(Denne boken har mange gode observasjoner om hva det betyr å føle at man har rett eller feil. Samtidig lider den litt av å ha et individualistisk fokus, mye av det Schulz fremstiller som mystisk eller vanskelig, gir mye mer mening i et gruppeperspektiv. Men det gjelder ganske mange bøker i denne sjangeren.)

Feilologi

Det er påfallende hvor godt det kjennes å ha rett, selv om noe uviktig, hvor ubehagelig det er å mistenke at man tar feil, og hvor vanlig det er å anta at man har rett om det mest, hele tiden. Å ta feil føles som et bisarrt avvik, noe skamfullt som avslører noe dypt i oss som er galt, enten i sosial, intellektuell eller moralsk forstand. Men dette er feil. Å ta feil er like naturlig og menneskelig som å ha rett, og kan komme fra noe godt oss selv, som er nødvendig for at vi skal kunne lære. Ikke noe å være flau over. s4-5

Vår kultur har verktøy for å håndtere moralske feil vi har begått, (“jeg gjorde noe galt, unnskyld”), men i langt mindre grad for det å ha tatt feil om noe. Å si “jeg tok feil” er nesten umulig uten å følge det med et “men..!” Et obskurt unntak fra dette er sjangeren palinode, et dikt som trekker tilbake et tidligere dikt. Derimot har vi mange verktøy for det å påpeke andres feil. “Det jo det jeg sa!”, som er en slags dobbelt rett: Man hadde rett, og har rett om å ha hatt rett. s7-8

Tenkning om feil kan gå i en abstrakt retning, erkjennelsesteori, eller en konkret retning, beslutningsstudier, det vil si feilstudier, hvor man ser på praktiske feil i en konkret kontekst. s11

Rasjonelt sett er det bedre å være mer villig til å tenke at vi kan ta feil når det er mye som står på spill, enn når det er lite, men i praksis er det omvendt. Jo mer som står på spill, jo mindre åpne er vi for at vi kan ta feil. s13

Det finnes ingen følelse av å “ha feil”, her og nå, bare av det å innse at man “har tatt feil”, altså en feil som ligger i fortiden. Tidligere feil kan på sin side være både umulige å glemme eller overraskende vanskelig å huske. s18-20

(Ganske individualistisk fokus i denne boken? Ikke så mye av den sosial konteksten tilstede så langt, som gjør det vanskeligere å grave dypt i hvor feilene kommer fra.)

To feilmodeller

Når man oppdager at man har tatt feil reagerer mange med ekstrem flauhet. Ønsker at man ikke fantes, eller iallfall at det hele kunne bli glemt. s26

Den pessmistiske modellen for å forstå feil er at de er farlige, ydmyke, smakløse. Den optimistiske er at vi kan finne glede, fascinasjon og forundring i dem. s27

Kampen vi fører mot “feil” er ofte en kamp mot en bestemt gruppe i fordekt for, for eksempel en “underlegen” fremmed kultur. s31

Sinnene våre

Vi vet ikke hvordan uvitenhet føles. Det burde føles som en slags tomhet, et fravær av svar, men i virkelighet er det ofte noe som dukker opp i hodene våre. s82

Modern Jackass: Et tenkt magasin hvor folk som liker å spekulere langt utenfor det de kan, kunne sendt inn artiklene sine. s84

Vi sier “unnskyld” når vi støter borti noen, dette unngår mange problemer i sosiale sammenhenger. Å si “jeg vet ikke” eller “jeg tok feil” burde fungert på samme måte. s85

Som regel burde vi nøye oss med å si at vi tror, mener, ikke at vi vet. s86

En filosofisk forståelse av oppfatninger er at de inkluderer et nær utendelig antall implisitte og ubevisste oppfatninger som ligger til grunn for handlingene våre, som følger av modeller vi har av verden. (Men har vi alltid en slik modell? Kommer alle oppfatninger av en modell?) Også modellene kan være implisitte, men de blir eksplisitte når vi oppdager at de er feil. (Tja, finnes modellen? Neppe, siden den er implisitt, men burde vi da kanskje heller fokusere på noe som finnes? Usikker på denne tilnærmingen.) s92-93

William James sa “beliefs are really rules for actions”. (Men det kan egentlig stemme, siden de ikke nødvendigvis fører til handling.) s94

“Distal beliefs” har få praktiske konsekvenser. (Likt konsept som Sperbers reflekterte oppfatninger?) De er litt som sex: Vi har et “teoretisk instinkt”, men vi bruker det også til mindre viktige ting. Det gir oss glede å bruke det. s95-96

