===============================================================================
Date: 10-24-95 Time: 01:16a Number: 209
From: Ken-Arild Kristiansen Refer: 0
To: ALL Board ID: ROLVSOY Reply:
Subject: Creedence 7: Rol/Musikk Status: Public
-------------------------------------------------------------------------------
Creedence Clearwater Revival
Creedence Clearwater Revival var Amerikas mest populære og
sannsynligvis beste rockeband i årene 1969-71.
I en tid da det var vanlig å konsentrere seg om helhetlige
LP'er med flertematiske komposisjoner, var Creedence blant de
få som behandlet hvert kutt på hver LP som en potensiell
singel. Bandets leder, John Fogerty, var velsignet med en
sjelden kraftig sangstemme og evnen til å skrive fengende
kvalitetsmusikk. Historien begynner allerede i 1959. De tre
14-årige skoleguttene John Fogerty, Stu Cook og Doug Clifford
startet The Blue Velvets i hjembyen El Cerrito - tvers over
bukten fra San Fransisco. Like etter ble Johns storebror Tom
Fogerty med som vokalist og gitarist.
En singel ble utgitt på det lokale selskapet Orchestra
Records i 1964. Omtrent samtidig så guttene et tv-program om
hvordan Fantasy Records i San Fransisco laget en hit-singel.
The Blue Velvets oppsøkte Fantasy og fikk kontrakt - på en
betingelse; at de skiftet navn til det mer britisk-klingende
The Golliwogs (dukkemennene).
Under dette pinlige navnet laget gruppen syv singler i årene
1965-67. (Disse ble i 1975 samlet på LP'en "Pre-Creedence".)
Storebror Tom sang på fire av dem, men oppdaget fort at
lillebroren var en bedre vokalist: "Jeg var en grei nok
sanger, men John hadde SJEL."
Julaften 1967 skiftet The Golliwogs navn til Creedence
Clearwater Revival. Det lange navnet ble til av tre årsaker;
de hadde en venn som het Creedence, de hadde sett en tv-
reklame om øl laget av klart vann (clear water), og de var
enige om at en gjenoppliving (revival) var nødvendig.
Det var ikke var navnet som var nytt da bandet gikk i studio
for å lage sin første LP. Musikken var hardere - basert på
svart soul, blues og energisk rock'n roll - og lillebror John
hadde overtatt som gruppens vokalist, sologitarist, arrangør
og låtskriver. Snart skulle han også overta rollen som
produsent.
Albumet "Creedence Clearwater Revival" skilte seg fra alle
andre plater utgitt i San Fransisco i 1968. Midt i en periode
fult av flower power, hippie-filosofer og peace i alle
retninger blåste Creedence nytt liv i rockens reneste røtter.
Mens andre hadde slagordet "tune in, turn on, drop out",
virket det som om Creedence svarte med "plug in, turn it up,
rock out!" Det første albumet ga ingen indikasjoner om at
Creedence hadde en av rockens beste låtskrivere i besetningen.
Det gjorde imidlertid det neste, "Bayou Country", som kom på
markedet i januar 1969.
Albumet inneholdt "Proud Mary". John Fogerty hadde funnet
formelen. I løpet av de neste to årene skrev han nok låter til
fire LP'er til Creedence - alle fire enestående innenfor sitt
felt.
Ironisk nok hentet ikke Fogerty inspirasjon fra hjemstaten
California. I stedet søkte han til det dype sumplandet i
Louisiana og til det som han følte var selve kjernen i rock'n
roll; Memphis. Med overbevisende forståelse og respekt for
røttene, klarte han sammen med Creedence å skape en helt
særegen stil som kritikerne døpte "swamp rock".
I ettertid har man forsøkt å henge merkelappen "enkel" på
gruppas musikk. Da har man misforstått en veldig vesentlig
ting med Creedence Clearwater Revival: Suverenitet innenfor
sitt eget felt. Det tilsynelatende enkle ved gruppen er noe
som svært mange bagatelliserer, men som er avgjørende for
hvorvidt et band klarer å skape seg en umiskjennelig stil
eller ei; Samspill gjennom følelser.
Fogerty skilte seg ut også når det gjaldt tekstene. Han
hadde meningers mot, og dette kom tydelig frem selv på de mest
fengende låtene. Creedence ble aldri regnet for å være et
politisk band, men mange va Fogertys tekster berører
sosialpolitiske spørsmål som fremdeles er brennaktuelle.
