(En av bøkene som har formet dette prosjektet mest. Relativt tung, og derfor er også disse notatene det, men virkelig verdt å grave seg ned i. Hovedtesen er at den intellektuelle fornuftsteorien, som sier at fornuften er noe som hjelper enkeltmennesker å tenke bedre, ikke stemmer med det vi vet om fornuftens begrensninger. Forfatterne legger i stedet fram den interaktive fornuftsteorien, som sier at fornuften vokser fram fra interaksjoner mellom mennesker, hvor vi bruker intuisjon til å finne begrunnelser som kan rettferdiggjøre oss selv ovenfor andre, og overbevise dem om våres ideer. Vi er elendige til å se svakhetene i våre egne tanker, men vi er veldig flinke til å evaluere andres. Fornuften er dermed et interaktivt gruppefenomen.)

En dobbel gåte

Tradisjonell forståelse av fornuft representerer en dobbel gåte: Hvis hensikten med fornuften er å oppnå bedre kunnskap og ta bedre beslutninger, hvorfor er egenskapen da 1) så sjelden blant dyrene, og 2) så full av svakheter? Nøkkelen til å forstå gåten er at det ikke er dette som er hensikten. s2

Vi trekker slutninger ofte automatisk og ubevisst, med utgangspunkt i instinkter. Noen av disse kommer fra intuisjoner, som er halvbevisste. Vi forstår at slutningen kommer innenfra oss selv og at vi kan utforske den nærmere. Noen av intuisjonene er intuisjoner om representasjoner (ideer), og noen av disse igjen er intuisjoner om begrunnelser, det vil si fornuften. s6

Daniel Kahneman skapte et falskt skille mellom intuisjon og fornuft. Fornuften er en slags intuitiv utledning. Vi har intuisjoner om representasjoner, våre egne og andres ideer. Fornuft er en variant av dette, det er intuisjoner om begrunnelser. Begrunnelser er noe interaktivt og sosialt. Fornuften kan bruke logikk, men den er opportunistisk, bruker det som fungerer her og nå. s7

Fornuften har to formål:

• 1. Levere begrunnelser som forklarer og rettferdiggjør oss selv
• 2. Overbevise andre Å levere begrunnelser er viktig for å koordinere og samarbeide med andre mennesker, og forstå hverandre. 2 er nødvendig for å oppnå effektiv kommunikasjon i tilfeller hvor man ikke stoler blindt på hverandre. Fornuften er alltid interaktiv. s8

Det interaktive perspektiver forklaer hvorfor fornuften er lat og ubalansert og hvorfor den fungerer dårligst i isolasjon, uten andre mennesker. Fornuft kan fungere bra i en gruppe hvor alle har en felles interesse av å finne en løsning. Argumentasjon gir bedre resultater enn å tenke alene, bedre enn mange tror. (Men har alle bidrag en verdi? Er ekte mangfold viktigere enn ytterpunkter?) Vitenskapen fungerer gjennom det at fornuften vår er bedre egnet til å evaluere andres gode argumenter enn å skape dem selv. s10-11

Fornuften på tiltalebenken

Det finnes to filosofiske tradisjoner om fornuften:

• 1. At den kan føre oss til kunnskap og visdom hvis vi bruker den riktig
• 2. Eller at den tvert i mot er dårlig egnet til dette og snarere er noe som forfører og forleder oss

Et eksempel på ulogisk tenkning er conjunction fallacy hvor man ikke forstår at et utfall blir mindre sannsynlig når det legges frem med flere detaljer, selv om detaljene gir en narrativ mening. s23

Det to psykologiske teorier om fornuften:

• 1. Vi har en innebygd mental logikk som forstår “og” og “eller” og så videre
• 2. Vi bygger opp mentale modeller, ser konklusjonene disse fører til og dermed kan velge hvilken som stemmer best. s25

Det finnes mange eksperimenter som avslører vanlige tankefeil, men de gjør det gjennom å kreve at subjektet blindt adlyder eksperimentets premisser. Men kanskje premissene er irrasjonelle, og feil for evnen man skal undersøke? Vi integrerer automatisk all potensielt relevant informasjon når vi tenker, selv når eksperimentet ber oss se bort fra dette. Dette er fornuftig, selv om det ikke er “logisk”. s32

Fornuftpsykologi

Fornuft og logikk er tradisjonelt ansett som to sider av samme sak. Logikken beskriver idealet fornuften skal måles opp mot, slik grammatikken gjør for språket. Ideen om at logikken beskriver fornuften er forlengst forkastet, men psykologene ser fremdeles til logikken etter målestokker. s34-36

Logikk setter opp syllogismer, formelle sekvenser med premisser og konklusjoner. Argumentasjon i praksis fungerer ikke slik, men tanken har vært at det gjør noe tilvsarende, ekvivalent, på en forenklet og forkortet måte. Logikere og psykologer bruker de samme ordene: argument, slutning/utledning, premiss, konklusjon, gyldig, fornuftig, selv om det forlengst har blitt klart at de snakker om helt forskjellige ting. s37-38

Det har vært påfallende lite fremskritt i den psykologiske forskningen på fornuft, sammenlignet med andre former for tenkning. Man har landet på konsensus rundt system 1 og 2, altså at vi tenker enten intuitivt og ubevisst eller rasjonelt. En tidlig utgave av denne teorien var at du kan be folk begrunne sine beslutninger og konklusjoner rasjonelt, men resultatet blir lett at de bare rasjonaliserer den intuitive slutningen sin. Teorien ble gjenopplivet i 1990-årene i en variant hvor system 1 betraktes som rasjonelt på sin måte, mens system 2 er grundig og fornuftig, ikke kun etterrasjonalisering, og at disse spiller sammen med hverandre. s43-45

Problemet er at skillet mellom system 1 og 2 er kunstig. Enkel hoderegning kan plasseres i begge. Dette er en teoretisk oppdeling som først og fremst tilbyr en løsning på dilemmaet om hvorfor vi ikke bruker de logiske evnene vi visstnok har: Fornuften er logisk, men den er også kostbar, derfor lar vi ofte være. Men samtidig har eksperimenter avdekket at system 2 kan innføre nye skjevheter i spørsmål hvor intuisjonen gir riktig svar. Bildet av fornuften fragmenteres: Først to systemer, og så må disse deles opp i enda mindre deler. s46-48

Fra ubevisste slutninger til intuisjoner

En definisjon av fornuften bør være i stand til å skille den fra andre psykologiske prosesser. To vanlige utgangspunkt fo rdette er å definere den ut fra hensikt eller prosess.

