(Om Wolds reise fra israelsvenn til kritiker, som jeg også intervjuet henne om i boka. Får frem hvor viktig det sosiale og omgivelsene var for endringen hennes, i motsetning til rene argumenter. Forøvrig en god bok generelt om de ulike generasjonene med jødiske innvandrere Israel er satt sammen av og hvordan hver av dem har preget landets politikk.)

Det gode livet på kibbutzen

Kom fra en ikke særlig religiøs familie, men fikk interesse for jøder gjennom historielesning og Bibelen. Følte på koblingen mellom fjern historie og vår egen tid, det at jødene fikk et nytt hjemland etter nesten to tusen år. s9

Fikk høre at man kunne melde seg som frivillig til kibbutzer, og bestemte seg umiddelbart for å gjøre dette. Arrangert av NORKIV, Norske Kibbutzvenner. Reiste 1978. Opplevde det hun fant der som sosialisme satt i praksis på beste måte. Alle bidro, alle delta på arbeidet. s10-13

Hun så nesten ikke palestinere i tiden hun var der. Tenkte ikke på dem, levde i en boble. Hadde israelsk kjæreste i to år. Kibbutzen var et samfunn uten penger. Alle materielle behov var dekket. s17-19

Den første Libanon-krigen

Kunne høre invasjonen av Sør-Libanon i 1982. Syntes synd på israelerne, som var omgitt av folk som ønsket å drepe dem. s46

Ønsket seg fri et par uker for å studere hebraisk, men fikk avslag fordi de regnet med at hun snart ville reise hjem uansett, siden hun ikke var jøde. s48

Aktivist i Oslo

Studerte historie på Universitet i Oslo etter hjemkomsten. Nyheten om massakrene i Sabra og Shatila preget mange. Hun ble foraktet av medstudenter for tiden på kibbutz. Hun slet med å forklare hvorfor Israel hadde tillatt disse massakrene. Fant trøst i at også mange israelere var sjokkerte og sinte. s50-51

Etterhvert sluttet hun å fortelle medstudentene om tiden i Israel. Ble aktiv i Med Israel for fred, og styremedlem. De drev en informasjonskamp mot Palestinakomiteen og Palestinafronten. Hun ble også aktiv i NORKIV for å rekruttere til kibbutzene. Viste fram bilder av livet der, snakket om hvordan dette var sosialisme i praksis. s52

Søkt seg mot det jødiske miljøet i Oslo. Hadde hatt en rotløs barndom, og Israel ga henne følelsen av å høre til. Også aktiv i flere tilsvarende organisasjoner. Arrangerte et Holocaust-seminar i 1985. Oppsøkte Aftenposten og andre avisredaksjoner for å klage å urimelig dekning av Israel. s53-55

Israelsk bosettingspolitikk ble mer ambisiøs i 1980-årene. En plan om å etablere “fakta på bakken” slik at Judea og Samaria aldri igjen ville gå tapt. Det var ingen stor debatt om dette i MIFF og de andre organisasjonene. De tenkte at israelerne vet best, det er arabernes hat som er problemet. Og Israel er sikkert villig til å forhandle bort disse bosettingene for en fredsavtale. s57

Kosher og sabbat

Hun ønsket å konvertere til jødedommen, mest for kulturens skyld, ikke religionens. Fikk lov til å begynne veien til konvertering. Dette skulle ta fire år. Prøvde å leve etter ortodokse regler, med egne kjøkkenredskaper for melk og kjøtt, ikke reise eller bruke penger på sabbaten. s58-59

Hadde kun jødiske kjæreste fra 1978 til 1988 og mest jødiske venner. Fikk et anstrengt forhold til kjærestenes mødre. Før konverteringsprosessen startet var de redd for at hun skulle vanne ut jødedommen til sønnen deres. Etter at prosessen startet, syntes de det var provoserende at hun levde mer ortodoks enn dem selv. At hun var en av de få i dette miljøet som faktisk prøvde å leve ortodokst, spise kosher. s60-61

Det var komplekst å navigere i forholdet mellom ortodokse, konservative, liberale. Hvorvidt ens mor var jøde er viktigere enn hvilken retning man tilhører. En ateist med jødisk mor er mer jøde enn en konservativ konvertitt, i følge ortodokse. s62

Ga til slutt opp å konvertere. Endte opp med to paralellel live i 1980-årene: Blindern og det jødiske miljøet. s64

