Gårdsopphold som barn. Inntrykke av hvordan matproduksjon utgjorde forutsetningen for hele samfunnet ble sittende igjen og fungerte som motvekt senere mot rasjonalistisk-teknokratiske impulser fra liberalisme og marxisme. “Vi må jo først og fremst ha mat!” s34

Etter 11 uker på gård i Hallingdal kom han tilbake til Oslo og opplevde byspråket som affektert. Det tok en uke å legge om språket igjen. Følte at hans “identifikasjon var blitt en annen” og aldri ble den samme igjen. Opplevde at overgangen til arbeiderbevegelsen og sosialismen senere hadde å gjøre med dette identitetsskiftet. s44

Foreldrene var fritenkere, faren åpent ikke-kristen. Følte likevel nok dragning mot kristendommen til å la seg konvertere. s57

Hadde en naiv innbillelse om at det var en sammenheng mellom Jesu lære og organiserte kristenfolks holdninger i praktiske livsspørsmål. Det finnes noen gode varmhjertede kristne, men erfaringen senere i livet har vært at disse står i opposisjon til de “personlige kristne”, som er mest opptatt av rykte, anseelse og økonomisk gevinst. Nestekjærlighet lever mer blant arbeidsfolk enn blant de kristne. s58

Interessen for kommunismen (i form av Arbeiderpartiet) oppstod omtrent samtidig som interessen for kristendommen, i 1921. Hadde tidligere farens Venstre-overbevisning. Dette var to sider av samme sak, slik han så det. s59

Var medlem av Mot Dag som student i 1924, men fortsatt kristen. Ikke noe problem, ingen i miljøet ironiserte over dette, det var flere teologistudenter som var medlemmer der. Organisasjonen og Bull ble mer religionskritisk fra rundt 1930, pga mer systematiske Marx-studier. Marx: “Kritikk av religionen er forutsetningen for enhver kritikk”. s61

Opplevde den liberale kristne studentbevegelsen som vikende ovenfor aggressive indremisjonsfolk. De markerte avstand men gjorde ikke ordentlig motstand. s62

Erling Falk hadde også forakt for de liberale, men tok dette videre til en respekt for den logiske konsistensen i den hallesbyske konservative tenkningen. Bull ser på dette som tilløp til koketteri med den mørke falanks, hvor man fordømmer de liberale og respekterer de konservative kristne. Bull har alltid hatt motvilje mot den vestnorske puritanske ortodoksien, særlig når den en sjelden gang oppstår blant østlendinger. Opplevde den samme ortodoksien senere i målstriden, også blant kommunister. Slik ortodoksi er verst når den reiser fra hjemstedet sitt (Vestlandet, Russland) og overtas av et mindretall et helt annet sted, under andre vilkår. s63

Overvar et møte med Hallesby og Johan Martin Wisløff som trettenåringen i 1919. Begge var i toppform og kjørte inn i “et ømfindtlig guttesinn en redsel og en angst, for straffen, for døden, for evigheten, som det skulle ta lang tid før jeg helt kvittet meg med”. Dette foreberedt overgangen hans til kristendommen et par år senere, men også bruddet enda senere, og mange år med avsky for kristendommen. Bull traff aldri Hallesby og Wisløff på Grini, selv om de var der samtidig i 1943. Han ser for seg at hvis han hadde møtt Hallesby, “ville jeg ikke kunne holdt tilbake min trang til å slå lham ned, rått og brutalt, som takk for at han med vitende og vilje hadde formørket tilværelsen for tusener av unge mennesker”. s64

Fikk fra krigen av en forståelse for “den kristne realismen”, altså arvesynden. Ble mindre revolusjonær enn i sin ungdom, på en måte mer konservativ. Kritisk til “den konservative villfarelse” at alt fremskritt må komme innenfra og at de som vil forbedre samfunnet derfor må starte med enkeltmennesker. Men samtidig oppmerksom på “den radikale villfarelse” at om en selv får makt til å drastisk endre det ytre, løser de andre problemene seg selv. Ref Cromwell og Robespierre. s67

Har aldri forlatt det revolusjonære grunnsynet, men samtidig fått dypere forståelse for organisk konservatisme. s69

Har alltid hatt sympati med de radikale. Først i form av radikal-demokratisk tenkemåte hjemmefra. Dagbladet og Johan Castberg. Tenkte på Kerenskij som en russisk Castberg. s70