• Hensikt: Fornuftens hensikt er å tenke seg fram til konklusjoner
• Prosess: Fornuftens prosess er å evaluere grunner for å godta konklusjoner. s52

Andre dyr evaluerer ikke begrunnelser, men de gjør bruk av slutninger, som Hume påpekte. Det samme gjør vi. En definisjon av slutning (inference): Å hente informasjon ut fra tilgjengelig informasjon, uavhengig av hvordan. Å resonnere kan vi definere som det å evaluere begrunnelser. Felles for all tenkning:

• 1. Den er nødvendig for alle organismer som beveger på seg
• 2. Den går lenger enn sanseinntrykkene, i stor grad ved hjelp av slutninger
• 3. Slutninger kan utføres av spesialiserte systemer. s53-56

Vi “ser” ikke rene sanseinntrykk, vi tar inn over oss konklusjonen fra en ubevisst prosess som utfører slutninger til oss, leverer dette som ferdige fakta. Slutninger forteller oss hva vi ser på et bilde: Humør, størrelse, bevegelse, intensjon, følelser. Samtidig kan vi komme til nye konklusjoner gjennom å bli gjort oppmerksom på noe vi ikke har lagt merke til. Prosessen er ikke låst, men åpen og dynamisk. Hukommelsen vår gjør også bruk av slutninger. Vi “husker” en rekonstruksjon, en helhet som gir mening, ikke de faktiske sanseinntrykkene eller detaljene. s60-61

Intuisjon skiller seg fra ubevisste slutninger som disse ved at den ikke bare oppleves som udiskutable fakta, men som en mer aktiv forståelse. Intuisjon skiller seg fra resonnering ved at den mangler de bevisste stegene hvor man evaluerer begrunnelser og kanskje kommer fram til noe ikke-intuitivt. s63

En enkel definisjon av intuisjon: Vurdering og beslutninger som vi opplever som begrunnete uten å kjenne til begrunnelsen. De kommer ikke fra et bestemt sted, “en intuisjon”, men fra mange mer eller mindre spesialiserte systemer. Intuisjonen oppleves som en egen sinnstilstand hvor du er bevisst på intuisjonens innhold. Den er metakognitiv, kommer med en grad av sikkerhet. (Vs Burton, On Being Certain, som mener alle oppfatninger har dette.). Vi føler eierskap til den. Intuisjoner er slutninger som kommer med denne ekstra opplevelsen. s64

Modularitet

Læringsinstinkter er instinkter vi har for å lære bestemte typer kunnskap. Mennesker har for eksempel instinkter for å lære språk. Dette innebærer at det er en flytende overgang mellom det som er helt medfødt og det som er tillært. (Relatert til dual inheritance theory?) Babyer kan ha et instinkt for å lære “slik gjør vi det” gjennom å fange opp når de voksne utfører en handling på en overtydelig, demonstrativ måte, slik vi gjør når vi skal lære bort noe. Altså et slags læringsinstinkt for normer. s69-71

Det å kunne lese er for ferskt til å være evolusjonært utviklet, men kan likevel gjøre bruk av spesialiserte moduler i hjernen som legger til rette for denne evnen. Tillært ekspertise kan dermed fungere like raskt og automatisk som den som er utviklet. s72

En modul er en biologisk modul med en kognitiv funksjon. Den er ikke nødvendigvis medfødt. Modulene i hjernen vår kan være rigide hver for seg, men kombinasjonen av dem gir oss fleksibilitet. Noen psykologer har likevel ønsket å holde fornuften adskilt fra dette bildet. s74

Kognitiv opportunisme

Hvis alle slutninger foregår på samme måte, med bruk av samme modul, hvorfor går dette da noen ganger tregt, andre ganger raskt? Ibn Al-Hoythan mener at slutninger utføres bevisst og hensiktsfult første gang, men deretter gradvis blir raskere og mer ubevisste. Men dette kan ikke stemmer, fordi baby trekker slutninger like raskt som voksne. s77-78

Slutninger gjør bruk av representasjon og prosedyrer. Representasjon kan overfladisk defineres som bilder og ord. En dypere definisjon: Det er noe materielt som har som funksjon å tilby en organisme informasjon om en tilstand. Den fysiske siden av informasjon. Slutningsprosesser tar representasjoner som input, bearbeider dem, leverer nye representasjoner, med mål om at disse skal være rikere, riktigere, mer brukbare. Slutninger er mulige fordi verden _ikke er kaotisk**. Det finnes mønster og forutsigbarhet. s81

Metarepresentasjoner

Utfordringen vår er å forklare menneskets bruk av representasjoner på et høyere nivå: Lag på lag med ideer, på en måte som fremstår helt generisk.

Folkeontologi: En rik intuitiv evne til å identifisere og klassifisere tingene rundt oss. Fysiske ting, så som materialer, egenskaper som farge og vekt, hendelser, handlinger, personlige egenskaper, abstraksjoner som antall. Vi har antagelig egne slutningsmekanismer for mange av disse kategoriene. s91

Det unike ved mennesket er at vi også kan representere representasjoner. Både tingene og representasjonen av dem er en del av ontologoien vår: Meninger, frykt, uttalelser, tekst. Alt dette har til felles at de har et “innhold”, en “mening”, selv om dette representeres på ulike måter. s92

Theory of mind, tankelesning: Vår evne til å se ting slik andre ser dem, ut fra deres kunnskap og meninger. Evnen til å forstå at noen kan tro på noe som faktisk er feil, oppstår rundt 4-årsalderen, men også spedbarn har dette til en viss grad. Vi følger konstant med på hvordan situasjoner fremstår for andre. Dette betyr ikke at vi “setter oss selv i deres sted”, fordi modulene som jobber med dette er sub-personlige, ubevisste, mens opplevelsen av “å være meg” er personlig. I stedet gjenbruk vi moduler vi ellers bruker for oss selv, fra den andres perspektiv. Hvis noen skal gå fra A til B, hvilken vei er naturlig for meg? Hvilken ville vært naturlig for en som sitter på annen informasjon, andre muligheter og begrensninger? s94-100

Vi hra en presis intuisjon for små tall. Gjennom å representere de små tallene i desimaltallsystemet, kan vi også bruke denne intuisjonen om større tall, som “3 ganger 300 = 900”. Vår intuisjon om representasjon av tall gir oss innsikter om tall som vi ellers ikke kunne fått intuitivt. På samme måte har vi en intuitiv evne til å vurdere forklaringer som også gir oss innsikter om det forklaringen handler om, selv om vår intuisjon om dette er noe helt annet. Dermed blir også intuisjoner om begrunnelser en kilde til innsikt om hva som helst. Intuisjon om begrunnelser er i seg selv noe snevert, men temaet for begrunnelsene kan være alt og gir oss dermed innsikter om alt. s101-103

