(Tania Michelet er også intervjuet i boka, om den lange reisen hennes til å bli kristen. Flere detaljer der. Fortellingen hennes illustrerer måten meningsendring ikke bare er noe som skjer inne i folks hoder, men også må forstås som en reise i et sosialt landskap, med uventete hindre og forventninger man må forholde seg til.)

Hun tenkte allerede som barn at livet etter døden måtte være fint. Snakket om Jesus med stebestmoren i Oslo. Begge foreldrene giftet seg flere ganger. Fellesnevneren for hjemmene hun vokste opp i var derimot uforbeholden dyrking av Mao, Marx, Lenin. Det var ikke mulig å snakke om lengselen etter Gud hjemme. s17-19

Dette var et miljø med blanding av borgerlige og anti-borgerlige verdier. Hun opplevde det forvirrende. “Blandingen av strenge borgerlige verdier - nøysomhet, konservatisme, dannelse, skikk og bruk, høflighet på grensen til ren underdanighet, hjelpsomhet på grensen til selvutslettelse - og hippieverdier som fri sex, revolusjon, opprør, anti-autoritære holdninger, frihet, løssluppenhet, intens møtevirksomhet og demonstrasjoner hvor barna ble dratt med eller stuet vekk, fest og rock ‘n’ roll, god alkoholflyt, politiske møter, store svette forsamlinger, deltakelse på sigarettrøyinnhyllede fester og så videre.” s22

De voksne rundt henne var radikaliserte, rettroende, høye på seg selv. En evangelisk revolusjonsbevegelse. Familieproblemer skulle avgjøres av partiet. Morens egnethet til å være mor ble tatt opp som tema, og det ble vedtatt at det var hun. Michelet skammet seg over AKP, det var flaut å ha foreldre der. De var en splittet gruppe, full av konflikter og mistro. s32-34

Som voksen var hun vara for Rødt i Moss bystyre en periode, for å imponere pappa.

Mange som vokste opp i AKP-miljøet har fortrengt sommerleirene. De voksne eksperimenterte stadig vekk med barneoppdragelse. Og så måtte barna plukke opp fillebitene etter deres mislykkete forsøk på fri kjærlighet. Man kunne aldri føle seg trygg på at familielivet hadde stabilisert seg. s37-43

Hun snek seg inn på søndagsskolen da hun var 7, men ble kastet ut fordi hun ikke var døpt. I AKP var det ansett som egoistisk å være innadvendt og søkende. s94

Opplevde at det var lettere å utfolde seg som kristen i Zambia. s126

Tok et år på teologisk fakultet i 1994. Dette ble tiet ihjel av familien. Hun slet med å passe inn med sin bakgrunn. Ble mistenkeliggjort, anklaget for å være en fristerinne. Visste ikke hva man skulle gjøre på en nattverd. Ville delta, men ble fortalt at hun måtte være døpt først, så hun protesterte ved å gå ut på en høylytt, bombastisk måte. s128-130

Ble kritisert i familien for å ta et rent dannelsesfag og attpåtil teologi. Det var lite respekt for høyere utdanning ML-miljøet. Samtidig ble hun ikke godtatt på TF heller, ble dømt som alenemor, til tross for at TF stod for en relativt liberal teologi. I familien ble hun betraktet som familiens bimbo. Faren Jon hadde et trangsynt syn på kristendommen, overraskende ureflektert til ham å være. s132-143

Det ble medieoppstand da hun døpte seg i Moss kirke i 2019. “49 år som skapkristen.”

(Er det lettere å bli inkludert som kristen nå enn i 1990-årene? Eller er det fortsatt gnisninger? Det er også en parallel her mellom det å “alltid ha vært kristen”, men ikke finne veien dit før i voksen alder, og transpersoner som alltid har visst at de var et annet kjønn. Man kan vite hvor man egentlig hører hjemme, men likevel ha en lang reise dit, med mye å lære om hvordan man praktiserer dette, og blir tatt på alvor som en av dem.)