Bjørn Stærk: Teknologi til å bli glad av

Skjermslaver: Hva skjermene har gjort med oss og hva vi kan gjøre mot dem av Bjørn Gabrielsen. Kagge forlag, 2020

(Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert av Harvest.)

Jeg vokste opp på 1980-tallet med foreldre som ønsket å gi oss en annerledes barndom. Jeg hørte på kristen musikk og klassisk i stedet for Michael Jackson. Jeg fikk ikke ha Transformers og He-Man-figurer, fordi de var voldelige. Jeg tok vel ikke noe skade av dette, bortsett fra den gangen jeg gjemte meg på do fordi en elev ville spille Iron Maiden i musikktimen. Jeg hadde lest i den kristne avisa vi holdt at da kunne jeg bli besatt av demoner.

På 1990-tallet kom TV2 og vi fikk kabel-TV. Jeg satt mye foran den TV’en i årene som fulgte. Jeg tok vel ikke skade av det heller, men i dag tenker jeg at det var en fryktelig uvane. Det har gitt meg svært lite senere i livet å ha sett alle de syv sesongene av MacGyver tre ganger.

Noen år senere ble jeg hekta på en forløper til sosiale medier. Det krevde mye innsats å delta på disse primitive forumene, men jeg klarte likevel å bruke flere timer på dem hver kveld. Jeg var ensom og deprimert på denne tiden. Det sosiale miljøet jeg fant via modemet ble en del av redningen for meg.

Jeg nevner disse tingene for å vise hvor vanskelig det kan være å forstå hva teknologi og kultur gjør med livet til barn og ungdom. Foreldrene mine forstod lite av de nye impulsene på 1980- og 90-tallet, og det er uklart for meg om de oppnådde noe med grensene de forsøkte å trekke. Men hva skulle de egentlig gjort? Hvor skulle de gått for å finne fasiten?

Nå som jeg er pappa selv føler jeg at jeg forstår like lite. Jeg bærer på et voksende ubehag over monsteret kollegene mine i IT-bransjen har skapt. Tanken på å kaste barna mine ut i en verden av totalovervåkning og manipulerende teknologigiganter skremmer meg, men jeg trenger hjelp til å finne et fornuftig alternativ. Jeg har derfor gledet meg til å lese Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver - hva skjermene har gjort med oss, og hva vi kan gjøre mot dem.

Også Gabrielsen prøver å gi barna sine en annerledes oppvekst. Han gikk lei av å bruke TV og nettbrett som dop for småbarna sine, og har innført strenge regler for når og hvordan de kan bruke datateknologi. Han mener det er naivt å følge moderasjonsstrategier hvor man for eksempel begrenser skjermtiden. Kreftene på den andre siden, altså de grådige teknologigigantene og annonseinntektene deres, er så mektige at det ikke nytter å forhandle med dem som om dere var likeverdige parter. Det er bedre å renske huset for smarttelefoner og spillkonsoller, og så er diskusjonen over før den starter. Omtrent en gang i uka får barna hans ta med seg laptopen fra skolen og familien setter seg ned ved stuebordet og gjør datating. Deretter er det bort med skjermene.

Fomålet med boka er å gi håp og inspirasjon til andre som ønsker å redusere makten skjermen har over familiene deres. Gabrielsen tror ikke på moralisering og skam. Du skal ikke skamme deg over at skjermen har overvunnet deg, lite lite som du bør skamme deg hvis huset ditt blir brent ned av en fiendtlig hær. Samtidig er det overraskende enkelt å fjerne skjermen fra barnas liv, mener han. Du kan hvis du tør.

Bokas styrke er kontrasten mellom Gabrielsens jeremiade mot skjermen og de banale argumentene skjermoptimister bruker for å forsvare den: Argumenter så som at barn må lære seg teknologien, at teknologi bare er et verktøy, at det er foreldrenes ansvar å lære barna nettvett, at de som starter tidlig med sosiale medier takler dem bedre, og at før i tiden var det tegneserier og rullebrett foreldre var redde for. Som om du kan sammenligne noen misforståtte tegneserier med en av verdens mektigste og mest manipulerende industrier.

Selv jeg, som mener at barn bør lære programmering, forstår ikke hvorfor foreldre og skoler dytter så ny og eksplosiv teknologi som smarttelefon og nettbrett i hendene på barn. Vi vet at selskapene som styrer teknologien er hensynsløse og står utenfor vår demokratiske kontroll. Vi voksne har ikke lært oss å bruke denne teknologien på en sunn måte selv ennå. Hvorfor denne iveren etter å gi den til barn så tidlig som mulig?

