(Om hvordan faren Petter Westlie ble nazist, og hans ensomme vei videre etterpå. En bok som fanger godt det litt tilfeldige og selvmotsigende i slike reiser. Petter blir nazist, deltar muligens i jødeutryddelsen i Ukraina, men som gammel er han israelsvenn. Vurderer motstand i 1940, ender opp som forræder, og siden både angrer han og forsvarer det han gjorde.

Hør også Bjørn Westlies intervju i Drivkraft på NRK om hvordan det var å vokse opp i et nazihjem og hvordan avskyen for faren var noe av det som drev ham selv mot AKP. Han er forøvrig intervjuet i boka.)

Petter Vestli (senere Westlie) ble nazist gjennom å lytte til tysk radio, fra 1936. Mente Hitler reiste Tyskland fra ruinene. s21

Ble også påvirket av Victor Mogens og Fedrelandslaget. Opplevde dissonans da Tyskland invaderte Norge. Ville først gjøre motstand. s22

NS og Fedrelandslaget hadde mye støtte rundt Toten/Gjøvik/Raufoss. Mange hadde også et nært forhold til Tyskland. s28

Ble påvirket av nazisten Eugen Ryge, som flyttet til Raufoss i 1934. Karismatisk bokser som samlet ungdom i hjemmet sitt. s30

1936: Gateslag i Gjøvik mellom NS og sosialister. Stor propagandaseier for NS. s33

Ble også påvirket av OL i Tyskland, så det som en triumf. “For ingen kan med sikkerhet si hva det er som bestemmer et menneskets politiske oppfatninger eller livssyn. Det kan være sosial tilhørighet, påvirkning fra venner, fars og mors holdninger, frykt for fremmede ellerredsel for forandring. Eller rett og slett et behov for å gjøre opprør mot det bestående. Kanskje også opportunisme - en tilbøyelighet til å gjøre det som tjener en sev best. Mange, ikke minst unge mennesker, kan søke mot noe som de mener er større enn dem selv.” s37

Havnet i konflikt med faren, som støttet Ap og fagforeningene. s40

Mange skiftet syn på Tyskland etter krystallnatten, men ikke Petter. Det var utbredte antijødiske holdninger i Norge på denne tiden, særlig på borgerlig side. s42

Han gikk fort bort fra tanken om motstand mot tyskerne. Ville heller samarbeide. Hadde tillit til dem, beundret deres disiplinerte oppførsel. Gikk inn i NS i august 1940. s46-47

Vervet seg i 1941. Trodde på rasehierarkiet, det var viktig å være bra nok. Fikk ingen støtte for dette i familien. s53-55

Etter krigen: “Leirene der de landsvikdsdømte sonet, ble arnesteder for hardbarkede nazister som etableret et regime med indre justis og disiplin; ingen skulle uten videre bryte ut av krigens fellesap. Denne tilstand av et slags indre eksil skulle det vise seg å være vanskelig å komme ut av. Brorskapet mellom tidligere NS-ere eksisterer også i dag blant de få som ennå lever og fremdeles brenner for sin krigshistorie. Forfatteren Egil Ulateig, som i mange år hadde nær kontakt med og også venner i dette miljøet, har beskrevet det slik: ‘Det var som om straffen, hatet og fordømmelsen fra omverdene presset dem sammen; noen innrømmet for meg at de først ble frelst i fengselet eller i arbeidsleiren. For dem var det som om krigen gikk over i en ny fase. De godtok ingen skyld og skapte et livssvarig nettverk av likesinnede, vannet av hyppige kameratmøter med skåltaler og de feiende, svulstige SS-marsjsangene.'”

Jussprofessor Johs. Andenæs har vært opptatt av den såkalte resosialiseringen av de landssviksdømte, og har hevdet at en omskolering av fangene politisk ville ha støtt på store problemer. Fangene var mer eller mindre immune mot motargumenter: “En alminnelig iakttagelse var at de fleste fanger like etter frigjøringen var villige til å erkjenne feil, men at denne stemningen senere ofte ga plass for en ofte bigger og aggressiv innstilling. Den som i retten erkjente sin skyld, måtte være forberedt på å bli frosset ut av sine medfanger når han kom til leieren.’ Få, om noen, bøyde nakken.” s166

1980-90-årene: Petter tegnet kors/kryss i ansikt på avisutklipp av politikere som var for positive til innvandring. Skrev kommentarer som “tulling” eller “den ekleste av dem alle”, la dem i sitt eget utklippsarkiv. s169

Ble nasjonalistisk innvandringsmotstander mot slutten av 1980-årene. Hadde mye sinne og bitterhet over sin egen skjebne og faren han mente Norge stod ovenfor. Leste Peter Normann Waages essay om islam og Europa i 1989: Når kulturer kolliderer. Beundret Carl I Hagen, “han ble en gud for meg”. s170

Fremmedfrykten ble bekreftet av det han så rundt seg i Torggata i Oslo sentrm der han bodde. Støttet partiet Stopp Innvandringen og ga penger til ulike lignende grupper, som Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse. s171

Var uenig med andre SS- og NS-veteraner om jødeutryddelsen, han klarte ikke å benekte den. Ble venn av Israel og det jødiske folk, mente de hadde en felles fiende i muslimene. Følte seg isolert, fortvilet over å ikke ha noen å snakke med. s172-173

Bjørn Westlie spør seg om det er likheter mellom faren og hans egen vei til AKP. Kanskje ekstreme politiske partier trekker til seg en bestemt personlighetstype? Noe han og faren har til felles. Utålmodige og trassige, med en trang til handling. s199

Petter var en glødende nazist i noe når, hadde siden et ambivalent forhold til det. Mente det var riktig å gå til kamp mot bolsjevikene på tysk side, men det var samtidig en uforståelig tabbe å ofre så mye for nazistene. Bjørn mener det virker uavklart, forvirrende. Han hadde dårlig samvittighet for det som skjedde med jødene, at krystallnatten ikke fikk ham til å tenke. s200

“Jeg skulle jo ha vært på den andre siden.” Men samtidig mente han det var riktig av ham å delta på den siden han gjorde. Han motsier seg selv om hvorvidt han angrer. Kanskje fordi han bare har hatt seg selv som samtalepartner, og noen gamle kampfeller. s203-204

Ble mildere stemt ovenfor innvandrere etter at han flyttet fra Oslo i 2005. Skryter av sin muslimske fastlege. s211