Samråderett
---------------------------------------------------------------------------
Innhold
dna1.txt:
* Sosialdemokratiets grunnverdier
* Sosialdemokratiets arbeidsmåte
* Sosialdemokratiets utfordringer [Image]
En utvikling jorda kan tåle
Et arbeidsliv med plass til alle Illustrasjon:
Fordeling av velferd
Gjensidighet mellom individ og Originalmaleri,
fellesskap Bjørn Richter,
* Globalt fellesskap Norge, tlf. 47
Internasjonalt demokrati 35 94 09 14
Fred og sikkerhet
Utjamning av forskjeller i verden ⌐ Det norske
Solidaritet med verdens flyktninger Arbeiderparti
Integrering av minoriteter
Globalt og lokalt miljøansvar Utgitt av
Bærekraftig energisystem Det norske
En grønnere samferdselssektor Arbeiderparti
Resirkulering og gjenbruk Postboks 8743
* Arbeid for alle Youngstorget
Solidarisk økonomi 0028 Oslo
Langsiktig eierskap
Et rettferdig skattesystem Tlf. 22 94 06 00
Forskning og utvikling
Etter- og videreutdanning for
arbeidstakere
Arbeidstid
Entreprenørskap og næringsutvikling
Livskraftig landbruk - levende Last ned programmet
bygder
Bærekraftig forvaltning av [Image] Som
fiskeressursene
By og land - hand i hand doc-format
Samisk kultur- og næringsutvikling [Image] Som
* Et rettferdig velferdssamfunn "zippet"
Trygd og sosiale ordninger rtf-format
Gode boliger for alle
Trygg oppvekst
Lik rett til utdanning
Eldre år
Et solidarisk helsestell
Bekjempelse av kriminalitet
Arbeid mot rusmisbruk
Bedre offentlig ressursbruk
Ansvar for fellesoppgaver
dna2.txt:
* Medbestemmelse og ansvar
Teknologi og etikk
Abort
Forbrukermakt
Brukervennlige offentlige tjenester
IT-strategi
Media i informasjonssamfunnet
Kultur i tiden
Idrett for alle
Friluftsliv og naturarv
Folkekirke
---------------------------------------------------------------------------
Sosialdemokratiets grunnverdier
Frihet, likhet og solidaritet er hovedprinsippene i det sosialdemokratiske
verdigrunnlaget. Disse verdiene ligger til grunn for vår analyse av
samfunnet og for utformingen av vår praktiske politikk. Verdiene kan ikke
virkeliggjøres en gang for alle. Det vil være en vedvarende prosess.
Vi lever i en tid preget av store muligheter og store farer.
Miljøproblemer, fattigdom og masseutryddelsesvåpen truer nåværende og
framtidige generasjoner. Samtidig skaper ny teknologi og ny kunnskap
muligheter for en positiv utvikling. Sosialdemokratiet ser det som sin
fremste oppgave å bruke disse mulighetene til å skape en trygg framtid.
I vår tids moderne og kompliserte samfunn er alle avhengige av hverandre.
Vi oppnår mer ved å bestemme sammen. Derfor må samråderett være grunnlaget
for politisk styring og menneskelig aktivitet. Dette innebærer at alle tar
sin del av ansvaret og samarbeider forpliktende med andre for å skape en
trygg verden og et trygt samfunn.Ved å fatte beslutninger i fellesskap og
bruke hverandres ressurser til beste for helheten, oppnår vi mer enn om
hver enkelt kun forfølger sine snevre egeninteresser.
Vi vil at samråderett skal ligge til grunn for styringen av nasjonen. Stat
og privat næringsliv må virke sammen for en bærekraftig produksjon. Det er
nødvendig med både marked og styring.
Kapital og arbeid må gå sammen i kampen for full sysselsetting og et mer
menneskelig arbeidsliv. På det internasjonale plan må den nasjonale
selvråderetten utfylles av samråderett i spørsmål som landene bare kan
finne løsninger på i fellesskap.
Sterkest er ikke den som står alene, men den som erkjenner å være avhengig
av andre - og som ser den grunnleggende verdien i at alle er likeverdige.