Hvordan vi bruker begrunnelser

Vi bruker begrunnelser til å forklare og forsvare/rettferdiggjøre oss selv. Begrunnelser kan være gode eller dårlige, men samtidig er de som ofte rasjonaliseringer vi kommer på i etterkant. En begrunnelse kan telle som forklaring hvis vi godtar at den som siter dette tror på det selv. For at den også skal duge som rettferdiggjøring, velbegrunnet, må den også være god nok for oss selv. (“Jeg drepte i selvforsvar” kan være en løgn, altså ikke en forklaring. Eller det kan være sant at de opplevde det slik, men begrunnelsen deres er ikke god nok, altså har de ikke rettferdiggjort handlingen. Eller vi kan gå med på at det de gjorde var riktig, da har de lyktes med å rettferdiggjøre seg.) s109-110

Objektive vs psykologiske begrunnelser: Objektiv begrunnelse: Et fakta som objektivt støtter opp om konklusjonen. Et fakta er en sann påstand uten kausale egenskaper, det vil si, påstanden kan godt handle om kausalitet, men den er ikke årsaken, bare en sann beskrivelse av årsaken. Psykologisk begrunnelse: En mental representasjon av en objektiv begrunnelse. Den kan være feil. (Altså, faktaen er feil, eller støtter ikke konklusjonen.) Hensikten med en psykologisk begrunnelse er ikke å hjelpe oss med å tenke og beslutte, men å forklare og forsvare konklusjonen vi har kommet fram til. s111-112

Moralsk flaks: En handling var dårlig begrunnet, men tilfeldigvis riktig. Epistemisk flaks: En mening var dårlig begrunnet, men tilfeldigvis riktig. s112

I praksis gjør vi ofte ikke bruk av begrunnelser for å komme frem til konklusjoner, vi bruker dem for å forklare og forsvare oss selv ovenfor andre og til å evaluere andres forklaringer og rettferdiggjørelser. Når vi selv tar stilling til noe, skjer det intuitivt, ved hjelp av en slutning der og da. Først etterpå, hvis vi blir konfrontert, kommer begrunnelsene. Kan vi si at begrunnelsen egentlig lå der allerede, ubevisst? Dette er tvilsomt. Underbevisstheten har vokst siden Freuds tid. Kognitiv psykologi antar nå at _alle** mentale prosesser er helt eller for det mest ubevisste. Vi har lite innsikt i hva som skjer i oss selv. Vi forklarer dermed oss selv litt slik vi forklarer andre: Fra avstand. Selv tankeprosesser som fremstår bevisste for oss kan være drevet av skjulte motiver og slutninger. s113-115

Bystander-effekten: Det er mye mindre sannsynlig at vi griper inn i en hendelse hvis det er andre rundt oss. Men vi er ikke bevisste på at dette er årsaken. (Samtidig er min erfaring at man faktisk kan bli bevisst på dette, gjennom å kjenne til bystander-effekten!) s116

Problemet vårt er ikke bare at vi misforstår våre egne begrunnelser, men at vi tror at begrunnelser var involvert i det hele tatt. Én måte å komme rundt dette på er å si at vi drives av “implisitte” begrunnelser, men det er uklrat hva dette vage begrepet skulle innebære. Det at en modell korrekt behandler input og kommer fram til et riktig resultat, betyr ikke at begrunnelser var en del av prosessen. s118

En mental representasjon av fakta er ikke en psykologisk begrunnelse. Begrunnelser har en retning, man begrunner noe. Fakta kan eventuelt brukes til slike begrunnelser, eller de kan brukes av prosessen som fører til slutningen, men ikke inngå i den psykologiske begrunnelsen etterpå. s119

Kroppen produserer svette når temperaturen vår blir høy. Vi kan begrunne hvorfor høy temperatur bør føre til svette, men det betyr ikke at denne begrunnelsen er representert i modellen som styrer dette. Det samme gjelder for mer abstrakte prosesser hvor vi trekker slutninger. Det er bare når noen nøler, at man kan anta at begrunnelser bevisst eller ubevisst spiller en rolle i beslutningen de er i ferd med å ta. Begrunnelser har mest en sosial verdi. De beskytter anseelsen vår. Selv når de ikke inngår i beslutningen, tenker vi ut begrunnelser etterpå, i forkant av å bli konfrontert av andre. s120-123

Når en prosess med beslutning -> begrunnelse kjøres i flere runder, kan manglende suksess med begrunnelsen føre til at man tar en annen beslutning neste gang. Vi ønsker å leve opp til bildet vi tegner av oss selv. s124

Begrunnelser gir et feil inntrykk av tenkningen vår på tre områder:

• 1. At begrunnelsen faktisk var en del av beslutningsprosessen.
• 2. At vi kan slå fast hvilken input som faktisk hadde betydning for slutningen.
• 3. Når vi nøler, tror vi det er fordi vi tenker først, så beslutter. I stedet går vi inn i en sirkel av beslutning -> mislykke begrunnelse -> ny beslutning og så videre. Ubevisste / implisitte begrunnelser har ingen oppgave i denne prosessen, derfor bør vi anta at de ikke finnes. s125

Begrunnelser hindres fra å bli vilkårlige ved at de må kunne gi psykologisk og sosial mening. De må være gode nok til å bli etterprøvd. Dermed får de en viss kobling til virkeligheten. En begrunnelse er også en forpliktelse til en standard andre kan måle oss etter. Begrunnelser er sosiale konstruksjoner som forenkler beslutningsprosessen vår på en normativ måte, som har betydning for vårt forhold til andre mennesker og påvirker hvem vi er.

Kan fornuften være en egen modul?

