Augustin ba til Gud som barn om å få slippe straff på skolen. Var mye syk, ønsket å bli døpt, men ble frisk før dette skjedde. Anså seg selv og hele huset som troende, bortsett fra faren. (s28-30)

Forteller om da han stjal pærer som barn. Stjal dem bare for å stjele, nyte selve synden. Kastet pærene fra seg. (s47)

Hvorfor går man på teater for å leve seg inn i andres lidelser? Et ønske om å se andres tilgjorte skuespillersmerte, som bare når til overflaten, som urene negler som klår i sjela. Er det rart han kom bort i synd og elende? (s53)

(Angrende synder-fortelling som ikke sier så mye interessant om det å endre mening, fordi det bare handler om hvor totalt idiotisk han var før, i stedet for å prøve å forklare det han mente.) (s59)

Da han var 19-28 år levde han i en verden av løgn, var en forført forfører. Tok høyere studier, fulgte en grunnfalsk “religion”. (s65)

En venn lot seg døpe da han var alvorlig syk. Augustin lo av det, vennen ble sint. Så døde han. (s74)

Men selv på denne tiden hadde Gud latt ham forstå at ting ikke er sant bare fordi det er pent fremført, eller falskt bare fordi det forklares på en enkel måte - og heller ikke omvendt. (s97)

Han stilte spørsmål han slet med til en kjent manikeer, Faustus, som alle skrøt av. Oppdaget straks at mannen var helt uvitende om de fleste temaer, kunne bare en del om litteratur. Hadde ordets makt men ingenting mer. Augustin begynte å tvile på om han kunne gi svar. Samtidig var Faustus åpen om uvitenheten sin, ærlig om hva han ikke visste. Augustin ble mer skeptisk til manikeerne og de som hadde skrytt av Faustus. (s97-98)

Hadde fortsatt omgang med manikeiske “utvalgte”, selv om han hadde gitt opp å få noe ut av læren deres. Ble opptatt av “akademikerne” i stedet, filosofer som tvilte på alt, mente at mennesket ikke kan finne sannheten. Ble samtidig værende blant manikeerne. (Sosial faktor, altså? Ville ikke miste vennene.) (s104)

Ble nå mer åpen for kirkelæren, men uten å lande på noe. Lyttet til ulike filosofer han mente stod høyere enn manikeerne. Meldte seg ut fra manikeerne, men nølte med å gi seg helt over til andre filosofer. (s109)

Hørte på den kristne predikanten Ambrosius. Ønsket å få ham i tale for å stille spørsmål, men fikk bare snakke med ham i korte stunder. Ble mer åpen for at den hellige skriften kunne ha svarene han lette etter. (s113)

Innså at det han hadde rakket ned på i alle år ikke var selve kirketroen, men hans eget tankefoster. “Så tankelaus og så gudlaus hadde eg vore at eg hadde stige fram med klagemål mot noko som eg ikkje hadde brydd meg med å setje meg inn i.” (s114)

Begynte å tenke på hvor mange ting vi stoler på uten å ha sett det selv. Hvis vi ikke stoler på andres fortellinger kunne vi ikke gjort noe som helst. Vi vet ikke en gang hvem som er foreldrene våre, hvis vi ikke stoler på det de forteller oss. (s116)

Levde fortsatt “fra synd til synd”. Sendte bort samboeren for å kunne gifte seg med en svært ung jente, men i påvente av dette fant han en annen elskerinne. (s131)

Fant et argument mot manikeerne: Hva slags skade kan Den Onde gjøre på Gud? Hvis han kan skade, er Gud sårbar og forgjengelig, men hvs ikke, hvorfor skulle de bry seg med å kjempe, slik manikeerne mener at de gjør? (s135)

Fortsatte å lete, var nå trygg på at manikeerne tok feil. De ville heller tilskrive det onde til Gud enn å innse at de selv hadde gjort noe galt. (s136)

Fikk en venn, Firminus, som trodde på astrologi, men hadde et dilemma: Han visste at han var født nøyaktig samtidig med slaven til en venn av faren. Hvordan skulle man da kunne spå framtiden deres, kun ut fra fødselstidspunktet? Augustin mente at dette var umulig uten å vite om de var født inn i en rik familie eller som slave. Derfor er det bare tilfeldig når astrologiske spådommer slår til. (s142)

Gud ord hadde nå slått rot i hjertet hans, han var trygg på kunnskapen om Gud, men våget ikke å ta steget videre ved å endre livet, gå gjennom den trange port. (s159)

Konfronterte seg selv. Augustin hadde trodd at hvis han bare fant sannheten, ville resten følge av seg selv. Nå visste han hva som var sant, men orket likevel ikke å ta steget. Var skamfull, hadde dårlig samvittighet. Alle motargumenter var utslitt, bare frykten holdt ham tilbake. (s172)

Det er ingenting underlig ved å både ville og ikke ville på samme tid. Sannheten løfter sjelen opp, vanen drar den ned. Dermed får vi to viljer og ingen av dem er hele. (s175)

Han både ønsket og ønsket ikke å tjene Gud. Stred mot seg selv. Det var ikke en fremmed natur han slet med, men sin egen synd. (s175)

Fant til slutt motet til å overgi seg. Fant et skriftsted, Romerne 13:13-14 som åpnet hjertet. Lyset strømmet inn og tvilen og mørket vek bort:

La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.

Etterord

Augustin leste filosofi de ti årene han studerte i Kartago. Aristoteles, aritmetikk, geometri, astronomi. Ble kjent med manikeerne, en forbudt religiøs undergrunnsbevegelse med tilhengere fra nordvest-Afrika helt til India og Kina. Så på seg selv som opplyste og reformerte kristne. Mani bygget denne læren på babylonsk, persisk og kristen religion, og dette var også en variant av gnostisk tenkning om frelse gjennom opplysning av selvet. (s354)

Manikeerne mente at ondskapen i verden kommer utenfra. Vi er ikke ansvarlige, det er ikke vi som skal lastes, men den onde substansen, en ukjent annen. Et psykologisk frigjørende budskap. Augustin forstod etterhvert at manikeerne i Kartago var mindre opplyst enn han hadde trodd. Oppdaget at oppskrytte Faustus var en snill og velmenende mann med talegaver, men ukjent med vitenskapene. Hadde bare lest noe av Cicero, lite av Seneca. (s356)

I 384 fikk han stilling som professor i retorikk i Milano. Moren hadde flyttet etter ham og ordnet forlovelse med en rik jente fra en god familie. Han brøt med manikeerne, forsøkte å finne ny forankring i skeptisismen, slik Cicero hadde gjort. Skeptikerne, ie tilhengerne av den akademiske skolen, tvilte på at kunnskap finnes. Det eneste vi har er mer eller mindre gode grunner for at noe er sannsynlig. (s359)

Hadde det store frelsesøyeblikket i “hagen” bak huset i Milano. Overhørte et barn som sang et refreng, “ta og les, ta og les”. Plukket opp en bok med paulusbrevene og fant Romerne 13:13-14. Kle dere i Herren Jesu Kristus. (s362)

Confessiones ble skrevet fra 397 til 401 like etter at han ble biskop i Hippo Regius. Den ble kanskje skrevet fordi han ble møtt med skepsis. Han var en intellektuell og talefør retoriker som tidligere var motstander av kirken, mistenkt for å være manikeer i skjul. Hadde kanskje behov for å forsvare seg. (s365)