Mye av skaden teknologigigantene gjør mot oss kommer av at de endrer på så mange ting, så radikalt, så raskt, at det overvelder vår evne til å ta stilling til det som skjer. Det er vanskelig nok å henge med på stadig nye teknologier og tjenester om man ikke også skal sette seg inn i alle bieffektene de holder skjult for oss. Det kommer en ny tjeneste og den ser greit ut, så jeg tar den i bruk og tenker ikke mer på det. Jeg er for opptatt med å tenke på andre ting. Men i det skjulte bygger tjenesten kanskje på en grotesk forretningsmodell som ødelegger noe jeg ønsker å bevare. Hvor mange timer i uka skal man sette av til å avdekke noe sånt?

Spotify er en slik tjeneste som har sneket seg inn i livet mitt. Som tenåring i 1990-årene lyttet jeg til kassetter og CD. Jeg kjøpte kanskje et album i måneden, eller mer hvis jeg var heldig og fant noe billig. Mot slutten av 1990-årene og mye av 2000-årene gikk jeg over til MP3 og piratkopiering. Jeg brukte FTP, Napster, Usenet og BitTorrent til å bygge opp en samling av musikk jeg likte. Jeg visste at jeg var en del av et destruktivt fenomen. Hvis alle begynte å gjøre som meg, ville det jo bli umulig å leve av å lage musikk. Samtidig lastet jeg ned mye mer musikk enn jeg kunne hatt råd til å kjøpe. Det lå et paradoks der som de som satte likhetstegn mellom piratkopiering og tyveri ikke hadde svar på. Hvis jeg lastet ned musikk som ville kostet ti tusen kroner å kjøpe, hadde jeg da stjålet ti tusen kroner? Nei. Samtidig førte dette til at jeg ikke lenger kjøpte det ene albumet i måneden. Så kanskje det var riktigere å si at jeg hadde stjålet en hundrelapp eller to fra plateselskapet jeg potensielt ville ha kjøpt fra?

Parallelt med dette økte inntekten min, noe som fratok meg den siste unnskyldningen for å fortsette som før. Men jeg slet med å finne en praktisk måte å gjøre det på. CD hadde jeg for lengst sluttet å bruke. Hele samlingen lå på harddisken min. Jeg drømte om en god tjeneste for å kjøpe musikk digitalt. iTunes tilbød en slik tjeneste, men filene du kjøpte var bundet til iTunes. Det fantes tjenester som solgte vanlige MP3-filer, men der var utvalget dårlig. Alternativt kunne jeg kjøpe CD-en og rippe den selv, men hvorfor måtte bransjen gjøre alt så vanskelig for meg? Det var som om de angrep piratkopieringen med hendene sine bundet bak ryggen.

Spotify ordnet opp i alle disse dilemmaene som med en tryllestav. Nesten all musikk i verden tilgjengelig til en grei månedspris, gjennomført slik at artistene faktisk får betalt for innsatsen sin? Endelig! Jeg installerte appen, startet abonnementet, og har ikke tenkt så mye mer på saken siden. Det virket som en fin tjeneste både etisk og funksjonelt sett. Grei nok til at jeg kunne sette et kryss ved “betale for grei digital musikkløsning” i listen over uløste livsmål og tenke på andre ting i stedet.

Nå har det gått noen år, og jeg har begynt å tvile både på det etiske og det funksjonelle. Det funksjonelle først: Er Spotify en god måte å lytte til musikk på? Jeg har den gamle MP3-samlingen min fremdeles. Den består av omtrent hundre gigabyte med filer. Noe har jeg rippet fra CD-er jeg har kjøpt. Noe har jeg tatt opp fra gamle LP-er jeg kjøpte billig den gangen disse var i ferd med å gå av moten. Noe har jeg kjøpt digitalt. Mye har jeg piratkopiert. Men alt som ligger der, har til felles at det er nøye utplukket. Det er musikk jeg har et forhold til, som bøkene i bokhylla mi. Det albumet er det første jeg ble glad i som tenåring. Det bandet ga meg konsentrasjonen jeg trengte for å gjøre ferdig den oppgaven på høyskolen. Den sjangeren hørte jeg alt for mye på mot slutten av 2000-årene.

MP3-samlingen har ligget urørt noen år. Det er ikke lett å ta den med seg utenfor hjemmet mitt. Jeg hadde en iPod Classic noen år som hadde plass til hele samlingen, men den gikk i stykker. En stund hadde jeg en ekstern harddisk stående på kontoret, men det var tungvint. Dermed ble det Spotify jeg lyttet til, mens den gamle samlingen støvet ned på desktopmaskinen i skapet. Helt til i vår. Da satte vi opp en ny trådløs høyttaler i stua vår. Vi valgte en Dali Kubik One, som både har god lyd, ser bra ut og som vi kan koble til via Bluetooth. Hvis det er en ting jeg ikke ønsker å gjøre nå, er det å binde meg til et høyttalerselskap av typen Sonos, som tvinger meg til å bruke deres apper og deres høyttalere. Det finnes en åpen standard for smarte høyttalere, Play-Fi, men jeg kom fram til at den enkleste og beste teknologien for oppgaven er Bluetooth. Da er det bare å koble seg til høyttaleren som til en hodetelefon. Perfekt.