Det er ingen klar forskjell mellom begrunnelser som bruker retrospektivt eller prospektivt, altså til å forklare/fremme eksisterende tanker eller til å utforske nye og prøve å overbevise andre til å godta en for dem ny idé. Samtidig er begrunnelser som forsvar viktigere enn begrunnelser som forklaring, og argumentasjon ovenfor andre er viktigere enn egen utforskning. De samme begrunnelsene som kan brukes til å forsvare eller forklare noe en allerede mener, kan også brukes når man argumenter eller utforsker, og omvendt. Det er ingen klar forskjell. s129-130

På samme måte som hoppet fra fakta til konklusjon kommer fran intuitiv slutning, gjør også det å finne begrunnelsen for dette hoppe det samme, men det er ikke den samme intuisjonen. s131

Slutninger bygger på å kjenne igjen og reagere på mønstre i informasjonen vi mottar. Hvis en modul eventuelt skulle utføre intuitive slutninger om begrunnelser, hvilket mønster skulle den tatt utgangspunkt i? Selv når man tenker ekstra grundig gjennom begrunnelsen for en begrunnelse, må du før eller siden ende opp i en intuisjon, ellers får man en uendelig løkke av stadig dypere begrunnelser. (“Hvorfor stoler jeg ikke på X? Fordi han stjeler. Hvordan vet jeg at han stjeler? Fordi jeg så det selv. Hvordan vet jeg at det jeg så, var riktig? Nei, jeg bare stoler på mine egne øyne, jeg.” Hva jeg ser kommer til meg som en slutning fra ubevisste prosesser det er vanskelig å gå ned i. At disse er til å stole på, er en intuisjon(?)) s132

Intuisjoner kan defineres som bevisste konklusjoner oppnådd gjennom ubevisste prosesser. De kan ta mange ulike former, fra det helt konkrete til det abstrakte. Det som skiller dem fra andre slutninger, (som hva jeg ser foran meg her og nå), er at vi opplever at vi har “tenkt dem ut”. Vi føler et eierskap til dem, i motsetning til “foran meg ser jeg en dør”. Hensikten med en slik følelse av eierskap kan være at det gjør det mulig å legge sin egen autoritet bak det man sier. Det blir mer som står på spill. En kritisk lytter avviser ikke bare påstanden, men også deg. Tar du feil, mister du anseelse, men har du rett, vinner du. (Denne følelsen av eierskap vil jo da være både en styrke og en svakhet. Kan stille seg i veien for å godta motstridende fakta.) s133-135

Intuisjoner kommer med varierende følelse av sikkerhet. (Slik Burton skriver om oppfatninger.) Behovet for begrunnelser oppstår når den opprinnelige intuisjonen vår møter motstand, for eksempel fra andres eller våre egnes erfaringer. Vi kan tenke ut begrunnelser også på andres vegne, ut fra deres ståsted, men begrunnelsene vi skaper for oss selv, tar utgangspunkt i et rikere bevismateriale enn de vi skaper for andre. s137-138

Fornuft (praksis) og rasjonalitet (det klassiske idealet) er to ulike ting. At noe er rasjonelt, betyr ikke at vi selv gjorde bruk av rasjonalitet for å begrunne det. En intuisjon for begrunnelser kan derfor ikke bare være en evne til å se det rasjonelle. Jakten på begrunnelser er en jakt på troverdige sterke grunner med utgangspunkt i det du vet eller observerer her og nå, som du deretter antar var det som faktisk motiverte deg. Dette gjør ikke bruk av “rasjonalitet”, men av et sett med kompetanser som vi anser som relevante for formålet, så som evnen til å tolke et ansiktsuttrykk. s139-140

(Bokas teori, oppsummert:) Det er ikke slik at vi bruker intuisjon for å hoppe fra begrunnelser til konklusjon, men at vi hopper intuitivt til konklusjonen og deretter bruker en annen intuisjon for å finne begrunnelser vi tror vi kan ha hatt for denne. Gjennom å dele disse begrunnelsene med andre, åpner vi for kritikk og muligheten for at vi må endre mening. Anseelsen vår bygges opp gjennom denne pågående samtalen om begrunnelsene våre. Det er gjennom begrunnelser vi eventuelt kan endre mening. s142

Sosiale omstendigheter kan vekte begrunnelser på irrasjonelle måter, men de kan ikke løsrive oss helt fra rasjonalitet eller fra hvordan andre kulturer tenker, fordi utgangspunktet for intuisjon er evner mennesker har til felles, og som har en viss kobling til virkeligheten. Begrunnelsene våre tenderer mot det rasjonelle fordi slutningene våre også gjør det. Men mens hensikten med det å trekke slutninger er biologisk, er hensikten med å begrunne sosial. Det som avgjør om begrunnelser nærmer seg rasjonalitet, er hvor strenge krav vi stiller til dem. Disse kan tvinge oss til å revurdere intuisjonen, fordi vi ikke finner en begrunnelse vi eller andre er fornøyd med. s143-145

Intuisjonene våre er som regel troverdige, sjelden komplett idiotiske, og derfor klarer vi som regel å finne begrunnelser for disse som også er noenlunde troverdige.

(Denne modellen endrer spørsmålet fra “hvorfor lever vi ikke alltid opp til det rasjonelle idealet?” til “hvordan klarer denne omtrentlige mekanismen å nærme seg rasjonalitet så godt som den i blant tross alt gjør?")

Intuisjon og refleksjon i resonnering

Når du forsvarer noe du allerede har sagt eller gjort, kommer du fram til én konklusjon: En begrunnelse. Når du resonnerer om noe du er usikker på, kommer du derimot fram til to konklusjoner: Selve konkusjonen, og begrunnelsen for denne. Konklusjonen ligger implisitt i begrunnelsen. s149

Prosessen med å resonnere gjør bruk av intuisjoner, men selve konklusjonen er ikke en intuisjon, fordi du der og da er bevisst på grunnene for å tro på den. Vi trenger ikke en egen mekanisme for å utføre resonnementer, det er bakt inn i den intuitive mekanismen. s150

Refleksjoner kan foregå på flere nivåer, men i praksis sjelden mer enn to, og det er alltid intuisjoner i bunnen. Dermed er det ikke rom for et eget system 2 som reflekterer seg frma til konklusjoner. Alt er intuitive begrunnelser i bunnen, men noen ganger gjør man bruk av flere nivåer oppå dette for år eflektere. s152-153

Siden begrunnelser har en sosial hensikt, gjør de bru kav språk, også når vi tenker for oss selv. Å begrunne for seg selv er derfor ofte å ha en dialog i hodet med en kritisk motstander. Ord som “så”, “men”, “og”, “derimot”, “til og med” spiller dermed en sentral rolle i hvordan begrunnelser inngår i argumentasjon. Begrunnelsene våre ville ikke bli mer rasjonelle om vi omformulerte dem som syllogismer. s154-157

Begrunnelser er ikke omformulerte/forkortede syllogismer, det er snarere omvendt. Syllogismer er ofte egentlig omformulerte begrunnelser. Syllogismer er strukturerte måter å fremstille logiske sammenhenger på, men de gjør ingenting. Begrunnelser har ingen fast struktur, men har til felles at de gjør noe, de fører oss til en konklusjon. Er de ikke det samme? Nei: Selv når vi godtar premissene i en syllogisme, er ikke dette alltid nok til å få oss til å godta konklusjonen. Hvis denne strider mot noe vi allerede vet på en annen måte, avviser vi kanskje premisset i stedet. Strukturen i en syllogisme hjelper oss å se dette. Premisser er nesten aldri helt sikre. s158