Vi må forbedre vår evne lokalt, nasjonalt og internasjonalt til å ta
hverandre med på råd, respektere og lære av hverandre. Bare ved å utvikle
samråderett som en stadig høyere form for samarbeid og samspill, kan vi
utløse mer vilje til fellesskap og deltakelse. Vi appellerer til alle
mennesker om å avvise egoismen, og i stedet ta ansvar for at klodens
ressurser brukes og fordeles slik at det blir mulig å skape et godt liv for
alle.
Likhet
Alle mennesker er enestående og likeverdige. Derfor skal alle ha de samme
mulighetene til menneskelig vekst og utfoldelse. Likhet forutsetter at
ulike meninger, livssyn og kulturer møtes med toleranse og gjensidig
respekt på grunnlag av universelle menneskerettigheter. Ingen skal utsettes
for diskriminering. Likhet innebærer ikke at alle bør være like. Hver
enkelt skal, ut ifra sine forutsetninger, ha rett til å utvikle sine evner.
Dette legger grunnlaget for samfunn preget av mangfold.
For å sikre alle like muligheter, er det nødvendig med rettferdig fordeling
og sterke fellesskap som gir økonomisk og sosial trygghet. Samtidig er den
enkeltes frihet en forutsetning for fellesskapets styrke. Slik er det et
gjensidig forhold mellom den enkelte og fellesskapet.
Frihet
Alle skal ha frihet til utfoldelse og frihet fra undertrykking. Hver enkelt
skal ha mulighet til å frigjøre engasjement og skaperkraft. Fordi alle er
likeverdige, har ingen rett til å bruke sin frihet til å skape ufrihet for
andre. Medmennesker må ikke reduseres til et middel for andres mål. Enhver
har sin ukrenkelige vilje og verdighet. Den enkeltes frihet må ses i
forhold til andre menneskers rettigheter. Hvis ikke innskrenkes friheten og
mulighetene for alle. I samråd med andre kan det skapes løsninger som
forener enkeltmenneskets interesser med fellesskapets.
Frihet er en forutsetning for demokrati. Mennesket skal i fellesskap med
andre styre sin egen hverdag og samfunnets utvikling. Stemmerett, tanke-,
tro-, ytrings- og organisasjonsfrihet er nødvendige betingelser for å sikre
alle rett til deltakelse når beslutninger skal fattes. Reelt demokrati
forutsetter også sosial likhet og rettferdighet.
Solidaritet
Solidaritet er vilje til å fordele slik at det oppnås frihet og
likestilling mennesker imellom. Alle skal yte etter evne, og ressursene
fordeles slik at de som har det dårligste utgangspunktet løftes.
Solidaritet er også evne og vilje til å ta ansvar for hverandre. Felles mål
oppnås best ved felles innsats. Alle mennesker er avhengige av andre og av
fellesskapet. Samfunn basert på felles ansvar og solidarisk fordeling er
derfor i alles egeninteresse. Solidariteten skal gjelde på tvers av alle
samfunnsgrupper og grenser, og omfatte både dagens og morgendagens
mennesker.
Hensynet til naturen og fordelingen av begrensede ressurser stiller krav
til den enkelte og setter grenser for individenes utfoldelse. Ingen har
rett til å høste av ressursene på en slik måte at det går utover framtidige
generasjoners mulighet til å dekke sine behov.
---------------------------------------------------------------------------
Sosialdemokratiets arbeidsmåte
Sosialdemokratiet skal analysere
og se hvilke forhold som til
enhver tid hindrer menneskers [Image]
likhet, frihet og solidaritet. Vi
vil stadig definere nye mål og "Grunnverdiene
finne politiske virkemidler som skal inspirere til
realiserer våre verdier. En slik forbedringer og
arbeidsform forutsetter at alle utvikling av
får mulighet til å bidra med sine samfunnet.
erfaringer, synspunkter og Utfordringer som
forslag. setter verdiene
våre på prøve, vil
Sosialdemokratiet skal være åpent alltid oppstå.
og søkende. Bare slik er det mulig Derfor er vår
å finne nye løsninger og oppnå arbeidsmåte
støtte i folket for å makte å reformistisk. Det
styre samfunnet i riktig retning. innebærer at vi
Samfunnsforholdene endres stadig, bruker mulighetene
og det er ikke mulig å overskue utviklingen gir,
fullt ut hvordan beslutninger og og at vi har evne
vedtak vil virke i framtida. til
Derfor må også reformer som er samfunnskritikk,
gjennomført, vurderes på ny i enten vi er i
forhold til om de oppfyller sine opposisjon eller
opprinnelige mål. har
styringsansvaret."
