Kognitiv dissonans, brukt riktig, er et verktøy for å justere ideene dine gradvis nærmere et riktig og sunt bilde av verden.

Kognitiv dissonans omtales ofte om som noe nesten irrasjonelt og traumatisk, noe vi bør skamme oss over og helst vil legge bak oss så raskt som mulig. Vi opplever dissonans når vi oppdager at vi har to ideer i hodet som ikke begge kan være riktig samtidig.

For eksempel, idé 1: Jeg stoler på vennen min fordi han hjalp meg da jeg hadde det vanskelig og aldri har misbrukt tilliten min. Idé 2: Jeg har fått høre fra en pålitelig person at vennen min omtaler meg med forakt og har spredd rykter om meg. Begge deler kan ikke være riktig. Vennen min kan ikke både være en god venn som er til å stole på, og en løgner som baktaler meg. Samtidig kan jeg ikke uten videre avvise noen av ideene. Jeg vil ikke forkaste vennen min, og kanskje kan jeg ikke forkaste mistanken mot dem, fordi den er fremlagt på en troverdig måte.

Resultatet av en slik dissonans blir lett at man likevel gjør dette, altså at man raskt forkaste én av de to ideene, gjerne den det gjør minst vondt å gi avkall på. Altså den som krever minst omskrivning av mitt eget verdensbilde og selvbilde. Dette har også blitt omtalt som doxastic anxiety, det vil si at frykten for konsekvensene av et stykke kunnskap gjør at man unnviker denne kunnskapen, for eksempel i form av å nekte å undersøke bestemte påstander nærmere, lar være å tenke på det man har hørt, eller finner en måte å benekte at det kan være sant. Slik løses den kognitive dissonansen med minst mulig behov for smertefull endring.

Hvis jeg for eksempel er en tillitsfull person og opplever vennen min som nærmest en del av meg selv, forkaster jeg kanskje mistanken. Hvis jeg er en mistenksom person som alltid går og venter på at noen skal dolke meg i ryggen, forkaster jeg kanskje vennen.

Dette er en dårlig reaksjon, fordi vi lar personligheten vår avgjøre hva som er riktig. Sannheten om vennen min har ingenting å gjøre med hvor tillitsfull eller mistenksom jeg er. Den riktige reaksjonen er antagelig å vente og se. La tankene surre i bakhodet en stund. Vent på flere fakta. Når jeg tenker på det, husker jeg kanskje hendelser hvor vennen min ikke var til å stole på likevel. Eller jeg får høre noe om personen som kom med påstanden som reduserer troverdigheten deres. En dag går det kanskje opp for meg at - aha, det er nok slik det er ja.

Dette kan ta en stund. Det synspunktet vi ender opp med da, vil forhåpentlig være riktigere og sunnere enn det vi startet med.

Men for komme dit, må vi altså gå rundt med to taker i hodet samtidig en stund. Dette er ikke så lett når det kommer til venner. Med en gang jeg tar mistanken på alvor, begynner også vennskapet å dø litt. Derimot er dette fullt mulig for mer abstrakte ideer.

Eller hvorfor nøye oss med bare to tanker? Vi kan sette av litt plass i hodene våre til mange ulike tanker, også de vi er sikre på er feil. Ja, dette er feil, men hvis det er sant, hvordan ser verden ut fra et slikt ståsted? Det å ta slike ideer på alvor er også en øvelse i å bruke kognitiv dissonans riktig. Det gjør vond å se verden fra dette ståsted, fordi du iallfall i et kort øyeblikk må leve deg inn i en virkelighet hvor alt annet du tror på er feil. Dette betyr ikke at du relativiserer sannheten eller hever deg over konflikten mellom de ulike virkelighetsbildene. Da opplever du jo ikke kognitiv dissonans. De som gjør dette driver med noe annet. Kognitiv dissonans er det som skjer når du faktisk tror på en av de konkurrerende påstandene.

For å ta et ekstremt eksempel: Kan man sette av plass til fascisme i hodet sitt? Jeg tror man kan og at det har en verdi gjennom at det hjelper en å forstå hvilken appell fascisme har til de som støtter det. Veien til dette rommet i mitt eget hode går gjennom kunst. ta en typisk actionfilm eller krigsfilm, for eksempel. Se for deg scenen hvor helten til sist endelig får anledning til å henrette skurken. Kjenn på følelsen som brenner i deg av at endelig skal det svinet få betale. Gratulerer, du har funnet din indre fascist. Det du føler nå, føler også fascisten når de skyter folka de anser som undermennesker.

Dette tankeeksperimentet er i seg selv en kilde til kognitiv dissonans. Jammen, jeg er jo ikke fascist. Nei, men du er et menneske, og fascister er også mennesker. Mørket de omfavner, har du også inni deg.

Jeg fikk et brutalt møte med dette da jeg i en periode så masse gamle filmer og tilfeldigvis endte opp med den nazistiske filmatiseringen av Jud Süss. Det er en film som bruker de samme grepene som mange andre filmer. Du har en skurk. Skurken gjør fæle ting. Til slutt blir skurken stoppet og drept, hurra. Det er liten forskjell i dramaturgien mellom denne filmen og en hvilken som helst annen film med en fæl skurk i. Det er dermed svært lett å la seg dra med i filmhandlingen og først ved filmens klimaks innse at herregud jeg sitter her og heier på at de skal drepe en jøde. De som så denne filmen da den kom, gikk ut av kinosalen og begikk Holocaust.

Det gjorde vondt. Jeg gråt. Men det var et nyttig sjokk. I årene etterpå ble fascismen en viktigere politisk kraft igjen i mange land, og jeg tror jeg var mindre overrasket av dette enn jeg ville vært om jeg insistert på at dette er en bokstavelig talt umenneskelig kraft som jeg ikke har noe som helst til felles med.

I dette tilfellet er ikke kognitiv dissonans nyttig fordi den alternative ideen kanskje er riktig, men fordi det er viktig å forstå den alternative ideen for å kunne bekjempe den, og forståelse til en viss grad bare er mulig hvis man setter av litt plass til den hvor den kan få leve på sine egne premisser. Knus fascimen - fordi du forstår hva den er og hvordan den gjør bruk av følelser mange mennesker har tilgang på.