Naiv realisme: Troen på at hjernen er et slags speil som presis gjenspeiler virkeligheten. s99

First Person Constraint on Doxastic Explanation: Det er svært vanskelig for oss å godta at spesifikke oppfatninger vi har akkurat nå kan komme av noe annet enn fakta. Det er nesten en logisk nødvendighet av å tro på noe at grunnen til at man tror på det, er at det er sant. Derimot er det lett å se at andre kan ha andre grunner enn fakta, så som egeninteresse. (Ja, men dette tankesporet blir også unødig engstelig - man kan ordne opp i mye bare ved å ta en prat med andre, ikke sitte og tenke helt for seg selv.) s104-106

Dette fører til antagelsen om at andre er uenige fordi de ikke har vært eksponert for den riktige informasjonen. Når dette viser seg å ikke stemme, (fordi vi gir dem informasjon vi tror de mangler, men de likevel ikke endrer mening), konkluderer vi at de enten er dumme eller slemme. s107-108

Bekreftelsestendensen henger sammen med at observasjoner som ikke stemmer med ideologien vår på mange måter er usynlige. Og ingen kan se verden uten gjennom ideologi. Thomas Kuhn mente at teorien ofte kommer før observasjonene som kan bekrefte den. Man ville ikke gjort oppdagelsen hvis ikke først hadde en teori som forklarte hvor man burde lete. s127

Eksempler på bekreftelsestendensen: Si “dette er unntaket som bekrefter regelen”. No true Scotsman. La være å lete etter motbevis. s128

Samfunnet

Gregory Berns gjorde en gjenspaning av Asch’s berømte linjeeksperment som peker mot at folk ikke bare lot seg presse av gruppen til å svare noe de selv visste var feil, men at de faktisk trodde at de svarte riktig. (Virkelig?! Dette høres suspekt ut.) s145

Gruppene våre gir oss et meningsunderskudd, fordi de

• 1. eksponerer oss for støtte til våre egne ideer
• 2. beskytter oss mot uenighet utenfra
• 3. gjør at vi avviser denne uenigheten når vi møter den
• 4. slår ned på intern uenighet. s149

Irving Janis om gruppetenkning: Behovet for enighet i en sammensveiset gruppe gjør at man ikke vurderer alternativer på en realistisk måte, for eksempel Bay of Pigs-invasjonen. (Virker litt enkelt sammenlignet med andre teorier om hva som skjer i grupper. Felles virkelighetsforståelse, interaktiv fornuft.) En av hovedfunksjonene til et fellesskap er å styrke vår følelse av å ha rett og beskytte oss mot å måtte ta muligheten for at vi tar feil på alvor. (Hm.. “funksjon” bærer mye her. Vanskelig å begrunne ordentlig.) 152-156

100% av oss ønske at vi hadde vært blant de 25% i Asch-eksperimentet som svarte riktig, samme hva. (Er dette riktig tolket?) s157

Sikkerhetens fristelse

Skråsikkerhet fremstår aldri tillitsvekkende i andre mennesker, men snarere som noe følelsesbasert eller trangsynt. Men William James påpekte at det i blant kan være nødvendig å tro sterkt på det man gjør, for å få til å gjøre det. Tvilen distraherer. (Men er dette det samme? At handlingen er “skråsikker”, betyr ikke nødvendigvis at oppfatningen som ligger bak er det. Ref Trygve Bulls observasjon om handlingens fanatisme. Man må i blant stille seg helhjertet bak en handling, men det betyr ikke at man må være fanatisk.) s165

Spinoza mente at når vi hører en påstand, tror vi først at den er sann, og så kommer den kritiske sansen etterpå. Gilbert (1990) gjorde en test av dette. Folk tror lettere på en usannhet hvis de blir distrahert like etter å ha hørt den. (Høres for enkelt ut, opp mot annen forskning på påvirkning.) s167

Andres skråsikkerhet kan også fremstå tillitsvekkende, en god lederegenskap. (Eller er det det å ta beslutninger og handle på tross av usikkerhet som er tillitsvekkende, igjen ref Bull? Ønsker vi egentlig skråsikre ledere, eller ledere som er i stand til å tvile men har beslutningskraft og handlekraft?) s174

Å ta feil

“Jeg tar feil”-øyeblikket finnes omtrent ikke. (Heller ikke i form av “den tingen det har vært viktig for meg å tro på, den er feil”?) s184

Greg Markus, 1973: Vi glemmer hva vi har ment tidligere. Philip Tetlock: Eksperter som har kommet med spådommer som viste seg å være feil, glemmer hva de mente, tror de spådde riktig. s185

