Europas Selvmord.
------------------
Er Europa i ferd med å begå selvmord?
Det mener forfatteren av denne artikkelen. Han er en dansk gift
mexicaner av kristen, libanesisk familie. Han har vært politisk fange
på Cuba og er en varm tilhenger av asylprinsippet. Men han mener at
asylreglene misbrukes grovt i Europa og prisen for dette betales av de
alvorlig nødlidende i den tredje verden og av Europas egne trengende.
Han han utgitt en bok om disse problemer: "Økologisk ideologi",
(Stavnsager Forlag 1987).

Hans navn er: Eduardo Farah.
----------------------------

Europa som tomrom.
------------------
En fysisk lov sier at et tomrom alltid vil bli utfylt. Dette gjelder
også for befolkningsmessige tomrom. En tilsvarende biologisk lov sier
at enhver art til stadighet søker mot de beste muligheter for artens
overlevelse og ekspansjon.

I Vest-Europa finnes i dag en velutbygget infrastruktur som er
resultatet av 3000 års hardt arbeide og genialitet. Det finnes
veisystemer, kanaler, alle slags kommunikasjonsnett, hus, byer, rent
vann, ,kloakksystemer, skoler på alle nivåer, sykehus og mat nok til
alle.
Men hvert år er skoler nødt til å stenge fordi det ikke er mange nok
barn. Samtidig utvides omsorgssystemet for de gamle, som er blitt en
uforholdsmessig langt større befolkningsgruppe. Hus og hjem, byer og
hele infrastrukturen er der imidlertid hele tiden, og når
befolkningstallet synker, står deler av alt dette ubenyttet. Det
oppstår et tomrom.

I Vest-Europa finnes verdens beste og mest utbredte velferdssystem.
Dette er så velutviklet at den egentlige fattigdom er utryddet. Enten
man har arbeide eller ikke, vil man være sikret en slik inntekt at en
familie vil kunne leve et rimelig liv. Vest-Europas naboer i
Øst-Europa har ikke store muligheter for å emigrere hit, selv om de
gjerne ville. Annerledes er det mot sør og sørøst, hvor de islamske
land både er meget fattigere og har et voldsomt folketall. I
Nord-Afrika og Midtøsten må innbyggerne erkjenne at deres land er
reelt overbefolket, og at jorden er mer eller mindre nedbrutt og
ufruktbar.

Jeg har undersøkt befolkningsutviklingen. Denne undersøkelse synes å
vise at i år 1900 ble det for hvert barn født i Vest-Europa også født
ett barn i de islamske land.
I dag blir det for hvert barn født i Vest-Europa, født 10 barn i de
islamske land. Om 25-30 år vil forholdet være 1:20.
I begynnelsen av neste århundre, vil folketallet i Nord-Afrika og
Midtøsten overstige Europas, og det vil vel og merke være en
befolkning som er langt yngre enn den europeiske. Europa vil derfor i
forhold til disse områder komme til å virke som et dragende tomrom.

I dag er fødselsraten i alle europeiske land, bortsett fra Irland,for
liten til å opprettholde innbyggertallet. Hver kvinne får i
gjennomsnitt bare mellom 1,3 og 1,9 barn, mens det er nødvendig med
2,1 barn for å opprettholde folketallet. Dette betyr at hver
generasjon vil bli mellom ca. 10% og 40% mindre enn den foregående.

Denne prosess kan illustreres med tall fra danske statistikk som
viser den aktuelle virkelighet: Det gjennomsnittlige fødselstall pr.
kvinne er nemlig nede på 1,5. Dette betyr at hver ny dansk generasjon
vil være 30% mindre enn den foregående.
( Fødselsraten i Norge har de siste år vært mellom 1,7-1,88. Dette
tilsvarer 10-20% reduksjon av hver ny generasjon.)

