Vokste opp med frykten for en dømmende Gud som fulgte med på alt og kunne sende folk til helvete for alle småsyndene på listen. Mener i dag at et slikt gudsbilde er traumatiserende. Hvorfor la barn leve med en slik frykt? Må lære om tilgivelse. (s26)

Ble mobbet av andre jenter på skolen på Tøyen fordi hun ikke gikk med hijab. Hadde økonomiske problemer hjemme. Familien måtte flytte flere ganger, faren var mye borte. (s30)

Levde i frykt for at barnevernet kunne komme når som helst hvis det ble kjent at faren var lite hjemme. Dette kunne de derfor ikke snakke høyt om. Hun trodde på de verste ryktene om barnevernet. (s34)

Moren begynte med hijab, ble mer religiøs, kanskje for å finne en identitet hun kunne føle seg hjemme i, i et samfunn hvor hun følte seg utenfor. Hun begynte å bli strengere om hvordan Laial skulle oppføre seg offentlig. (s35)

Det var mot morens vilje at hun begynte med hijab. Det gikk rykter hvis hun snakket med gutter, det var viktig å unngå kontakt. (s40)

Det var først i ettertid hun forstod hvor kraftig friheten hennes hadde blitt innskrenket. Særlig strengt når søskenbarna var tilstede, hun opplevde at de rapporterte på alt hun gjorde, og oppførte seg annerledes når de var der. (s45)

Det var overnattingstur på ungdomsskolen. Hun var den eneste med hijab som klarte å få lov til å være med. Hadde fine opplevelser. En smak av frihet å kunne dra på hytte. Hun så opp til jentene som levde friere, med pene klær, sminke, musikk. (s46)

Foreldrene skilte seg. Fikk en tung periode på ungdomsskolen, med mye fravær og dårlige karakterer. Levde et dobbeltliv, hvor hun opprettholdt fasaden som skoleflink ovenfor moren. (s50)

Hun tok av seg hijaben for å treffe en gutt med norsk bakgrunn. Moren fikk telefon fra naboen med en gang. Eksempel på neegativ sosial kontroll. (s54)

Hadde ikke opplevd rasisme på denne tiden, bare dumme nysgjerrige spørsmål. Hadde ingen forståelse for de rundt henne som mente at USA kunne takke seg selv for 11. september-angrepene i 2001. (s62)

Opplevde et sterkt press for å gifte seg da hun og moren besøkte familien i Libanon. Måtte avvise den ene beileren etter den andre. Følte seg som om hun var på utstilling i en butikk. Moren tolket motstanden som at hun ikke lenger var jomfru. Laial ble sint men forstår i dag hvordan de tenkte. Dette var en naturlig måte å etablere en trygg framtid for barn i Libanon. Lot seg etterhvert overbevise om at det var egoistisk av henne å si nei. Det ble forlovelsesfest i Libanon. Så skulle de reise hjem til Norge og komme tilbake for bryllup etter at hun var ferdig med videregående.(s70-73)

Æreskulturen i en del minoritetsmiljøer fører til at alt du gjør gjenspeiler seg på familien og miljøet ditt. Derfor viktig å stramme tøylene på familien. Æreskulturen hindret henne i å be om hjelp utenfra. Moren var allerede skilt, det ville gi et dårlig inntrykk om hun også brøt forlovelsen, være et tegn på at dette var et dårlig hjem. Hun fikk en kjæreste i klassen som ikke var muslim. Dobbeltlivet fortsatte. (s77-78)

Det viste seg at forloveden i Libanon hadde løyet til familien. Han ville ikke hente henne til Libanon, men selv flytte til Norge. Hun fikk overtalt mormor til å hjelpe med å bryte forlovelsen på besøk i Libanon. Mormoren var en støttespiller, mindre streng enn moren. (s82)

Introduserte kjæresten hjemme ved å late som om han var en venn. (s86)

En oppvekst uten frihet gjør at man ikke lærer å ta selvstendige valg. Det var alltid noen andre som tok den endelige beslutningen, også når resultatet ble som hun selv ønsket. (s86)

Kjæresten slo opp fordi hun ikke ville ha sex. Det var utenkelig å ta en slik sjanse med ryktet. En framtidig ektefelle kunne også føle seg lurt hvis han oppdaget at hun ikke var jomfru. (s90)

Ble forelsket via nett med en gutt i Jordan. Familien reiste til Libanon og de håpet å treffes i Beirut. Men akkurat da brøt krigen mellom Israel og Libanon ut, i 2006. Som norsk borger fikk hun hjelp av Norge til å reise, men fikk ikke truffet fyren i Jordan. (s96)

Studerte IT pga morens ønsket, selv om hun mislikte det. Ville heller bli jordmor, men det hadde alt for lav status. (s100)

Traff kjæresten i Beirt på egen hånd etter å ha fått jobb. Hun ville gifte seg og flytte til Jordan. Men da hadde moren ombestemt seg, ville bli værende i Norge. Forholdet tok slutt. (s104)

