Dette er ikke en anmeldelse av Fairphone 3+, den nyeste utgaven av verdens mest reparerbare og kanskje eneste etisk produserte mobiltelefon. Jeg kan ikke anmelde den fordi min Fairphone 2 fra 2018 fortsatt fungerer bra nok. Den skal jeg fortsette å bruke.

Jeg kan ikke anmelde Fairphone 2 heller, fordi den ikke lenger er i salg. Hvis jeg skulle anmeldt den, ville jeg sagt noe sånt som at den er helt grei, og at det eneste jeg har vært misfornøyd med er kameraet. Det var merkbart dårligere enn det jeg hadde på Samsung-mobilen jeg hadde tidligere, og i tillegg feiler kameraet en del.

I begynnelsen feilet det ofte. Så byttet jeg ut kameraet. Fairphone er designet slik at du kan åpne det med en skrutrekker og plukke ut delene med hånden din. Ja, til og med kameramodulen! Alle andre produsenter har gått i motsatt retning: Mobilene blir stadig vanskeligere å åpne. Selv noe så enkelt som å bytte batteri krever spesialverktøy. I 1990-årene kunne jeg åpne den første Nokia-mobilen min med fingrene og bytte ut batteriet. Selvfølgelig kunne jeg det, fordi batterier blir dårlige med årene. I dag er det nesten bare Fairphone som tenker på denne måten. Det er en rar følelse å åpne en mobiltelefon, plukke ut kameramodulen og sette inn en ny. Det føles litt som å få lese en bok som har havnet på forbudtlista i diktaturet du bor i: På den ene siden er det en radikal handling, men på den andre siden er vel dette bare en helt vanlig bok som gir en grei og normal leseopplevelse. Det å åpne en Fairphone er en helt hverdagslig, temmelig kjedelig hendelse.

Hvorfor har så dette havnet på forbudtlista? Fordi mobilprodusenter vil ha deg til å kjøpe en ny smarttelefon omtrent hvert andre eller tredje år. De bruker en rekke triks for å oppnå planlagt foreldelse: Batteriet blir dårligere. Andre komponenter slutter kanskje å fungere, de også. Operativsystemet og appene krever mer ressurser. Parallelt med dette, får du annonser for den nye utgaven dyttet på deg. Der er alt nytt og bra.

Dermed føler du at den gamle mobilen er gammel og sliten, og bytter den ut. Dette til tross for at det ikke egentlig skjer noe spennende med hardwaren på smarttelefoner lenger. Det eneste du trenger kan være et nytt batteri.

Baksiden av planlagt foreldelse i mobilmarkedet er at du bruker mer penger på mobiler enn du behøver. De kunne du brukt på andre ting. Produksjonen krever dessuten ressurser, noe som ødelegger verden på flere måter, blant annet i form av CO2-utslipp. I tillegg bygger selve produksjonen på overgrep mot mennesker. Råmaterialene graves ut fra bakken under brutale arbeidsforhold, delvis ved hjelp av slaver og barn. Komponentene settes sammen på umenneskelige fabrikker.

Jeg skrev en del om dette i Jakten på den grønne lykken. Ord som “brutale arbeidsforhold” og “umenneskelige fabrikker” er lett å slenge om seg med. De glir inn det ene øret og ut det andre. Det som rystet meg under arbeidet med den boka var å lære hva disse ordene betyr, konkret. Vi snakker ikke om at sjefen din er streng og lønna for lav. Vi snakker for eksempel om kinesiske studenter som utkommanderes til den lokale fabrikken og må jobbe stående så lenge at smerten i beina får dem til å bryte sammen i gråt. Vi snakker om arbeidsplasser hvor du både spiser og sover, men hvor alt legges til rette slik at du danner færrest mulig bånd til andre mennesker, siden enhver kilde til samhold blant arbeiderne er en trussel mot fabrikkens produktivitet. I én fabrikk jeg leste om gjalt dette en stund også for ektefeller. Når de fikk jobb der, fikk de utdelt ulike sovesaler, arbeidsteder på ulike kanter av fabrikkområdet, og skift på hver sin tid av døgnet, slik at det kunne gå ukevis eller månedsvis uten at de møtte hverandre.

