Introduksjon

Regler for å forstå et menneskesamfunn:

• 1. Lær å se det rare i det nære. Evolusjonsbiologi gir et avstandsperspektiv som kan forklare og sette mennesker i en større sammenheng, både lik og ulik andre dyr. Alt vi tar for gitt må forklares, for andre dyr gjør det annerledes.
• 2. Vi kan bare gjøre bruk av informasjon vi har en evne til å fange opp. Med andre ord, hvis vi kan fange opp noe, har dette en forklaring. Vi har for eksempel en god evne til å s hva det er andre ser på, følge blikkets retning. Naiv realisme tar informasjonen vår gitt, som om den var objektiv, uten å tenke over mekanismene vi bruker for å fange den inn.
     
     Barn lærer moral gjennom å koble reaksjonen (straff, belønning osv) til abstrakte ideer som frihet, makt, osv. Bare psykopater tenker kun på direkte konsekvenser. Vi lærer gjennom systemer for intuitive slutninger / moduler / domene-spesifikke systemer. Disse opererer utenfor bevisstheten og er spesialiserte. (s21)
• 3. Ikke antropomorfiser mennesket. Det ligger andre lover bak intuisjonene våre. Vi er ikke enhetlige, men mange små deler satt sammen. Tenkning fremstår som en sentralisert prosess. Vi har en intuitiv psykologi som gjør bruk av for å forstå oss selv og andre. Men dette stemmer ikke med virkeligheten. Ofte oppfører vi oss på måter som ikke stemmer overens med meninger vi tror at vi har. Dette forklares best med at vi er satt sammen av flere systemer som ikke nødvendigvis er samordnet.
     
     Det er ingen grunn til at “meninger” skal være en enhetlig og samordnet ting. Det kan være mangfoldig, selvmotsigende, ubevisst. Informasjonen vi mottar aktiverer systemer uten at vi er klar over det. Bak enkle handlinger og meninger kan det ligge komplekse systemer.
• 4. Ignorer spøkelsene etter døde teorier. Arv vs miljø er en helt utdatert oppdeling som bygger på en rigid forståelse av gener og miljøet vårt. Vi er et komplekst samspill mellom gener og miljø.

Gruppekonflikt

Det er for enkelt å si at nasjonene ble skapt av eliten for den moderne statens skyld. Mange har hatt en følelse av nasjon før dette. Spørsmålet er uansett hva som gjør at bestemte fortlelinger om nasjonale felleskap fremstår troverdige. (s36)

Mysteriet med etniske konflikter er ikke hva som konkret utløser dem, men hvorfor folk skulle føle en slik tilhørighet i utgangspunktet, og være motivert til å forme grupper som rivaliserer med hverandre. Rogers Brubaker skiller mellom etniske kategorier (London, Glasgow) og etniske grupper. Dette er ikke nødvendigvis det samme. En kategori behøver ikke å skape gruppetilhørighet. Det vi må forklare er hvorfor noen kategorier blir til grupper, altså at noen agerer sammen og ser på andre grupper som konkurrenter, fiender, utenforstående. Etnisitet blir briller vi ser verden gjennom. Dette handler ikke egentlig om etnisitet men om gruppedannelse i en mer abstrakt betydning. (s37-38)

Mennesker har svært lett for å forme grupper. Henri Tajfel snakket om minimal groups. Folk behandler gruppen sin bedre selv når den er 100% vilkårlig og meningsløs. Dette brukes ofte som argument for at folk letter knytter seg til grupper, men kan heller tolkes som at vi er generøse med de vi forventer å få noe igjen fra. Gruppen er vilkårlig, men det er likevel naturlig å anta at de andre i gruppen vil gjengjelde det du gjør mot dem. (s39-40)

Allianser og koalisjoner: Samarbeid som kan involvere noen få eller millioner av mennesker, på alle nivåer av sosial interaksjon. Kan være en kort stund eller i hundrevis av år. Andre dyr har bare små, enkle allianser. Allianser er avhengig av at folk har et felles mål, en felles forståelse av målet, være villig til å ofre noe for å nå det, og vite at de andre også er det. Og man man se på det som er bra for rivalene som dårlig for en selv. (s41-43)

Vi fanger lett opp signaler knyttet til dette, f.eks. hvorvidt de andre i gruppen vår er oppofrende nok. Nye medlemmer møtes med skepsis. Er de snyltere som yter fordelene uten å ofre noe? (En kan kalle seg miljøengasjert uten å ha gjort noe for gruppen av miljøengasjerte ennå. Er det ekte eller bare et kynisk ønske om status?) (s44)