Dette er ikke en unik innstilling i IT-bransjen. Som Gabrielsen påpeker er mange som jobber i Silicon Valley selv svært tilbakeholdne med å la barna deres bruke teknologien de lager.

Narkobaronen hekter tross alt ikke sine egne barn på kokain.

Boka er svakere når Gabrielsen skal undersøke sitt eget forhold til teknologi og moralpanikker før og nå. Det blir mange hofteskudd og ufokuserte anekdoter med uklar forbindelse til temaet.

I blant vingler han mellom å bedrive nostalgisk moralisering og deretter å anklage seg selv for å være en retrohipstergubbe. Det er befriende at han har distanse til sin egen teknologifrykt. At det er mange forbehold og nyanser er heller ikke en svakhet, tvert i mot. Samtidig sliter jeg med å få et klart bilde av hva han prøver å si. Boka er ufokusert. Ironisk nok minner den i blant om en gubbete facebookvegg eller twitterstrøm: En løs samling av irritasjonsmomenter som gjenspeiler forfatterens personlighet mer enn de gjør temaet for boka. De sosiale medienes forbannelse griper med andre ord om seg og farger selv en bok som angriper dem.

Svakest er Gabrielsen når han skal vise til en faglig begrunnelse for skjermfrykten sin. Dette var det jeg hadde største forhåpninger til. Hva finnes av forskning på effekten av skjermbruk blant barn og unge? Hva er problemet, sånn helt konkret? Mener for eksempel psykologene at overdreven skjermbruk er en avhengighet, altså som pengespill og nikotin, eller er det mer å sammenligne med det å sitte hele kvelden foran TV’en med crisps og brus, altså en dårlig vane? Har forskerne klart å påvise en årsakssammenheng mellom skjermbruk og psykologiske og sosiale problemer? Hvordan skiller man i så fall ut skjermens bidrag fra andre faktorer? Hvilke former for skjermbruk har en negativ effekt, og finnes det andre som har en positiv effekt?

Slike spørsmål håpet jeg at Gabrielsen skulle grave i. Det gjør han lite av, og det lille han kommer med er skuffende tynt. I starten av boka tar han forbehold om at noen kan finne svakheter i forskningen han viser til. Dette ville vært et greit forbehold hvis han hadde lagt frem et klart men litt ensidig bilde av hva en del forskere mener. Sånt er lov. I stedet får vi en rekke løse forskningshenvisninger som ikke settes i sammenheng med hverandre og ikke plasseres inn i noen bestemt forklaringsmodell.

I ett avsnitt får vi for eksempel høre at flere unge amerikanere begår selvmord enn før smarttelefonen kom. Litt senere får vi noen tall fra Norge, hvor unge rapporterer at de har flere psykiske plager enn tidligere. Dette er to ulike problemer i to svært ulike land. Hva er begrunnelsen for å forklare begge deler med smarttelefonen? Ingen begrunnelse gis.

Jeg følger opp noen av referansene. Normalt er dette noe jeg ville gjort hvis jeg var skeptisk til påstanden og ønsket å vise at den var feil. Her gjør jeg det fordi jeg er nysgjerrig og ønsker å forstå forskningen. I utgangspunktet godtar jeg at det er mulig at sosiale medier gjør ungdom deprimert.

Men gir forskningen grunnlag for å si, som Gabrielsen formulerer det, at hvis sjokoladepålegg korrelerte like sterkt med depresjon som sosiale medier gjør, ville han ikke gitt barna sine Nugatti? Ja, for det må vel være en sterk sammenheng? Men korrelasjonen det er snakk om i fotnoten for denne påstanden er at generasjonen som ble ungdom i USA med smarttelefon har hatt en økning i psykiske plager og selvmordstanker. Mye annet har skjedd i USA siden begynnelsen av 2000-tallet, blant annet en økonomisk krise og et tiår som fremstår som en slags kollaps i sakte film.

Flere steder henviser han til den årlige norske Ungdata-undersøkelsen, som viser at ungdommer sier at de har flere psykiske plager enn tidligere. Plagene korrelerer med skjermbruk. Hva er årsakssammenhengen?

Det er fullt mulig å argumentere for at resultatene skal tolkes som at smarttelefon fører til depresjon. Gabrielsen gjør ikke det. Den eneste faglige begrunnelsen for dette jeg finner i boka er en studie hvor amerikanske studenter kuttet bruken sin av Facebook og Instagram til ti minutter hver dag i en måned, og sa at de følte seg gladere. Det er interessant. Finnes det flere slike funn? Er dette nok til å begrunne påstanden?