Opplevde å ha blitt en person hun ikke ønsket å være. Gikk med hijab, var tilsynelatende religiøs, valgene om kjæresten og utdanning ble tatt av andre. Et liv uten mening. Ønsket en utvei. Ble forelsket i en mann i nabolaget som ga gaver og tok henne med på turer. Ikke egentlig glad i ham, men ville gifte seg. Stod opp mot moren, ønsket å endelig ta et valg selv. Tenkte at hvis hun uansett skulle bli styrt av noen andre, var det bedre å bli styrt av en annen enn å fortsette å la moren og familien bestemme alt. Trodde han ville bli en vei til frihet. (s106-110)

Frihet er å ta egne valg og konsekvensene av disse. Dette er noe foreldrene må lære barna opp i. (s111)

Mannen oppførte seg pent, viste interesse for henne. (Minimumsstandard!) Han var for trøtt til samleie på bryllupsnatta. Hun var lettet, for hun hadde hørt at det ville gjøre vondt. Hun avviste ham så under bryllupsreisen, fordi hun var redd og de sov i andres hus. Han ble mistenksom og konfronterte henne med om hun egentlig var jomfru. Hun fikk en vond følels av å være verdiløs, skamfull. Så hun la seg ned og lot ham holde på, på Kiel-ferga. Han fant blod etterpå, og var fornøyd. (s112-114)

Mannen tok raskt kontroll på sin egen måte. Hun måtte nå bryte med venner som var for “norske”, være mer hjemme og lage mat. Mindre kontakt med moren. Han skulle kjøre henne over alt. Denne overvåkningen og kontrollen virket helt naturlig på henne. Hun mistet helt kontakten med familien, fikk lange sykemeldinger for å kunne være mer hjemme. Har siden lært at de som lever i et voldelig forhold kan føle mye skyld for dette. (s115-117)

Hadde en konstant følelse av å ha gjort noe galt. Var redd for å provosere mannen. Han truet, kastet ting på henne, fikk det til å fremstå som hennes feil. Hun mistet lysten på sex, men han presset og mente at det var hennes plikt. Hun opplede sex som noe skittent. (s118)

Hennes reaksjon på frykt var å fryse helt og underkast seg, (vs kamp eller flukt). Har i dag PTSD fra opplevelsene. Ble gravid fra voldtekt, med kroppen halvveis ut et vindu. Mannen ønsket abort, men hun var glad for å være gravid. Ønsket en jente hun gikk gi et friere liv enn hun selv hadde fått. (s120-122)

Hun ønsket nå å forlate ham, men var redd fo rhva han ville gjøre mot henne. Det var tryggere å bli, da hadde hun litt kontroll over situasjonen. Mannen bestemte seg for å bli religiøs etter å ha sett hvor religiøs familien hennes levde i Libanon. Etter fødselen fortsatte han å true og bruke vold. Hvorfor grep ingen inn? (s123-131)

De besøkte mannen hjemland, og hun ble skremt av å se kvinner som godtok vold og dmykelse. De forklarte at de ikke hadde noe valg, fordi de ikke hadde rettigheter. Laial innså nå at hun var heldig fordi hun faktisk hadde rettigheter. Men hun ventet likevel med å gjøre noe. Var redd for at barnevernet ville holde henne medskyldig i forholdene hjemme. Trodde på mannns anklager om at hun var skyld i oppførselen hans. (s132-133)

Hun foralte moren om hvordan hun hadde det og de begynte å planlegge flukt sammen. Dette var vanskelig fordi mannen kontrollerte telefonbruken hennes. Fikk til slutt ringt krisesenteret mens mannen satt ved siden av, ved å late som om hun snakket med søsteren. Fikk en adresse, og dro dit fra jobben neste dag. Laget en plan med krisesenteret. Hun skulle dra hjem, spandere flytur til hjemlandet for mannen, og da han var borte, dro hun til politiet. (s136-138)

Nå ble det politetterforskning, barnefordelingssak, skilsmisse. Fikk mye hjelp fra moren, blant annet som barnevakt, kanskje av dårlig samvittighet. Det ble en vanskelig barnefordelingssak. Hun søkte til troen for styrke, slik også moren hadde gjort. Islam ble et av de få trygge ankrene i hverdagen. (s141-142)

Mannen fikk samværsrett til datteren og Laial var livredd for at han skulle ta henne med seg og aldri komme tilbake. (s144)

Hun innså at det som hadde plassert henne og moren i en så utsatt posisjon var at de ikke kjente til hvilke rettigheter de hadde som kvinner i Norge. De hadde ikke noe nettverk rundt seg å trekke på. Fikk ideen til en organisasjon som kunne hjelpe andre i samme situasjon. Motivasjonen hennes var et ønske om bedre muligheter for datteren. Kunne vokse opp som en selvstendig person, en kvinne ingen kunne styre. (s145-146)