Smålig, jævlig oppførsel. Store og små overgrep. “Dette vil jeg ikke være en del av”, tenkte jeg og bestemte meg for at min neste mobil skulle være en Fairphone. De har lagt mye innsats i å sørge for at alle stegene i produksjonen foregår på en ålreit måte. De store produsentene hevder at de har gode arbeidsforhold. Det er i og for seg riktig at de mest kjente produsentene, som Apple, gjør relativt mer på dette området enn de ukjente. Men når de sier “vi tenker på etikk og miljø!” mener de “vi har gjort noen enkle grep som forhindrer de verste overgrepene, og ut over det har vi rutiner og dokumentasjon og en abstrakt produksjonskjede som vi kan holde opp som et skjold mot mediene neste gang en arbeider hopper fra taket på fabrikken vi bruker”. Fairphone mener det. De er aktivt tilstede i alle leddene i produksjonskjeden. De er åpne om hva de ikke er flinke til. De dokumenterer måten de jobber på, slik at andre elektronikkprodusenter kan gjøre som dem, hvis de skulle ønske det.

Derfor har jeg en Fairphone 2. Det føles dessverre ikke som en stor seier. Alt dette om overgrepene som ligger bak mobiltelefoner gjelder nemlig for all elektronikk. Det gjelder for laptopen jeg skriver dette på. Det gjelder - antagelig - for robotstøvsugeren vi kjøpte i sommer. Nesten ingen produserer elektronikk på en god måte. Det finnes en etisk smarttelefon, og jeg tror det finnes en og annen laptop også nå hvor deler av produksjonen er etisk. Dette er sære unntak. For de fleste typer elektronikk, finnes det ingen etiske produkter. Produksjonslinjen er abstrahert bort på en slik måte at ingen av leddene vet mer enn de absolutt må om alt det fæle som har skjedd i leddene bak dem.

Men altså, tilbake til kameraet. Fairphone sendte meg et nytt kamera. Jeg satte det inn i stedet for det gamle - med hendene og en skrutrekker! - og da fungerte det bedre. Så lenge det var nok lys. Når det var mindre lys, feilet kameraet og jeg fikk bare støy på bildene. Jeg sendte denne kameramodulen tilbake også og fikk en ny. Den har i blant samme problem. Til slutt ga jeg opp litt. Ja ja, jeg får klare meg med dette, tenkte jeg.

Det er uansett ikke et bra kamera, heller ikke når det fungerer. Fairphone 3+ har visstnok et bedre kamera, men de som har anmeldt den, påpeker at det fremdeles er dårligere enn tilsvarende ikke-etiske modeller. Ytelsen er heller ikke topp, skriver de.

Å lese anmeldelser av Fairphone 3+ er egentlig en rar opplevelse. Det er som om hele sjangeren teknologianmeldelse faller sammen foran øynene dine mens du leser. Dette er en sjanger som i bunn og grunn handler om å se alle produkter med øynene til en arketypisk nerdegutt: kravstor på grensen til det smålige og kjølig faktaorientert på samme tid. Alt som kan måles skal måles og rangeres. Alt som kan vurders skal tas stilling til. Ett eller annet må man jo skrive om alle de hundre ulike modellene man anmelder, selv om det meste av det ikke betyr noe. Prisen, ytelsen og alle de andre harde faktaene gjør det mulig å lage en objektiv rangering ut av noe hvor det egentlig bare finnes tre kategorier: Bra, bra nok, og dårlig.

Alle faktorer som ikke bidrar til denne rangeringen utelates. En meningsfull anmeldelse burde brukte mindre plass på hvordan knappene oppleves, og mer på å være sint på Apple over at du ikke kan reparere mobilene deres og at de behandler arbeiderne sine dårlig. Det mest meningsfulle du kan si om en ny mobil er antagelig at du ikke trenger den, kanskje du kan bruke den du har litt lenger, eller finne en annen god modell brukt til lavere pris? Herregud, hvorfor bruker du ti tusen kroner på en ny mobil som du bare skal bruke i et par år?

Slike kritiske tanker utelates fra en vanlig mobilanmeldelse. Ingen forventer eller ønsker å lese sånt. Men så kommer Fairphone med en “bra nok” modell som ikke er best på ytelse, kamera eller noe annet, og sier: glem ytelsen, etikk og reparasjon er faktisk viktigere. Det har noe å si hvordan folka som laget mobilen har det og hvor lenge den lever.