Det norske sosialdemokratiet vil
fremme folkestyre og sosial
trygghet gjennom en sterk
offentlig sektor og velferdsstat,
og gjennom en klar forankring i
folkelige organisasjoner med vekt
på deltakelse, tilhørighet, ansvar
og engasjement. Arbeiderbevegelsen
er selv en bred folkelig bevegelse
med vilje til politisk styring. Vi
vil bevare sosialdemokratiet som
en kraftfull politisk
reformbevegelse. Da må vi både ta
vare på vår vilje til politisk
styring og vår folkelige
forankring.
For å beholde styringsevnen i en mer komplisert og sammensatt verden, der
forandringene skjer stadig raskere, må vi tenke langsiktig og handle i
forkant. Det er krevende å skape innsikt og forståelse for avgjørelser som
på kort sikt kan være upopulære - men som er nødvendige hvis vi skal leve
opp til verdiene våre på lang sikt.
Evne til å forandre forutsetter vilje til å prioritere. Uten ansvarlig
styring av de økonomiske ressursene trues etablerte velferdsordninger og
muligheten til å finne rom for nye velferdstilbud. Det er nødvendig å
prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til
ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Vi må
bruke økt verdiskaping til fellesskapets beste og ikke sløse den bort på
uansvarlig privat eller offentlig forbruk.
Et samfunn uten motsetninger finnes ikke. Det er heller ikke ønskelig fordi
det er dynamikken i motsetningene som i stor grad er selve motoren i
samfunnsutviklingen. Sosialdemokratiet ønsker derfor verken å utrydde
motsetningene eller å dyrke dem. I stedet gjelder det å se mulighetene de
gir for å finne nye løsninger. Dette gjelder både i motsetningen mellom
arbeid og kapital, mellom marked og styring og mellom offentlig og privat
sektor. Samtidig vil sosialdemokratiet ut ifra våre grunnverdier ta aktivt
stilling til konfliktene i samfunnet.
Sosialdemokratiet har alltid advart mot å gjøre sosialisme til et system
som har svar på alle problemer, og som forespeiler en motsetningsfri
idealstat. En rekke regimer som har kalt seg sosialistiske, har i praksis
stått for diktatur og undertrykking. Målet har helliget middelet. Frihet og
alternative tanker ble undertrykt med sensur og vold. Resultatet ble
menneskelige lidelser, sosial oppløsning, miljøkatastrofer og økonomisk og
teknologisk stagnasjon.
Sosialisme er ikke noe vi skaper en gang for alle. Det er en vedvarende
prosess basert på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Sosialisme
uten demokrati og frihet er en selvmotsigelse. Den sosialistiske idΘ kan
derfor bare defineres som sosialdemokrati.
På samme måte som sosialdemokratiet står opp mot de kommunistiske
diktaturene, vender vi oss mot markedsliberalismen. Sosialdemokratiet står
for folkevalgt styring ved en sterk offentlig sektor og en bevisst bruk av
markedet kombinert med styring av markedskreftene. På den måten kan vi både
utnytte markedets evne til verdiskaping og ta vare på det enkelte individs
rettigheter, sikre fordelingen og hensynet til naturen.
I et komplisert samfunn må stat og næringsliv, grupper og profesjoner,
frivillige organisasjoner og offentlig sektor, samt arbeidstakere og
kapitaleiere, samarbeide. Hvert enkelt menneske, alle grupper og nasjoner
oppnår mer dersom vi er villige til å utfylle selvråderett med samråderett
i spørsmål der det ikke er mulig å finne løsninger alene. Ved å bygge på
samråderett og ved å stå på en konsekvent reformisme bygget på ansvarlighet
og langsiktighet i beslutningene, kan mennesket selv skape sin historie -
også i det som kalles usikkerhetens og de store forandringenes tidsalder.
