Pollestad ble født inn i en kontekst hvor det var hevet over enhver tvil at “Vårherre ikke bare var kristen, han var evangelisk-luthersk.” Pollestads slekt var ikke utpreget kristne, men han var døpt og konfirmert, de var vanlige hverdagslige kristne. s22

Han har gode minner om julefeiringen i barndommen. Det var en grunntone der som han senere fant igjen i den katolske kirken. s31

Fanget en flue som barn, tok vingene og beina av den, la den under en krukke for å se om den ble kvalt. Tenker i dag på dette som en form for ondskap man ikke hører om på søndagsskolen. Hvor kom noe slikt fra? Han hadde ingen vinning eller behagelig glede av det. Hører et ekko i fortellinger fra historiens torturkamre. Torturistene av mennesker og fluer er på samme lag, gir uttrykk for den samme mysteriøse uforklarlige ondskapen. (Ref Augustins barndomstyveri, og Chestertons observasjon om katteflåing: “If it be true that a man can feel exquisite happiness in skinning a cat, then the religious philosopher can only draw one of two deductions. He must either deny the existence of God, as all atheists do; or he must deny the present union between God and man, as all Christians do.") s44

Det var få spor av sosialdemokratiske idealer på en landsens skole i sørvest-Norge i 1950-årene. I åndelig forstand befant man seg nærere Genesaretsjøen enn Mjøsa. Pilatus og fariseerne var mer levende enn Gerhardsen. Det var andakt og bibelhistorie hver dag. s47

De første spirene av tvil: Hvorfor vekket Jesus opp noen unge døde den gangen, og ikke de i vår tid? Det måtte vel bety at han ikke lenger var virksom på jorden. Ble likevel sterkt grepet av bibelfortellingene. De overgikk guttebøkene. Jesu lidelseshistorie var rystende og brutal. s51-55

Lærte om noe som het “pavekirken”, som han forstod var noe fryktelig. Men morfars søster hadde vært i Spania og Italia og viste bilder av praktfulle kirker. Hun fortalte ham at også katolikker kommer til himmelen. Det heter ikke pavekirken, men Den katolske kirken, og den er fremdeles verdens største. Litt rart at den sanne tro bare skulle finnes i Nord-Europa. Han spurte læreren sin om dette, og fikk til svar at katolikker følger vranglære. Noen få kan nok bli frelst, men for de fleste ser det mørkt ut. “Han om det”, svarte morfarens søster. Han fikk altså både antikatolske katolsktolerante impulser i barndommen. s57-61

Han ble med på et teltmøte og følte seg ille berørt av all “skomakerpoesien” i sangene. Åndelig lirum-larum. “Kom, kom til J-e-e-e-e-e-esus!” Sukk og gråt. Slik hadde vel ikke Jesus og apostlene oppført seg? Dro aldri mer på teltmøte. Opplevde at dette var et sted hvor Jesus ble krenket. (Samme som min reaksjon på Hillsong-type pinsemenigheter. En ironiløs total inderlighet og oppriktighet som strider med min personlighet. Det er noe umenneskelig over det, som glatter over alt det tvetydige i oss, alt det som ikke støtter opp om Ideologien. Man må ha lov til å være vrang, kynisk, ironisk.) s63

Det var ingen Gud, ingen morgenandakt, fellessang, eller bordbønn på realskolen og gymnaset. Dette fremstod gammeldags og barnslig. Pollestad betraktet seg selv nå som ateist. s72

Besøkte Venezia som 17-åring. Byens “uvirkelige skjønnhet” gjorde noe med ham og vennene. “I Italia skjønte og opplevde vi at vårt fedreland het Europa.” s83

Var i aktiv debatt med “credoistene” på skolen, det kristelige skolelaget Cedo. Har siden skammet seg ove rhvor respektløs han var ovenfor troen deres. s83

Da han var 19 år, studerte han et år i Lærdal. Dette var det festligste, mest ugudelige året i hans liv, med mye besøk hos de hollandske sykesøstrene i søsterhjemmet. Kristendommen i indre Sogn døde ut med Svartedauden. s98

Tok militærtjeneste i Nord-Norge og delte rom med Ludvig Nessa, den eneste på rommet som leste i Bibelen og bad til Gud. Han ble mobbet kameratslig for dette, men han så bare på dem overbærende, med store, drømmende øyne. s100

Noen sliter fordi de har for mange byrder i livet. For andre blir tilværelsen for lett, den kjennes uvirkelig, de har ikke noe å røyne kreftene sine på. Dette kan være like ødeleggende som tunge byrder. Man kan bli kynisk og kal i hjertet. Pollestad ble i perioder skremt av denne meningsløsheten, han kjente på en mur mellom ham selv og livet. s109

Han byttet til siviltjeneste. La på et innfall ut på reise til Italia, Roma, besøkte Pantheon og fikk gåsehud av perspektivet ved å stå på et sted som favnet hele den europeiske sivilisasjonen. Arven fra Athen og Roma. Alle de store arkitektene, kunstnerne. Roma var hans by, her kunne man være en del av noe underlig stort og rikt som hadde å gjøre med hans egen menneskelige identitet. følte seg befridd fra bare å være et barn av sin egen tid. s111-112

Overvar en messe med pave Paul VI, en palmesøndag i Peterskirken. Dette gjorde lite inntrykk på ham. Det var litt pompøst og svulstig. Men på skjærtorsdag gikk han på gudstjeneste i Santa Maria Maggiore. Opplevde her en overjordisk skjønnhet. Det var forunderlig stille, en overdøvende stillhet som fyllte ham med fred og en visshet som aldri siden har forlatt ham, at her er Gud. s117