På "Fortunate Son" skjøt han med skarpt mot de som blir født
med sølvskje i munnen og sender andre til å dø i krig mens de
selv forblir blinde patrioter. På "Wrote A Song For Everyone"
tol kan opp moralske spørsmål om rasisme og sidevalg i en
krigssituasjon. Og på hans to kanskje beste komposisjoner,
"Bad Moon Rising" og "Who'll Stop The Rain", tegnet han et
dystert bilde av verden slik han så den; i oppløsning, ødelagt
av grådighet, svik og mangel på forståelse og nestekjærlighet;
"Jeg ser dårlige tider komme. Hvem kan stoppe det?"
John Fogerty hadde ingen svar, men han visste hvor kan kunne
søke tilflukt når tankene ble for tunge; i rockens
gledeberusende verden. Creedence ble et verktøy for ham i en
slik grad at han til slutt dikterte de andre medlemmene
hvordan de skulle spille. Han uttalte senere at han brukte
Booker T & The MG's som eksempel på det perfekte rockeband:
"Jeg ville at Creedence skulle låte som dem".
Han lyktes med dette på "Cosmo's Factory" (oppkalt etter
gruppens øvingslokaler) og "Pendulum", der han utvidet sitt
eget musikalske register med saksofon og orgel. Men det kostet
ham dyrt - først lederskapet, deretter bandet.
Creedence begynte å gå i oppløsning i februar 1971 da Tom
Fogerty sa takk for seg. Han var lei av å bare spille
rytmegitar i skyggen av sin talentfulle lillebror. Gruppens
rytmeseksjon - Cook og Clifford - begynte også å kritisere
Fogertys lederstil, og et kompromiss ble inngått; Creedence
skulle fortsette som en trio, og alle tre skulle synge og
bidra med egne låter. På gruppens verdensturnè i 1971 ble det
pinlig klart hvor viktig en brikke Tom Fogerty hadde vært for
Creedence. Og på neste LP - "Mardi Gras" - kom et enda
pinligere faktum for en dag: Cook og Clifford manglet både
gode sangstemmer og låtskriverevner. Platen fikk en elendig
mottakelse, og da 1972 ebbet ut var det også slutt for
Creedence Clearwater Revival.
De to neste tiårene fortonet seg for Fogerty som en blanding
av himmel og helvete. Han fikk sin tredje soloplate "Hoodoo" i
retur fra plateselskapet i 1976 fordi de ikke syntes den var
god nok. Han oppdaget at han var blitt lurt av Fantasy Records
for seks millioner dollar i royalties. Han gjorde gnistrende
comeback i januar 1985 med "Centerfield", mens oppfølgeren
"Eye of The Zombie" (1986) gikk rett i billigbunkene.
4. juli 1987 spilte John Fogerty Creedence-låter offentlig
for første gang på 15 år. Et nytt, Creedence-lignende album
ble lovet i løpet av 1988. Forhåpentligvis er det kommet når
dette leses.
PLATER
Creedence Clearwater Revial (1968) * * * *
Bayou Country (1969) * * * *
Green River (1969) * * * * *
Willy And The Poor Boys (1969) * * * * *
Cosmo's Factory (1970) * * * * * *
Pendulum (1970) * * * * *
Mardi Gras (1972) * * *
Live In Europe (1974) * *
The Concert (1980) * * * *
The Golliwogs
Pre-Creedence (1975) * *
ANBEFALT
Selv om Creedence ofte blir regnet for å være et typisk
singel-band, er alle LP'ene deres helstøpte - da med unntak av
"Mardi Gras".
En drøss av sampleplater har haglet over markedet etter at
bandet ble oppløst. Den desidert beste (og mest solgte) av dem
er "Chronicle" fra 1976. Her er samlet alle de 20 slagerne som
gruppen hadde i løpet av sin korte platekarriere. En oppfølger
kalt "Chronicle 2" (fra 1986) er ikke så god, men likevel
verdt investeringen hvis du synes at to samleplater er nok med
Creedence.
Fornuften tilsider imidlertid at den seriøse platesamler
ivesterer i dette bandets samlede verker.
Styr unna "Live In Europe", som er et konsertopptak fra 1971
med trioen Creedence. "The Concert" fra 1970 (utgitt ti år
senere) er adskillig bedre. Her hører vi et av rockens beste
band i storform. Lp'en med The Golliwogs er sjarmerende, men
kun for de aller største entusiastene.
·-≡ Ken-Arild Kristiansen ·-≡ W·A·W ≡-· SysOp Rolvsøy BBS ≡-·
·-≡ τ├┤ε DΘS Cσwß°æS ·-≡ W·A·W ≡-· kak@rol.bbs.no ≡-·
===============================================================================