Hva er forskjellen på å si “jeg tilhører den antirasistiske venstresiden” og “antirasistene har rett om dette”?
Det første er en identitet og gruppetilhørighet, og ikke egentlig noe man kan diskutere. Det andre legger vekt på argumenter og mulighet for å lære, tenke nytt, tenke selvstendig. Vinklingen Rolness ønsker avslutter debatten før den har startet, som er ironisk, når temaet er hvor viktig de gode og åpne debattene er.
Altså, dette er ideer fra den antirasistiske venstresiden. Men kan det være at de også kan ha en viss gyldighet for folk som ikke tilhører den gruppen? At det kan ha en verdi å snakke om enkeltideer uavhengig av hvilken side man heier på? Det er iallfall en klassisk ytringsliberal idé jeg er helt enig i.
Har skrevet litt om hvorfor jeg valgte å støtte Bannon-boikotten på Nordiske mediedager.
Lytt til dem som har noe på spill. Våg å trekke noen grenser.
Helt siden oppstarten har Vivende handlet om å bygge et selskap som gir dyktige senior IT-konsulenter en mer rettferdig del av kaka. Nå takker vi gode starthjelpere for all bistand, for i vår videre ferd er Vivende 100 prosent eid av de ansatte. Les historien om Vivende her 😄
For de som sitter fast i Europa på grunn av SAS-streiken (inkludert kanskje meg, i Manchester) er jo dette en god anledning til spørre om råd i Togferie.
Rart innlegg. Det er jo ikke det å intervjue Bannon som har fått kritikk, men at han inviteres til konferanse. Et avisintervju kan bli godt eller dårlig og vil bli vurdert etter resultatet. Å være en hovedgjest på konferanse er en ære i seg selv, uavhengig av resultatet.
Jeg har ventet med å skrive ordentlig om saken selv, fordi jeg trengte å tenke. Men nå er det noe på vei.
I en diskusjon i redaksjonen denne uken stilte vår USA-korrespondent et interessant spørsmål: Er det intervjuer Aftenposten ikke kan gjøre?
“Migrasjonskrisen er underlig. Vi kjenner alle folk som gikk av skaftet i 2015”
Ja, som Toje selv, som brukte den til å introdusere Norge og Danmark for De helliges leir og lyktes i å legge det bak seg som en ikke-sak.
Norges håndtering av migrasjonskrisen bør granskes, skriver Asle Toje.
For de som er interessert i debatten rundt Bannon på NMD, scenenekt og sympatiboikott foregår det en lignende krangel i Nederland akkurat nå etter at Mona Eltahawy avlyste en tale på De Balie i Amsterdam: https://www.mihai.nl/how-mona-eltahawy-stepped-on-the-big-dutch-dick/
Argumentene fra begge sider høres veldig kjente ut, men denne har pågått lenger. Nederlandske minoriteter har boikottet stedet i to år etter en debatt i 2017 som ble preget av islamhat. Her forklarer de hvorfor: https://www.oneworld.nl/interview/de-balie-wordt-al-jaren-geboycot-waarom-is-het-nu-opeens-nieuws/
“I have not been here for two years, not since the ‘Islam debate’. I was asked to speak at an event that took place there, but withdrew when I heard about #BoycottdeBalie and explained to the organizers why. I think it’s important to support boycotts like this. Organizations such as De Balie use their platform to earn from complex social problems and marginalized groups. They do so in an exploitative and irresponsible way, by seeking and stretching the boundary of stigma, and by legitimizing xenophobic populists.”
Jeg vet ikke nok til å ta stilling ennå, men dette ligner så mye at de som har meninger om den norske utgaven bør kjenne til den.
Egyptian-American journalist Mona Eltahawy was for the Dutch a national hero as long as she fought against conservative Muslims, but became a pariah as soon as she took on the enablers of Dutch far-right conservatives.
“You don’t listen to the science because you are only interested in solutions that will enable you to carry on like before. Like now. And those answers don’t exist any more. Because you did not act in time.”
Read the full text of the speech Greta Thunberg gave to MPs at the Houses of Parliament
Økningen i skogbrannfare er vel kommet for å bli, men dette er ikke den nye normalen. Normalt vær finnes ikke lenger.
Det første som slår meg ved denne debatten er hvor langt sentrum i norsk offentlighet har flyttet seg i retning ytringsliberalisme siden bl.a David Irving ble invitert til Lillehammer Litteraturfestival i 2008. På det tidspunktet var Irving allerede mer avkledd enn Bannon er nå og dermed på mange måter en mindre kontroversiell gjest. Men han ble avinvitert. Denne gangen står kritikerne temmelig alene.
