Heh - satt og ventet på den: Den årlige kronikken “slutt å kritiser Black Friday for det er bra at fattige kan kjøpe dårlige forbruksvarer som er designet for å gå i stykker litt billigere enn til vanlig.”
Jeg skrev en del om myten om billige forbruksvarer i Jakten på den grønne lykken. Mye av dette markedet er en bløff som er designet for å få deg til bruke mer penger på sikt uten at du får mer igjen for det. Logikken er litt den samme som kredittkort: Billig nå, dyrt senere. Og på samme måte som med kredittkort har ikke alle råd til å velge det smarteste kjøpet. Ikke fordi billige forbruksvarer og kredittkort er så bra, men fordi det er dyrt å være fattig, så da sitter du fast.
Uansett, det finnes et Black Friday som går hele året, hvor du kan kjøpe ekte kvalitetsvarer til en enda lavere pris: Finn og andre bruktmarkeder. Jeg tror egentlig mange ikke er klar over hvor god kvalitet det er på ting som selges brukt i Norge. Vi er et rikt land som flommer over av gode produkter. Jeg bruker dette spesielt mye nå som vi har fått barn og må kjøpe ting hele tiden. Det aller aller gøyeste er når du kjøper en kvalitetsting, bruker den seks måneder til vi ikke trenger den lenger, og så selger den videre til samme pris. Altså .. gratis. Fordi kvalitetsting faller sakte i verdi.
Klimaaktivistenes boikott av Black Friday er en nedlatende kritikk av dem som faktisk er nødt til å handle på salg.
Fint å se at annonsørinnhold får kritikk internt i Aftenposten. Men noe av det som gjør en avis til en avis og ikke bare et firma er at man kan ta debatten offentlig, slik Morgenbladet gjorde, i stedet for å gjemme seg bak en glatt og anonym talsperson.
Jeg synes det er rart at en avis ikke en gang skriver om en så viktig debatt om seg selv. Det er en nyhetssak at to så mektige selskaper samarbeider på en måte de får hard kritikk for. En uavhengig redaksjon bør klare å se den nyhetsverdien.
Ansatte i Aftenposten reagerer på at Equinor får låne plattformen til podkasten «Forklart». Et allmøte i forrige uke var «overraskende konfronterende», ifølge klubblederen.
Der kom svaret mitt om annonsørinnhold, og så er vel debatten over for denne gang:
Aftenpostens stabssjef Morten Andersen svarer på kritikken min med at jeg ikke presist nok har beskrevet hvordan de produserer annonsørinnhold. Det kan hende og er jo også noe av problemet. Det er vanskelig å forklare hva Aftenposten driver med uten at det høres ut som en anklage om samrøre. Det er det ikke, men det bør bekymre Aftenposten at troverdigheten deres er avhengig av at leserne kjenner organisasjonskartet deres.
Andersen spør hvorfor det er dumt å påpeke at annonsører har ytringsfrihet. Det er dumt fordi Aftenposten selvsagt skal ha lov til å gjøre dette, de burde bare ha vett til å la være.
Selv lurer jeg på hvorfor det bare er stabssjefen som svarer på kritikken Aftenposten har fått den siste tiden, og ikke redaktørene. Det er tross alt deres troverdighet som står på spill.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/2GgMea/kort-sagt-fredag-22-november
**
Men én god ting har kommet ut av denne Equinor-kampanjen: De har tatt alle de mest utbredte ideene om hvorfor norsk olje er bra og assosiert dem med en manipulativ annonsesjanger. Neste gang du hører “derfor leter vi etter mer olje” tenker du på reklamen på t-banen.
Siden sist jeg testet Mastodon (desentralisert mikrobloggtjeneste med mange fine ideer) har det kommet en norsk node, https://snabelen.no. Så nå er jeg der: @bjoernstaerk@snabelen.no https://snabelen.no/@bjoernstaerk
En fin ting med desentraliserte sosiale medier (som jeg var inne på i slutten av Ytringsfrihet annotert) er at de kan hjelpe med å løse sensurdilemmaet på Twitter og Facebook: Enten er det gærne milliardærer som bestemmer hva vi kan si eller så oversvømmes man av gærne brukere.
På desentraliserte medier flyttes sånt ned til det nivået vi er vant med fra andre områder i livet. “Her i vår gruppe godtar vi X, men ikke Y.” Dermed får man normer, men på et menneskelig nivå, ikke et verdensomspennende byråkrati med ti tusen moderatorer og algoritmene deres.