Arbeiderbevegelsen har alltid bygget på omsorg og solidaritet med
hverandre, men også på å ta ansvar. Alle må ta ansvar for seg selv og sine
gjerninger, så langt man makter. Vi vil bekjempe rasisme, likegyldighet,
diskriminering og selvgodhet. Vi må bry oss om våre medmennesker og stille
krav til hverandre om respekt, toleranse, krav til innsats og
medmenneskelighet. Familien har grunnleggende betydning for å skape
tilhørighet, trygghet og gjensidig personlig ansvar. Velferdsløsningene må
formes slik at de legger til rette for å fremme familiens rolle i det
moderne samfunnet.
Vi ønsker en prioritering av samfunnets ressursbruk som bidrar til å ta
vare på naturen og vårt livsgrunnlag - og som samtidig fremmer menneskelig
utfoldelse, deltakelse og levende fellesskap. Vi vil fremme kvaliteten i
menneskenes tilværelse og fortsatt arbeide for et forbruks- og
produksjonsmønster som tar hensyn til menneskenes reelle behov, og som ikke
bare etterkommer det de rikeste av oss etterspør. ╪kt livskvalitet betyr
større muligheter til å realisere seg selv, nyte godt av kulturgodene og
til å være aktiv deltaker i nærmiljø og organisasjons- og kulturliv.
Troen på menneskets evne og vilje til å ta ansvar gjør at sosialdemokratiet
er en framtidsrettet politisk bevegelse. Vi må evne å se farene i tiden.
Men det viktigste er å bruke de mulighetene utviklingen skaper. Da beholder
vi styringskraften.
---------------------------------------------------------------------------
Sosialdemokratiets utfordringer
Vi må se samfunnet i lys av våre grunnverdier. Med disse som utgangspunkt
vil vi identifisere og beskrive hva som er de fremste utfordringene, legge
strategier og utforme en praktisk politikk. Vi ser følgende utfordringer
som de mest sentrale:
* En utvikling jorda kan tåle
* Et arbeidsliv med plass til alle
* Fordeling av velferd
* Gjensidighet mellom individ og fellesskap
En utvikling jorda kan tåle
Vår klode er rik på naturressurser.
Ny teknologi gjør det mulig å utvikle
og utvinne ytterligere ressurser og "
råstoffer. Ett av våre største Sosialdemokratiets
miljøproblemer er knyttet til at vi utfordring er å
forvalter de fornybare ressursene på bekjempe fattigdom
en uforsvarlig måte. Naturens og bringe
rikdommer ødelegges gjennom utviklingen på
forurensing av luft og vann og ved en jorda i økologisk
forvaltning av plante- og dyrearter balanse. Dette kan
som ikke er bærekraftig. bare skje ved at vi
bygger på
internasjonal
samråderett"
Dette er i ferd med å forrykke selve balansen og samspillet i naturen. Vi
bryter med naturens tålegrenser.
Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Det er
ubalanse i fordelingen av ressursene. Forskjellen mellom de rikeste og de
fattigste på kloden øker. Mens noen opplever overflod, lever en fjerdedel
av verdens befolkning i absolutt fattigdom uten å få dekket sine mest
grunnleggende behov. De som fra før har mest, tar en uforholdsmessig stor
andel av jordas ressurser. Den urettferdige fordelingen og
miljø-ødeleggelsene er ikke bare en utfordring for våre likhets- og
frihetsidealer her og nå, men også en trussel mot generasjonene som kommer
etter oss. Mangelen på likhet og økologisk balanse utfordrer våre
sosialdemokratiske verdier mer enn noe annet.
I de rike landene er produksjon og forbruk basert på kortsiktig
fortjeneste, på bruk og kast, anvendelse av store mengder energi og
forurensende utslipp. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn
for å sikre overlevelse fra dag til dag. En eksplosjonsartet
befolkningsvekst bidrar ytterligere til dette. Slik synker en del
folkegrupper lenger ned i fattigdommen.
