2018-12-09 10:37
Jeg sendte akkurat av gårde en tekst om samme tema om mitt ambivalente forhold til den liberale idealdebatten. Den får snakke for seg selv når den kommer. Men jeg tror Erik Tornes misforstår litt hva debatten går ut på. Joda, det går an å lage en avis som bare inneholder meninger redaktøren er enig med, men jeg tror ingen påstår at Aftenposten eller NRK bør være slike medier. Spørsmålet er heller om idealet han vil følge er mulig i praksis. Han formulerer det presist her:
“På debattplass er vi redaktører, ikke meningsdommere. Vi prioriterer og velger hva vi skal publisere, men vi ønsker ikke å ta parti i de pågående debattene. [..] Aftenposten skal på debattplass også være et speil av det samfunnet vi er en del av.”
Erik setter Aftenposten i en nøytral posisjon som jeg tror ikke er mulig, hvor man speiler samfunnet slik det er, og viser de debattene som foregår. Men påvirkningen går begge veier. Speilet påvirker samfunnet. Debattene er ikke upåvirket av oksygenet de får fra store medier. Kan det være at folk som har bakgrunn utenfra de store mediene ser dette klarere? At de som kommer innenfra overvurderer hvor mye nettmediene på ytterkanten får til på egen hånd? Jeg tror HRS forstår veldig godt hvilken enorm forskjell det er på å snakke om FNs migrasjonsavtale til sine faste lesere og å få representere den ene siden i debatten på NRK.
Jeg har ikke sterke meninger om hvordan Erik skal gjøre jobben sin. Det jeg sier er vel heller at han gjør en jobb. At det å speile samfunnet er feil metafor. At man påvirker debattene gjennom å velge hvem og hvilke temaer som skal prioriteres.
Jeg vil heller si det sånn at jobben til en debattredaktør er å legge til rette for gode debatter om viktige temaer. Altså at man må ta stilling til hvilke bidrag som gjør debatten god, og hvilke temaer som er viktige. Og det å kritisere disse vurderingen er legitimt, når man har et annet syn på hva som er gode debatter og viktige temaer. Å si “det bidraget der gjorde debatten dårlig” er ikke det samme som å si “jeg vil bare høre meninger jeg liker”.
Eivind Trædal spenner bein på seg selv når han fullstendig opphever skillet mellom ord og handlinger.