Tykke beskrivelser

Weber: Mennesket er et dyr som henger i et spindelvev av mening som vi selv har spunnet. Geertz: Dette nettet er kultur. (s5)

En vitenskapsgren bør forstås ikke gjennom dens teorier, men hva forskerne gjør i praksis. For antropologi er dette etnografi, et forsøk på å finne “tykke beskrivelser” som tar inn over seg alle nivåene av en kultur, også de skjulte. (s6)

Kultur er en sosialt etablert struktur av mening, et fiktivt univers handlingene våre utgjør signaler innenfor. (s14)

Måled med antropologi er ikke å bli som kulturen vi studerer eller å etterape dem, men å kunne snakke med dem. Vi forstår dem ikke, selv om vi forstår språket. Kultur er konteksten de snakker i. (s15)

Vi må beskrive kulturer ved hjelp av konstruksjonene vi tror de selv bygger handlingene sine på, formlene de selv bruker for å definere det de opplever. (s16)

Kulturelle former uttrykkes gjennom sosial oppførsel. (s19)

Man kan ikke lage en generell kulturteori som abstraherer bort alt. Generaliseringer må foregå på et lavere nivå, for å få frem det ikke-åpenbare viktig. (s28)

Kulturteor kan ikke spå, men den må kunne brukes på hendelser som ikke har skjedd ennå. Den må tilføre noe, ellers vil man velge å glemme teorien. (s29)

Kulturkonseptets betydning for forståelse av mennesket

Det er en idé i opplysningsfilosofien om at menneskenaturen er evig og universell, variasjonene er bare pynt, noe overfladisk. Dr Johnson sa om Shakespeare: “His characters are not modified by the customs of particular places, unpractised by the rest of the world; by the peculiarities of studies or professions, which can operate upon but small numbers; or by the accident of transient fashions of temporary opinions.” (s39)

Mennesket er alltid formet av sitt tid og sted, og det å finne et naturlig, universelt, konstant menneske under alt dette er svært vanskelig. Utfordringen må være å se mennesket i sin kultur, ikke bak den, men samtidig uten at de drukner i sitt tid og sted, eller i materialistisk predeterminisme. (s40-41)

Løsningen på dette problemet har ofte vært å dele mennesket opp i lag/nivåer, fra kultur til biologi, og studere dem hver for seg. Man jakter på universelle kulturelle egenskaper, ikke minst universelle moralske sannheter, som dermed kan brukes normativt. (En viss støtte men mest kontrast til Haidt, som både tar oppgjør med ideene om en universell moral, men erstatter den med universelle moralske fundamenter som all moralsk variasjon bygger på. Altså abstraksjoner sett utenfra, ikke innenfra, slik folk selv opplever dem.) (s43)

Hvis slike universelle egenskaper skal fremheves må de være

• 1. Vektige
• 2. Fundert i noe konkret biologisk, psykologisk, sosiologisk
• 3. Viktigere enn kulturelle variasjoner. Men ref 1: Konsepter som “ekteskap”, “religion”, “eiendom” er bare universelle fram til de fylles med innhold og viser at de åpenbart ikke er det. Religiøse fenomener er universelle bare hvis de defineres så abstrakt at de ikke lenger fremstår viktige, ikke sier oss noe. (s44-45

Svaret på dette er ikke relativisme men å betrakte mangfoldet direkte uten å abstrahere det bort. Ref 2: Det er vanskelig å bringe nivåene sammen igjen. Man forsøker på å finne fast referansepunkter, så som det at alle samfunn må reprodusere seg selv og fordele goder, og derfor har man familie og handel. Men det er vanskelig å trekke en klar pil fra referansepunktene (reprodusere, fordele goder) til det kulturelle de er ment å forme (familie, handel). Det er en svak teoretisk analyse her, mer en antydning av sammenheng som ikke utdyper. (Også dette rammer Haidts tilnærming hardt.) (s46-47)

Ref 3, det universelle er ikke nødvendigvis det viktigste. Konkrete religiøse uttrykk er mer interessnate enn en abstrakt definisjon av universell “religion”. (s48)