I tillegg satt jeg opp mediaserveren Plex på den gamle desktopmaskinen min. Med den kan jeg streame video til TV-en vår, og musikk via mobilen min til høyttaleren. Jeg koblet den til MP3-arkivet, og med ett kunne jeg sitte i stua og lytte til gamle favoritter som jeg ikke hadde hørt på årevis.

Det slo meg hvor radikalt Spotify har endret hvordan jeg hører musikk. I arkivet jeg selv har bygget opp, navigerer jeg på egen hånd. Jeg hopper mellom vidt forskjellige sjangre. Jeg har noen favoritter jeg kommer tilbake til ofte, og andre som jeg hører på i en periode, går lei av, og siden gjenoppdager. Spotify er så stort at jeg mister oversikten, og de tilbyr ingen gode verktøy for å bygge opp ditt eget arkiv. De har noe de kaller “your library”, og du kan bygge opp spillelister og lagre favoritter, men du får ingen hjelp med å organisere det du liker. Spotify ønsker ikke at du skal bygge opp en samling. De legger opp til at du skal vandre mer tilfeldig rundt i databasen deres, hjulpet av anbefalingsalgoritmene deres. Når jeg bruker Spotify, går jeg derfor mer etter sjanger enn album. Eller jeg starter med noe bra jeg husker jeg har hørt nylig, og så tar anbefalingene over.

Jeg har derfor lite forhold til den musikken jeg hørte på i for eksempel 2016 eller 2017. Den ligger der et sted, men den har ikke funnet sin plass i hverken samlingen min eller hukommelsen min. Musikken fra Spotify passerte meg mest som en elv. Den gamle samlingen min var en del av meg. Nesten ingenting jeg har hørt via Spotify er en del av meg på samme måte.

Enn anbefalingene da, er ikke de gode? Jovisst. Men kritikere påpeker at de også er veldig glatte. Jeg får servert musikk som fungerer bra i bakgrunnen, men sjelden noe som får meg til å stoppe opp og tenke: Oi! Hva faen. Går det an?! Mye av musikken i samlingen min har truffet meg på den måten. Jeg visste ikke at det gikk an å lage noe sånt. Så fordyper jeg meg i det jeg har oppdaget til det inngår som en del av musikksmaken min.

Sånt skjer veldig sjelden når jeg lar Spotify anbefale noe for meg, og egentlig ikke så ofte når jeg blar rundt i Spotify-biblioteket på egen hånd heller. Dette er heller ikke så underlig: Maskinlæringalgoritmer av den typen Spotify bruker er gode til å finne skjulte mønstre i enorme datamengder. Som Bår Stenvik påpeker i Det store spillet kan de bruke slike mønstre til å generere noe som er helt på linje med inputen de har blitt matet med. For eksempel kan en slik algoritme godt lage et nytt bilde som ser ganske fint ut og er i henhold til de estetiske standardene den har analysert. Men den kan ikke være kreativ ut over dette.

Å finne og anbefale musikk er en lignende oppgave. Den kan ikke automatiseres. Da setter du deg bare fast i mønstrene som allerede er der. Dette er helt greit for Spotify, som er likeglad så lenge vi lar spillelisten med automatiske anbefalinger fortsette å spille. Det gjør vi så lenge ingen av forslagene bryter for mye med mønsteret. Dermed ser de det heller ikke som noe problem at mye ny musikk nå bevisst lages for å appellere til Spotifys anbefalingsalgoritme. Men det er ikke slik jeg ønsker å lytte til musikk. Jeg ønsker i blant å høre noe nytt og uventet. Jeg ønsker å høre noe gammelt og uventet. Eller bare en gammel klassiker jeg ikke har hørt før. Tenk bare på så enkelt som å spille de store verkene til en klassisk komponist: dette er nesten umulig i Spotify. Søk opp Mozart, og du får opp hundrevis av ferske utgivelser og noen glatte spillelister. Hva gjør jeg for å utforske Mozart via Spotify hvis jeg er usikker på hvor jeg skal bevege meg videre fra det jeg har hørt allerede?

Spotify er rett og slett et dårlig verktøy for å organisere og utforske musikk. Det løser noen oppgaver veldig godt, men insisterer på å bli brukt som en komplett musikkløsning. Slik er det med mange teknologiselskaper nå, de er ikke fornøyd med å tilby ett godt verktøy som inngår i et økosystem, de ønsker å erobre og redesigne hele økosystemet på sine egne premisser. Resultatet blir mer penger for dem og et dårligere økosystem for oss. Musikkopplevelsen min det siste tiåret har blitt forringet av Spotify.