Hvorfor ble Bull kommunist? Ikke pga verdensbegivenhetene, men sin egen indre utvikling: Unge menneskers trang til å markere selvstendighet i forhold til omgivelsene slår ut i opprør mot allment vedtatte anskuelser. Begynte på katedralskolen da han var 16. Fikk en skolekamerat som var mindre bundet av småborgerlige hjem enn de han kjente før, og gikk fra det lunke til det varme, både med tanke på kommunisme og kristendom. (Er det noen grunnleggende forskjell på et slikt meningsskifte og et som skjer senere? Er det virkelig opprør mot omgivelsene det er snakk om, eller valg mellom ulike omgivelser?) s71

Mente at den tids kriger hadde rot i kapitalismen, og om revolusjon var nødvendig, var menneskelivene som gikk tapt, småtterier sammenlignet med krigenes ødeleggelser. s72

Iver Aasen dannet en revolusjonær bevegelse som kan sammenlignes med Marx. Det var i bedre overensstemmelse med hans teorier at revolusjonen slo rot der den gjorde, enn det var med marxismen at den slo rot i de økonomisk tilbakeliggende landene som Russland. Bulls tilslutning til en revolusjonær bevegelse med et tilhørende lukket system (Aasen), lettet hans senere tilslutning til en annen slik bevegelse (Marx). Begge var genier som var større enn det de etterlot seg. s75

Bull senere liv har vært et strev etter å frigjøre seg fra begge disse systemdannernes tyngende åk - dvs fra deres tilhengeres åk. s76

Med i Mot Dag fra 1924. Bøyde seg for Erling Falks syn om at organisasjonen kun skulle bestå av menn. Lot seg påvirke av organisasjonens kvinnefiendtlige holdninger, men det satte seg ikke dypt. s79

Er fremdeles enig med Falk i at det finnes forskjeller mellom kvinner flest og menn flest, selv om mye overlapper på enkeltpersonnivå. Men tar dette til en annen konklusjon enn Falks: Enver sosial institusjon vil få noe avstumpet over seg om ikke begge kjønn er representert. s80

Hvorfor lot så mange unge menn med velutviklet forstand seg bøye for en så tynn rasjonalisering av egne fordommer, altså Falks kvinnehat, i stedet for å si at det var udemokratisk, livsfiendtlig og naturstridig? Halvveis fordi de lot seg overbevise av magnetismen i Falks personlighet, og halvveis fordi de ikke ville gi avkall på å befinner seg i nærheten av den. En fysisk tiltrekning var det ikke. s83

Bull er positiv til nåtidens (1980) nye seksualmoral. Selv om den fysiske siden av kjærlighetslivet overbetones, er dette likevel et fremskritt fra fortielse og dobbeltmoral. Er samtidig skeptisk til enkelte radikale feministers nypuritanisme, som tolker hengivenhet ovenfor kvinner som en “mannfolkrå” trang til å objektivisere. s84

Dissonans i Mot Dag. Gruppen bestod av embetssønner og akademikere, ikke arbeidere. Bull konfronterte dem med dette, og de svarte at selvfølgelig må ledelsen ligge hos de intellektuelle. I dag mener Bull det er viktig at ulike yrker møtes i en politisk bevegelsen, det er ingen grunn til at akademikerne skal bestemme. s85-86

Det var et ønske om å bygge en bredere basis for Mot Dag, men holdningen om at intellektuelle skal bestemme, motarbeidet dette. Bull har alltid jobbet for bredde og opplevd splittelse som tap. Også derfor han støttet samarbeid med NKP i SV. Gi NKP-arbeiderne en retrettmulighet ut fra sektghettoen. s87

Bull var sterkt logisk anlagt, opptatt av matematikk og mekanikk. Dette var nok ikke en heldig kombinasjon med Marx, særlig i Bukharins teknisk-pedagogiske firkantete anretning. Ble preger mer av determinismen i Marx enn av visdommen (dialektikken). Dette førte til mistenksomhet til historieforskningen generelt. Den var borgerlig, det var ikke verdt å tilegne seg den historiske metode og kildekritikken. s96

Det var et felleskap mellom enkelte Falk-disiplers maktvillige hovmod og 1970-tallets marxist-leninister. Det er trist hvis Mot Dag la noe av grunnlaget for disses fornektelse av liberale verdier. s107

Edvard Bull sa at uten fanatisme er intet nytt gjennomført i historien. Men det er likevel forskjell mellom nødvendig fanatisme i historiens skjebnestund, og en blind, lukket, beinhard holdning ovenfor annerledes tenkende. Dette er en sperre for revolusjonær effektivitet og skygger for en realistisk bedømmelse av situasjonen. s107

