Norsk identitet bygger på hvor vi står i viktige debatter, så som EU, by vs land, religion. Vi deler problemer og diskusjonsarenaer mer enn vi deler verdier som sådan. “Verdifellesskapet” er en myte, et sidespor. Det er et ekskluderende ideal som skaper dypere skillelinjer og gjør at debattene blir for opptatt av spillerne vs ballen. s11

Vi har aldri vært et verdifellesskap, men det økte mangfoldet har gjort at problemene som følger av idealet om verdifellesskap har blitt mer alvorlige. Det vi har er i stedet et uenighetsfellesskap. En gruppe med ulike meninger som befinner seg i en felles prosess for å løse et problem eller en utfordring. Eksempler på dette: Offentligheten, et borettslag, en lokalbefolkning. s12

Uenigheten i et uenighetsfellesskap er ikke bare er en misforståelse. Den kan ikke løses opp i ved å avklare fakta, det ligger en verdikonflikt under. Samtidig må det ikke våre så stor uenighet at man tyr til vold, da har man ikke lenger et uenighetsfellesskap. s13

Det er ikke gitt at fornuftige mennesker med felles begreper og fakta lykkes med å bli enige med hverandre. Samtidig er vi i stand til å forstå hverandre. Uenighetsfellesskap har en prosess for å løse felles problemer og utfordringer, dette innebærer at uenigheten peker mot handling. Et valg som skal tas. Dette er noe av det gruppen har til felles, og bidrar til å skape intern solidaritet. s14

Et annet kjennetegn ved uenighetsfellesskap er at vi ikke egentlig har valgt å tilhøre denne gruppen. Den er mer et skjebnefellesskap som vi har endt opp i, for eksempel ut fra hvor vi bor. s14

Idealtypen av uenighetsfellesskap:

• 1. Noen er kastet sammen i et skjebnefellesskap
• 2. Man har en ureduserbar men ikke-voldelig uenighet
• 3. Man befinner seg i en prosess som nødvendig innebæer valg av felles handling. s15

Gruppens identitet formes av at den er i en situasjon ikke andre grupper er i. Det vil variere innad hva man er enig eller uenig med hvem om. Gruppen er gjerne langlevd, som et land, eller et borettslag, med en kontinuerlig prosess bygget opp rundt uenighet og beslutninger. s15

Det som kommer nærmest denne idealtypen er en demokratisk stat med en fungerende offentlighet. At man har en ureduserbar uenighet blant borgerne er ikke et demokratisk problem, men selve demokratiets utgangspunkt, oppgave: Å håndtere slik uenighet på en fredelig måte som oppfattes legitim. s15-16

Autoritære sekter, gründerbedrifter og byråkratier er ikke uenighetsfellesskap. De fleste grupper befinner seg et sted i mellom disse ytterpunktene. s16

Hans Joas, The Genesis of Values.

At gruppen ikke er fritt valgt er også en skala, ikke enten/eller. Et trosmiljø er noe vi velger fritt, på en måte, men samtidig opplever vi at det velter fram innenfra, at det ikke er fritt. Det er litt som med kjærlighet: Den er fri, men også tvunget fram innenfra. s17

Små forskjeller kan skape stor uenighet. Derfor kan grupper som samler seg om felles verdier, for eksempel religiøse eller politiske grupper, likevel fungere som uenighetsfellesskap på andre måter. Man er uenige innenfor en ramme. Medlemsskapet kan også bygge på noe noe annet enn problemet gruppen skal løse. Problemet kan være en uventet situasjon, som gruppens felles verdier ikke gir et klart svar på. Da kan man bli et uenighetsfellesskap i denne mer begrensete betydningen. s18

Det finnes gode og dårlige uenighetsfellesskap, med mer eller mindre uenighet enn det som er hensiktsmessig. Målet må være å bli et bedre uenighetsfellesskap enn man allerede er. Familien, bedriften, organisasjonen gir ulike føringer for hva et godt uenighetsfellesskap er. Å forbedre fellesskapet er ekstra viktig jo mindre medlemmene har valgt å tilhøre det. s19

Myteom om verdifellesskap er en vanetenkning som vi formidler fordi vi ikke betrakter den med nok skepsis. s20