Om stereotypier og fordommer. Det er en vanlig og intuitiv ide at fordommer fører til negative holdninger, (altså en følelsesmessig reaksjon i møte med gruppen), som igjen fører til diskriminering. Men hvorfor har vi fordommer? Svaret fra Social Identity Theory er at vi trenger å tenke på oss selv som bedre enn andre. Men dette blir sirkulært, det forklarer ingenting. (s46-47)

James Sidanius: Det er en sammenheng mellom fordommer, frykt, avsky og diskriminering i mange land. Hvorfor? En antagelse er at det handler om konkurranse om ressurser. Det er sterkest fordommer mot de i den andre gruppen man føler seg mest truet av, for eksempel menn. (s47)

Amerikanere fanger alltid opp folks “rase”. Dette kan ikke være på grunn av evolusjonære mekanismer knyttet direkte til de utseendemessige egenskapene vi bruker til å definere rase, fordi forfedrene våre som regel var omgitt av mennesker som lignet på dem selv. “Rase” fungerer i stedet som en proksy for allianser. Fordommer er ikke årsaken til konflikt, men måten vi tolker intuisjonen som følger av et antatt nullsumspill hvor de må holdes nede for at vi skal ha det bra. (Dette stemmer bar med ideer om hvordan hvithet ble konstruert. Slavehandel med mørkhudete mennesker kom først, rettferdiggjøringen i form av “rase” kom etterpå.) (s48)

Store koalisjoner muliggjøres av signaler om hvilke grupper man tilhører, så som klær, aksent, uttrykksmåte. Signalene er ikke alltid pålitelige. En løsning på dette er å bruke signaler som gjør det umulig for deg å forlate gruppen, slik tatoveringer en gang fungerte for kriminelle. (Ref bridge burning, høyreekstreme som sier motbydelige ting for å vise at det er umulig for dem å vende tilbake til det normale samfunnet.) (s49-50)

Når noe ntilpasser seg en gruppes signaler skaper dette et ytterligere press på andre for å også tilpasse seg. Skjegg i muslimske land. Kaskader av oppførselendring som kan utløses av små endringer i faktiske meninger. (s51)

Etnisk voldsbruk er ikke et ukontrollert raseriutbrudd, men følger et mønster. - Forutsetning: Etnisk identitet er en viktig markør. Gruppene det gjelder betrakter etnisitet som et nullsumspill. Man vet hvor de andre bor. Man husker historiske hendelser som bekrefter nullsumspillet. Ref Donald Horowitz.

• Volden følger så et script. Først en liten konflikthendelse, som ikke nødvendigvis er etnisk av natur. Det går rykter om hva “de” gjør eller skal gjøre mot “oss”.
• Så en periode med stillhet og tilbaketrekning. Få interaksjoner med de andre.
• Deretter nye hendelser, som nå utløser sjokkerende brutalitet og sadisme. Forutsigbarheten i dette scriptet viser at det ligger komplekse mekanismer bak. (s52-53)

Hvorfor så brutalt? En faktor er at brutalitet sender det ønskede signalet til fienden. En annen faktor er at ofrene betraktes som en farlig og aggressiv fiende, selv når de faktisk er den svakere parten. For eksempel pogromer, folkemordet i Rwanda. I tillegg er interne konflikter mer uoversiktlige enn eksterne. Styrkeforholdet er uklart. Vold signaliserer styrke og en kostnad for de som vurderer å gjøre motstand. (s54-55)

Det er en feil metafor å tenke på aggresjon som en slags energi som bygger seg opp og må slippe ut. Det gir lite mening å se for seg et aggressivt instinkt. (s56)

Fortiden var ikke spesielt fredelig. Mennesker er territorielle, vi tenker på områder som noe som er knyttet til en gruppe. “Vårt” og “deres” områder. Også nomader har territorium. (s57)

Mennesker har ingen drivkraft mot krig eller fred som sådan, begge er strategier vi kan velge å ta i bruk. Tradisjonell aggressjon tok form av raid hvor man drepte mennene, stjal kvinner, slaver og ting. (s58)

Primitiv krigføring er konflikter som ikke gjør bruk av store militære systemer. Dette er ikke bare i fortiden, men noe vi også ser i moderne etniske konflikter. Slik krigføring kjennetegnes av assymetri: Bare angriperen vet at angrepet skal skje og de gjør det bare når de vet at de er totalt overlegne. Derfor lykkes raid ofte. Dette motiverer begge parter til å være den som angriper først. (s59)