Det andre er hvor svak argumentasjonen er: “Dette har fått enkelte til å protestere, fordi de mener Bannon er en rasist og krigshisser som ikke fortjener en slik «anerkjennelse». Men da har kritikerne misforstått. Bannon er der for å svare for seg, ikke for å forelese.”
Som er en stråmann. En uvilje mot å sette seg inn i hva kritikken går ut på. Og det er ironisk, siden det klassiske argumentet for ytringsliberalisme er at åpne debatter hjelper deg å forstå motstanderen. Enden på visa blir dermed at man neppe kommer til å ha lært noe nytt om Bannon, fordi det ikke er åpen debatt han driver med. Og til tross for at kritikerne spiller med åpne kort, lærer man ikke noe av dem heller, fordi man ikke lytter.
Mye av målet mitt Ytringsfrihet annotert er ta en bok mange ytringsliberalere likte i 2013 og oppdatere den slik at de forstår bedre hvorfor noen kan være uenig med dem. Gi beskjed hvis du vil forhåndsbestille.
Leder: Det skal svært gode grunner til å nekte noen å delta i den offentlige samtalen. Det finnes ikke slike for å nekte den kontroversielle Steve Bannon adgang til et arrangement i Bergen.
Teorien om at folket i vestlige land blir byttet ut med innvandrere får ikke bare støtte blant høyreradikale og identitære grupper. Det er i ferd med å bli mer utbredt i den offentlige opinionen og bidrar trolig til å senke terskelen for fremtidige voldsepisoder, skriver Franck Orban. https://www.minervanett.no/fra-ord-til-handling/
Status på Ytringsfrihet annotert: Sendte et utkast til smarte folk og har fått gode tilbakemeldinger jeg har brukt den siste uka på å håndtere. Flere er på vei. Dette er hvorfor det er gøy å skrive bøker.
En fyr kontaktet annonsører på Resett og oppfordret dem til å slutte. Resett svarte med å henge ham ut, og leserne fulgte opp med å grave fram adressen hans. En annen begynte å kontakte flere annonsører, så Resett laget en sint artikkel om ham også. Nå har det utløst et Spartakus-øyeblikk på Twitter hvor haugevis av folk kontakter annonsører, med stor suksess.
Fin og oppløftende påskeaktivitet, uansett effekt. Resett er bølla som mobber den ene som stikker hodet opp, og den neste, så det eneste som nytter er at alle deltar.
Selv oppfordret jeg nylig folk til å vende ryggen til Resett. Hvis du har meg og Resett-ansatte på vennelista, synes jeg det er fint om du velger mellom meg eller dem. Jeg forstår dere som har åpne lister av prinsippielle grunner, men ellers synes jeg man bør vurdere å la være. Det laget de selvsagt en sak om. Det gjør de kanskje om deg også, hvis du blir med. Men de neste femti? I verste fall får du navnet ditt listet opp i en sutreartikkel om “mobben som forfølger oss”.
Jeg er ikke veldig opphengt i at dette er Den Store Viktige Tingen å gjøre. Jeg har bare tenkt en del på dette med normer i det siste mens jeg jobber med den nye utgaven av Ytringsfrihet. Så som at alle samfunn har normer, og at de kan håndheves eller flyttes på. Jeg synes det er fint med en norm mot bøller, og trist og rart at mange oppfører seg som om det er selve tanken om normer som er det store normbruddet. Jeg tror også at motargumentet “men da føler de seg bare enda mer ekskludert” er misforstått. Ja selvfølgelig, men dette handler ikke om dem, men om alle oss andre, som langt på vei har latt et ekstremt nettsted etablere seg som et legitimt ytterpunkt på norsk høyreside.
“Kaufmann, Eatwell and Goodwin fail to see the danger in what they are proposing. Their arguments rest on the notion that there is a normal, reasonable amount of nationalism or ethnic preference that can be accommodated in order to keep majority-white populations happy, and that this settlement needn’t shade into racism and violence.”
The word ‘Caucasian’ was first used as a term for white people in the late 18th century, by men who believed they were making objective scientific judgments about the world. In 1795, the naturalist Johann Friedrich Blumenbach, a professor at Göttingen University who owned a prodigious . . .
For et par år siden skrev jeg om hvordan jeg reduserte flyskrekken min. Den gikk selvsagt aldri ned i null. Ulempen med at jeg har flydd mindre de to siste årene er at perioden før turen hvor hodet mitt er fullt at hvit støy har blitt litt lengre. Jeg har kjørt på halv kapasitet i en uke.
Heldigvis har jeg bygget opp noen gode mestringsstrategier for turen: 2 diazepam, pusteøvelser og to gladteite synthwave-album: Current Events av Mitch Murder og Take my Time av Highway Superstar.