Vi operer ikke i praksis med bunnsolide premisser, men med halvsikre, tentative påstander som kan være feil eller har unntak. Vi justerer dem i lys av ny informasjon. (Derfor blir det rart når psykologieksperimenter ber deg forholde deg til et bunnsolid premiss, og tolker det som irrasjonelt når du ikke følger dette til sin logiske konklusjon. Det finnes ingen bunnsolide premisser.) s160

Språkfilosofen Paul Grice mente at ordene vi bruker ikke enkoder mening, men i stedet indikerer, hinter, peker mot den på en måte som er åpen for fortolkning ut fra kontekst. Selv ord som har en presis betydning, som “rett”, brukes for å indikere meninger som avviker fra dette. s161-162

Når vi bruker matematiske ord i en matematisk kontekst, er det matematiske regler som gjelder. Når vi bruker logiske ord i argumentasjon, er det derimot ikke logikkens regler som gjelder. Begrunnelser og argumentasjon gjør bruk av vanlig språk, med tolkningsrom, ikke syllogismer eller andre strukturer, og dette gjelder også når vi resonnerer med oss selv. s164

Flere teorier om tenkning, som Stenning og Van Lambargens non-monotonic logic og Oaksford og Chaters bayesiansk rasjonalitet, viderefører tanken om at slutninger kan studeres ved å måle dem opp mot en norm for riktige slutninger. Det blir som å studere bevegelse generelt sett for å forstå hvordan flaggermuser flyr. s165

Klassisk logikk kan samtidig være et nyttig hjelpemiddel for å belyse spørsmålene og svarene våre på en ikke-intuitiv måte. Det kan være nyttig å fremstille begrunnelser ved hjelp av klassisk logikk, selv om de kommer fra intuisjon og har forutsetninger og tolkningsrom bakt inn i seg. s166-167

Mennesker begrunner i møte med andre, i påvente av andre, eller som følge av en motsetning i oss selv. Vi hopper intuitivt og leter deretter etter grunner for hoppet vi har gjort. Det finnes noen få unntak hvor vi går mer rasjonelt frem fra premiss til konklusjon, men disse er spesialiserte, som spill, for eksempel Sudoku. Intuisjonen kan brukes til å til å finne reglene og mønstrene som hjelper oss med å løse en vanskelig Sudoku-oppgave, selv om den ikke er til hjelp med å løse selve oppgaven. Slike metoder er som algoritmer. De kan brukes til mye nyttig, men utgjør ikke bruk av fornuft og kan ikke generaliseres til å løse alt. Mye av det vi forholder oss til i hverdagen har ikke klart definerte regler. s168-171

Fornuften opptrer i et landskap som er så komplekst at svarene våre ikke konvergerer og ikke er stabile. Vitenskap er mer stabilt, fordi den evaluere grundigere, men også den formes i praksis med intuisjoner + begrunnelser. Metoder er verdifulle for vitenskapen, men spørsmål avgjøres til syvende og sist med fornuft, og dermed kan man få divergens og ustabilitet - men mindre enn for de som ikke er like grundige og ikke bruker vitenskapelige verktøy. s172

Fornuftstudier domineres av målet om å finne den riktige metoden for foruftig tenkning og en forventning om at folk i praksis kan nærme seg dette målet. Ingen av delene har slått til. s173

Hva skal vi med fornuft?

Hvis fornuftens funksjon er å hjelpe individer med å søke bedre kunnskap og ta bedre beslutninger på egen hånd, er en dårlig egnet for formålet. s175

En biologisk funksjon er den positive effekten en egenskap har på overlevelse og reproduksjon. Egenskaper som skylden en funksjon er tilpasninger. Andre egenskaper kan skyldes begrensninger, eller være en sideeffekt av tilpasninger. s178

Darwin mente at fornuften gjorde oss mer tilpasningsdyktige i nye omgivelser. De smarteste, dyktigste, mest oppfinnsomme menneskene hadde et fortrinn i overlevelse og reproduksjon. Men forskning på irrasjonalitet undergraver denne forklaringen. Én tolkning av dette har vært at evolusjonen ikke forklarer fornuften. Men Mercier og Sperbers tolkning er i stedet at fornuftens funksjon har blitt misforstått. s179

Leda Cosmides 1989 om evolusjon og fornuft:

• En burde forvente at fornuften er utviklet for å løse bestemte vanlige problemer. Spesialiserte tilpasninger egner seg best for dette. Det er uklart hvilken funksjon en generell resonneringsevne skulle ha, og ingen grunn til å forvente at den skulle være særlig effektiv.
• En kognitiv evne med klare evolusjonære fordeler vil være en mekanisme for å trekke slutninger som avdekker juks og snylting, for å forbedre evnen til å samarbeide. s180-181

På samme måte forventer Mercier og Sperber at fornuften kommer fra moduler med en biologisk funksjon. Klassisk fornuft er for generell til å gi evolusjonær mening. Noe så generelt kan ikke være en modul. s181

Tre måter å forklare dette på:

• Cecilia Heyes, Kim Sterelny: Fornuften er ikke modulær.
• Cosmides, Tooby: Generell fornuft finnes ikke.
• Mercier, Sperber: Fornuften kommer fra en modul som leter etter begrunnelser for ting. Den har en interaktiv funksjon, ved å skape forsvar og argumenter til sosial bruk. s182

Mennesker samarbeider på mer fleksible måter enn andre dyr. Håndterer det uventete gjennom å justere forventninger til hverandre og hvilken rolle vi har i gruppene våre, så som ekteskap, venner, kolleger. Justeringer og reevaluering skjer etter kriterer som er åpne for tolkning. s183

Normene vi følger er sjelden spesifikke nok til å fortelle allt hva de skal gjøre i enhver situasjon. Tankelesning er nødvendig for sosiale interaksjoner, men gir sjeldent et ferdig og utvetydig svar. Interaktiv forklaringer og forsvar fyller dette tomrommet. Slike begrunnelser påvirker hvordan andre ser oss og forplikter oss samtidig til normen vi kan knytte begrunnelsen til. Dette forteller andre hva vi forventer av dem. Dette kan foregå interaktivt over flere runder. s184-185