Det tok lang tid å bevege seg bort fra ungdommens måldoktrinarisme. “Som all frigjørelse fra et dogmatisk, trosbundet standpunkt i smafunnsmessige spørsmål foregikk den meget langsomt, slik at gamle standpunkter fortsatte å leve i sinnet samtidig som nye, til dels motsatte arbeidet seg ‘oppover’. ‘Sanneten må inn med doser,’ som Seip selv ofte uttrykte det.” s110

Falk hadde en skepsis til all autoritet, inkludert Marx. Han var mer inspirert av billedstormeren enn av systemdanneren Marx. Bull fikk dermed inn en skepsis til det teoretiske byggverket fra tidlig av, et av flere frø sånn i en åndelig frigjøringsprosess. Læreperioden var først ferdig da han som 40-åring kom tilbake fra tysk fangenskap og kastet seg inn i praktisk politikk. s112

Bull hadde en stormfull periode fra 16 til 20 år gammel. Ble en troende både på det åndelige og det verdslige plan, dvs kristen og kommunist. Opplevde raskt en konflikt mellom disse to og valgte kommunismen. Fant tidlig en kritisk holdning til marxismen som tro, altså som en verdensanskuelse med nøkkel til alle problemer. Mer verdt som fruktbar samfunnsanalyse og bærer av mål og idealer for samfunnet. s115

En tidlig spire til skepsis ble plantet uten at han var klar over det: Et opphold i England fra 1926 til 1927. s115

Bull var først ukomfortabel med britenes “flatbunnede empiri og den overflatiske dyrkelsen av common sense - med tilsvarende nedvurdering av mer dyptloddende prinsippiell tenkning, av systembygning og av deduktive metoder”. Men etter å ha fått avsmak på både tysk Weimar-radikalisme og Sovjet-kommunisme, endte dette likevel opp som et ankerfeste for ham senere. s123

Var imponert over Sovjets første femårsplaner i 20-årene, samtidig som Vesten var i krise. Opplevde likevel ikke Moskvaprosessene som et “Guden har sviktet”-øyeblikk, fordi Mot Dag-miljøet generelt lvar skeptisk nok til Sovjet til at forventningene hadde avtatt innen da. Og Bull var fra tidlig av skeptisk til det å bygge et marxistisk samfunn i Russland. s125

Sovjetunionen ble ankerpunktet for venstresidens utenrikspolitikk i 1930-årene. Betraktet av mange som fredens sikreste bolverk, sammen med trusselen om opprør fra arbeiderklassen og kolonibefolkningene. Man tenkte at enten går Hitler mot øst, eller mot både øst og vest. At han skulle gå bare mot vest var utenkelig. (/Noe av den samme vurderingen Orwell gjorde om Hitler fram til 1939? Og så en tilsvarende endre i 1939 etter Molotov-Ribbentrop.) s130

Sovjet-Tyskland-pakten bidro til norsk samhold gjennom å kurere Hitlers beundrere blant europeiske konservative og Stalins beundrere på venstresiden. s131

Bull flyttet til Bergen. “Følte meg under enhver omstendighet ubundet av de synspunkter som eventuelt måtte gjøre seg kollektivt gjeldende” blant de gamle kameratene i Mot Dag-miljøet. Var på denne tiden på vei inn i Ap. Men fremdeles påvirket av Falk når de i blant møttes. s131

Bull sammenlignet i et radioforedrag i 1938 katolisismen med kommunismen. Både den katolske kirke og Komintern hadde treng sentralisme og krav om absolutt lydighet under én eneste autoritet. Begge hadde internasjonale pretensjoner. s135

Bull forutså Sovjet-Tyskland-pakten, men ble likevel preget og skuffet av den da den kom. Ble en total omvurdering av forholdet til Sovjet. s138

Francis Bull sa til Trygve Bull, “Jeg undres på om du ikke er i ferd med å innta den samme posisjon til norsk samfunnsliv som Johan Scharffenberg i sin tid hadde”. s153

Bull opplevde at Arnulf Øverland etter krigen levde så isolert med sine tanker at han ble ensporet i sin anti-sovjetiske holdning. Hadde trengt et motdagistisk miljø å bryne seg på. s138