I 1960-årene hadde Vest-Europa bruk for arbeidskraft, så man
inviterte eller aksepterte omkring 1 millioner fremmedarbeidere fra
islamske land. Det var hovedsakelig unge menn, som plutselig kom til å
oppleve en dramatisk stigning i sin levestandard, selv sammenlignet med
en velstående person i deres egne landsbyer i hjemlandet.
De underrettet sine slektninger og venner for å få dem til å følge
etter, hvilket de gjorde i stort antall.

I de vest-europeiske land er der en lovgivning som tillater
familiegjenforening, innvandring og mottak av flyktninger.
Disse lover er blitt utnyttet både legalt og illegalt så langt at
disse innvandrerne i Vest-Europa anslagsvis teller mer enn 12
millioner hovedsakelig yngre mennesker med familier med 4-6 barn.
De utgjør 3,5% av det samlede folketall, men utgjør en langt større
prosentdel av barna.
Ettersom det hvert år kommer ytterligere 7-800.000, svarer den årlige
tilvekst (barn pluss innvandrere) til omkring 25% av den samlede
årlige tilvekst i Vest-Europa. De fleste innvandrere kommer fra land
som Pakistan, Tyrkia, Marokko og Algerie, hvor tilsammen 217 millioner
mennesker får 8,7 millioner barn i året, mot Vest-Europas 3,9
millioner barn.
Den europeiske befolkning vil etter mitt skjønn komme til å utgjøre
mindre enn halvparten av alle nyfødte innen 20-40 år.

De vest-europeiske politikere har en uklar erkjennelse av dette
problem, så man har forsøkt seg med lovgivning som inspirerer
befolkningen til å få flere barn. Disse initiativ har imidlertid
ingen sjanse til å påvirke den vesteuropeiske egenbefolkning, som
virker mer og mer motløs.
Slike lover har derimot en meget inspirerende virkning på innvandrerne
som får 2-4 ganger så mange barn som tilsvarende vest-europeiske
foreldre.
(Oslo-statistikken viser at kvinner fra den 3. verden føder 3 ganger
så mange barn som norske.)

En har også forsøkt seg med lover som sikrer innvandrerfamilier
tilsvarende 100.000 D.Kr. for å få den til å flytte tilbake til
hjemlandet. Dette skjer ut fra den kjensgjerning at mange av dem er
uten arbeide. Dette gjør imidlertid lite inntrykk på innvandrerne, for
i løpet av meget kort tid kan et tilsvarende beløp hentes i
velferdssystemet. Så hvorfor da reise hjem til et land som ikke har
Vest-Europas skoler, rene vann, gode infrastruktur, et demokratisk
samfunnssystem, lett tilgjengelig sex uten ekteskapelige
forpliktelser, o.s.v..?

Politikerne påstår at immigrantene vil bli integrert slik at Europa
blir et slags nytt USA. Denne sammenligning holder ikke, for i USA har
99.9% av befolkningen og de fleste immigranter en eller annen kristen
eller jødisk bakgrunn, noe som sikrer en fortsatt ensartethet i
kulturelt henseende.

Sterke motsetningsfylte kulturer som islam-kristendom, islam-hinduisme
og islam-buddisme har hittil vist seg å være umulige "ekteskap".

Påstanden om at innvandrerne snart vil glemme sin rike kulturelle,
sosiale og religiøse bakgrunn, bygger enten på ren uvitenhet eller
simpel arroganse.
 
Landerobringens stadier.
-------------------------

En kan erfaringsmessig observere fire stadier i den landerobring som
finner sted i alle vest-europeiske land.

Fase 1.: Først kommer en stor gruppe fremmedarbeidere, flyktninger,
m.v..
I en periode vil de bli hilst velkommen av media og de politiske
partier.
Når lokalbefolkningen der de har slått seg ned, begynner å røre på seg
fordi den føler seg truet, vil alle slags venstreorienterte,
friliberale og såkalt humanitært innstilte mennesker stå vakt om den
nye befolkningsgruppe. Via radio og presse beskyldes enhver som våger
å ta avstand fra det som skjer for å være rasist, hardhjertet,
umenneskelig, o.s.v..
På denne måten vil alle innvendinger bli brakt til taushet.
Dette stadium er over i de skandinaviske landene, Østerrike, Italia og
Spania.