Kultur bør forstås som en samling kontrollmekanismer for oppførsel. Planer, regler, “software”. Mennesket er dyret som er mest avhengig av slike mekanismer. Tenkning er noe sosialt og offentlig, ikke bare i hodene våre. Vi gjør bruk av signifikante symboler so mvar der før vi ble født og fortsatt vil være der etter vår død. (s50-51)

Menneskets biologi og kultur er utviklet sammen. Det finnes ingen menneskenatur uavhengig av kultur. Kultur er ikke et lag oppå. Mennesket uten kultur er ikke smarte eller edle “villmenn” men noe ødelagt, mentalt sykt. Vi er avhengig av å bli guidet av et system av signifikante symboler. Alene er vi bare halvferdige, resten er konkret kultur, ikke abstraksjoner. (s54-55)

Opplysningstenkere og klassisk antropologi har ønsket å definere en arketype av mennesket som alle gjenspeiler. Det variable og individuelle er sekundært. Men mennesket er nettopp dette mangfoldige. Vi formes ikke av generiske ekteskap, men av den konkrete formen av dem som finnes i vår egen kultur. (s57-58)

Tenkning utføres med materialer fra kulturen vår, og er bare sekundært noe privat. (s90)

Ritualer og sosial endring

Funksjonalisme om religion:

• Sosialantropologisk, etter Durkheim. Fokus på tro, ritualer, at systemet støtter opp om sosiale relasjoner og strukturer.
• Sosial-psykologisk, etter Malinowski. Religion gir individet indre sikkerhet og ro, fyller behovet for en forståelig verden. Men funksjonalisme har hatt lite å si om endring, fordi den ikke behandler sosiale og kulturelle prosesser som likeverdige, uavhengige faktorer. (s155-156)

Kultur er et system av mening og symboler som sosial interaksjon fungerer innenfor. Det sosiale systemet er selve disse interaksjonene. (s157)

Kultur har en enhet som preges av stil, logisk sammenheng, mening. Sosial struktkur har derimot en enhet me som et komplekst system hvor mange deler spiller sammen. Denne kontrasten skaper spenning, og i mellom disse beveger individet seg. (s158)

Ideologi som kulturelt system

Samfunnsvitenskapen sliter med å analysere ideologi, fordi selv når man gjør det på en “nøytral” måte, behandler man ideologi som en tankefeil, noe irrasjonelt. “Jeg har en filosofi, du har meninger, han har en ideologi.” Ingen vil vedkjenne seg sin egen ideologi. Det presenteres kun om et forsøk på å ordne verden etter et sammenhengende system av ideer, preget av oss/dem-tenkning i stedet for objektivt sannhet. Ideologi presenteres som en skitten elv som forvrenger sannheten og er selektiv med fakta. (s214-216)

Dette er en underlig tilnærming for objektiv vtenskap. Litt som når militante ateister analyserer religion kun som overtra. Raymond Aron sammenligner ideologi med overtro i Opium of the Intellectuals. (s217)

Studier av det sosiale aspektet av ideologi går dypere enn studiene av den kulturelle siden. Det er utarbeidet to sosiale teorier om ideologi:

• Interessebasert. Marxistisk perspektiv. Hvem tjener på hva? Ideologi følger interessene dine. Styrker: Dette er solid forankret i sosial virkelighet. Det er en viktig innsikt at ideer er våpen. Men den psykologiske siden er svak. Hvordan omformes interesser faktisk til ideer i hodene våre? Og ideologi i praksis er langt mer komplekst enn maktstrukturer.

• Stressbasert teori. Tar utgangspunkt i motsetningene og de uløste problemene i samfunnet. Normer og roller som kolliderer. Inkonsistens, som skaper psykologisk stress. Ideologi er sånn sett et slags svar på depresjonen stresset fører med seg. Et symbolsk utløp for følelsesmessige forstyrrelser forårsaket av sosial ubalanse. Ideologi er en sykdom som må diagnostiseres. Ideologi løser stresset på fire måter:

  • Peke ut syndebukker, kanalisere frustrasjonen mot noen
  • Gi mot til å holde ut situasjonen
  • Skape samhold blant de som har noe til felles, for eksempel arbeiderbevegelsen
  • Artikulere problemet i offentligheten og gi det oppmerksomhet.

