(En intellektuell selvbiografi av den mexikanske dikteren Octavio Paz, som var kommunist men slet med å passe helt inn i kravene kommunistpartiet stilte. Fin bok, som jeg ikke fikk brukt så mye av, annet enn observasjonen fra slutten av livet hans om å ha beveget seg i spiral, alltid på vei tilbake mot der han startet, men samtidig med økende avstand til det.)

Paz nektet å la seg diktere av kommunistpartiet i spørsmål om kunst og litteratur. Ble tolerert likevel fordi han var uviktig. “During thos years I began to live a conflict that would get worse and worse with time; the clash between my political ideas and my aesthetic and poetic convictions.” s36

Tvilte ikke på at kommunismens sak var rettferdig, men på hvor moralske metodene man forsvarte saken med var. “Those doubts were the beginning of my discovery of criticism, our sole moral compass in private and in public life.” s40

Hadde samtaler med Carlos Pellicer og Pablo Neruda i Spania (på 1930-tallet?) hvor Pellicer vitset om at Paulus var en større politisk agitator enn Lev Trotskij, noe som gjorde Neruda bekymret for at han skulle få dem alle skutt. Paz begynte å forstå at innen enkelte temaer gjaldt det å holde kjeft. s42

Ble beskyldt for å være trotskist. Opplevde en økende dissonanse gjennom at Sovjetunionen fikk mer og mer innflytels over det spanske kommunistpartiet og brukte makt mot spanske kommunister som var kritisk til dem. “My case is not exceptional: The clash between what we think and what we feel is common.” Hadde tvil om metodene, men ikke om revolusjonen som sådan. s43-46

Sa opp fra kommunistavisa han hadde skrevet for etter at den begynte å forsvare Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939. En av de andre i avisa sa “I do not understand the motives behind this pact but I approve. I am not an intellectual but a poet.” Paz' holdning var at han ikke forstod, og derfor måtte ra sin vei. Men lovet å holde kjeft om saken og ikke angripe andre kommunister. Forlot avisa og sine kommunistvenner. Kløfta mellom meninger og følelser hadde nå blitt enda større. s48

I gammel alder har han blitt fascinert av økologisk tenkning. Ser noe autoritært potensiale der, men også potensiale fo rå finne et brorskap med mennesker og natur som kan beskytte demokratiet mot for mye nihilistisk relativisme. Opplever at han er litt tilbake der han startet.

“Faced with the contemporary panorama I feel that same dissatisfaction I experienced when young confronting the modern world. I think, as I used to, that we should change it, although I no longer have the strength or youth to attempt it. Nor do I know how to go about it. Nobody does. The acient methods were not only inefficient but foul. Does this disillusion conclusion write off my experience and that of my generation? No: The geometric figure that symbolizes it is the spiral, a line that continuously returns to its starting point and that continuously distances itself more and more from it.” s97