For noen år siden startet jeg denne bloggen for å utforske teknologi som er til å bli glad av. Jeg hadde en følelse av å være stengt inne, at mye av det som gjorde meg glad i datateknologi ikke lenger var tilstede i tjenestene jeg brukte.

Hva blir jeg glad av når det kommer til teknologi? Det samme man blir glad av ellers i livet: Følelsen av å ha kontroll, kunne knytte seg til mennesker man liker, ikke bli herset med, ikke bli stresset og overveldet av mektige krefter som ikke bryr seg om hva jeg ønsker.

Det er nesten tre år siden forrige innlegg i denne bloggen. Så, hvordan har det gått? Ganske bra, egentlig. Bra nok. Jeg kom meg ikke helt bort fra alt det jeg avskyr, men langt nok til at det føles greit.

Facebook

Facebook anno 2024 er det perfekte eksemplet på alt jeg ville bort fra: Du har ingen kontroll over hva som skjer der, du velger i liten grad hvilke mennesker du skal forholde deg til, du overveldes av massive mengder automatisk generert innhold og reklame.

Kontoen min er aktiv, jeg stikker innom i blant for å se hva de holder på med, de som ble sittende fast der. Kvaliteten på Facebook har falt dramatisk det siste året og jeg ser stadig vekk innlegg av typen “hjelp, hvorfor er feeden min full av dritt?” De blir værende likevel. Det er som om de har en Berlinmur i hodet sitt.

Trist for dem, frustrerende å se på, men det eneste jeg nå bruker Facebook til er familiechatten på Messenger, og å følge med på enkelte arrangementer og nyheter i nærmiljøet, som å finne ut når sushi-takeawayen nedi gata tenker å åpne igjen etter sommerferien.

Twitter

Twitter døde på en måte som gjorde meg og mange andre så sinte at det skapte en kritisk masse av utvandring til andre tjenester. Jeg har ikke logget inn der på lenge nå og ser ikke for meg å gjøre det igjen.

Jeg er nå kun aktiv i allheimen. Er dette “det nye Twitter”? Nei, det er bare ett av flere mindre nettmiljøer man kan føle seg hjemme i. Babels tårn kollapset. Folk dro hvert til sitt, og det var kanskje like greit.

Noen ser ut til å ha det ålreit på BlueSky og Threads. Selv bare orker jeg ikke enda en tjeneste andre bestemmer over. Kan man få flere følgere der? Kanskje? Har det noe å si? Hva skal vi med alt dette? Det er begrenset hvor mange mennesker du kan ha en meningsfull relasjon med, så alt utover det antallet er bare støy.

Noen ønsker å tjene penger på sosiale medier. Greit, da er ikke allheimen riktig sted, men kanskje ikke andre mikroblogger heller. Gå og skriv på LinkedIn eller pivoter til video og bilder. Vi andre kan ha det hyggelig sammen med ålreite og rare folk i små nettmiljøer.

Forøvrig, et tips for allheimen-tjenester som Mastodon: Siden ingen styrer feeden din for deg bør du gjøre det selv ved å plassere de du følger i lister. Det er lurt å ha iallfall én liste for de få du ønsker å se alt av. Du kan også lage lister med nyhetsbotter og andre veldig aktive kontoer og sette at innholdet derfra ikke skal vises i hovedstrømmen din.

Google

Google slipper man ikke lett unna. Dataene mine ligger nå for det meste på en Yunohost-server med NextCloud. Yunohost er fantastisk, jeg har satt opp en rekke tjenester der. Filsynkronisering, filmstreaming (Jellyfin), RSS-leser, til og med hosting av nettstedet du er på nå. Det jeg bare trenger hjemme kjører på en Intel NUC på hjemmekontoret. Det som skal være tilgjengelig ute på nettet hoster jeg på Exoscale.

Hvis du er lat men sånn passe teknologisk oppegående, vil du få mye glede ut av Yunohost.

Google Search har jeg omtrent sluttet å bruke. DuckDuckGo er defaulttjenesten min, og den er grei nok, og metasøketjenesten SearXNG er også fin, og kan hostes selv via Yunohost, men det som egentlig har skjedd er at jeg sakte har begynt å bygge opp bokmerker til gode referansetjenester. Generelle søketjenester sliter for tiden.