  Men her er stress/frustrasjonsteorien svak. De ideologiske konsekvensene fremstår som tilfeldige bieffekter, som å rope “au” når du sparker tåa. Jødehat fjerner tross alt ikke jødehaterens stress og frustrasjon, og gjør det kanskje verre. Marxisme skaper samhold blant arbeidere, men også sekterisk splittelse. Ideologi gir oppmerksomhet, men kan også forbitre debatter slik at ingen løsning er mulig. (s219-226)

Begge de sosial teoriene er for enkle, fordi de hopper over mellomsteget, hvor det som utløser det ideolgoiske behovet, enten det er snakk om interesse eller frustrasjon, formuleres symbolsk. Sosiologer mangler en teori for å forklare symbolsk oppførsel, bruk av metaforer, ironi, paradokser, og så videre. Kunst og filosofi har en mer sofistikert forståelse av dette. En som sier at et lovforslag vil føre til “slaveri”, mener ikke dette bokstavelig. Det kan derfor ikke avfeies som åpenbart forenklet, dum ideologi. Det er et forsøk på en metafor. (s226-228)

Metaforer er komplekse symboler med mange nivåer. De er “feil”, men binder sammen meninger på en måte som kan være effektiv. (Ref konspirasjonsteorier. Detaljene er mindre viktige enn hvem brodden er rettet mot.) (s229)

Det samme med “krig er helvete”, som Sherman sa, vs “krig er kreativitetens far og kulturens mor”, som japanske myndigheter sa i 1934. Symbolene varierer med konteksten, de er et forsøk på å fange sannheten innenfor vår kontekst. Å betrakte ideologi kun som noe som forenkler, gjør oss ute av stand til å forstå dette samspillet mellom symboler og kontekst. (229-231)

Å tenke er å konstruere og manipulere symbolske systemer, modeller som er ment å korrespondere med noe i den virkelige verden. Kulturelle (dvs religiøse, ideologiske++) mønstre er genmaterialet som organiserer sosiale og psykologiske prosesser. Kulturelle symbolsystemer er viktigste når den konkrete informasjonen mangler. De er et kart til bruk når terrenget er forvirrende, ukjent. (s232-237)

Ideologi blir viktigst når både de mest generelle og de mest pragmatiske kulturelle perspektivene fremstår utilstrekkelige. Utgangspunktet er sosialt, psykologisk men også kulturelt stress/frustrasjon. Det franske eneveldets fall skapte et tomrom, som ideologi forsøkte å gjøre meningsfullt på konkurrerende måter. (s238)

Det viktigste skillet mellom vitenskap og ideologi som symbolske systemer, er ikke at den ene er sann og den andre løgn, men at vitenskap har en følelsesmessig distanse, mens ideologi kaster seg helt inn i temaet. Ideologi peker mot handling. Ideologi former og opprettholder mønstre av oppfatninger og verdier. Vil lett kollidere med kjøligere vitenskap, men de kan også utfylle hverandre, fordi de gjør ulike ting. (s249-250)

Kultur og tenkning

Før Talcott Parsons: Kultur ble ansett som lært oppførsel. Dette er “sant”, men lite informativt. Parsons: Kultur er et system av meningsfulle symboler som vi bruker til å orientere oss mot oss selv, andre, verden. (s268)

Symboler er for sosial praksis som kildekoden er for et program i faktisk bruk. Men uklart hvordan disse egentlig henger sammen. (s269)

Menneskelig tenkning er sosialt. Det har et sosial utgangspunkt, sosiale funksjoner og former, bruk. En offentlig aktivitet.

Marc Bloch: Du kan ikke forstå rensessanens kjøpmenn kun gjennom å forstå varene de handlet med. (s386)

Tenkning er ikke en mystisk prosess i en hemmelig hule i hjernen, men en utvekslig av signifikatne symboler. Symbolenes mening endrer seg, er uklare, har mange nivåer, men kan forstås i teorien. (s387)

Det finnes et ekstremt antall mønstre å studere, men mange spørsmål går igjen på tvers av kulturer, med ulike svar, så som forståelsen av individer. Kategorisering, kontekstualisering, hvilke typer mennesker finnes. (s388)