Fase 2.: I andre fase bringer innvandrerne sine familier til deres
"nye hjemland", hvorpå deres antall økes ytterligere i de lokale
områder hvor de bor. Antallet stiger stadig inntil de utgjør en meget
stor del av den kommune de har samlet seg i. Fordi de har samlet seg,
og er blitt samlet av praktiske grunner, er det lett for dem å
opprettholde sin egen kultur. De leser og snakker sitt eget språk når
de er hjemme og når de er i restauranter, kafeer og forretninger fordi
disse også blir drevet av deres egne.
I slike samfunn er de enten alminnelige arbeidere eller  - i stort
antall - sosialklienter.
De bosetter seg hovedsakelig i arbeiderstrøk der lokalbefolkningen
etter hvert kommer til å betrakte dem som fiender. Deres blomstrende
og forskjelligartede kultur virker skremmende og anmasende, og når den
gamle lokalbefolkningen ser at deres kvinner slå seg sammen med de
fremmede, oppstår det spontane tilfeller av harme.
Men fremdeles står de venstreorienterte humanister vakt omkring dem
med de samme beskyldninger mot dem som reagerer.
Disse "beskytterne" utmerker seg oftest ved å bo fjernt fra
innvandrerne og ved å tilhøre et høyere sosialt lag.
Der oppe fra anklages den "innfødte" befolkning for å være rasister,
egoister, o.l... Beskytterne får vedtatt antirasistlover og gjør hva de
kan for å kvele ethvert tilløp til protest, samtidig med at de
unnviker det egentlige problemet. Dette stadium er tilbakelagt i land
som Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia og England.

Fase 3.: Det tredje stadium utspiller seg 10-30 år etter at de første
innvandrerne er ankommet. De er nå blitt i flertall i sine områder.
Deres rike kultur, som sees i deres moskéer, restauranter,
forretninger og kunstutfoldelse, får disse områdene til fullstendig å
ligne deres hjemland.
Deres barn går i egne skoler, hvor deres religion og deres språk
brukes til daglig. De har egne radio,TV-programmer og aviser.
Deres fjerne slektninger fortsetter å ankomme for å slå seg ned i
likhet med dem som kom først. Deres befolkningsandel øker fortsatt i
det de utvider sine områder til å omfatte nabo-områder som er blitt
forlatt av europeerne.

På dette tidspunkt har de lokale, europeiske arbeidere forlatt
venstrefløyen i vrede og fortvilelse. I særdeleshet søker de unge mot
forskjellige grupper eller partier på høyrefløyen. Likevel fortsetter
de venstreorienterte deres såkalte "humanitære oppgave". Hysterisk
angriper de nå ikke lenger befolkningen, men "høyrefløyens" partier og
grupper som bare vokser og vokser.

I EF-landene er innvandrernes interne bevegelighet blitt ytterligere
sikret ved forskjellige regler som tillater enhver å bosette seg hvor
som helst man ønsker.

De to befolkningsgrupper, den europeisk-kristne og den islamske lever
nå fullstendig adskilt i gjensidig mistillit, frykt og hat. Etterhvert
som innvandrerne presser på for å oppnå politisk innflytelse gjennom
venstrefløyen, vil situasjonen tilspisses, slik det er skjedd i
områder som Marseille, forstedene i Paris, Brussel, engelske byer i
Midlands, London og Amsterdam.
Vold blir et stadig mer utbredt fenomen og kriminaliteten stiger.
Protestaksjoner av forskjellig slag er med på å gjøre bildet
fullstendig.