Gandhis strategi:

• 1. Evne/mot til å handle i tråd med sin overbevisning, tross motstand.
• 2. Evne/mot til å søke sannheten, innrømme feil, gå nye retninger.
• 3. Hevde sin sak uten å begrense andres muligheter. s26

Indre uenighetsfellesskap

Vi er alle et komplekst samspill mellom vår egen fornuft, begjær, følelser, automatiske prosesser og så videre. Vi er ikke én enkelt ting. Vi har et mindre mangfold som vi setter sammen til en enhetlig fortlelinger. s28-29

Det sosiologiske perspektivet på dette er at vi spiller en rekke ulike roller gjennom hverdagen. George Herberg Mead mente at det finnes et ekte jeg bak rollene. Erving Goffman mente derimot at det ikke finnes et enhentlig jeg bak. Rollen vi spiller er det mest egentlige, som vi må jobbe for å bygge en felles fortelling rundt. Hverdagsritualene er limet i selvfølelsen vår. Vi bryr oss om hvordan andre opplever oss gjennom rollene våre. Vi ønsker å fremstå konsistente. s30-31

Et alternativt perspektiv er at vi er et mangfold av stemmer. Mikhail Bakhtin mente at ytringer og tanker er et resultat av en indre dialog. Det er et flytende skille mellom indre og ytre dialoger. Andres meninger er alltid med i dialogen. Ord har en fortid med varierende og overlappende forståelsesnyanser. Språk er heteroglossisk, det snakker med forskjellige stemmer. s32

Goffman og Bakhtin enige om at menesket har en flat struktkur. Ingen av rollene eller stemmene er det “egentlige” oss, men i praksis vil noen av dem være viktigere og mer dominerende. s33

Bakhtin: Språket er mangfoldig, men dette kan gjøres vold på av autoritær ekrefter. s34

Ordet “dialog” er et sidespor når vi snakker om uenighetsfellesskap. Det er for snilt. s34

Michael Billig mente at diskusjonens natur er å kontre, skyggebokse, drive våpenkappløp, gjennom stadig forbedringer av motargumenter. s35

Kreativitet er nytenkende problemløsning. Mekanismer som styrker kreativitet er å generere mange ideer å velge blant, og vurdere dem fra ulike innfallsvinkler. s52-53

Geir Kaufmann om hindre for kreativitet:

• 1. Selvbevissthet i rolleutøvelsen. Mye står på spill når vi opplever oss selv under vurdering/evaluering.
• 2. Konsistenskrav i rolleutøvelsen. Vi klarer ikke å slippe løs det som bryter med fortellingen.
• 3. Umiddelbar idésensur. Vi forkaster ideer for kjapt.
• 4. Man forelsker seg i sine egne ideer, slik at man ikke hører på andres.
• 5. Etterpåklokskap og rasjonalisering. Vi begrunner det vi allerede mener i stedet for å vurdere alternativene fornuftig. s56-57

Richard Sennett skrev om intimitetstyranniet. Vi vurderer offentlige personer ut fra deres private egenskaper og forventer at de viser fram disse. Det gikk et klarere skille før mellom offentlig og privat, vi har mistet noe verdifullt. (Men var det gamle så verdifullt? Fikk vi faktisk bedre resultater da vi skilte disse fra hverandre, og det var mer greit å være drittsekk privat?) s59

Skolen

Skolens begrunnelse for å drive verdiformidling endret seg i 1980-årene. I 1970-årene handlet det om etikk. Elevene skal reflektere over verdiene skolen lærer dem og bruke disse i hverdagen. I 1990-årene handlet det også om identitet. Vi skal lære om “våre verdier”, hvem vi er. Både nasjonale verdier og verdiene til mindre grupper. En tanke om at verdier er gruppens lim. s64

Kommunitarisme: Troen på å beskytte en hel, ren, autentisk kultur mot kunstighet og fragmentering. Motkultur. I et flerkulturelt samfunn på alle være trygge på sin egen kultur før de kan komme andre i møt. Dermed får man mye debatt om hvilken tradisjon som “eier” verdiene nasjonen bygger på. Det blir mye tautrekking om livssyn i skolen, en identitetskamp i forkledning. s66