Samtidig begynner andre land å vokse seg ut av nøden. En rekke land som før
var fattige, har de siste tiårene gjennomgått en økonomisk og sosial
utvikling som har løftet flertallet av befolkningen ut av fattigdom, og
sikret dem et minimum av velferd. Deres andel av verdensproduksjonen øker.
Forventet levealder går opp, og andelen som har høyere utdanning stiger.
Flere land nærmer seg en levestandard og et forbruksmønster tilsvarende det
de rike landene har. Det er vanskelig å kritisere dette så lenge
høyinntektslandene bare fortsetter å øke sitt forbruk.
Forskerne gir imidlertid klar beskjed om at utviklingen fører galt av sted.
Et stadig større forbruk av energi øker forbrenningen av fossile brensler,
og dermed utslippet av blant annet karbondioksyd som gir global oppvarming
og klimaendringer. Kjernekraftverk produserer radioaktivt avfall som kan
skade alt liv i tusener av år fram i tid. Svovelutslipp gir sur nedbør,
ødelegger livet i hav og vann og har lagt enkelte landområder så å si øde.
Nye kjemiske stoffer introduseres uten at vi vet nok om mulige
skadevirkninger av å ta dem i bruk. Innbyggere i byer over hele kloden
plages av utslipp fra veitrafikken. En del av menneskenes kløkt og
oppfinnsomhet misbrukes til å utvikle våpen som ikke bare skaper død og tap
i øyeblikket, men som også har kapasitet til ødeleggelser som aldri lar seg
gjenopprette.
Når vi er stilt overfor en slik virkelighet, har vi bare ett valg. Vi må
erkjenne at menneskene ikke er naturens herskere, men er skapninger som
lever i og sammen med naturen. Vi må mobilisere for endringer. Det er
summen av enkeltmenneskers handlinger som har skapt problemene. Nå befinner
alle land og folk seg i et skjebnefellesskap. Aldri før har rettferdig
fordeling og et demokrati som strekker seg utover hvert enkelt lands
grenser, vært så nødvendig.
Etter Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd er enkelte områder av
verden blitt roligere. Noen gamle konflikter er lagt til side. Men nye
kriger og konflikter har brutt ut - i mange tilfelle innenfor det enkelte
lands grenser. Med utgangspunkt i etniske forskjeller, sosiale skiller
eller tros- og meningsforskjeller egges det til vold, krig og terrorisme.
Mange som rammes av krig, undertrykkelse, sosial nød og miljø-ødeleggelser,
tvinges til å flykte fra sine hjem og begi seg ut på leting etter trygghet
og bedre kår.
Vi ser at undertrykking av folkegrupper og enkeltpersoner blir kalt "indre
anliggende". Dette kan vi ikke akseptere fordi hvert enkelt individ er
enestående med ukrenkelige rettigheter. Enhver har krav på å få disse
beskyttet. Verdenssamfunnet må ha mulighet til å overprøve en stats
suverenitet på eget territorium, dersom individers grunnleggende
rettigheter krenkes.
╪konomisk utveksling og internasjonal handel bidrar til økt kontakt på
tvers av landegrensene. Men den økende handelen er også en utfordring for
miljø, arbeidsplasser og sosiale ordninger. Likeså bidrar bedre
transportmuligheter og stadig mer avansert informasjonsteknologi til å
skape mer samarbeid og forståelse. En fri nyhetstjeneste gjør det
vanskeligere for ethvert regime å holde tilbake informasjon. Men den frie
informasjonsflyten gir også økte muligheter for udemokratiske krefter.
Utfordringene knyttet til fordeling, fred og miljø gjør oss avhengige av
hverandre på tvers av nasjonaliteter og folkegrupper. Derfor kan ikke
løsningene finnes av landene hver for seg. I stedet trengs et forpliktende
globalt samspill. Det er ingen utvei å prøve å skru klokka tilbake til en
tid hvor landene var mindre avhengige av hverandres handlinger og
utvikling.