Begynte å gjenoppta kontakten med gamle venner, bygge opp et større nettverk. Praktiserte samtidig islam mindre strengt. Mindre interessert i å følge alle mulige påbud. Ble interessert i norsk politikk for første gang. (s148)

Lei av hijaben, begynte å pynte den opp mer. Likte samtidig ikke hijabkritikken i debattprogrammene på TV. De snakket om i stedet for med. Husket også en stygg krangel hun hadde med Carl I Hagen ved en valgbod i 2001. Han sa at sånne som henne ikke kjente til norsk politikk og sikkert ikke engang kunne språket. (s149)

Ble rystet over både 22. juli-angrepet i 2011 og de islamistiske terrorangrepen i Libanon og Paris i 2015. Startet hashtagen #jegtaravstand på Facebook, og ble intervjuet i mediene. Ble intervjuet i mange debatter om barnehijab, julefeiring, moskeer, terrorisme, burkini. (s150-153)

Møtte Carl I Hagen til TV-debatt i 2016 om burkini. Forslag om forbud i Frankrike, men hun forsvarte den fordi den ville gjøre det mulig for mange muslimske kvinner å få svømmeundervisning. Ikke glad i den, men det var bedre enn å drukne. Hagen insisterte på å snakke engelsk til henne før opptaket. (s154)

Hun forsvarte hijab av prinsipp. Voksne må selv kunne bestemme over sine egne liv. Følte seg samtidig kvalt av sin egen hijab, ønsket å ta den av. Visste at det ville bli bråk. Familien ville bli skuffet og hva ville dette gjøre med budskapet om å forsvare retten til hijaben, hvis hun selv tok den av? (s155)

Hadde startet Hijabbloggen. Fikk mange hatmeldinger, trusler om å melde henne til barnevernet. Leserne ble ekstra provoserte av innlegget Jeg hijabiserte min datter, selv om budskapet i teksten var det motsatte, at datteren ikke ville ha hijab og at dette var greit. (s156)

Opplevde jobbintervjuer hvor hun ble spurt om hun kunne ta av seg hijaben, og opplevde rasisme på gata. Ble venn med Malika Bayan, som ble nektet adgang til Merete Hodnes frisørsalong. Bestemte seg for å droppe hijab i 2017, trengte bare å finne riktig tidspunkt. Hadde brukt den i 20 år kun for å tilfredsstille andre rundt seg, ikke fordi hun syntes den var fin eller religiøs viktig. (s161)

Snakket med muslimske kvinner hun stolte på om hvordan hun kunne gjøre dette, og dilemmaene rundt det å fremstå offentlig som en hijabforsvarer. Hadde nå flere selvstendige kvinner rundt seg som hun kunne snakke fortrolig med og som hadde et nyansert syn på hijab. (s163)

Startet organisasjonen Nok for å gi minoritetskvinner informasjon om sine rettigheter. Mot patriarkalisme, nedverdigende kvinnesyn og mishandling. Det viktigste hun har lært er å våge å si nei. Trekke grenser rundt integriteten sin. Enorm befrielse å lære å bryte med det hun var oppdratt til, kunne ha egne meninger. (s164-165)

Hijaben fikk henne til å fremstå mer religiøs i offentlige debatter enn hun egentlig var. (167)

Tok en prøvetur til Drammen for å være ute uten hijab. Skummelt. Følte seg naken og sett på, men ville prøve mer. La deretter ut et bilde av seg selv uten hijab på Facebook. Fikk mange negative kommentarer, de drøyeste fra personer hun trodde var venner. (s168-170)

Opplevde langvarig hets, mest fra ekstreme muslimer og andre som mente hun hadde sviktet islam. Men også fra høyreekstreme som gjorde det klart at hun fremdeles ikke var god nok, ikke før hun tok totalt avstand fra “marerittet kalt islam”. “Du er søppel som Norge ikke trenger enten med elle ruten hijab. Fuck off og brenn i helvete. Dra hjem til hijabland.” (174-175)

Moren forstod ikke de sosiale kodene i Norge, så som at man ikke snakker med fremmede på gaten. Ble skuffet da hun gikk i butikken og ingen sa hei. Vanskelig for henne å finne en plass i samfunnet. (s176)

Laial var 32 år gammel og hadde aldri før gått med de klærne hun ønsket. Aldri besøkt strender, danset med venner, vært på julebord. (s177)

“Med eller uten dette plagget på hodet hadde jeg de samme meningene.” (s177)

Omfattende, systematisk Facebook-hets over lang tid. Trusler, hentydninger til dattera. Anmeldte de groveste kommentarne til politiet. Fikk som tilbakemelding at det kanskje ikke var så lurt å fortsette å si de tingene hun sa. Ble sint, skrev om dette på nettet. (s178-179)

Gikk inn i lokallaget til Arbeiderpartiet. (s182)

Ønsket eneomsorg for datteren. Fikk angstanfall da hun kom over mappen med gamle saksopplysninger, ting hun hadde glemt at hun hadde opplevde. PTSD-diagnose. (s185-186)