DNB ønsker å kjøpe Sbanken for 11 milliarder. DNBs konsernsjef Kjerstin Braathen beskriver oppkjøpet slik:

«Nå har vi en mulighet til å samle to av Norges råeste kompetanseklynger på digitale kundeopplevelser til et stort innovativt miljø på tvers av kontorene våre i Bergen og Oslo. Vi kan få til mye mer sammen enn hver for oss, og vi kan skape Norges beste kundeopplevelser - uansett bransje, sier Kjerstin Braathen, konsernsjef i DNB.»

En annen måte å se det på er at banken med de minst fornøyde kundene i Norge kjøper banken med de mest fornøyde kundene. Det er vi som tilhører den siste gruppen ikke særlig glad over å høre.

Min egen DNB-historie har en del å gjøre med temaet for denne bloggen: Teknologi til å bli glad av. Da jeg var nyutdannet programmerer i 2001 begynte jeg nemlig å jobbe som konsulent på et IT-prosjekt hos Sparebanken NOR. Jeg og to andre ferske utviklere skulle lage frontenden til bankens nye bedriftsnettbank.

Hos NOR møtte vi et lite team av smarte folk med mye frihet som hadde laget en enkel og grei nettbank for privatkunder. Den fungerte i alle nettlesere og lot deg gjøre det du ønsket fra en nettbank: Betale regninger og se kontoutskriften din. De som jobbet med dette var ikke flere enn at de fikk plass i enmannskontorer i et lite kontorlokale i sentrum av Oslo. De hadde en garasjementalitet hvor man ikke la flere planer enn det som faktisk var nødvendig for å løse oppgaven og hvor de viktige tekniske beslutningene ble tatt av folk med skitt under fingrene.

En av de som jobbet der symboliserte denne garasjementaliteten ved å ha forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret sitt. Han var en selvlært programmerer av få ord. Når jeg banket på døra hans og stilte et spørsmål, ble han ofte helt stille i flere minutter. Stillheten gjorde meg nervøs, så da fortsatte jeg å snakke og utdype problemet. Etterhvert skjønte jeg at han satt jo faktisk der og tenkte. Han hadde forstått spørsmålet mitt og all den ekstra pratingen min var bare en distraksjon. Jeg lærte meg å vente til han endelig kom med et gjennomtenkt svar.

Alle jeg møtte der var litt sånn: Sære, smarte, med mye frihet fra ledelsen som de brukte riktig.

Til sammenligning hadde DNB på denne tiden investert litt under en milliard kroner i å bygge opp en enorm IT-avdeling som blant annet hadde levert en tungvint Java applet-basert nettbank som ingen likte. Java applets var en måte å lage den typen dynamiske webapplikasjoner vi har i dag, men før teknologien var klar for det. Ingen lager applets lenger, med god grunn. DNB forkastet denne løsningen raskt, men nettbanken de erstattet den med var ikke særlig mer brukervennlig.

I 2004 ble NOR “fusjonert” med DNB. I året frem mot den endelige sammenslåingen ble det gjennomført prosesser for å ta stilling til hvilke av de nå overlappende produktene deres som skulle få overleve. I disse møtene stilte det kanskje opp en eller to NOR-ledere med kort vei til teknikerne under seg, og ti DNB-ledere med penere klær, høyere status og lang erfaring i å styre interne prosesser i retningen de ønsket.

DNBs nettbanker vant.

Jeg ble flyttet til et DNB-team hvor en apatisk utvikler fortalte meg at her er ting rart og byråkratisk, det er overhode ingenting du kan gjøre med det, og dette må du bare akseptere fra dag 1, ellers blir du gal. Selv så han ut til å være fornøyd med dette. Han fremstod som en sånn type du ofte finner dypt nede i store konserner, en som har blitt temmet av mektige og uransakelige byråkratiske prosesser. Jeg har jobbet med folk som har lært seg å bruke disse prosessene til sitt formål. Spille det interne spillet. Det har jeg en del respekt for. Sånn er det med oss alle i blant, at vi er omgitt av absurde og mektige prosesser vi ikke slipper unna, og da ligger det en viss verdighet i å prøve å bruke dem. Denne fyren, derimot, hadde bare gitt opp. Han hadde innfunnet seg med tryggheten i å sitte på innsiden av et stort konsern og bare gjøre det du blir bedt om.

Jeg byttet kunde. Siden har jeg tatt med meg minnet om disse motstridende bedriftskulturene: Garasjen hvor en liten gruppe sære folk gjør smarte ting og konsernet som temmer deg. I hodet mitt har jeg fremdeles forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret mitt.

Siden har jeg hatt minst mulig å gjøre med DNB. Selv har jeg brukt Sbanken nesten siden de ble startet. Det er en god nettbank som lar meg gjøre det jeg trenger. I blant må jeg likevel innom DNBs bedrifts- og privatnettbanker. De har blitt sakte bedre med årene, men de lukter fremdeles av en organisasjon som er for stor til å ta åpenbart gode designbeslutninger.

Jeg vet ingenting om hvordan bedriftskulturen er i Sbanken, men jeg er helt sikker på at det ikke er bra for kundene når en alt for stor og tung organisiasjon som har laget et dårlig produkt kjøper opp en mindre konkurrent som har laget noe bra. Jeg håper dette stoppes av Konkurransetilsynet.