Fase 4.: Det fjerde stadium er allerede i ferd med å utvikle seg flere
steder. Det kan skje på mange forskjellige måter, men tendensen er
klart den at etterhvert som Islam kommer til å dominere noen byer,
distrikter eller hele landsdeler, vil innvandrerne tilsist erobre det
politiske lederskap. På dette tidspunkt vil det lokale politi kanskje
bli oppdelt, likså hæren på soldatnivå og litt senere på offisersnivå.
Når de fremmede er kommet opp i 25-30% av befolkningen, vil de, som en
følge av at de er yngre mennesker mellom 15-30 år, komme til å utgjøre
majoriteten i den aldersgruppe som rekrutteres til politiet og
militæret. Dette vil være avgjørende i tilfelle av konfrontasjoner.

Danmarks fremtid = Norges?
---------------------------
En sannsynlig fremtidssituasjon i Danmark ser slik ut:
Danmark er en liten provins i EF med kun 1,5% av EFs totale
befolkning. Islamske og andre minoritetsgrupper vil vokse hurtig,
inntil det plutselig er danskene som er i minoritet. Disse vil
så eksplodere i en nasjonalistisk søken etter sin egen identitet.

På dette stadium vil de tåper som i dag tankeløst kaller sine
landsmenn for rasister og fascister, plutselig forvandles til
supernasjonalister. De vil gå til ytterligheter for å kjempe for
danske identitet, men deres anstrengelser vil være forgjeves.

Om 20-30 år vil 30% eller mer av den europeiske befolkning være over
55 år. På dette alderstrinn ønsker man bare å leve i fred og se frem
til pensjonen. De vil derfor gjennom sin stemmegivning søke
kompromisser eller så vil de ganske enkelt underkaste seg de nye
tingenes tilstand og forvente at det nye muslimske flertall blandt de
yngre betaler skatter, så de selv kan heve sine pensjoner i fred.

De mange europeiske kvinner som har giftet seg med innvandrere, vil
også gjøre sitt til å glatte over motsetningene på samme måte som de
kristne kvinner i haremene i Spania og Tyrkia i gamle dager forsøkte å
beskytte sin svake søstre og brødre, men i Europa vil forskjellen i
gjennomsnittsalder alene være avgjørende.

Sannsynligvis vil et stort antall yngre europeere, hovedsakelig blandt
de arbeidssomme og konstruktive,derfor emigrere til Amerika eller
andre områder med europeisk preget befolkning og kultur.
De gjenværende intellektuelle, pragmatisk orientert venstreorienterte
og såkalte humanister vil tilpasse seg slik de alltid gjør, og arbeide
for og under endrede samfunnsforhold for å sikre seg levevei og
utkomme.

Alt dette er ikke lenger borte enn at det vil bli den oppvoksende
generasjons virkelighet. Nåtidens europeere ønsker ikke å gi avkall på
de årlige ferier i utlandet, den nye bilen eller andre luksusgoder for
å kunne få et barn til. Innvandrerne derimot, har både livslyst og de
sterke familiebånd som skal til. Det nøyer seg ikke med å sørge bare
for materielle goder.

Det som nomadehorder og islamske hærer ikke klarte gjennom tre tusen år
med konstant krigstilstand, har de således klart i vår tid i løpet av
50 år i fred, ikke fordi muslimene er klokere eller sterkere enn
europeerne, men fordi europeerne er et døende folk, moralsk og
kulturelt.
Derfor vil Europas materielle goder og kulturelle skatter bli overtatt
og forvaltet av Islam, som kanskje vil videreføre vesentlige deler
til nye høyder.
Hvis da ikke europeiske regjeringer snart begynner å tenke på
fremtiden og handle deretter. Men vil de det?