Ordet “verdikonflikt” antyder en dyp, uløselig konflikt. Den eneste handlingen som åpner seg videre fra dette ordet er en konflikteskalering, at den ene parten overkjører den andre, eller en parallell eksistens preget av toleranse og krenkelser. s74

Medlemmene i et uenighetsfellesskap kan derimot føle eierskap til gruppens konklusjon, selv om de de tapte denne gange, fordi de tror at de kan oppnå mer en annen gang. Ordet “verdikonflikt” styres oss bort fra slike kompromisser, mens ordet “dialog” styrer oss for raskt mot et forsøk på konsensus. s76

Gerd Baumann, 1996: Det finnes en dominant og en demotisk diskurs.

• Dominant: Det som gjør seg gjeldende i offentlig diskusjon og offentlige sammenhenger.
• Demotisk: Det folkelige, på grasrota. Mange behersker begge diskursene og kan veksle mellom dem. s78

Et uenighetsfellesskap bør legge mindre vekt på essensielle egenskaper, og mer på praktisk problemløsning. Kulturdebatter blir fort fastlåste fordi de i praksis er en form for grensearbeid, en oppdeling i oss og dem. “Norskhet” blir en farlig blanding av religiøs, kulturell og nasjonal identiet. s79

Thomas Hylland Eriksen viser til Stein Rokkans idé om kryssende konfliktlinjer. Norsk politisk landskap preges av en rekke konfliktlinjer som by vs land, arbeid vs kapital, religion. Eriksen legger til at hver kategori er mangfoldig sett i lys av de andre aksenen. Ingen i kategorien er lyke, aksen krysses av andre akser. Men faren er at aksene legger seg oppå hverandre og at den mest synlige blir en sukerakse som kjapt gir tilgang til en forenklet forståelse av folk. s88-89

Diskusjoner om mangfold og ytringsfrhet sporer av når de handler om hva man kan “tåle” og “tolerere”. Diskusjonen bør være mer handlingsorientert: Hvordan vil jeg møte disse meningene? Å fokusere på handlinger redder oss fra abstrakte diskusjoner om identitetsgrenser, om hvem som er “ren” nok. Man unngår å knuse flere egg enn nødvendig. (Sagt på en annen måte: Små, ortogonale ideer.) s92

Arne Næss definerte seks saklighetsnormer, 1975:

• 1. Unngå tendensiøst utenomsnakk
• 2. Unngå tendensiøse gjengivelser
• 3. Unngå tendensiøs flertydighet
• 4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
• 5. Unngå tendensiøse originalframstillinger
• 6. Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg. s93

Berit Ås definert fem hersketeknikker, 1979:

• Usynliggjøring
• Latterliggjøring
• Tilbakeholdelse av informasjon
• “Feil uansett hva du gjør”
• Påføring av skyld og skam. s94

Normer og personlig autentisitet og indre konsistens gjør det vanskelig å endre mening i en diskusjon. Måten å unngå dette i klasserommet på er

• 1. Start med å finne flest mulig argumenter, selv om de er dårlige. Deretter sortere og vurdere dem. (Brainstorming altså? Men det har vel blitt vist at dette fungerer dårlig?)
• 2. Diskutere på vegne av forhåndsutdelte standpunkter, ikke personlig overbevisning.
• 3. Skift side halvveis i debatten. (Meh.. skeptisk) s95-96

Richard Sennett, 2008: Verdien av tradisjonelle workshops hvor folk lærer praktiske ferdigheter, ikke bare abstrakt kunnskap. s96

Geir Kaufmann: Kreativitetsfremmende egenskaper i grupper:

• Mangfold av meninger, innen rimelige grenser
• Kognitive i stedet for emosjonelle konflikter.
• Utfyllende egenskaper
• Risikotoleranse
• Toleranse Kreativitetshemmende faktor er derimot:
• Sosialt trykk / konformitet
• Toppledelse / gruppetenkning
• Skjev deltagelse
• Dårlig tid s105-106

Howard Gardner snakket om vertikal vs horisontal kreativitet.

• Vertikal: Innenfor strenge regler, som å lage sushi.
• Horisontal: Mer åpen bruk av grunnleggende ferdigheter, som å spille jazz.