I sommer har jeg skrevet bokmanuskript med mange henvisninger til psykologisk forskning om hvordan folk former og endrer meninger. Det finnes flere greie tjenester som gir oversikt over forskningsartikler, blant annet Scinapse, men for å lese selve innholdet har Anna’s Archive vært uvurderlig. Her kan du laste ned alt av forskningsartikler og obskure fagbøker. De kaller det et skyggebibliotek. Det er piratkopiering, men det har jeg null problemer med. Det jeg henter herfra faller i tre kategorier:

• Forskningsartikler, lærebøker og andre akademiske verker. Disse er dyre å få tak i og det har ingen verdi for vitenskapen at du gir penger til portvokterne som har plassert seg mellom deg og forskerne.
• Bøker som er omtrent umulig å få kjøpt, verken nytt eller brukt. Helt greit å laste ned disse også.
• Bøker som er mulig å kjøpe nytt eller brukt. Disse laster jeg sjelden ned, jeg vil heller lese dem på papir. Men hvis det kun er snakk om å kjapt følge opp en referanse, er det ikke verre å piratkopiere disse enn å finne dem på et bibliotek.

Jeg har bokmerker til for eksempel Wikipedia (norsk/engelsk), Store norske leksikon, Det Norske Akademis ordbok, Nasjonalbiblioteket og Stanford Encyclopedia of Philisophy. Et generelt søk er ikke nødvendigvis det riktige stedet å starte, hvis jeg allerede vet hvor den gode informasjonen er å finne.

Jeg har også begynt med å ha bokmerkelisten åpen hele tiden. Det gjør det lettere å tenke bokmerker først, søk sekundært. Jeg har ryddet opp i strukturen, etter å ha latt den råtne i flere år.

Forøvrig gjør jeg dette i Firefox, det eneste alternativet til Google Chrome. Nesten alle andre nettlesere er Chrome i forkledd utgave, og dette har blitt et problem, særlig etter at Google bestemte seg for å droppe støtten for annonseblokkeringsutdivelsen uBlock Origin. Jeg er usikker hvor lenge Firefox vil klare å holde det gående. Det er dyrt å holde tritt med utviklingen innen nettleserteknologi. Så bruk det mens du kan.

Hvordan gikk det?

Jeg har også byttet til Linux, og skrev bokmanuskriptet i Emacs med to utvidelser som heter Org mode og Treemacs, som gjenskaper funksjonaliteten jeg tidligere fant i skriveverktøyet Scrivener. Å skrive i Emacs er ikke for hvem som helst, men hvis du er sånn passe teknisk oppegående, finnes det ingen bedre verktøy for å jobbe med tekst, særlig for større prosjekter som en bok. Den gjør ting du aldri kan drømme om å få til noe annet sted. Guiden Emacs configuration for writers viser hvordan du kan sette det opp for skribenter. Se også forfatteren Jay Dixits foredrag for inspirasjon.

Hverdagen min er selvfølgelig full av teknologi jeg ikke blir glad av å bruke. Det jeg likevel innså nylig er at jeg har fått laget en ganske god sone som jeg er fornøyd med. Jeg tilbringer mye av dagen innenfor tjenester og verktøy hvor jeg er i kontroll, jeg bestemmer hvem jeg skal knytte meg til, og jeg har fått litt avstand til beslutningene til gærne milliardærer. Jeg lever fortsatt i deres verden, men det er et par beskyttende lag mellom dem og meg.

Egentlig føles det litt som det gjorde i webbens barndom, i årene før Google. Da levde jeg i en digital verden som var godt utenfor (den da ikke-digitale) hovedstrømmen, hvor det var vanskelig å finne fram, men det likevel var mange ålreite folk og gode tjenester. Man kunne drive en blogg som nesten ingen leste, og likevel ha det helt fint. Altså litt som nå.

Det vi har mistet er det som kom etter Google. Søketjenester du kunne stole på. Store sosiale medier hvor hele offentligheten kunne møtes. Det er trist, men problemet med disse var at den enorme kostnaden ved å drive dem, førte til drittifisering.

Jeg vet ikke om det finnes en løsning på dette. Men det vi iallfall kan falle tilbake på er den nettverdenen hvor kapitalbehovet er mindre. Personlige nettsteder, desentraliserte sosiale medier, podcasts. Den utfylles av tjenester som er noe dyrere å drive, men ikke så dyre at de er utenfor budsjettet til en velvillig offentlig etat, en frivillig organisasjon eller en og annen rik idealist.

Det er mer enn nok innenfor disse verdenene til å bli ganske glad av. Så her tenker jeg det er naturlig å sette strek for akkurat denne bloggen.