Gradvise endringer i våre egne meninger justeres ut av minnet. Plutselig endring er over med en gang. Dermed slipper vi å befinne oss i sonen “feil”. (Men kanskje begge deler kan forstås bedre som utslag av endringer i det underliggende som meningene kommer fra, som vi siden blir bevisst på i form av en mening? Meninger “finnes” jo ofte ikke, annet enn i det øyeblikket vi fremkaller dem?) s186

Bare en sjelden gang mister vi troen på en mening uten å ha et alternativ ti lden. Da ender vi i den ubehagelige tilstande av å ha feil her og nå. Dette er et fælt sted å være. (Eller .. ikke? Og er fravær av mening det samme som “jeg tar feil her og nå”?) Eksempel med en tidligere vekkelseskristen som havnet i dyp krise, hun hadde ingenting å erstatte det gamle med. Dette er et eksempel på “jeg har feil nå”. (Rart perspektiv. Handlet det om feil, eller å mangle svar? I modellen fra konverteringsforskning kan vi kanskje heller si at hun nå er en søkende? Ja hun “tar feil”, men konvertringsteorien forklarer det som skjer bedre.) I ettertid ser hun dette som en viktig fase på veien til å finne seg selv. (Jepp, alt dette blir klarere i lys av konverteringsteori. Og der kommer også den sosiale dimensjon med, som er fraværende her.) s187-192

Sunk cost fallacy gjør det vanskelig å endre en mening vi har investert mye i. (Igjen et rart perspektiv som følger av den rent individualistiske tilnærmingen.) s194

Irna Gadd: Vår toleranse for feil er avhengig av vår toleranse for følelser. s199

Hvor feil?

Selv når vi ser at vi har tatt feil, er omfanget av feilen fremdeles et åpent spørsmål. Vi vil helst minimere dette. Dette kan gjøres ved å skylde på andre personer, eller trekke inn mer eller mindre vilkårlige formildende omstendigheter. Jeg tok feil, men .. som ekspertene Philip Tetlock intevjuer sier. Men .. “jeg bommet bare på tidspunktet”, “det skjedde nesten”, “det var bare noe helt uventet som forhindret det”, “better safe than sorry”, “det var verdt det, vi kunne ikke ta sjansen på det motsatte”. Litt som Pascals veddemål. s211-216

Det er veldig lett å gå fra å forklare våre feil til å unskylde dem. Det er vanskelig å si “jeg tok feil”, punktum, uten noe “men..” s218

Fornektelse og aksept

Franz von Liszt gjorde et eksperiment i 1902 hvor studentene fikk oppleve en falsk, dramatisk hendelse og ble intervjuet etterpå. Det var mange feil i hva de husket. Hukommelsen er ikke til å stole på. I vår tid viser ofte påtalemyndighetene en irrasjonell uvilje mot å revurdere mistenkte de har fått dømt, selv når DNA og andre fysiske bevis på uskyld samler seg opp. s238

Fornektelse beskytter oss mot smerte, ydmykelse, skyldfølelse og endring. Det underlige er ikke at folk fornekter sine feil, men at de i blant aksepterer dem.

Transformasjon

C. P. Ellis, Ku Klux Klan-lederen i Durhan, North Carolina, som endret syn etter å ha deltatt på en kort workshop om desegregering. (Illustrerer noe som ligner på Deep Canvassing? Og teorien om at det å jobbe sammen som likeverdige kan rive ned etniske fordommer. Og konverteringsteori.) s279

Eks-kommunisten Whittaker Chambers sa “det var ikke mitt egentlige meg”. Ellis sa derimot “det var meg”. Å ta feil kan alså åpne for ydmykhet og medfølelse. s294

Feilparadokset

I fagfelt hvor det er viktig å unngå feil, som flyindustrien, (og programmering!), har man lært å lete etter ens egne feil, forstå hvorfor de skjedde. Man antar at de finnes, selv om man ikke har funnet dem ennå. Man ser for seg alt som kan gå galt. Det er viktig med en åpen kultur hvor man snakker om og lærer av feil. (IT-utgave: blameless post-morten. Er noe sånt mulig i andre sammenhenger? Å bedrive en skyldfri årsaksanalyse etter at noe har gått galt?) s302-304

Humor er utenkelig uten feil, misforståelser, avstand mellom forventning og virkelighet. Kunst handler i stor grad om kollisjonen mellom mennsker og virkelighet. (Og om endring. Ønsket om å “ha rett” har dermed noe humørløst og kjedelig over seg som vi aldri ville godtatt i en fortelling. Selv når fortellingen handler om flinke folk, er det hindrene de overvinner som gjør den interessant.) s326