelhavet for å fange opp flyktningbåter, og viser muskler i europeiske valg. Jeg har ikke tålmodighet med kløneri om noe så viktig, fra en som har fulgt temaet så lenge.
Bjørn Gregory-Stærk avlegger meg en nesepustende visitt når Morgenbladet (7. juli) anmelder Jean Raspails – De helliges leir (først anmeldt 16.12.2016). Leseren får vite at Stærk hadde respekt for meg, men ikke lengre – ikke etter dette. Hva er dette utilgivelige som har skjedd? Vel, jeg skal ikke b...
“Denne valgkampen kommer til å handle om skatt.” For en trist visjon. At valget skal stå mellom partiet som øker utgiftene og partiet som øker skattene.
Denne valgkampen kommer til å handle om skatt. Arbeiderpartiet har lovet å øke skattetrykket med 15 milliarder og Høyre vil senke skattetrykket med 25 milliarder. De fleste av oss betaler gjerne mer skatt, dersom det går til å forbedre velferdstilbudet. Men er det det Arbeiderpartiet kommer til å br...
Anmeldelsen min av De helliges leir er gaven som gir og gir. Først forklarte Jonas Haugsvold meg hos Document at boka er et komplekst stykke fiksjon, og at det er så vanskelig å forstå det ubehagelige budskapet at han selv ikke har fått det til. Riktignok insisterte Fjordman og andre i kommentarfeltet på at de både forstod og var enige med budskapet. Men Haugsvold mente at det var feil å lese noe politisk inn i en politisk satire som stort sett bare beundres av politisk engasjerte innvandringsmotstandere.
De siste dagene har jeg utvekslet mail med en som ikke har lest boka, men vil fortelle meg at det ofte finnes flere måter å lese en bok på, at budskapet ikke alltid ligger opp i dagen. Dessuten er boka, som han ennå ikke har lest, og som det skal være så vanskelig å forstå, usedvanlig forutseende, for snart vil millioner av afrikanere flomme inn over Europa.
Og nå snakker Christian Skaug om den “mentalt antiseptiske innstillingen til romankunsten” jeg gir uttrykk for, og sammenligner det med et svensk bibliotek som nylig destruerte Pippi-bøker. Man kan mene mye om hva vi skal gjøre med rasistiske formuleringer i gamle barnebøker. Men jeg tror spørsmålet ville vært enklere hvis Astrid Lindgren som en reaksjon på sin tids antirasisme hadde skrevet boka “Pippi og slavehandlerne”, hvor Pippi hjelper pappaen sin med å fange slaver i Vest-Afrika. Raspails rasistiske beskrivelser av ikke-hvite og latterliggjøring av barmhjertighet er ikke et symptom på sin tid, men et opprør mot den.
Hva Haugsvold vil forstår jeg ikke. Men Skaug vil ha i pose og sekk. Han vil løfte frem en politisk satire som han mener er viktig og aktuell, men han vil samtidig at ingen som er uenig med dem skal ta ideene i romanen på alvor. Han vil mene at Raspails satire treffer fienden, men også at fienden ikke skal ta til motmæle. Han er tøff nok til å nyte en satire hvor ikke-hvite zombieflyktninger massakreres til fortellerens hurrarop, men lar tårene flyte når noen sier at budskapet i boka er umoralsk.
Ellers skal visst Toje komme med et svar også. Jeg håper han bruker anledningen til å lese boka på nytt og innrømme at selv en halvhjertet anbefaling var for generøst. Han burde være for smart til å hevde at bøker ikke har noe budskap, og for redelig til å gjemme seg bak Pippi Langstrømpe.
https://morgenbladet.no/boker/2017/07/flyktningen-som-zombie
Samtiden har lagt noen gamle utopiske ideologier bak seg, men etterstreber selv nye, som utryddelsen av politisk urene tanker hos det moderne mennesket. Romankunsten og barnebøkene må vaskes ideologisk rene.
Skriver om boka Energy Democracy, den rikeste kilden til ideer om klima og energi jeg har lest på lenge.
Tyskernes energivending springer ut av en type konservatisme den norske høyresiden har glemt.
Gratis forslag til masteroppgave i sosialantropologi: Gi bort-lista på Finn. Viser den at vi hater Ikea, elsker Ikea, eller begge deler?
God politikkhistorie. Samtidig gjenspeiler det den absurde situasjonen at en kommentator kan oppsummere tilstanden i norsk politikk uten å nevne den udetonerte bomben, klimapolitikken. Det blir en slags ønsketenkning, hvor det som i Hustads øyne burde være en sak kun for “new age-segmentet”, faktisk kommer til å forbli det. Det kan gå sånn denne høsten også, men saken er full av sprengkraft det ikke er mulig å ønske seg bort fra.
För en utomstående kan norsk politik te sig obegriplig. Några ideologiska skillnader mellan höger och vänster finns egentligen inte. Den sittande högerregeringen ökat de offentliga utgifterna med det dubbla jämfört med den tidigare socialistregeringen. Staten spenderar nu årligen 1, 3 biljoner. Samt...
Schrödingers bok: Relevant og viktig, men det som står i den kan ikke tas på alvor.
Bjørn Stærk har anmeldt Jean Raspail «De helliges leir» i siste nummer av Morgenbladet. Her skriver han at Documents utgivelse av en norsk utgave av boken er «det morsomste som har skjedd norsk innvandringsdebatt på lenge». Det morsomme er ikke at det politisk korrekte etablissementet stadig må h
Hør! Klapringen i tastaturer fra feriestrender, hotellrom og de tusen hjem. Kronikkene er på vei.
Debatt hos The Energy Gang om hvorvidt fornybarsatsingen til Statoil og andre oljeselskaper kan tas seriøst, og om de vil klare å omstille seg til en verden etter olja. (Nei, og neppe.)