Raid utføres ofte av menn, og et viktig mål er å voldta eller kidnappe kvinner. Kvinner har mer å tape enn mennene. Raid er mindre kostbart enn å møtes på slagmarken. De har en “sosial kostnad”: Noen tilfeldige av oss vil dø, men alle vil dele på utbyttet. Derfor er det intuitivt smart å sende brutale signaler og angripe først. (s60)

Moderne multietniske byer skaper en ny kontekst for hjernen: Etniske kategorier som mangler en klar territoriell kobling. Det er feil å anta at det er fordommer som har skylden når dette går galt. Det er ofte i stedet oppfatningen om at de andre er rivaler som skaper fordommene. Vi legger bort fordommene når de ikke passer oss lenger. (s61)

Spekulasjon: Interaksjon i hverdagen er en viktig driver for etniske konflikter. Ideologi og storpolitikk er ikke alt. (s62)

Det er naturlig å anta at vi lett fanger opp informasjon om den relative størrelsen på gruppene og kategoriene vi omgis av. Også naturlig å anta at vi fanger opp hvor sammenknyttet vi og de andre gruppene er. (s63)

Robert D. Putnam: Etnisk mangfold henger sammen med mindre tillit. Bekreftet av detaljert geografisk studie fra Danmark. Spekulasjon: Det er mulig at interaksjon med andre grupper er stressende i seg selv og at dette forklarer noe av minoriters dårlige helse. (Hm.. hvordan i all verden skal man skille en slik faktor ut fra diskriminering, ideologi, ekte og innbilt rivalisering?) (s64)

Hensikten med informasjon

Junk culture - tilsynelatende ubrukelig informasjon som vi omgir oss med, tar inn over oss, tenker på. Dette trenger en forklaring. For eksempel magisk tenkning og overtro. Klassisk antropologi antok at det fantes radikalt annerledes måter å tenke på et sted der ute, men jo mer man har lært om andre kulturer og vår egen, jo mer ser man at alle grunnleggende sett tenker på samme måte. (s68)

Selv små babyer fanger opp kompleks informasjon om omgivelsene og mennesker rundt seg. Det vi fanger opp er nyttig, men ikke nødvendigvis sant, og det er mye som er sant som vi ikke fanger opp. (s70)

Det er en forestilling blant kognitive og sosiale psykologer om at mennesker er tilbøyelige til å la seg manipulere. Ref Solomon Asch om konformitet og linjelengder. Også forskning på planting av falske barndomsminne. Men myten som har vokst fram rundt disse eksperimentene forvrenger det som skjedde. Se Hugo Mercier, How gullible are we?. De fleste lot seg ikke egentlig manipulere i disse eksperimentene. Manipulasjon på dette nivået er mulig, men det krever mye innsats og uvanlige omstendigheter. Godtroenhet gir ikke evolusjonær mening. (s72-73)

Det er vanlig i naturen med våpenkappløp knyttet til signaler. For mennesker er kappløpet mellom evnen til å kommunisere på en overbevisende måte og evnen til å motstå manipulering. Dan Sperber snakker om epistemic vigilance. Også små barn har dette. Hvem kan jeg stole på? Hvordan vet de det de påstår? Mennesker er gode til å vurdere og godta gode argumenter og velge relevante bevis innen temer vi bryr oss om. (s74-75)

Det er et paradoks at vi tross disse gode mekanismene fyller hodene våre med informasjon av lav kvalitet. For eksempel ryktene etter 11. september-angrepene og orkanen Katrina. (s75-76)

En eldre forklaring kommer fra Allport og Postman, The Psychology of Rumor. Rykter opptrer etter viktige, tvetydige hendelser for å erstatte angst og maktesløshet med mening. Men slike rykter gjør ikke verden mer meningsfull og forutsigbar, men ofte det motsatte. Det gjenstår også å forklare hvorfor folk elsker å spre rykter. (s76-77)

Vi foretrekker heller å spre negative rykter enn positive. Delvis fordi vi har en negativitetsskjevhet, vi har lettere for å fange opp trusler enn det harmløse. Negative ord får mer oppmerksomhet. Det er en assymetri mellom faresignaler og trygghetssignaler. Det er sjelden slik at det finnes gode signaler som forteller oss at det ikke finnes noen trussel. Faresignalene blir dessuten ikke test for skjevheter - vi følger dem uten å finne ut hva som ville ha skjedd om vi ikke gjorde det. (s78-79)

Dan Fessler: Folk godtar påstander lettere når de er formulert på en negativ, trusselorientert måte. (s80)

Faktorer som begrenser ryktespredning:

• Ryktet må være troverdig nok
• Ryktet må ikke kreve for store forhåndsregler
• Ryktet må være truende nok (s81)

Det er ikke nok å tro på ryktet, man må også være motivert til å spre det. Spredningen får en moralsk dimensjon. Noen gjør noe galt, og de som uttrykker skepsis om ryktet, gjør noe galt de også. Men moraliseringen er ikke nødvendigvis avhengig av at informasjon er viktig. Leon Festinger påpeker et annet paradoks: Når dommedagsprofetier slår til, blir mange både sikrere i troen og enda mer opptatt av å misjonere. (s82-83)

Svaret kan ligge et annet sted: Det er viktig for grupper å koordinere, styrke samholdet, rekruttere. Det er lettere å gjøre dette rundt et moraliserende budskap. Derfor favoriserer vi rykter som har en moraliserende dimensjon. Vi sier de tingene vi tror vil hjelpe med rekrutteringen, styrk samholdet osv. (s84)

Egenskaper ved korstog: Det er rettet mot en trussel. Trusselen krever kollektiv handling. Det er moralsk nødvendig å delta. Rykter kan ses på som en forberedende fase for dette. Man styrker samholdet. Man finner ut hvem man kan stole på, fordi de støtter deg, og hvem som stiller ubehagelige kritiske spørsmål. Dette kan føre til en konkurranse om å være sintest, hvor budskapet eskalerer, gjøres mer ekstremt, fordi det alltid er bedre å være mer sint enn de andre. Dette er særlig en fare i forbindelse med lederkonflikter. Dette er observert i IRA, de tamilske tigrene, KKK, Shining Path. (s86-87)

Mennesker har epistemiske institusjoner som har til hensikt å avdekke sannheter. Den enkleste utgaven av dette er det å tyde tegn fra gudene. Tolkningen får autoritet nettopp fra det at det fremstår som om mennesker ikke har noen påvirkning på budskapt. Mer avanserte utgaver: Rettsvesenet og vitenskapen. (s88-89)

Vi bør forvente at internett vil øke mengden søppelinformasjon. Det er veldig billig å finne informasjon og lite kostnad og risiko ved å spre den. Lett å anklag andre, og skalaen på nettt gjør det lett å tro at det er konsensus bak ideer bare noen få deler med deg. Ytterpunktene forsterkes i sin tro. (s90)

Hvorfor finnes religion?

Europeere tok for gitt at alle samfunn har religion i deres forståelse av ordet, men dette har vært vanskelig å finne i småskala samfunn. Her er det ofte få klart definerte religiøse oppfatninger. (s93)

Overnaturlige fantasier er variasjoner over en begrenset liste med temaer. De har ofte å gjøre med det at en bestemt forventning vi har til tyngene, dyrene eller menneskene rundt oss blir brutt. Det overnaturlige konstrueres av noen få brudd på forventningne våre, kombinert med mange ting som følger forventningene. (Et spøkelse er nesten som et menneske, men død.) (s94-95)

Religiøse tradisjoner er et formalisert subsett av det overnaturlige domenet. Kultur og tradisjoner vokser opp rundt de delene av det overnaturlige som har menneskeaktige intensjoner, altså guder og ånder. Men dette er ikke nødvendigvis knyttet til noen fast doktrine. Gir ingen bestemt forklaring på for eksempel hvorfor forfedrene ønsker at du gjør akkurat dette ritualet. (s97-98)

De religiøse spesialistene som forvalter slike tradisjoner og ritualer har ingen organisjon eller formell utdannelse bak seg. De har en evne, og fått hjelp til å lære og bruke den. Det finnes ikke noen forestilling om “tro” eller det at man tilhører et felleskap av troende. Disse religiøse spesialistene er noe man gjør bruk av, av pragmatiske årsaker, det er som å leie en snekker. Man har lite interesse for metafysisk spekulasjon. (s99-100)

Prester er en egen organisert gruppe av rituelle spesialister. Disse oppstår med storskala samfunn. Prester gjør bruk av tekst til å standardisere ritualer og doktrinene som ligger bak dem. Dette skaper enhetlig religiøs praksis i samfunnet, knyttet til sentralmakten. Prester bygger doktriner rundt mektige guder med ansvar for større politiske enheter. Men det fremdeles ikke noen forståelse av “tro” eller at man velger sin religiøse tilknytning. Gudene bryr seg lite om din personlige moral. (s101-103)