Venstrepartiene vil jo nemlig kunne regne med å oppnå tyngden av
innvandrerstemmene, og vil derfor blokkere for kursendringer.
Vil da regjeringene kunne ta den konflikt med de islamske
oljeproduserende land en slik hjemsendelse vil medføre?
Vil de kunne bære en årelating av de kjempesummer islamske investorer
har plassert i Vest-Europa?
Vil den aldrende vest-europeiske befolkningen akseptere en nedgang i
levestandarden, som vil bli den uunngåelige konsekvens av en nedgang
i antall innbyggere i yrkesaktiv alder?
Vil det enorme byråkrati og organisasjonsapparat som har innvandring
som levebrød avfinne seg med en kursendring?

Hvis Europa skal klare seg, er det tvingende nødvendig at familiene
styrkes, at fødselstallet heves og at Europas  folk legger demagogien
og ordmakeriet på hylla og igjen begynner å verdsette sine verdier og
tradisjoner.

Samtidig må de yte en mer helhjertet innsats for samfunnet og frigjøre
seg fra den økonomiske avhengigheten av den islamske verden.

---------------------------------------------------------------------
Denne og neste artikkel er skrevet spesielt med henblikk på danske
forhold. Men problemene i vårt naboland er nøyaktig de samme som i
Norge, slik at artiklene har aktualitet også her.
I Danmark som i Norge, har sosialdemokratene og andre politikere
innført så mange og omfattende samfunnsytelser at kostnadene
overstiger den økonomiske bære-evne.
Næringslivet utkonkurreres p.g.a. høye omkostninger og personlige
skatteytere er blitt fratatt selvråderetten over egen inntekt gjennom
stadig høyere skatter og avgifter.
Når de velferdsgoder som i utgangspunktet var beregnet på samfunnets
egne borgere, fritt skal kunne benyttes av en strøm av mennesker som
søker velferdsstatens goder uten å yte tilsvarende, vil dette bety et
sosialt og økonomisk sammenbrudd av våre samfunn.


Velferdsstaten - et nytt stavnsbånd.
------------------------------------
Sosialdemokratene og byråkratene støtter sterkt store firma og
selskaper som betaler en masse skatt og som har store fagforeninger
"kontrollert" av dem, isteden for å bakke opp om frie andelsselskaper
og små selveier-bedrifter, som vil gå imot de høye skattene.

60 og 70-tallets forvirrede marxister og venstreorienterte og deres
likesinnede, sitter på en stor del av utdannelsessystemet og mediene,
spesielt TV.
Her kan de indoktrinere folk ved å bruke Jante-loven, som fornekter
den individuelle suksess. Og alle som har noe å innvende, blir
kritisert for å være egoistiske eller usolidariske.

I tillegg brukes de ca. 5% av befolkningen som ikke er istand til å
klare seg selv, til å trekke flere kroner ut av folk. " Hvis du ikke
betaler din skatt, blir denne handikappede eller denne mentalt syke
fattig" eller: " Vi har plikt til å hjelpe fordi vi er rike".
Alt sammen er livsløgner. Kun en liten del av skatten får til de 5%
som ikke klarer seg selv.
Ifølge FN er 95% av flyktningene økonomiske emigranter og hva de i
virkeligheten og ganske snart gjør - er at de får folk til å føle seg
skyldige, slik at deres indre følelser lett kan manipuleres.

Man kjører videre i samme stil med livsløgnen: "La de rike betale mer
skatt og hjelpe de fattige". Livsløgn fordi politikere og byråkratene
betaler seg selv mer enn de smuler de lar ligge igjen til de fattige.
Intensjonene er å provosere frem en følelse av misunnelse, som skal
brukes når det skal stemmes.

Situasjonen er absurd. Sosialdemokratene og byråkratene har en
underlig måte overbevist folk om at sykeforsikring, og folkepensjon er
en gave fra dem, istedet for å si at det er pengene de har pint ut av
folk.
Danskene er blitt fullstendig avhengige. Parallellen til herre-slave
forholdet er sementert enda dypere.