I tysk konsentrasjonsleir ble Bull vist rundt av en gammel kjenning, som han husket som borgerlig liberaldemokrat. “Det var artig at du også skulle komme her ned. For du forstår at siden sist vi så hverandre, er jeg kommet til å se annerledes på Sovjet og kommunismen, slik at vi også politisk er kommet hverandre nærmere!” Men Bull måtte fortelle at han selv hadde blitt langt mer kritisk til Sovjet, selv om han holdt fast på et revolusjonært, marxistisk grunnsyn. s159

Kjempet mot NATO etter krigen. Opplevde innmeldingen som ansvarsløshet. Hva om USA benytter seg av Norge for operasjoner mot Sovjet? Hva om Sovjet besetter Norge for å komme vestmaktene i forkjøpet? Da vil man kunne si at dette har vi selv brakt oss opp i. s182

Ble provosert hvor hardt Haakon Lie og ledelsen i Arbeiderpartiet slo ned på tilløp til debatt om NATO. (Minner om min egen erfaring, at dissonansen ofte utløses av de jeg visstnok skal være på samme side som.) s184

Skrev et skarpt innlegg i Bergens Arbeiderblad i 1949 mot NATO. Vi ledes med bind for øynene til den mest skjebnesvangre avgjørelse i vår historie. Det kan føre til et splittet folk når folk oppdager hva de har blitt lurt med på. 9 april viste hvor viktig det var at folket stod sammen.

Var kritisk til den svenske lyrikeren Ture Nerman som han hadde beundret som ung. Kommunist, ble beundret av Mot Dag. Møtte ham igjen på hagefest i Berlin i 1950, da hadde Nerman blitt en fanatisk fiende av Sovjet, som reagerte på Korea-krigen med “Jag hoppas innerligen att Amerika omedelbart lar en atom-bomb falla över Moskva”. Bull mente at Nerman var av en religiøs natur, en Brand-type uten svik som foraktet “alle lunkne mellomstandpunkter”. Fortsatte krigen mot Hitler i en ny krig mot Stalin. Begge var jo totalitære diktaturer. Viser faren ved å forelske seg i abstrakte substantiver som “diktatur”, som de var en nøkkel som kan brukes likt i enhver sammenheng. s197

1960-årene: Var kritisk til troen på at skolens ytre organisasjon direkte kan bidra til å omforme samfunnet. Trodde litt på dette selv en stund, men hans marxistiske bakgrunn burde lært ham begrensningen i den tilbakevirkningskraft som “overbygningen” (altså skoleordning, rettskrivsningsregler) kan ha bå “basis” (altså samfunn, nedarvete kultur og litteraturspråk). s274

Var kirkekritisk også senere i livet. Viktig for arbeiderbevegelsen å vise “de store masser av oppriktig fromme og sosialt innstilte mennesker” at det kjærlighetens evangelium som gjorde at de betraktet seg som kristne, hadde lite til felles med kirken som makt- og dømmesykt organisasjonsbyråkrati. Det har alltid vært en nær allianse mellom organisert kristendom og det kapitalistiske borgerskapet. s284

Ble i etterkrigstiden provosert over hvordan et mindretall i Arbeiderpartiet tvang gjennom sin vilje gjennom hjelp fra regjeringen, byråkrater, fagorganisasjonen. Dessuten at de hentet støttet fra andre perdier, for dermed å få flertall til tross for at de var mindretall i sin egen gruppe. s317

Opplevde et indre slektskap mellom organisasjonsteknikken i det norske arbeiderpartiet og det russiske kommunistpartiet. Kommunistforargelsen til Haakon Lie og Einar Gerhardsen var nokså mye av et kjærlighetshat. s318

Det var et paradoks at de i Ap som hadde bevart mer av sine gamle kommunistiske sympatier, samtidig var mer pluralistiske og liberale på partiets vegne, mens de som hadde gått mot høyre, som Haakon Lie, praktiserte mer autoritære organisasjonsmetoder. s319

Bull prøvde å være en venn med Orientering-miljøet utenfra, uten å ta et direkte brudd med Ap.

Haakon Lie skjelte ut avvikere fra partilinjen på en måte andre ble flau av. Var flink til å mistenkeliggjøre kritikere, sa at de i virkeligheten var kommunister eller halvkommunister. Hintet til hemmelig kjennskap til at noen av dem var østtyske agenter. s329

1961-65, andre periode på Stortinget. Kjempet for å hindre at SF ble knuset av Ap, med håp om en eventuell gjenforening av alle demokratiske sosialister. Etter EF-tapet i 1972 gikk partiledelsen inn fr å hindre at en eneste EF-motstander i partiet ble nominert til Stortinget. Da brøt Bull, og meldte seg inn i SF. s343