Da sliter anmelderne. Det er vanskelig å skrive om et produkt som er en eneste stor anklage om at du ikke har gjort jobben din. “Sustainability comes with compromises” skriver Jon Porter om Fairphone 3+ i The Verge, før han lister opp alt det som er dårligere enn på de beste uetiske modellene:

“Beyond repairs, Fairphone also attempts to use ethically sourced materials where possible and offer good working conditions for the people making its phones.These are all noble aims, and it’s hard not to want Fairphone to succeed. But wanting a smartphone manufacturer to succeed means holding its devices to a high standard because that’s how it can attract the biggest audience and create the biggest positive impact.”

Dette er sirkelargumentasjon. Vi må måle Fairphone etter de kriteriene vi måler andre mobiler etter, fordi de det er de kriteriene mobiler måles etter. Ja, men hva om kriteriene er feil? Hvorfor skriver vi om mobiler som om vi fremdeles bryr oss om maksimal ytelse? Anmeldernes ensidige fokus på hardware og design er en av årsakene til at teknologibransjen skader verden så mye som den gjør. Slutt med det.

I det siste har min Fairphone 2 blitt tregere. Sånn sett skiller den seg ikke ut fra andre mobiler jeg har hatt når de blir et par år gamle. Var det oppgraderingen til en nyere versjon av Android som gjorde det, eller har jeg installert noe som spiser opp prosessorkraften? Kanskje bør jeg reinstallere den og se om det hjelper.

På samme tid føles det litt befriende at mobilen min gir meg motstand. Jeg er ikke så glad i den lenger. Listen over ting jeg bruker den til har blitt kortere. Twitter, Mastodon, sjekke været, spille podcasts, slå opp reiseruta mi. Forelskelsen er over. Bryr jeg meg egentlig nok om ytelsen til å bruke flere timer på å reinstallere mobilen min? Noen installerer apper for å motivere seg selv til å bruke mobilen mindre, men det at ting går litt tregt, gjør samme nytten.

Dette er ikke en anmeldelse av Fairphone 3+, og kanskje rekker jeg aldri å prøve den før modellen utgår. Jeg nøler likevel ikke med å anbefale den. Min Fairphone 2 er bra nok, og det er nok denne også. Valget mellom Fairphone og andre modeller er en avveining mellom etikk og pris/ytelse, men det at noe er en avveining, betyr ikke at begge svarene er riktige.

Og hva med kameraet som streiker i blant, hva gjør jeg med det? I vår kjøpte vi oss et ekte digitalkamera igjen, et Canon Lumix (DC-GX880). Det er en av de billigere modellene deres, du får det for tiden til litt over tre tusen kroner. Ingen seriøs hobbyfotograf ville brukt et slikt kamera. Men det tar dramatisk bedre bilder enn jeg noen gang har fått fra et mobilkamera. Det sier seg jo egentlig selv, at en mobiltelefon som til sammen koster kanskje fem tusen kroner, ikke tar like gode bilder som et digitalkamera til tre tusen. Det var likevel et sjokk å se hvor gode de ble, sammenlignet med det jeg har blitt vant med.

Med ett har det blitt gøy å ta bilder igjen. Kameraet er for stort til at jeg kan ha det med over alt og alltid være klar til å ta et bilde, slik jeg har vent meg til med mobilen. Jeg tar det derfor bare med meg når jeg tror vi skal gjøre noe vi har lyst til å ta bilder av. Å ta bilder har blitt en mer bevisst handling igjen, slik det var før. Det er helt greit, det.

Hvordan ble kameraet mitt produsert? Jeg vet ikke, men antagelig under elendige forhold, slik det er med all elektronikk. Til gjengjeld satser jeg på at kameraet lever lenger enn de tidligere mobilene mine. I mangel av etisk produksjon bør man bruke produktene så lenge som mulig. Det bør man egentlig når de produseres etisk også.

Tiden da jeg kjøpte ny mobil hvert andre eller tredje år er uansett forbi. Jeg lover å skrive en anmeldelse neste gang, men det kan hende du må vente en stund.

(Lesetips: Tidsksriftet Pan har en fin artikkelserie om planlagt foreldelse, sirkulærøkonomi og reparasjon.)