Thrane var lærer på Modum Blaafarveværk, 31 år gammel, da nyheten om revolusjonen i Paris ble kjent. Han hadde vært fylt av uro, en følelse av at noe var alvorlig galt med samfunnsmoralen. Fant ingen trøst i religiøs, filosofisk eller politisk tenkning. Nyhetene fra Paris “klarnet tankene”, skrev han senere. Ønsket sosialistiske reformer, arbeidere må få del i statens styre. s23

Han hadde holdt taler om sosialistiske ideer også på Lillehammer noen få år før, men mente selv at det var tiden på Modum som ble avgjørende. Blaafarveværket var et særeget industrisamfunn, sårbart for endringer i farveindustrien. En ny kjemisk blåfarge skapte stor arbeidsløshet. s32

Familien han kom fra hadde forbindelser til familier med adelig blod, som Wedel-Jarlsberg og andre. Vandret ukentlig fra familiens beskjedne husrom til noen av Christianias flotteste villaer og overklassehjem. s54

Skrev et dikt i Lillehammer Tilskuer, 17 mai 1844:

Ak! stor er Norges Herlighed Ei har vi guld, oranger, ranker men vi har enighet i tanker og her boer nøisomhed og fred En bonde reagerte i avisa på hyllesten og spurte ham om norske bønder virkelig hadde så mye å glede seg over, og om grunnloven var verdt alle taksigelsene? s63

Thrane hadde alltid vært fattig selv uten å lide nød, og manglet inngående kjennskap til ekte nød. Hadde diskusjoner i Lillehammer om kontrasten mellom “bondearistokratiet” og en stadig fattigere og økende husmannsklasse. Gjorde plutselig et markant brudd som skapte oppsikt, og ble upopulær på grunn av sine politiske foredrag.

Arbeider-Foreningenes petisjon handlet om politiske rettigheter, ikke økonomisk klassekampen, som den senere arbeiderbevegelsen kjempet for, og som Thrane i blant plasseres i av historikere. Ønsket utdanningsreform. Allmuens barn lærer mindre av nytte enn borgernes barn. Ønsket et opplysningsprosjekt med vekt på geografi, historie, lovkyndighet. s71-73

Petisjonen sa at få hadde rett til å delta i statslivet. At friheten hadde stanset på halvveien. Dette var et brudd med en utbredt oppfatning den gangen om at Norge hadde en særlig demokratisk status og var et forbilde for demokratiforkjempere i andre land. Motsetningen kan forklares med den skiftende betydningen av begreper som demokrati og hva slags grunnlov vi hadde. Grunnloven ble først kalt en “fri” forfatning, fordi folket var suverent, og ikke lenger underlagt Danmark. Først i 1830-årene begynte man å omtale Norge som demokratisk. Men det betød ikke allmenn stemmerett. Andelen stemmeberettigede hadde gått ned på grnn av den voksnede husmannsklassen. s93

Thrane var en del av kampen om hva ‘demokrati’ egentlig innebærer. Flere bør få stemmerett, men hvor mange, og også kvinner? Thrane landet på nei til kvinner. s95

Standsamfunnets forskjellstenkning ble innpodet gjennom hele livet, primært via kirken. Husmannsklassen satt bakerst eller måtte stå, og barna deres ble døpt etter bøndenes barn. s96

Thrane gjentok ofte at arbeidet måtte skje innenfor lovens grnser. Han var inspirert av Englands chartister og petisjoner, ikke av Frankrikes og Tysklands revolusjoner. s104

Stattholder Severin Løvenskiold hadde hatt en oppvekst i de høyeste sfærer i landet, faren var pasje på slottet i København og en av Danmark-Norges rikeste før han slo seg ned ved Porsgrunn. En europeisk adelsfamilie, aristokratisk oppdragelse på skole nær Hamburg. Hadde hatt nær omgang med grever og prinsesser fra den dansk-tyske høyadelen. Ble forlovet med datteren av grev Stolberg-Wernigerode, men hun kunne ikke tenke seg å bo i Norge. Han giftet seg i stedet med Sophie Hedvig baronesse Knut. Ble valgt inn på Eidsvoll i 1814, men mislikte hele frihetsprosjektet, både i betydningen selvstendighet og folkesuverenitet. Ble nedstemt på Eidsvoll, “Mit Livs ulykkeligste sex Uger”. Ble senere norsk statsminister i Stockholm og så stattholder i Christiania. s163

Allmenn stemmerett var radikalt i alles øyne på den tiden, ikke bare Løvenskiolds. Han fant seg godt til rette i den norske staten, som ble styrt av embetsstanden uten innblanding fra lavere sosiale lag. Kom godt overens med kong Karl Johan, begge snakket fransk. Han støttet Karl Johan da denne ønsket å oppløse Stortinget i 1836. Ble stilt for riksrett for dette, men ble likevel stattholder i Christiania fra 1841 til 1856. Var motstander av all demokratisk utvikling. Var mot lokalt styre, mot formannskapslovene i 1836, mot å fjerne jødeparagrafen i grunnloven, som han hadde stemt for på Eidsvoll. Ønsket en sterkere sammensmelting med Sverige. Fjernet Andreas Munch fra Finansdepartementet fordi han kom med offentlig kritikk. Dominerte hele regjeringskollegiet sammen med Jørgen Herman Vog. Morgenbladet kalte Løvenskiold landets mest upopulære mann, han ble ansett som en som var på kant med tidens tenkning. s164

Løvenskiold var bekymret for Thrane helt fra starten. Savnet makt i grunnloven til å forby slik virksomhet. Mente man måtte stoppe folketaler som Thrane før de gjorde noe galt. Fra januar 1850 ble han stadig mer opptatt av Thrane i rapportene til Stockholm, og av hvorfor det skulle være så vanskelig å hindre agitatorer i å “utsaae Utilfredshed blandt Folkets laveste Classer”. s167

Løvenskiold ble en aktiv pådrivet for å stoppe Thrane, han var bare usikker på hvordan. Hadde gjort eller forsøkt å stoppe en rekke andre personer som hadde kritisert staten, ved hjelp av oppsigelser og utviselse. Det gikk i blant så langt at andre regjeringsmedlemmer måtte stoppe ham. s187

Thrane og andre ledere ble til slutt dømt for å ha vedtatt kamp for revolusjon på “Lilletinget”. Dette var et tvilsomt påskudd. Påstanden i retten var at Thrane hadde sagt at revolusjon var hensiktsmessig, men at tiden ikke var inne. Altså en indirekte oppfordring til revolusjon. Andre vitner mente han hadde sagt “jo før, jo bedre”. Andre at han bare forventet revolusjon. Thrane hadde ikke stemmerett i forsamlingen. Thranes deltagelse på møtet ble derfor lagt til side, det var virksomheten utenfor Lilletinget han skulle vurderes på. Men det var ikke det tiltalen faktisk gikk ut på. Dette er oppsiktsvekkende og egentlig juridisk umulig. Thrane ble dømt for at Arbeider-Foreningenes arbeid i sum kunne oppfattes som en oppfordring til revolusjon. s264

Han ble altså dømt for sin “Virksomhed i det hele”, som omfattet opplysningsarbeid i avisen, innsamlingsaksjoner, sangforeninger, utlånsbiblioteker, lese-, skrive- og regneskler, allmueskolen i Horten, teatervirksomhet og foredrag. Foreningene var en revolusjon trussel, som måtte knuses. Det var ikke Thranes virksomhet i seg selv som oppfordret til revolusjon, men virkningen av den, i følge Høyesterett. Med andre ord en slags uaktsom oppfordring, som er umulig. s271