Med en gang vi lander er jeg tilbake i 100. Men mange er ikke så heldige. Angsten er der hele tiden, kanskje uten at andre vet det. Jeg kjenner noen av dere, og jeg beundrer dere for det dere får til. Stå på.
Jeg er mest lettet, men også bittelitt skuffet, over at Brexit ikke skjer samme dag som vi drar til Aberdeen.
Passende nok har jeg skrevet på et nytt etterord til Ytringsfrihet de siste ukene. Det vokste og vokste til det ble 2/3 så langt som originalen, og jeg var akkurat i mål da NMD ringte. Førsteutgaven handlet mye om hvorfor man som regel bør ta en åpen debatt om det meste, etterordet om hvorfor man i blant ikke bør gjøre det. Det som frustrerer meg mest med det ytringsliberale synet her er ikke at jeg er så uenig, (det er mye bra i det, under en del forutsetninger), men at man ikke en gang forstår hvorfor noen kan mene noe annet. Som Anki Gerhardsen sier her, “jeg skjønner ikke at det er så vanskelig”. Ja nettopp. Uvitenhet er ikke et argument. Tenk hvor mye tyngre dette ville veid hvis hun sa, “jeg skjønner at dette er vanskelig, men selv vurderer jeg det slik at ..”
Uansett, ny bok kommer nok før sommeren. Siden jeg gir den ut selv, tar jeg mot forhåndsbestillinger med takk.
Refser kritikerne: – Urovekkende aksjon for ytterligere polarisering, mener Anki Gerhardsen 10. april 2019 15.05 av Pål Nordseth Foto: Rune Nilsen Det har ikke gått upåaktet hen at Nordiske Mediedager i Bergen har hentet inn Steve Bannon som et av årets trekkplaster. Filter Nyheter Den 65 år ...
Kult! Jakten på den grønne lykken har solgt så bra at den kommer som pocket i mai. (Og hvis litt flere tar sjansen på Å sette verden i brann, er det håp for den også.)
Jeg har ingen sterk mening om hvorvidt alle bør boikotte Nordiske mediedager. Men jeg sa iallfall nei selv i går. (De virket frustrerte over reaksjonene, jeg tipper det må være en del som har sagt nei før de kom til meg på lista.)
Uansett er jeg enig med kritikerne i at vi allerede vet hva Bannon vil: Bruke mediene til å få islamhat og nasjonalisme til å fremstå som et legitimt ytterpunkt, i stedet for som noe livsfarlig og utdatert. Å behandle dette som en hvilken som helst annen debatt er å si til millioner av europeere at vi er usikre på om de hører hjemme her. Når vi også ser at han forgjeves prøver å gjøre seg relevant i Europa og har mistet innflytelse i USA, blir dette i tillegg flaut.
Det er gøy å få et sunnere forhold til klærne sine. På lørdag er det klesbyttedag: https://naturvernforbundet.no/klesbyttedagen/
Bruk-og-kast mentalitet gjelder ikke bare billige plagg fra de store kleskjedene. Gjenbruk av klær kan også preges av denne mentaliteten, hvor lave priser…
Onsdag deltar jeg på lanseringen av Ove Jakobsens nye bok om anarkisme og økologisk økonomi, på Peloton i Oslo kl 19. Blir en prat om verdien av utopier og om det egentlig finnes noe alternativ.
I skyggen av debatten om klimatiltak foregår det en mindre kjent diskusjon som har store konsekvenser: Trenger vi et alternativ til vekstbasert kapitalisme, og hvordan ser et slik alternativ ut? Et av svarene er økologisk økonomi – en økonomi som ikke tærer bort sine egne forutsetninger. Ove Jakobsen er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet i Bodø. I sin nye bok 'Anarchism and Ecological Economics, a transformative approach to a sustainable future' undersøker han koblingen mellom økologisk økonomi og et annet utopisk prosjekt, anarkismen. Bjørn Stærk skriver i sin omtale av boken i Morgenbladet at Jakobsen ser på utopiske ideer som et middel som kan rive oss løs fra vante tankemønstre – og vise oss hva som kan være mulig hvis vi tenker annerledes. Utopien er ikke en plantegning for en perfekt verden, den er et verktøy for å utforske en mulig retning. Ove Jakobsen presenterer sin bok med et 30 minutters foredrag, etterfulgt av en samtale mellom han selv og Bjørn Stærk, programmerer, samfunnsdebattant og forfatter.
2016: 1 Civita-publikasjon om klimapolitikk 2017: 1 2018: 1 2019: Jo, nå skal dere høre her!
Kan klimadebatten bli like polariserende og uforsonlig som innvandringsdebatten har vært?