Verdenssamfunnet er i dag preget av at de fleste samarbeidsorganer er for
svake. Dette gjør at landene i for stor grad avventer hverandres utspill og
handlinger. I miljøpolitikken er få villige til å være blant de første som
iverksetter tiltak som er riktige for kloden som helhet, fordi de er usikre
på om andre land vil følge deres gode eksempel. Arbeidet med å innføre
miljøavgifter, gjeldslettetiltak overfor de fattigste landene og en
handelspolitikk mer på de fattige landenes premisser går sakte. Men de land
som tar ansvar og ligger i forkant, vil skaffe seg et teknologisk og
organisatorisk forsprang som er viktig i en verden der særlig de rike land
uansett vil måtte foreta endringer i produksjon og levemåte.
Vi trenger land som er villige til å gå foran i verdenssamfunnet. Men
behovet for effektive regionale og globale samarbeidsorganer der landene
kan føre felles diskusjoner, fatte felles beslutninger om handlinger og gå
sammen om gjennomføringen av dem, er enda større. De forente nasjoner er i
dag svekket av medlemslandenes manglende vilje til finansiering av FNs
virksomhet, samt av landenes tilbakeholdenhet med å inngå avtaler og
kompromisser som kan gå på bekostning av enkeltnasjoners særinteresser.
Innsikten i hvor avhengige vi er av hverandre må gi endringer i de
politiske institusjonene. Slik kan vi skape bedre muligheter for endringer
i politikken. I internasjonale spørsmål må hensynet til landenes egne
suverene beslutninger være underordnet hensynet til å fatte avgjørelser i
fellesskap til beste for hele kloden. Vi må utvikle samarbeid som bygger på
overnasjonalitet og samråderett. Det vil si at prinsippet om bindende
flertallsbeslutninger også må aksepteres internasjonalt. Hvis ikke vil det
i framtida bli de som ønsker minst samarbeid mellom nasjonene, foruten de
sterkeste aktørene i det internasjonale markedet, som får prege
utviklingen.
Overnasjonale styringsmekanismer er avhengige av oppslutning blant folk i
de ulike landene. Erkjennelsen av at det vi selv gjør påvirker andre, og at
det andre gjør påvirker oss, er større enn den var før. Likevel er
fellesskap noe de fleste forbinder med de nære omgivelsene, ikke med det
internasjonale samfunnet. Det er derfor en krevende oppgave å lage
politiske organer på tvers av landegrensene som har legitimitet til å fatte
beslutninger på vegne av oss alle.
Et arbeidsliv med plass til alle
Arbeid er kilde til rettigheter,
større muligheter og økt velstand.
Arbeid til alle er det viktigste "
elementet i en politikk som sikrer Sosialdemokratiets
økonomisk trygghet for den enkelte, utfordring er å
rettferdig fordeling og et trygt skape arbeid til
fundament for velferdsordningene. ╪kt alle og et
sysselsetting gir vekst i arbeidsliv med
samfunnsøkonomien og mulighet til å mindre forskjeller
kreve inn skatter medspiller og og bedre miljø, der
garantist. Dette samspillet må alle har mulighet
fortsette. til å påvirke egen
arbeidssituasjon"
De siste årene har det gjennom solidaritetsalternativet, som er et
samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, vært mulig å snu
en utvikling med økende ledighet til økt sysselsetting og synkende
ledighetstall. Arbeidtakerne forpliktet seg til solidaritet i
lønnsoppgjørene, arbeidsgiverne forpliktet seg til å skape flere
arbeidsplasser, og myndighetene forpliktet seg til å gjøre
arbeidsmarkedstiltak og velferd bedre. En slik kollektiv fornuft har hele
samfunnet fordel av. Derfor vil vi utvikle solidaritetsalternativet videre.
Samarbeidet må fortsette også fordi det fortsatt er for mange som ønsker
arbeid som ikke får det. Særlig er det avgjørende å hindre
langtidsledigheten. Den har først og fremst strukturelle årsaker, som at de
lediges utdannelse og bosted ikke står i forhold til de ledige jobbene.