I et uenighetsfellesskap er begge typer kreativitet viktig. Men man må unngå en for sterk kobling til identitet, hvor ting “egentlig” kommer fra. Innholdet i tradisjonen er viktigere enn opprinnelsen.

Norge som uenighetsfellesskap

Verdier er politisk, ikke før-politiske. De er en del av det vi er uenige om, innenfor et demokratisk system som er ment å hjelpe oss til å finne legitime beslutninger. s114

Funksjonalisme forklarer sosiale fenomener ut fra hvilken funksjon de har for samfunnets opprettholdelse og videreføring. Et helhetlig syn, som sliter med å forklare endring. s121

Émile Durkheim mente at ritualer er samfunnets dyrking av seg selv, et slags blitzlys som får normer og verdier til å feste seg på sinnet. s121

Daniel Dayan og Elihu Katz snakket om media events, store hendelser som fungerer som ritualer. En felles erfaring som formidler verdier. Nick Couldry mener at ritualer skaper en myte om fellesskap. Selve opplvelsen er felles og skaper fellessakp, men hva som ligger bak varierer. Ritualet styrker alles fortelling om hva det betyr, selv om det betyr noe forskjellig for ulike mennesker. s123

Erving Goffmann: Hverdagsritualer er et forsøk på å skape et sammenhengende jeg på tross av alt mangfoldet i oss. s124

Ritualer (både små og store, ekte og mediehendelser) skaper fellesskap gjennom det at personer med ulik tolkning av dem kan hente mening fra dem. s125

Kommunitarisme var en reaksjon på det liberale individfokuset. Mennesker må forstås i sin kontekst, og konteksten må være autentisk for å kunne stå opp mot hollywoodifisering, kommersialisering og forflatning. Vi må beskytte idrettslaget og minoriteter. Dette har vært en viktig idé i Norge, og har til felles med funksjonalismen at samfunnet ses på som noe naturlig avgrenset, og at endring og blanding fremstår som noe problematisk. Ideen om uenighetsfellesskap er et alternativ til dette, en bedre måte å håndtere mangfold på. s126-127

Globalisering og teknokrati undergraver følelsen av å ha en stemme i politikken. Ideen om nasjonale verdifellesskap skaper en paradoksal motsetning mellom de dominante verdiene du “skal” følge, det politisk korrekte, og et høyrepopulistisk opprør mot disse. s128

Både Thomas Frank og Magnus Marsdal skriver om arbeidsfolk som opplever seg presset, men uten politiske løsninger. Høyrepopulismen skaper en symbolsk, identifiserbar fiende, “kultureliten”. Dette fører til ineffektive, evige kulturdebatter. Ideen om uenighetsfellesskap løser dette ved å flytte fokus tilbake på sak. s129

Et annet problem med å snakke om kulturer og verdier er at det ender opp med å underkommunisere interne motsetninger. Mye uenighet også innad i en gruppe som er enige om verdier. s134

Målet er ikke å oppløse det nasjonale fellesskapet, men å unngå de ekskluderende formene av det. Styrk de demokratiske prosessene. Ikke vær redd for den emosjonelle og ritualiserte delen av valgdeltagelse og statsborgerskap, eller nasjonale symboler som landslaget. 17. mai ritualiserer og skaper emosjonell kraft bak grunnloven, et dokument som kan mobiliseres for uenighetsfellesskap. 17. mai er ikke nødvendigvis ekskluderende, selv om en del europeiske innvandrere kan oppleve det som en ubehagelig tradisjon. s135-136

Nasjonal kultur og håndverktradisjoner som bunad kan skape tilhørighet på en god måte, uavhengig av hvor “autentiske” de er. s136

Jürgen Habermas hyller den maktfrie samtalen, som er drevet av argumenter og rasjonelle verdier, og fører til gode avgjørelser. Et ideal. Men det er ikke nødvendigvis slik i et uenighetsfellsskap. Michael Billig skriver at dette kan føre til et ideenes våpenkappløp hvor man selv tenker ut stadig bedre grunner for å være uenige, men ingen beveger seg. Man må legge ti lrette for brudd og nytenkning. s138