Rettferdiggjøring er en viktigere bruk av begrunnelser enn forklaring. Det kobler oppførselen vår direkte til en norm, på en måte som påvirker vår og andres anseelse, og bidrar gjennom dette til samarbeid. s186

Mennesker har det rikeste ordforrådet av dyrene, og i tillegg pakker vi inn dypere lag med mening i ordene, som må tolkes av mottakeren. (_Ref Clifford Geertz. Hensikten er ikke bare å bli forstått, men også bli trodd og adlydt. En så generell evne til å kommunisere, gjør at ingen har interesse av å tro alt de blir fortalt eller å alltid snakke sant selv. s187-188

Dette gir et evolusjonært press for å utvikle epistemisk årvåkenhet. Hva skal vi tro? Hvem skal vi tro på? Det gir store fordeler hvis du velger riktige, store ulemper hvis du velger feil. (Utforsker mer av Mercier i Not Born Yesterday.) Mottakerens epistemisk årvåkenhet gjør det mindre attraktivt å prøve å lyve. Epistemisk årvåkenhet handler i utgangspunktet om tillit, en flaskehals for informasjon, men denne er utilstrekkelig. Begrunnelser og argumentasjon bidrar til informasjonsflyten der tillit ikke er nok. s191-197

Sokratisk metode: Hjelpe noen med å finne grunner i deres egne meninger til å endre mening. Nødvendigvis en sosial tilnærming. (Beslektet med grunnideen i deep canvassing: Folk må finne sin egen vei til en ny mening.) Aristoteles førte tenkningen om argumentasjon i en mer abstrakt og individualistisk retning hvor det sosiale ble mindre viktig. s197-198

Argumentasjon har et dårlig rykte, men er ikke vilkårlig. Det er som regel lettere å finne argumenter for noe som er riktig. s198

Fornuftens to hovedfunksjoner:

• Å finne grunner (for en selv / ovenfor andre) handler om å rettferdiggjøre (vs forklare). At vi dermed finner grunner til å forklar er en nyttig bieffekt.
• Å resonnere er primært for å argumentere med andre (vs tenke for seg selv). At vi dermed også kan resonnere for oss selv, er en nyttig bieffekt. s199

“Resonnere med seg selv” her betyr ikke å simulere en diskusjon i sitt eget hode. Det er tvert i mot en argumentativ, “interaktiv” bruk av fornuften. s200

Hvorfor er resonnering skjev?

Påstanden om en evolusjonær funksjon er ikke avhengig av historiske eller genetiske beviser. Det viktige er om organets antatte funksjon stemmer overens med dets struktur og effekt. Slik kan vi også vurdere om det vi vet om fornuften stemmer bedre med en intellektuell eller en interaktiv forklaring. s206

Tommelfingerregler av typen “det som er lett tilgjengelig for minnet er viktigere enn det som ikke er det”, er vektet på en måte som kan gi feil svar, men er likevel nyttige, fordi de ofte også gir riktige svar til en lav kostnad, målt i tidsbruk og energi. s208

Tenkning er primært noe vi gjør for å sette forventninger til hva som kommer til å skje. Ingen liker overraskelser, men det er bedre å bli overrasket av et tidlig forvarsel enn av selve hendelsen. Hvis fornuften var et verktøy for å tenke bedre, ville vi derfor oppsøkt uventet informasjon, motargumenter, grnner til å tvile på det vi vet. Men det er grundig dokumentert at det er lettere å finne argumenter for det du mener, enn mot, og at kunnskap eller andre intellektuelle styrker ikke beskytter mot denne bekreftelsestendensen. s210-214

Ut fra en intellektuell fornuftsteori er bekreftelsestendensen en irrasjonell og svært vanlig svakhet. Men det er selvmotsigende å si at fornuftens evolusjonære f unksjon er å hjelpe oss å tenke bedre, når den samtidig har en så alvorlig og fremtredende skjevhet som dette. s215-216

System 1/2-teorien legger skylden for bekreftelsestendensen på intuisjonen, altså system 1. Men dette er en verdiløs skjevhet som det er vanskelig å forklare hvorfor intuisjonen skulle endt opp med. Et byttedyr har ikke en intuisjon som favoiserer grunner til å tro at det ikke finnes rovdyr i nærheten. Det er motsatt. intuisjonene er vektet for å se det overraskende. s217

Det er feil å kalle dette “bekreftelsestendensen”. Det vi har, er en tendens til å se vår egen side av saken. Fornuften utfordrer ikke intuisjonene våre, den leter etter grunner for at de er riktige. Ut fra den intellektuelle teorien skulle en forventet det motsatte. Men å favorisere egne merning gir mening hvis hensikten med fornuften er å rettferdiggjøre og argumentere. Selvfølgelig må du legge fram din side av saken, ellers taper du! s218-219

Favoisering av egen side kan betraktes som arbeidsfordeling. I stedet for at alle partene leter etter argumenter for og mot sine egne standpunkter, kan de fokusere på det som er minst arbeid for dem selv: Å argumentere for sitt eget syn, og påpeke svakheter i motpartens. s221

(Fornuften krever derfor minst to personer. De kan godt favorisere sin egen side, så lenge de samtidig er åpne for gode motargumenter. En samtale hvor utfallet ikke er låst på forhånd for noen av dem.)

Hvordan vi evaluerer argumenter

Det er et dilemma at den beste argumentasjonen er den som forstår og tar høyde for de beste motargumentene, men samtidig nøyer mange seg med sjokkerende enkle begrunnelser for meningene sine. Den intellektuelle teorien kan ikke forklare dette. Den interaktive forklarer det med at diskusjonen ikke foregår i rettsaler, men i uformelle interaktive omgivelser. I en uformell samtale starter man enkelt og utbroderer ved behov, ut fra motpartens tilbakemeldinger. s222-225

I en samtale legger du fram poenger du forstår er relevante for mottakeren. Så lenge de slipper til i samtalen, får du verdifull informasjon. Du slipper å ta høyde for alt, spekulere helt på egen hånd. Dialog gir oss fokus. Dermed er det heller ikke overraskende at mange legger fram svake argumenter. Dette er bare starten av samtalen. De sterke argumentene kommer først når de svake argumentene møter motstand. s226-227

Tilsvarende gir det mening å møte andres argumenter med skepsis i starten. Det er ikke vanlig å være godtroende, annet enn i urealistiske eksperimenter. (Mer i Not Born Yesterday.) s228