3 Toots, 70 Følger, 59 Followers ·
Fikk tatt med jobben på Silk Road før helgen, en nyåpnet veganrestaurant som serverer en femtenretters smaksmeny som følger silkeveien fra Middelhavet til Kina. Det var godt og ikke minst gøy. Jeg er ikke og blir ikke vegetarianer, men jeg har oppdaget at god vegetarmat er spennende. Det er uvante ingredienser, nye smaker. Hvis du er glad i mat, så har du lyst til å prøve god vegetarmat.
Uansett, der var den første avisanmeldelsen ute, og de er helt enig: “Det er vanskelig å forstå hvordan et så ambisiøst og idealistisk prosjekt skal overleve økonomisk, men jeg håper de får holde på lenge nok til at flere oppdager at ren plantemat kan være mer enn stusslig og nevrotisk helsekost.”
Silk Road overbeviser i krevende oppgave: Vegansk, økologisk og kortreist fine dining.
Har i helgen hatt det samme foredraget om grønn lykke i hverdagen på to steder, på en næringslivskonferanse og for Ungdommens fylkesting i Buskerud. Gøy begge deler og folk var fornøyd, men de reagerte litt forskjellig.
Næringslivsreaksjonen: Ved å pakke inn maten bedre kan vi redusere matsvinn og CO2-utslipp.
Ungdomsreaksjonen: Hvordan får vi til systemendring uten å vente på at de gamle dør?
Siden jeg har beina i både den pragmatiske og den idealistiske klimakampen forstår jeg begge to.
Jeg er helt åpen for at det finnes folk som har drukket for mye identitetspolitisk tran, men min erfaring er disse ideene ofte er nyanserte og verdt å kjenne til, mens angrepene på dem ofte blir en slags moralpanikk. Det er verdt å ha f eks antirasistiske ideer i verktøykassa når man snakker om politikk, historie og kultur, selv om det kan være vanskelig å bruke dem riktig. Mer verdifullt enn “Jaså får man IKKE LE av noe lenger!!”
Problemet med denne prinsippfaste ytringsliberalismen er ikke at den er så feil men at den er så unysgjerrig og lukket. “Noen her brukt et verktøy jeg ikke forstår til å kritisere noe jeg føler meg trygg med. Uhørt!” Som er ironisk når Knut Olav Åmås advarer mot at “viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge.” For jeg ser ikke noe vilje til å forstå karikaturen han tegner her.
Og forøvrig, les Ytringsfrihet annotert, som er det du får når en ytringsliberaler tar denne typen kritikk på alvor.
KOMMENTAR: Hvem du er, er blitt viktigere enn hva du faktisk sier og hvilke argumenter du har.
«Samtidig som ungdommen har tatt til gatene i klimaprotest, og altså gått til sak mot staten, har det norske felleseide, statlige oljeselskapet Equinor åpnet pengebingen og pumpet millioner inn i PR-kampanjer rettet spesielt mot ungdom.» Equinor og samarbeidspartnere får nå velfortjent tyn for den skamløse promoteringen av norsk olje. Få med deg denne kommentaren av Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen!
Ser jeg fikk svar fra stabssjefen i Aftenposten. Skal lese senere, men jeg har et dumt spørsmål: Hva er en stabssjef i Aftenposten? Har det med personalansvar å gjøre? Er det for redaksjonen eller også for Brand Studio og andre avdelinger?
Og der var det første svaret ute, i form av en annonsørkronikk fra Aftenposten produsert av Bjørn Stærk Innholdsproduksjon. Jeg har ingenting å gjøre med innholdet.
Skriver om Aftenpostens annonsørinnhold og det å ha vett til å vite hva du ikke bør selge bort, selv om du få penger for det.
Det ble mange runder med Aftenposten om denne for å bli enige om formuleringer som ikke antyder noe uetisk. “Løgn og bullshit” er vel litt sterkt? Ok, dropp løgn og forklarer at bullshit er innhold man ikke bryr seg om er sant. Ah, men “ikke bryr seg”? Ok, så dropper vi forklaringen.
Men så blir hele setningen for sterk: “Men når du først har bygget opp et apparat for å produsere og formidle innhold som er sant og riktig, hvorfor ikke bruke det til bullshit?” Her må det presiseres at “apparatet” ikke er redaksjonen. Osv.
Dette i seg selv illustrerer problemet: Det er veldig vanskelig å forklare hva Aftenposten gjør uten at det høres ut som en anklage om redaksjonenelt samrøre. Det er det ikke, de har bare gjort det vanskelig for seg selv ved å legge alt dette under paraplyen “Aftenposten”.
Avisbransjen har begynt å konkurrere med reklamebransjen.
