Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism av Wendy Liu. Repeater Books, 2020.

Tittelen gir litt feil inntrykk av denne boka. Den er bare ti prosent debattbok om hva vi kan gjøre for å bekjempe teknologigigantene og nitti prosent forfatterens selvbiografi fra sin karriere i et mislykket oppstartsfirma i adtech-bransjen. Jeg satte pris på den likevel. Forfatteren forteller om hvordan hun kastet seg 200% inn i et oppstartsfirma sammen med et par venner, og brukte flere år på å prøve å få det til å lykkes. De jobbet 80-timersuker og gjorde alt det et oppstartsfirma skal gjøre, men klarte aldri helt å treffe markedet og måtte til slutt gi opp.

Når hun endelig får roet ned og har tid til å tenke på noe annet igjen, innser hun at hun har kastet bort all denne energien på noe som egentlig ikke er bra for verden og at det er noe råttent med hele startup-filosofien hun har prøvd å leve etter.

Boka er både et selvoppgjør og et oppgjør med startup-kulturen Silicon Valley oppmuntrer til. Jeg har aldri jobbet i et slikt selskap. De oppstartsselskapene jeg har vært involvert i, har ikke vært så destruktive som det hun beskriver. Samtidig kjenner jeg igjen mye av filosofien og kulturen hun skriver om, bare litt mer på avstand. Den preger store deler av teknologibransjen. Ordene og ideene fra startupkulturen sprer seg gjerne utover til andre IT-selskaper, og ender før eller siden også opp hos selv de mest tungrodde av dem.

Liu forteller godt om sitt ambivalente forhold til Google, basert på en sommer innenfor Google-bobla i San Francisco. Dette er en verden hvor veldig godt betalte softwareutviklere dytter opp boligprisene mens muren mellom dem og de vanlige folkene rundt dem vokser. Også innad hos Google er det et klart klasseskille mellom eliten og de som utfører de mindre glamorøse oppgavene, som renhold, vakthold og matlaging. Liu spør seg hvorfor et selskap som gjør det så godt som Google ikke kan unne de samme frynsegodene til alle som jobber der. Til slutt takker hun nei til å jobbe der, fordi hun heller vil forfølge den store startupdrømmen.

Liu henter mye av gründerfilosofien sin fra investorer som Paul Graham, som gjennom Y Combinator har vært involvert i en rekke viktige teknologiselskaper. Jeg leste også essayene hans på 2000-tallet. Han var kroneksemplet på en type person mange teknologer beundrer: Belest, nerdete, rasjonell, selvsikker og individualistisk. Han hadde en sterk tro på unge, hardt-arbeidende gründere som er villige til å ofre alt for en mulighet til å erobre verden. Det Liu innser etter å ha kjørt livet sitt i grøfta er hvor mye som mangler i dette verdensbildet: Muligheten til å leve et komplett liv med familie, venner og hobbyer, og hensynet til samfunnet og alle menneskene selskapet ditt “disrupter” på veien til verdensherredømme. Ingen i adtech-miljøet hun jobber i spør seg om innsamlingen deres av personinformasjon er bra for verden. Spørsmålet om etikk er irrelevant. Politikk er irrelevant. Teknologi er hevet over slike hensyn. Det eneste som betyr noe er å stable en bedrift på beina, vokse til himmels og bli kjøpt opp for store penger.

I den mørkeste delen av boka får tre av de fire vennene selskapet består av det for seg at den fjerde ikke jobber nok. Han jobber nemlig litt mindre enn døgnet rundt, syv dager i uka. I blant tar han faktisk deler av søndagen fri. Har han mistet troen på prosjektet? Forstår han ikke hva en oppstartsbedrift er? Du skal jobbe fra morgen til kveld. Du skal bo på kontoret. De konfronterer ham med hans manglende arbeidsmoral og behandler ham som om det er han det er noe i veien med. De oppfører seg egentlig litt som en sekt som oppdager at et av medlemene er bittelitt interessert i å gjøre noe annet på fritiden enn å misjonere. Liu legger ikke skjul på at hun er med på dette. Hun kan ikke forstå at noen kan mene at det er verdt å bruke tid på noe annet enn å få selskapet til å lykkes.

Så går selskapet under. Liu begynner å følge med på verden rundt seg igjen for første gang på flere år. Donald Trump er i ferd med å bli valgt til president. Hun begynner å nøste opp i de ideologiske premissene hun har tatt for gitt og ender opp på et kapitalismekritisk ståsted som hun utforsker mot slutten av boka. Denne delen er verdt å lese, men går egentlig ikke dypt nok til å rettferdiggjøre tittelen.

Jeg vil ikke anbefale denne som et systematisk overblikk over teknologibransjen. Men den tegner en fin skisse av kulturen, ikke minst slik den ser ut for folka på bunnen av systemet. De som jobber hardest, og som regel får svært lite igjen for det. Dette er noe mange av oss i teknologibransjen kan lære av, tror jeg. Du må ikke kjøre livet ditt i grøfta for å starte noe spennende.

Det er også befriende, synes jeg, at boka handler om et mislykket og meningsløst prosjekt. En av de store mytene i dette miljøet er fortellingen om den heroiske gründeren som enten vinner mot alle odds, eller som forvandler tabbene fra sitt forrige prosjekt til suksess i det neste. Gründerne dyrker failure som en naturlig del av karrieren. Det er ingen slik oppside i Lius fortelling. Det er ingen “failing upward” her, bare failure. Slik er jo virkeligheten for de fleste. Hun undergraver gründermyten ved at hun tør å fremstille prosjektet sitt som noe det overhodet ikke var verdt å gjøre, og ikke var verdt å ofre flere år av tiden hennes på.