Mange logiske “feilslutninger” gir mening i en realistisk, hverdagslig kontekst. Ingen av dem er alltid feil. Dermed er de ikke feilslutninger, de er bare ikke alltid riktige. Ulrike Han og Mike Oaksford påpeker at folk er overraskende gode til å evaluere andres påstander, og også gjør bruk av “feilslutninger” på en fornuftig måte. s229-231

Et eksperiment finner at man er mer kritisk til sine egne meninger hvis man blir lurt til å tro at de kommer fra andre. Samtidig er det de dårlige argumentene vi da blir mest kritisk til, ikke de gode. Et annet eksperiment vise rat folk skifter mening i møte med gode motargumenter. s232-234

Når vi legger fram våre egne meninger, er de vektet skjevt, og vi er late når vi verifiserer dem - altså ikke grundigere enn vi føler er nødvendig. Andre argumenter vurderer vi derimot på en krevende, balansert måte. Altså er det dumt å tenke helt for seg selv. s235

Dette legger opp til en arbiedsdeling som lar oss komme til enighet på en enklest mulig måte. s236

Fornuftens mørke side

eksempel: Alphonse Bertillon, en vitenskapsorientert rasjonalist som bidro til dommen mot Alfred Dreyfus og ikke var i stand til å fange opp motargumentene. fornuftsmenneske som tenkte selv.

Når folk tenker seg fram til spinnville konklusjoner er det ikke fordi de lar være å bruke fornuften, det er i stedet fornuften som går amok. Jakten på begrunnelser gjør oss overmodige, sikrere på ta vi har rett. s241-242

Grupper av likesinnete kan forlede seg selv på dramatiske, oppfinnsomme måter. Konspirasjonsteorier, Bay of Pigs. Uenighet i en gruppe kan ha den samme effekten, ved at det blir naturlig å dele gruppen opp i den siden man er ukritisk itl, og den siden man er sterkt mot. s243

Forklaringen om at vi tror på det vi liker å tro gir lite mening ut fra et evolusjonært perspektiv, hvor insentivet er å forstå verden rundt deg, spesielt det du ikke liker. Dette stemmer også ikke i praksis. Folk søker meninger de kan begrunne. Mange tror at de er smartere enn gjennomsnittet, men de færreste tror ta de er smartest i verden. Vi gir opp meninger vi ikke er i stand til å begrunne. s245

Folk tror dessuten ofte på ting som gjør dem triste, som konspirasjonsteorier, eller at ektefellen er utro. Så det kan ikke stemme at vi tror på det vi liker å tro.

Den normale omstendigheten fornuften er ment for er dialogen. Her fungerer den best. Alene fungerer den dårligst. Fornuften utløses av idékollisjoner, eller i påvente av andres uenighet. s247-249

Samtidig har konteksten for meningsutveksling endret seg dramatisk gjennom historien, og dette påvirker nødvendigvis også hvordan vi bruker fornuften vår. s249

Begrunnelser for alt

Det er dokumentert at vi lett finner grunner for alt mulig, enten intuisjonen for dette er sterk eller svak, og også når vi egentlig mener det motsatte (svakt), men har blitt lurt til å glemme dette. Den intellektuelle teorien om fornuft tilsier det motsatte: At det er lettere å tenke rasjonelt i fraværet av sterke preferanser. I stedet ser vi at rasjonaliseringen bare blir mer vilkårlig. s252

Vi tar andre valg når vi også skal begrunne valget, enn når vi slipper å begrunne, men det betyr ikke at vi nødvendigvis tar bedre valg. Når preferansen ikke er sterk, ender vi opp med det valget vi mener er lettest å forsvare ovenfor andre, selv om det strider mot preferansen vår. s254

(Dette innebærer at det mest rasjonelle noen ganger er å ikke spørre fornuften vår i det hele tatt. Den gir oss nemlig en grunn uansett, hvis vi spør, selv om grunnlaget er tynt.)

Begrunnete valg kan væe dårligere, men har den sosiale fordelen at de kan evalueres av andre og sammenlignes ut fra felles kriterier. Og resultatet kan likevel være godt hvis kriteriene vi forventer å bli vurdert etter sosialt faktisk er gode. Resultatet blir dårlig når det so mer sant, eller viktig for oss selv, ikke stemmer overens med det (vi tror) andre lar seg overbevise av. Fornuften er innrettet mot det å øke sosial innflytelse, status og anseelse. (Det er med andre ord viktig hvilke kriterier gruppen din / samfunnet bryr seg om.) s257-258

Noen ganger er folk villig til å ta sjansen på et kontroversielt standpunkt de mener er lettere å begrunne, og noen ganger blir de belønnet for dette. Andre ganger tar man det rasjonelle valget, men dette går ut over anseelsen din, fordi andre ikke forstår at det er rasjonelt. s259-260

En kan resonnere seg fram til en konklusjon som er vanskelig å rettferdiggjøre, eller lett. Utfallet av fornuften er kaotisk uforutsigbarhet. Den peker ikke mot én fasit. s261

Fornuftens lyse side

Filmen Twelve Angry Men stemmer ganske greit med hva som i blant skjer i virkeligheten.

For at fornuften skal føre til et godt resultatet, må den brukes i en kontekst hvor folk faktisk er villig til å godta det bedre argumentet. Habermas snakker om “the forceless force of the better argument”. Dave Moshman og Molly Geil finner at grupper løser Wasons kort-test i 80% av tilfellene. De argumenterer seg fram til riktig svar. Det holder at en alene mener dette i starten, de andre lytter til deres gode argumenter. s264

Også når det ikke finnes et klart, riktig svar, fører gruppediskusjoner til bedre svar. Til og med bedre svar enn den enkeltpersonen i gruppen som hadde mest rett. Brainstorming fungerer ikke. Man må sende det motsatte budskapet: Ideer skal kritiseres og debatteres. s265-266

Eksperter er dårlige til å spå fremtiden innenfor sitt fagområdet, men veldig sikre på at de har rett. (Se Tetlock, Expert Political Judgment.) De har lett for å finne unnskyldninger når spådommen ikke slo til. Delphi - en metode fra Rand hvor eksperter justerer svarene sine basert på gjennomsnittet fra andre eksperter, over flere runder. Gir bedre svar. Utveksling av begrunnelser forbedrer resultatet ytterligere. Dette betyr likevel ikke at mange raskt skifter mening. s268

Interaksjonsteorien om fornuften tilsier at folk egentlig bør være ganske gode til å evaluere andres argumenter, avvise de dårlige og godta de gode. s273

Er fornuften universell?