Kontrasten mellom uenightefellesskap og det Habermas snakker om ligger mer i begrunnelsen enn i praksis. Habermas har også endret mening om religionens plass i offentligheten. Før mente han at religiøse må oversette sine meninger til noe mer allment når de deltar i offentligheten. Snakke om kulturarv og barns beste i stedet for “hva Bibelen sier”. Men i dag sier han at religion har komme for å bli. Den offentlige sfæren har to nivåer: Grunnleggende institusjoner og den uformelle sfæren. På det grunnleggende nivået, må idealet om oversettelse til det allmene gjelde, men det er urettferdig å kreve dete i den uformelle sfæren. Fundamentalister ekskluderes altså fra nivå 1 i den grad argumentene deres ikke kan oversettes til noe allment. s141-143

Man bør ikke overdrive hvor uforståelige argumenter er på tvers va religioner. Og religioner er dessuten ikke statiske eller homogene. Et uenighetsfellesskap fremhever også uenighet innad i gruppen. Det består av individer som ikke er bundet til gruppene sine. Man bruker kulturen og religionen som et reservoar av ideer, ikke bokser vi er stengt inne i. s145

Uenighetsfellesskap ligner Chantal Mouffes idé om politiske fellesskap. Konflikt er uunngåelig, det viktige er å behandle konflikten på en konstruktiv måte. Hun ønsker radikal demokratisering. At vi unngår å flytte vanskelige debatter ut av politikken inn i byråkratiet og markedet. Tilsynelatende “enighet” er ofte et tegn på at et spørsmål har blitt fjernet fra politikken, som er en ren makthandling. Mouffe ønsker en agonistisk offentlighet som består av motstandere vi er saklig uenige med, ikke fiender som skal bekjempes med alle midler, altså en antagonistisk offentlighet. Tredje vei-politikken har avpolitiserte høyre/venstre-aksen, så det folk sitter igjen med da er folk vs elite-aksen, altså et rent fiendebilde. (Ok, men høyre-venstre-aksen var vel også preget av fiendetenkning?) s146-147

Habermas sikter mot enighet, tror dette er mulig i et rasjonelt samfunn hvis man stripper vekk makt og undertrykkelse. Mouffe mener derimot at man ikke kan strippe vekk dette og at målet ikke er et rasjonelt resultatet, men at alle opplever seg som medforfattere av resultatet. En tilsynelatende rasjonell konsensus betyr at noen har lyktes med å definere seg selv som det normale og selvfølgelige. Denne “noen” er gjerne den komforable eliten, de privilegerte. s151

Mouffe mener at politiske merkelapper som høyre og venstre fører til bedre politiske debatter enn “rett” og “galt”. Disse låser oss fast, vanskeliggjør kompromisser, blir en markør for medlemskap i grupper, noe politiske debatter bør unngå å fokusere på.

Iversen er enig, men legger til at også moralske debatter hører hjemme i et uenighetsfellesskap, så lenge de ikke kommer fra et krav om renhet, en ensrettende autentisitet. Det går helt fin å diskutere moralsk, så lenge vi ikke blander verdier med identitet. s154-155

Ytringsfrihet er ikke en sikkerhetsventil. Sinne og stereotyper styrke av å bli ytret. Å legge bånd på hets, hat og aggresjon åpner debattene for flere. s157-158

Det er viktig å unnggå en politisk korrekt vs kulturkriger-akse hvor man identifiserer seg selv ut fra kontrasten til den andre, i stedet for å snakke om utfordringene man skal løse. s160

Nettdebatter bør følge ulike regler. De er et resultat av redaktørens ytringsfrihet, ingen har rett til å få sin kommentar lagt ut. s162

Gode uenighetsfellesskap kjennetegnes av:

• 1. Alle kan komme med sitt genuine biddrag. Bredde, mange medforfattere.
• 2. Trygge rom preget av et raust menneskesyn, hvor alle kan være internt mangfoldige. Dette forutsetter spilleregler og normer.
• 3. Debatten er konkret og problemorientert. Det er også fint å forstå motpartens prinsipper, men fokus må være på løsningsforslag.
• 4. Man skiller sak og person.
• 5. De er et lærende fellesskap som tør å lære av egne feil. s167