Å gå inn i et tema med en innstilling om at dette kan du ingenting om. Her sitter du ikke på alle svarene allerede. Kanskje har du allerede en del tanker om temaet, men du motstår fristelsen til å tvinge alt du lærer inn i den strukturen du har allerede. Du lar strukturen være løs og formbar. Dermed stiller du bedre spørsmål, leter lenger før du konkluderer, og ender opp med en dypere forståelse.

Jeg møtte denne beskrivelsen første gang i en bok om hvordan man bør tenke som programmerer. Boka plasserte det inn i en modell over tre nivåer av ekspertise: På det første nivået kan du lite, og har ingen intuitiv følelse for faget, og bør derfor finne en del klare regler du kan følge slavisk. På det andre nivået forstår du nok til å se tilfellene hvor disse reglene ikke stemmer eller ikke er tilstrekkelig. På det tredje nivået, ekspertnivået, forholder du deg egentlig ikke til reglene lenger, du har en intuisjon for faget som gjør at du langt på vei kan føle det riktige svaret uten å tenke systematisk.

En lignende beskrivelse av ekspertkunnskap finner du i boka Sources of Power: How People Make Decisions av Gary A. Klein. Han beskriver hvordan erfarne brannmenn for eksempel gjør bruk av intuisjonen de har bygget opp gjennom mange år i arbeidet. De føler at noe er galt med huset de er inne i, uten helt å kunne si hvorfor, og forlater rommet før gulvet raser sammen.

Dette passer også godt inn i system 1 og system 2-modellen i Thinking, Fast and Slow av Daniel Kahneman. System 1 er intuisjon og følelser, system 2 er rasjonell refleksjon. Eksperter gjør, kanskje litt overraskende, mye bruk av system 1-tenkning.

Problemet med dette er selvfølgelig at du gjennom livet bygger opp mye som føles som ekspertintuisjon men som egentlig bare er tull. Ekte ekspertkunnskap er avhengig av erfaring og tilbakemeldinger. Jeg gjorde dette, og da skjedde dette, og det var ikke bra. Så nå vet jeg litt mer. Mye av intuisjonen vi samler opp gjennom livet er av en mer tilfeldig type. Jeg gjorde dette. Jeg tenkte dette. Jeg har aldri undersøkt temaet nærmere, jeg har aldri vurdert om effekten var god eller dårlig. Jeg bare gjorde det. Og nå har jeg gjort det i flere tiår, så da føles det veldig riktig.

Dette kan til og med gjelde for ekte eksperter. Leger kan ha en sterk intuisjon for hva som er galt med deg, fordi de har sett dette symptomet i tretti år, og alltid trukket den samme konklusjonen, men de har aldri fulgt opp pasientene sine i ettertid for å se om konklusjonen deres var riktig. Og det samme gjelder oss alle i langt større grad innen temaer det ikke er jobben vår å forstå. Alle mulige rare ting vi skal ta stilling til.

Nybegynnersinn er dermed å legge bort den intuisjonen du eventuelt måtte ha for et tema, og fordype deg i det uten klare forhåndsvurderinger.

Er nybegynnersinn lettest for unge eller gamle? Det er nok ikke lett for noen. Unge undervurderer kanskje mer hvor lang vei det er til å kunne et tema godt. Men jeg tror også unge er mer vant til å snuble inn i temaer de vet de ikke kan noe om. Det er sånt som skjer med deg minst en gang i uken fra du blir født til du er rundt tretti. Oi, nå skjedde det noe nytt igjen, dette skjønner jeg ingenting av, nå må jeg følge godt med! Nybegynnersinnet er derfor noe de har lett tilgjengelig.

Deretter blir det vanskeligere, fordi livet ditt faller inn i en rutine hvor det skjer færre nye ting, og du kan velge å fokusere på de tingene du kan. Samtidig samler du opp en enorm mengde intuisjon om alt mulig, det meste av den uten noe som helst grunnlag i virkeligheten.

Og så sitter du der en dag med de andre femtiåringene på Facebook med en enorm mengde selvtillit og slår fast hvordan alt henger sammen.