Selv om det er mulig å resonnere helt for seg selv, uten et tenkt publikum, eller argumentere for noe man ikke mener, for moro skyld, kan fornuftens funksjon likevel være sosial og intereaktiv. At den også kan brukes på andre måter, er bieffekter ut over den evolusjonære funksjonen. Den er tilpasset faktisk uenighet med andre mennesker, men kan også utløses av trivielle uenigheter, tankeeksperimenter, debatter kun for moro skyld. (Litt slik sex har reproduksjon som evolusjonær funksjon, men også kan brukes på andre måter.) s289

Barn argumenterer fra så tådlig som 18 måneder, med noen av de samme skjevhetene som voksne. De forsvarer sine egne meninger, er skeptiske til andres. De lar seg overbevise av gode argumenterer. Barn lærer også bedre når de kan diskutere seg i mellom i stedet for å bare bli fortalt det riktige svaret. s292-294

Argumentasjon lærer oss å ta høyde for flere motargumenter. Det er vanskelig å lære kritisk tenkning på en generell måte. Det beste er kanskje å bli utsatt for en lang rekke motargumenter. Erfaring med å argumentere gjør folk flinkere til å resonnere også om andre temaer. Praksis styrker den generelle evnen mer enn teori. s297-298

Resonnering om moral og politikk

Jonathan Haidt sammenligner følelser med hunden, fornuften med hundens hale. Fornuften kan hjelpe oss med å finne begrunnelser for umoralsk oppførsel. s301

Jefferson brukte dårlige rasistiske argumenter for å begrunne slaveriet, samtidig som han hyllet fornuften. Dissonansen mellom verdiene Jefferson arvet som plantasjeeier og de han hentet fra andre intellektuelle, kunne avklares med hjelp av kreativ bruk av fornuften. Andre, som Washington og Franklin, satte slavene sine fri. s303-304

Haidt er pessimist for argumentasjonens evne til å endre moralske standpunkter. Men det er ikke nødvendigvis irrasjonelt å ha et standpunkt og holde på dette, tross motargumenter vi ikke har et svar på. Dette handler jo også om hvilke autoriteter vi velger å stolepå. Man kan stole på en vitenskapelig konsensus om klimaforskning, selv om man ikke kan forsvare den selv. Å stole på autoriteter er ikke det mest rasjonelle, men ikke alle har tid til å sette seg godt inn i teorier på egen hånd. Konkurrerende autoriteter gir oss dermed dype konflikter. s306-307

(Å tenke gjennom å diskutere er vanskelig, men å tenke alene er enda vanskeligere.)

Eksperimenter med barn om moralske spørsmål voksne er enige om, viser at de kan overbevise hverandre om det “riktige” svaret. Moral kan kan diskuteres, ikke alt er fastlåst. (Et annet svar enn Haidt gir.) s308

At beslutninger kan tas i fellesskap gjennom at gruppn snakker seg fram til en konklusjon, er en eldre form for rettferdig styresett enn demokratiske valg. Forskning viser at dette også kan fungere godt i dag, for små grupper som har fokus på et tema. Se Fishkin 2009, Landemore 2013, Mercier & Landemore 2012. (Se også Iversen om uenighetsfellesskap som kan ta gode beslutninger om praktiske spørsmål på tvers av verdikonflikter.) s309

Robert Luskin og James Fishkin fant at konstruktiv debatt er mulig også i Nord-Irland. Britene agrumentert seg fram til å forby slavehandel. (Men britisk historie generelt peker vel mer mot at materielle insentiver er et vektig argument for gal oppførsel, veier tyngre enn gode begrunnelser. Samme i dag med oljeinntekter vs klima.) s314

Ensomme genier?

Det er et vanlig syn på vitenskapen at den går fremover når genier sitter for seg selv og tenker. De kommer til et gjennombrudd, men så stivner tankene deres, og så skjer det ikke noe mer før yngre kolleger tar over kan tenke nye tanker. Men historien viser at forskere er ganske flinke til å endre mening, selv om de er gamle, og til tross for at mange av de nye ideene de siste århundrene har fremstått spinnville ved først øyenkast: Darwin, kvantefysikk. Cohen, 1985: Revolution in science. s316-319

Vitenskapen gjør bruk av fornuften på sitt beste. Den oppmuntrer til diskusjon, tilbyr gode verktøy å argumentere med, og skaper rom for å endre mening. (Hvilke verktøy kunne hjulpet oss i ikke-vitenskapelige debatter?) “Scientists' reasoning is not different in kind from that of laypeople. Science doesn’t work by recruiting a special breed of super-reasoners but by making the best of reasoning’s strengths: Fostering discussions, providing people with tools to argue, giving them latitude to change their minds.” s320

Vitenskapen foregår i laboratoriemøter, uformell prat, peer review, konferanser. Den har alltid vært et kollektivt foretak, også når gjennombruddet tilsynelatende kommer fra et enslig genis hjerne, som Heisenbergs uskarphetsrelasjon. s321-322

Matematikk er unntaket fra dette. Der kan genier oppnå store ting alene, fordi alle sitter på den samme informasjonen og er enige om de samme kriteriene for sannhet. Da er det lettere og viktigere å se for seg motargumenter og dermed ta høyde for disse. s324

Isaac Newton praktiserte både vitenskap og vrøvl. Det beste arbeidet gjorde han når han hadde gode data og skrev for et kunnskapsrikt og kritisk publikum. s326

Konklusjon

Fornuften trekker intuitive slutninger om begrunnelser og gir oss dermed også konklusjoner. Dermed er det mulig for en spesialisert modul i hjernen å føre til et generelt resultat. s329

Det er vanskelig å tro på den intellektuelle fornuftsteorien og samtidig godta alle bevisene for at fornuften fungerer dårlig. Dette er en inkonsistent teori. s330

Fornuftens svakheter er nødvendig for dens funksjon: Å rettferdiggjøre seg selv og overbevise andre. Dette betyr ikke at argumentasjon er grunnleggende uærlig og verdiløst. Det er nettopp i møtet med andres skepsis at fornuften har mulighet for å gi gode resultater. s331

Den interaktive fornuftsteorien gir to spådommer:

• 1. Vi er late når det kommer til å evaluere våre egne argumenter. Dette er godt dokumentert.
• 2. Vi er kvende og objektive i møte med andres argumenter. Skeptiske, men klare til å endre mening. (Dvs åpen årvåkenhet, ref Not Born Yesterday.) Dette er ikke dokumentert ennå. Det finnes mest indirekte bevis for dette, for eksempel fra forskning på gruppearbeid. s332

Det er ikke snakk om seleksjon på gruppenivå her. s333

Gruppediskusjoner fungerer best når deltagerne har ulike ideer, men et felles mål. s334