Alle disse nivåene av religiøs akvititet kan sameksistere. Prestene ønsker monopol, men oppnår det sjelden. Doktrinene blir lett for tørre og intellektuelle. Folk tyr da til konkurrenter som kan tilby store opplevelser, eller en tolerert undergruppe som tilbyr dette. (Alle kristne hovedretninger har i dag en karismatisk bevegelse.) Folk går også til disse konkurrentene for å løse praktiske problemer teologene ikke kan hjelpe med. Gudene er opptatt av felleskapet, åndene av enkeltpersoner og små grupper. (s104-106)

Justin L. Barrett snakket om teologisk korrekthet. Mennesker hevder at de tilsluttler seg doktriner, men oppfører seg i henhold til en mer intuitiv forståelse. I teorien er kristendommens Gud tilstede over alt, i praksis er innsynet hans begrenset. Allvitenhet blir for abstrakt til å ta inn over seg. (Beslektet med Dan Sperbers idé om reflekterte vs intuitive meninger.) (s107)

Doktriner og presteskap kom med storskala samfunn. Ideen om at religiøs praksis har et åndelig formål, som å redde sjelen, er enda nyere, fra Axial Age. 600 f.kr - 100 e.kr i Kina, India, Middelhavet. Dette bryter med tradisjonelle aristokratiske verdier. (s108-109)

Disse ideene oppstår i velstående samfunn, ofte blant de mer privilegerte. (Stemmer dette med den tidlige kristendommen? Se også David Graeber, i Debt, om pengesystemets rolle.) (s110)

Ann Taves: Det finnes ingen religiøse opplevelser som er unike for religion. (s112)

Tanya Luhrmann: Intense religiøse øyeblikk, som når kristne opplever at Gud snakker til dem, utgjør sjeldne øyer av sikkerht omgitt av et hav av tvil og usikkerhet. (s112)

Evangeliske kristne trener på å be og åpne seg for Guds nærvær. Dette er ekstra vanskelig for dem fordi de takker nei til tradisjonelle triks for å oppnå dette, som rusmidler, meditasjon, mantraer, faste, hyperventilering. (s113)

Viljen til å ofre alt for religionen kan ha evolusjonær basis i behovet for å signalisere ekte tilslutning til gruppen vår, gjennom å gjøre ting ingen ville gjort hvis de var halvhertede. Ekte vs falske signaler er en viktig evolusjonær dimenson. Men religiøs praksis er ikke nødvendigvis kostbar. De store ofrene kommer senere i religionshistorien, dette kan ikke være en faktor i begynnelsen. En annen ting er at kostbare signaler bidrar til samarbeid, men religiøs praksis i denne konteksten er ikke kostbar. (s115-117)

I tillegg er religion for mangfoldig til å at man bør tenke på det som noe som har en sosial eller evolusjonær funksjon / hensikt. Det blir som å spørre om sport har en funksjon. Ender opp i en meningsløs diskusjon om terminologi. Derimot gir det mening å søke en evolusjonær bass for noen av bestanddelene i sport, som det å leke, demonstrere ferdigheter og danne konkurrerende grupper. På samme måte er det bestanddelene for religion som kan ha en evolusjonær basis. Evnen til å tenke på det kontrafaktiske, det overnaturlige. Bruke sosial intelligens på det usynlige. Ritualisert oppførsel. (s118-119)

Å stille store spørsmål om religion og deres framtid og forhold til samfunnet blir for upresist. Mer presist: Tre mulige fremtider for religiøs aktivitet.

• 1. Apati / likegyldighet. Vi forholder oss til det naturlige, men med lite interesse for religiøse doktriner. Dette var den tradisjonelle holdningen i Kina, og er utbredt i Europa i dag. Det er også på fremvekst i USA. Ikke en anti-religiøs holdning, bare ikke engasjert i hva de ulike gruppene holder på med.
• 2. Åndelighet. Lite opptatt av doktriner, mer av opplevelser, disiplinering av selvet, utvikling av sjelden. Doktriner som er så vage at du ikke havner i konflikt med noe som helst.
• 3. Kollisjon. Sterk tilhørighet til religiøs, etnisk, kulturell identitet. Et klart skille mellom de som er på innsiden og de som er på utsiden. Konflikter, moralske korstog. Dette bør forstås som en følge av koalisasjonspsykologi, ikke av ekstreme ideer som sådan. Det er ingenting i buddhistiske doktriner som forklarer nasjonalisme og islamfobi i Burna og Sri Lanka.
     
     Ved konfrontasjon mellom grupper blir folk ekstra opptatt av å demonstrere tilhørighet og følge med på andres lojalitet. Det blir naturlig å eskalere konflikter, fordi dette er et klart signal om tilslutning.

(s120-124)