Han har aldri siden tvilt. “Jeg var uvitende om det meste i kristendommen.” Han opplevde som Paul Claudel at byggverket han hadde reist av meninger og kunnskap ble stående, uten revner, men han havnet på en måte utenfor det og innså at det var sant, det som gikk mot tilbøyeligheten hans, enten det passet ham eller ikke. s119

Hjemme i Oslo forsøkte han å gå i statskirken, men følte seg ikke hjemme på de nidtriste gudstjenestene. Klarte ikke å løfte sine tanker til Gud. Roma var mer høytidelig men samtidig også enklere. Kardinalen snakket som om alle som var der trodde like selvfølgelig som ham selv. Det var et sted hvor troen var noe gitt. En tysk jente han ble kjent med i Roma hadde fortalt ham før besøket i Peterskirken at det ikke spilte noen rolle hva han mente om Gud, virkeligheten er jo der uansett hva vi mener om den. Han begynte å forstå hva hun mente. s130-133

Prøvde å dra på Storsalen, men vantrivdes der. Fant ingen endring i følelsene han alltid hadde forbundet med kristlighet. Det var høy stemning, men ikke ut fra glede over å ha funnet sannheten, men mer en egosentrisk glede over å være “frelst”. Evinnelig drøvtygging over det samme temaet, hvor flott det var å være frelst. Lite tanker om hva dette egentlig betydde, man hadde bare tatt med seg talemåter fra landsbygdas bedehusmiljø, og fikk trygghet gjennom å kunne gjenta dem her i den skumle storbyen. s134

Tok teolog ved Teologisk Fakultet, UiO, den liberale linjen som Menighetsfakultetet ble opprettet som protest mot. Ble tatt i mot med åpne armer, (vs Tania Michelet, tjue år senere, som møtte skepsis.) Fant en variert forsamling der. Alle hadde et kritisk forhold til kristentroen han nettopp hadde funnet veien til selv. Han var usikker på hvorfor de egentlig ville bli prester. Professorene hadde mye tid til studentene. “En teologi som hadde slike bivirkninger i form av menneskelig omtanke vil jeg alltid bevare respekten for.” Fikk hjelp fra Jacob Jervell, og lærte å ikke dømme andres tro. Alle som var der hadde blitt grepet av noe i Guds ord som de prøvde å finne ut av. Liberaliteren der var i form av klokskap og vidsyn. s137-139

Reiste på studietur til Roma i 1972 og fikk audiens hos Paul VI, men gudstjenesten de dro på var hos valdenserne, protestanter med kjedelig kirkerom. Følte seg ikke hjemme der, og opplevde for første gang at kirken han var en del av egentlig var en sekt, at lutheranerne stod utenfor det virkelige kirkens fellesskap. s141

Han kom inn i en høykirkelig gruppe prester og studenter som søkte katolske former. Mistenkte dem for å ikke våge å trekke konsekvensene av sin dragning mot katolikkene. De gikk inn i denne gruppen, men sluttet ellers å søke, ble værende i sine embeter. Pollestad ble trist av å studere luthersk teologi nærmere. Det virket som om grunnlaget for den var Luthers sykelige angst for å bli kastet i helvete. Menneskenaturen var tvers gjennom syndig og fordervet, og Guds vrede lå som en tåke over skaperverket. s142-143

Kom fram til at Luther stod for en innsnevring av kristne tro. Det var ikke belegg for en så vred Gud i skriften, heller en kjærlig Gud som strekker sin hånd ut mot menneskene. Luthers menneskesyn stemmer ikke med virkeligheten. Hvor får Sokrates og Gandhi plass her? Katolikker anerkjenner “hellige hedninger” som lever etter kjærlighetens lov, selv om de ikke kjenner Kristus. Ingen plass til dette hos Luther. s144

Ørnulf Ranheimsæter: Den lutherske kirkes ulykke er at den “tror for meget på for lite”. s145

I 1973 fikk Pollestad kontakt med et dominikansk kloster. Et sted av åndelig og kulturell rikdom, takket være sin forbindelse med Frankrike. Ble grunnlagt av franske dominikanere i 1920-årene. Franske teologer ble preget av den katolske kirkens fornyelse gjennom 1960-årene, lærte toleranse for protestanter. Her fant han en mindre pessimistisk forståelse av mennesket. s147-149

“I klosteret var det ingen som gjorde det minste forsøk på å påvirke meg”. Han spurte dem hvordan han kunne bli katolikk og dominikaner. Fikk et avvisende svar, det var en lang vei. (Ref motstanden folk som vil konvertere til jødedommen møter. Lite misjonsiver, folk må virkelig ville det, holde ut over lengre tid.) Så han forberedte seg på å bli en prest i statskirken som egentlig var katolikk, i likhet med andre han kjente. Han ble kjent med fremragende lutherske prester, og fikk et mer nyansert syn på dem. Men visste likevel med seg selv at han ikke var lutheraner. Han ønsket å tilhøre apostlenes og kirkefedrenes kirke, Augustin og Frans av Assisis kirke. s149-152

Nøkkelen til helgenene er at de gjennom sine liv blir et levende gudsord. s160

I 1974 var han fortvilet. Redd for at det å bli katolikk ville være å melde seg ut av Norge. Slo seg til ro med å bli værende i statskirken, men besluttet så plutselig å bli katolikk. Nå ble han tatt i mot av dominikanerne. (Mer åpne for en klar beslutning og vilje enn for et usikkert spørsmål?) Fikk et annet svar enn forrige gang, men så var også spørsmålet annerledes. Modningstiden hadde vært nødvendig. s161-163

Gjennomgikk et rituale fra motreformasjonens tid hvor man avsverger sine tidligere villfarelser. s166