Oslo-årene

En kort periode hadde hun en palestinsk venn. Det første møtet med en av “dem”. De diskuterte åpent, men hun var redd for hva de jødiske vennene hennes ville si, og han brøt til slutt vennskapet på grunn av det pro-israelske arbeidet hennes. s66

Norge hadde vært pro-israelsk, men stemningen snudde i 1980-årene, blant annet på grunn av hjemvendte FN-soldater fra Libanon. s68

Hun begynte på Norsk Journalisthøgskole i 1988, studerte russisk og Sovjetunionen. Kontakten med det jødiske miljøet dabbet av etter at hun ga opp konvereringen. Gikk mindre i synagogen. s69

Israel var overrasket over den første intifadaen i 1987, et grasrotopprør. Brukte butale maktmidler. Det var steiner mot geværer, David mot Golia. Hun begynte å tvile på MIFF, og skjønte også at medlemskap der var uforenlig med å være journalist. Begynte i NRK i 1990. s69-70

I 1993 startet de hemmelige fredsforhandlingene i Oslo, det ble dannet et veikart mot fred. Hennes bakgrunn med Israel og kjennskap til hebraisk ble nå en styrke i NRK, under dekningen av Osloavtalen. Det åpnet døra til sentrale israelere. s71-74

Al-Nakba - palestinernes katastrofe

Hun var håpefull etter Oslo-prosessen. Men hadde fortsatt lite forståelse for arabernes perspektiv i 1998. Hvis det var så ille, hvorfor flyttet de ikke bare? s141

Lærte om al-Nakba, den palestinske katastrofen i 1948. At palestinerne ble truet/presset ut av områder Israel ønsket skulle være jødiske, for å slippe å ha en stor palestinsk befolkning der. s142

Palestinske byer som Lydda ble masseevakuert. 750 000 flyktninger. s143

Illusjonen brister

Hennes søknad om å bli NRK-korrespondent i Midtøsten ble avslått i 2003. Flyttet dit i stedet for å være frilanser og skrive bok. Slo seg ned nær gamlebyen i Jerusalem. s163

Omgikk nå journalister som hadde mer kjennskap til den arabiske siden av konflikten. Hun visste at det var mye hun ikke visste. Et aha-øyeblikk da hun lærte at et hotell i Jerusalem ble bygd på okkupert land. Opplevde Jerusalem som en kompleks by full av usynlige grenser. s164

Ble kjent med andre utlendinger som primært hadde et negativt syn på israelere, og som jobbet for humanitære organisasjoner i palestinske områder. Hørte utsagt som “når jeg hører hebraisk, må det være som når Holocaust-overlevende hører tysk”. s166

Wold mente at israelske jøder ønsket fred, det var jo palestinerne som sprengte seg i lufta. Ble konfrontert med bosettingspolitikken og forholdene i palestinske flyktningleirer, og fant seg svar skyldig. Ble sint av påstanden om at israelske ledere lyver. Men ønsket likevel å bevare vennskapet til pro-palestinske venner. Ønsket å undersøke fakta nærmere. s167

Så muren for første gang og ble sjokkert over hvor høy den var og over konsekvensene for de som bodde nær den. Den beste jorda havnet på israelsk side av muren. s169

At hun kunne lese kritikk av dette i Haaretz viste at ytringsfriheten i Israel fungerte. s173

Besøkte palestinske områder sammen med israelske venstresideaktivister. Verdifullt perspektiv. Illusjonen begynte å bryte sammen. s177

Midtøstenkorrespondent fra 2007.

Krigen i Gaza (2014)

Opplevde en kollektiv avstraffelse av Gaza for å ramme Hamas. Det fremstod ubegripelig, som terror. Men vanlige israelere så ikke denne virkelighten. s221

Hun hadde vært opptatt av det vakre i Israel og at kritikerne overdrev, men Gaza-krigen i 2014 viste et styggere Israel. Kan man få disse bildene til å stemme overens?

Okkupasjon er et tabuord i Israel. s224

Propaganda og informasjonskrig

Det foregår en aktiv israelsk kampanje for å styre narrativet, og så tvil om kritikernes troverdighet. Men den har lite effekt. s230

Det er noe annet å være pro-israelsk i dag enn i 1970-årene. I dag er det en støtte til okkupasjon. (Men det var det kanskje egentlig den gangen også?) s231

Det har blitt vanskelig for henne å ha sosial omgang med israelere fordi virkeligheten de lever i er så annerledes.

Korrespondentperioden gjorde også at hun mistet mange vennskap i det jødiske miljøet i Norge. Én sammenlignet henne med Goebbels, som sa at løgnen som gjentas mange nok ganger blir trodd. s280