Slik som saken står, kan jeg se tre muligheter for fremtiden: Man
fortsetter på samme måte, kanskje med et par små overfladiske
endringer, men resultatet blir at over de neste tyve år, vil
reallønnen falle med 30-50%, at gjelden øker og at vi får en inflasjon
som går dypt i folks lommer.
Samtidig vil alle regjeringens service-organer fortsette å smuldre
bort. 200-300.000 produktive dansker i 20-30 års alderen vil emigrere.
(For øyeblikket reiser 10.000 om året.).
Samtidig kommer 200-300.000 mindre produktive innvandrere for å nyte
restene av velferdssamfunnet. Nå vil folk - forarmet og polarisert-
være så desperate og vrede at de begynner å lytte alvorlig til de
ekstreme demagoger.

Eller man kan på marxistisk vis dele ut all privat virksomhet og
kapital så man kan gjendistribuere velferden. Men dette betyr bare at
de venstreorienterte politikere og byråkratene får enda mer makt, og
det blir slutten på et demokrati.
Men etter kommunistenes økonomiske og politiske fiasko i Øst, er det
vel ikke mange som vil overveie denne muligheten.

Eller en kan velge den tredje muligheten, som sannsynligvis er den
enkleste, men også den vanskeligste å gjennomføre.
Retten til å ta egne beslutninger skal gies tilbake til folket, og de
skal være modne mennesker igjen og ikke et håpløst og usikkert legeme,
slik velferdssystemet har gjort dem til.
For å oppnå dette, må skatter og avgifter sannsynligvis skjæres ned
til det halve, så den enkelte kan spare opp og kjøpe sin egen
forsikring til seg selv og familien.
Det offentlige må også selge alle sine eiendommer og service, f.eks.
DSB, sykehusene, offentlige bygninger, broer, leiligheter, deler av
det høyere skolesystem, etc..
Med de hundre milliarder som kommer inn, skal en betale en del av vår
gjeld, og tilbakebetale en del av de skatter som har blitt utpint over
de siste årtier, til skattebetalerne- avhengig av hva de har betalt i
skatt.
Dette gjelder spesielt den fattige del av befolkningen som systemet
har ribbet fullstendig for arvemulighet.

Regjeringsbyråkratiet må drastisk beskjæres og restene kan
gjenopptrenes og innlemmes i den private sektor slik en gjør det i
Øst-Tyskland og Polen.
Regjeringens oppgave må innskrenke seg til de virkelig viktige
områder såsom forsvar, utenriks og generell økonomisk politikk,
grunnutdannelse og beskyttelse av de 5% som ikke kan klare seg selv.
Folkepensjon, sykeforsikring og arbeidsledighetsforsikring bør
privatiseres, slik at pengene brukes av dem som virkelig har behov.
Regjeringens oppgave vil være å overvåke og holde øye med at
forsikringene bevarer deres integritet.
Som den skrevne presse allerede har gjort, skal TV demokratiseres.
Dette gjøres ved privatisering.
Ellers vil TVs nyhetskontrollører fortsette å forsvare sin
søsterorganisasjon; regjeringsbyråkratiet, ved å desinformere og
manipulere.
Det er en vanskelig oppgave, men bare å fortsette som nå, kan Danmark
omdannes til et slags 3.-verdens samfunn, og dette er kun 2-3 år frem
i tiden.

Historiebøker er fulle av eksempler på sivilisasjoner som skrumpet inn
og forsvant fordi de råtnet opp innenfra og mistet sin kreativitet og
vitalitet slik at ingen ble fri.
Skandinavia har vidunderlige ting å by på. Frukten fra generasjoner av
hardt arbeide og kulturliv.
Det er opp til hele folket å bestemme sin egen skjebne. Jeg håper at
klokskap og mot vil vinne, for denne gang gjelder det hele samfunnets,
sivilisasjonen og nasjonens overlevelse. Det må likevel tilføyes at
den borgelige regjering har prøvd å sette ned de høye skattene,
utgiftene og å redusere gjeld, men på grunn av opposisjonen og av mangel
på et hardere program, har den ikke vært istand til det.

Eduardo Farah.
=======================================================================