Veiviser for hvilke venner du bør gi hvilke av mine signerte bøker til jul: Livssynsnerden => Å sette verden i brann Sinnasyklisten => Jakten på den grønne lykken Kranglefanten => Ytringsfrihet annotert
Veiviser for hvilke fiender du bør gi hvilke av mine signerte bøker til: Nyateisten => Å sette verden i brann Markedsliberalisten => Jakten på den grønne lykken Onkel “er jo ikke lov å si noe lenger” => Ytringsfrihet annotert
Vivende har blitt gaselle og det er vi skikkelig stolte av. I følge Dagens Næringsliv er gasellene Norges raskest voksende og mest vellykkede bedrifter. En gaselle må ha minst doblet omsetningen på fire år, og tjene penger. Selv om vi jo visste at tallene gjorde at vi hadde tilfredsstilt kriter...
Baconmannen er bare en variant av “hva, [ny matrett]?? vi klarer da oss fint med [gamle matretter]!” Her er hemmeligheten med å velge noen flere kjøttfrie retter hjemme og spise på gode vegetarrestauranter i blant: Det er ikke bare god mat, det er annerledes mat, og dermed gøy og spennende. Og noe av det er så enkelt som bare å lære hvordan man tilbereder grønnsaker, og plutselig blir kjøttmaten din bedre den også. Vegetarjulebord? Joda, kjipt (?) å ikke få med seg den tradisjonsrike ribba og pølsene. Men hvis det er laget av folk som kan vegetarmat, blir det sannsynligvis årets matopplevelse. Gode ting mange ikke har spist før. Jeg blir ikke vegetarianer jeg heller, men heller dem enn baconmenn som har knyttet identiteten sin til Maten Jeg Spiste På Nittitallet.
Bra intervju om ekstremisme og ytringskulturen på nettet fra det som har blitt min favorittpodcast innen kunnskapsformidling, Factually med Adam Conover.
Author and extremism researcher J.M. Berger joins Adam this week to discuss the surprising similarities between white supremacist and Islamist extremists, the ways extremist groups frame their hatred to seem more appealing and what social media services need to do to stop its spread. This epi...
“Men så er det noe som har plaget meg. Jeg har holdt mange foredrag om §112 og de beste har jeg holdt for grupper med ungdommer. Det merkverdige med disse ungdomsgruppene er at de i større grad fokuserer på teksten i §112 enn det jeg selv har gjort, de tar ordene i bestemmelsen mer på alvor. "
Klimasøksmålet stiller i skarpt relieff den miljøpolitikken vi fører mot idealene i Grunnloven. Vi møter derfor teksten i §112 med en idé om at den ikke kan bety at vår verden må endres radikalt. Men det er det som står i teksten.
Supert på Høvik bibliotek i går med foredraget “Grønn lykke gjennom antiforbruk” med forfatter og Aftenpostenskribent Bjørn Stærk. Stort engasjement i salen! Hanne fra bokhandelen var med og solgte bøker - en typisk julegave til refleksjon og nytenking. (Hun har helt sikkert noen liggende - løp og skaff deg!) VELKOMMEN IGJEN til vår lokale møteplass - Høvik bibliotek!
De har fått til noe bra på Høvik. Lokalmiljøet har reddet biblioteket fra nedleggelse, og fordi kommunen stadig foreslår å legge det ned, er det mange i området som passer på å bruke det. Det er arrangementer der hele tiden, blant annet forfatterforedrag nesten hver uke.
Jeg snakket der i går om Jakten på den grønne lykken. Har gjort det mange steder, gjerne små og middels store biblioteker. Det har blitt en del av oppdraget deres, og de gjør jobben sin. Men det kommer kanskje ti og hører på. Høvik? Minst tretti. Full sal, stort sett folk fra området tror jeg. Masse debatt og boksalg.
Andre biblioteker jeg har snakket på har fått til andre gode ting. Oppsal bibliotek er åpent hele dagen, du kommer inn med bibliotekkortet. Og de nye bibliotekene mange mellomstore byer har fått et ordentlig fine, godt egnet til være et samlingspunkt for byen.
Og uansett hvor jeg drar: Flinke, engasjerte bibliotekarer som føler et ansvar for stedet de bor på.
Lørdag kl 15 snakker jeg om grønn lykke og forbruk på Høvik bibliotek.
Forbrukersamfunnet skulle gjøre oss lykkeligere og verden bedre, men dette er en bløff, mener Bjørn Stærk, kjent skribent i bl.a. Aftenposten. Dette foredraget handler om de mørke sidene av forbrukersamfunnet og om hvorfor vi heller bør tenke som antiforbrukere: kjøpe holdbare, reparerbare og etisk produserte produkter som er gode både for miljøet, for andre mennesker og oss selv. Høvik bokhandel er med og selger bøker som forfatteren kan signere. Kaffe, te og kjeks.