Etikken, da? Det var jo hovedgrunnen til at jeg omfavnet Spotify så totalt da de lanserte tjenesten sin. Endelig kunne jeg høre på alt jeg ville og samtidig betale for meg. Hvis du betrakter musikkbransjen med nærsynte markedsøyne, er Spotify et klart framskritt fra piratkopiering. Å hente MP3-filer med BitTorrent er tyveri, mens alt som ligger på Spotify er tilgjengeliggjort helt lovlig.

Men sett fra perspektivet til artistene, er den praktiske forskjellen liten. De fikk ikke betalt for musikken jeg piratkopierte, men de får ikke særlig betalt for musikken jeg hører via Spotify heller. Tilnærmet 0 av de 169 kronene jeg betaler til Spotify hver måned blir fordelt til artistene jeg faktisk lytter til. Alt Spotify utbetaler i royalty legges i én stor pott som fordeles til rettighetshaverne ut fra hvor mye musikken deres har blitt spilt. Mesteparten av pengene mine går dermed til de mest populære artistene, uansett om jeg lytter til dem eller ikke. Dette kalles en pro rata-modell. De fleste vil oppleve dette som intuitivt urettferdig når de tenker over hva det innebærer. De praktiske konsekvensene er at det har blitt mye vanskeligere å overleve for de mellomstore og små artistene.

Tidligere kunne du til nød overleve som et lite band med noen få men ivrige fans som kjøpte alt du laget. I dag forsvinner pengene fra fansen din inn i Spotifys store pott, hvorav en forsvinnende liten andel ender opp hos deg. For å overleve på musikken din alene må du derfor tilpasse musikken din til Spotifys anbefalingsalgoritme, slik at du ender opp som en av de få store artistene som får en stor andel av potten. Her snakker vi både om virkelig kjente artister og om mindre kjente artister som masseproduserer musikk Spotify liker å inkludere i spillelistene sine, for eksempel de mange listene med chill bakgrunnsmusikk. Ellers må du leve på konserter og merchandise, eller på en biinntekt. Slik var det selvfølgelig tidligere også. Det er en grunn til at hele gig-økonomien har fått navn etter musikkbransjens prekære arbeidssituasjon. Men Spotify har altså forverret problemet. De små og mellomstore tjener mindre enn før, fordi Spotify satte spikeren i kista på CD-salget.

Resultatet er mindre mangfold og kreativitet. Selskapet som skulle løse problemet med piratkopiering har dermed blitt en større trussel mot musikken enn problemet det var ment å løse.

Jeg føler meg lurt. Samtidig har jeg vært lett å lure. Ingenting av det jeg har skrevet om her er særlig nytt. Kritikerne har påpekt utviklingen i årevis og jeg har fått med meg at kritikken finnes, men herregud, jeg orker ikke å tenke på alt heller. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på dette også. Men nå har jeg nå startet dette prosjektet hvor jeg skal rydde opp i teknologien jeg bruker, og i dag har turen kommet til Spotify: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke teknologi jeg blir glad av å bruke.

Jeg sier ikke opp Spotify-abonnementet mitt. Det er for verdifullt å ha en så stor musikkatalog tilgjengelig til at vi vil gi slipp på den. Det jeg derimot kan gjøre, er å begynne å kjøpe musikk igjen. Musikk jeg eier og kan legge inn i samlingen min.

Hvor går man da? Et godt sted å begynne ser ut til å være Bandcamp. De virker som nettopp en slik musikktjeneste jeg drømte om i begynnelsen av 2000-årene: De selger helt vanlige MP3-filer, har et stort utvalg, og tar en rimelig cut på 15% av prisen. Utvalget er selvfølgelig langt mindre enn hos strømmetjenestene. Arkivet består for det meste av små og uavhengige artister. Men det gjør det desto mer meningsfullt å kjøpe musikk. Det er nettopp disse artistene som har størst bruk for pengene mine.

Bandcamp lar deg lytte til det meste av musikken på en enkel måte, samtidig som hele tjenesten er lagt opp for å dytte deg fram mot et kjøp. For å hjelpe deg med å finne frem, legger de ut daglige artikler med anbefalinger til god musikk. Det er ingen automatikk i anbefalingene. De er skrevet av mennesker som liker musikk.

Bandcamp fremstår med andre ord som en god gammeldags platebutikk. Jeg sier fremstår, fordi jeg har blitt paranoid når det kommer til digitale forretningsmodeller, men om det gjemmer seg noe sleipt bak fasaden her, er det neppe på nivå med Spotifys plan om å erobre og redesigne hele musikkindustrien. Det finnes mange sleipe butikker, men det er likevel ganske greit å drive butikk, synes jeg. Det er sjelden butikker som ødelegger verden.

Tips meg gjerne om andre gode musikktjenester som er til å bli glad av, men mitt nyttårsforsett for 2021 er iallfall å utvide musikksamlingen min med minst ett album i måneden, kjøpt via Bandcamp eller på en annen måte. Jeg fikk det til da jeg var tenåring. Jeg får det vel til i dag også.