Ondartet ståpåvilje
Ondartet ståpåvilje er tilbøyeligheten mennesker har til å lage en plan og fortsette å følge den planen selv når de burde se at den ikke lenger stemmer overens med virkeligheten. Jeg skal rekke ferga som kjører om 20 minutter. Ok jeg er jo litt etter skjemaet, men da får jeg bare kjøre raskere. Ok, nå går det veldig fort i svingene her, og ja det er mørkt og glatt og svingete og jeg har hele familien min som passasjerer, men jeg skal nå den ferga.
Det er mye ondartet ståpåvilje i IT-bransjen, hvor jeg jobber til vanlig. Vi har lagt en plan for dette prosjektet. Det skal bli stort og flott og være ferdig på tid. Ok det kommer inn veldig mange feilrapporter nå fra testerne, men de feilene får vi bare fikse. Ok, antallet kjente feil har steget uke for uke i lang tid nå og vi nærmer oss lansering, så her må vi ta et skippertak alle sammen og jobbe litt ekstra. Planen vår er en god plan, dette skal gå bra.
HBO-serien Chernobyl har et fint eksempel på ondartet ståpåvilje. Ledelsen i kjernekraftverket skal gjennomføre en test slik at de kan krysse av for at kjernekraftverket er ferdig. De har prøvd å kjøre testen flere ganger og det er alltid noe som går galt, så denne gangen skal de få det til. Ok, så må de plutselig flytte testen til midt på natta slik at den må utføres av folk som ikke har forberedt seg, men ja ja. Ok, nå skjedde det noe uventet, men det er nok greit, så bare fortsett. Ja ja, alle ingeniørene er veldig redde nå og sier at vi absolutt ikke bør fortsette, men vi har en plan, og dessuten er dette helt trygt for reaktoren er bygget slik at den ikke kan ha en ulykke. Oi der eksploderte det men det er nok ikke så farlig for denne reaktoren kan ikke eksplodere, så lyden vi hørte må ha vært noe annet. Og så videre.
Kanskje ser vi det samme med klimakrisen, i måten politikerne fortsetter etter den samme planen som før: Mer vekst! Mer drivstoff i maskinen! Kjør på!
Vi ser det vel så mye i måten vi lever på. Jeg ble voksen på begynnelsen av 2000-tallet. Det ga meg et bilde av hva et godt liv er som er preget av 1980- og 1990-tallet: Jeg skal ha en god jobb og tjene gode penger, litt mer for hvert år. Pengene skal jeg bruke på ting jeg liker så som datautstyr og reiser. Jeg skal aldri behøve å tenke på hvor tingene kommer fra, eller hva de gjør med verden rundt meg, for det er det noen andre som tenker på. Noen andre har allerede lagt føringene for systemet vårt. Penger er informasjon, som den liberale økonomen Friedrich Hayek påpekte, og hele markedet er dermed et gigantisk desentralisert system for å samle inn og bearbeide informasjon om virkeligheten og om ønskene våre, og omforme dette til handlinger som gjør verden bedre for alle. Innovasjon! Produksjon av fine varer og tjenester! Og når dette ikke fungerer optimalt kan politikerne trå inn med reguleringer og avgifter som justerer beslutningene systemet tar. Alt jeg behøver å gjøre selv er å bruke penger akkurat slik jeg vil, og så tar systemet seg av resten.
Avstanden mellom dette bildet og virkeligheten jeg ser rundt meg blir større år for år. Systemet har en destruktiv side. Og mye av det jeg gjør som en del av systemet bidrar til ødeleggelsen. Så hva gjør jeg da? Fortsetter som før, fordi det bildet jeg har av hva et godt liv er er så sterkt at jeg tviholder på det. Det er enklere å lete etter unskyldninger for å fortsette som før enn å endre på noe.
Ondartet ståpåvilje gir deg energi til å fortsette med det du gjør lenge etter at det har sluttet å være rasjonelt. Forhåpentligvis klarer man å gi seg mens det ennå er tid til å forhindre en ulykke.