Jeg sier altså ikke at tolkningen hans er feil, men at det ikke foregår noen tolkning.

Andre ganger er forskningshenvisningene feil. Han skriver at 25% av norske gutter mellom 13 og 16 har sendt nakenbilder til andre det siste året. Rapporten han viser til sier at det er 5% av gutter mellom 13 og 14 og 9% av gutter mellom 15 og 16 som har gjort dette. Han sier at amerikanske barn bruker syv timer og 22 minutter om dagen foran telefonen, og at spill, TV og PC kommer i tillegg. Men i følge rapporten han viser til gjelder tallet for tenåringer, ikke barn, og både spill, TV og PC er inkludert. Jeg skriver sakprosa selv, jeg vet hvor vanskelig det er å holde styr på kildehenvisninger. Misforståelsene ville gjort mindre skade hvis de kom som en del av en forklaring av forskningsresultatet. Når det eneste du får er tallet, må det derimot være riktig.

Noen antydninger om forskning blir aldri fulgt opp. Han lover at han skal vise at skjermbruk gjør unge gutter impotente, svekker konsentrasjonsevnen, senker vår sosiale kapital og går på bekostning av lokaldemokratiet. Jeg sliter med å finne en begrunnelse for dette senere i boken, annet enn som udokumenterte hofteskudd.

Én forskningshenvisning som står seg godt er påstanden om at vi leser bedre på papir enn skjerm. Metaanalysen han viser til her står i kontrast til de svakere påstandene om at skjerm fører til psykiske lidelser.

Det som er trist med alt dette er at det er unødvendig. Du må ikke begrunne teknologiskepsis med forskning. Det er lov å ta en subjektiv og anekdotisk tilnærming til dette, ikke minst fordi teknologien det er snakk om er så ny. Jeg tror fella Gabrielsen går i er at han er redd for å være en tverr moralist, og derfor vil bygge skepsisen sin på objektiv forskning. Men da må man gjøre det på forskningens premisser. Det skjer ikke her.

Og hva er galt med å være en tverr moralist? Hva er galt med teknologihatende gubber som nekter å gå i takt med sin tid? Den teknologihatende gubben Wendell Berry skrev i 1988 hvorfor han ikke ønsket å skrive bøkene sine på datamaskin. Det er en fin tekst som inspirerer meg til å tenke gjennom teknologiene jeg bruker, selv om jeg altså selv skriver bøkene mine på datamaskin. Jeg har dessuten litt sans for amishene, fordi de våger å ta stilling til hva slags teknologi de tror er til beste for samfunnet deres. Også luddittene var bedre enn sitt rykte. Vi vet nok om skjermteknologiene til at det er lov å bli redd og sint, og lov å si «nei, dette vil jeg ikke være med på lenger».

Som Gabrielsen påpeker, nytter det ikke å komme på foreldremøtet og anklage de andre for å ødelegge barna sine. Samtidig mener han jo faktisk at mobilbruk kan sammenlignes med nikotinavhengighet. Hvis det stemmer, har han all rett til å moralisere, det gjelder bare å finne en hyggelig måte å formidle budskapet på. Sånn sett er han litt i samme posisjon som foreldrene mine på 1980-tallet. De var omgitt av en kultur de mente var skadelig, men samtidig bevisste på at det ikke nytter å slå folk i hodet med en bok. Så da gjorde de det de kunne. Vi hadde det bra, og det har nok barna med skjermfri oppvekst også, så lenge foreldrene deres tar vare på dem.

Ironisk nok har jeg selv blitt mindre redd for skjermbruk blant unge av denne boka. Det jeg finner i forskningen den viser til har gjort meg mer usikker på hva vi vet og hvordan vi vet det. Jeg sitter igjen med flere skeptiske spørsmål enn jeg startet med.

Likevel unner jeg alle barn å vokse opp i et hjem hvor foreldrene tar aktivt stilling til hva slags teknologi de vil bruke, selv om de risikerer å bli husket som håpløst tilbakeskuende. Vi trenger alle å ta en runde med oss selv nå: Hvorfor har jeg disse skjermene i livet mitt? Bruker jeg tiden min på dem riktig? Og hvorfor i all verden dytter jeg dem i hendene på barna mine?

Den prosessen kan godt starte med Skjermslaver.

(Jeg har også laget en nærmere gjennomgang av noen av forskningshenvisningene i Skjermslaver.)