En viktig nøkkel til en god samfunnsutvikling ligger i menneskelig
skaperkraft, kunnskap og i våre muligheter til å utvikle og utnytte ny
teknologi. Arbeidslivet er en arena hvor menneskenes evner og kunnskaper
tas i bruk til beste for den enkelte og for fellesskapet.
Historisk handler vår kamp for rettferdig fordeling om kampen mellom arbeid
og kapital. Denne fordelingskonflikten er ikke avskaffet. Vi må fortsatt
utvikle demokratiske redskaper for styring og fordeling av kapitalen. Men i
informasjonssamfunnet har utdanning enda større betydning for fordeling av
inntekt og innflytelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å gi alle
mulighet til utdanning og kvalifisering. De raske endringene i samfunnet,
informasjonsmengden og de teknologiske nyvinningene gjør at utdanning ikke
lenger er noe den enkelte kan skaffe seg en gang for alle i barne- og
ungdomsårene. Muligheten til utdanning må gjelde hele livet igjennom.
I dag er etter- og videreutdanning i arbeidslivet svært skjevt fordelt. De
som har mye utdanning fra før, får mest, og de som har minst, får minst. I
tillegg har både næringslivet og offentlige virksomheter en systematisk
tendens til å underinvestere i kunnskap for arbeidstakerne. Derfor er det
behov for samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og staten i fellesskap
tar ansvaret for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Dette kan forebygge
at forskjeller utdypes og at nye ulikheter oppstår.
Kunnskap og kreativitet er produksjonsmidler som arbeidstakerne selv eier.
Det er en eiendom ingen kan kommanderes til å gjøre bruk av. Derfor er en
strategi for livslang læring og kvalifisering også en strategi for
demokratisering av arbeidslivet. Arbeidet må organiseres slik at den
enkelte får økt innflytelse i arbeidssituasjonen. Demokrati og samarbeid
vil være en forutsetning for vekst og utvikling i virksomhetene.
Det er store forskjeller knyttet til arbeidsmiljø og innflytelse
arbeidstakere imellom. Dårlige arbeidsforhold er en utfordring fordi det
både rammer den enkeltes livskvalitet og samfunnets bærekraft. Ofte er det
slik at dårlig arbeidsmiljø og lav lønn henger sammen. Mange arbeidstakere
må forlate yrkeslivet før de selv ønsker. Uføretrygding som følge av
belastningslidelser og psykiske lidelser forekommer helt ned i 30 -
40-årsalderen.
Kvinner er særlig utsatt fordi mange er i yrker hvor det psykiske og
fysiske arbeidsmiljøet er blant de tøffeste. Omsorgsyrkene hører med blant
disse. Mange tilpasser seg med deltidsstilling, andre ødelegger helsa si,
mens noen velger å trekke seg helt ut av yrkeslivet. Belastningen på
kvinner er stor også fordi de fortsatt har flest oppgaver på hjemmebane,
selv om nye generasjoner menn tar mer ansvar på dette området enn før.
Eldre arbeidstakere er særlig utsatt fordi de har vært i arbeidslivet i
mange år og kan ha vanskeligere for å mestre omstillinger.
Retrettstillinger som de eldste tidligere kunne få de siste årene av
yrkeslivet, finnes i stadig mindre grad på arbeidsplassene. Igjen blir
løsningen for mange å gå over på uføretrygd eller førtidspensjon. Også
mange innvandrere og flyktninger møter problemer på arbeidsmarkedet. Dette
kan ha flere årsaker, blant annet vansker med godkjenning og konvertering
av utenlandsk utdanning og manglende norskkunnskaper.
Begrepet arbeid betyr ikke bare lønnsarbeid. Arbeid er kilde til utvikling
og verdiskaping i bred forstand. Dette er virksomhet som foregår også på
andre arenaer enn i yrkeslivet, og som ikke lar seg måle i penger alene.
Omsorg og utdanning er like verdifullt som det arbeidet som gir
lønnsinntekt. Den enkeltes mulighet til utvikling er avhengig av at de
ulike formene for arbeid ses i sammenheng, og at de lar seg kombinere på
ulike stadier i livet.
Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må
være plass også for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke
er topp effektive. Arbeidstidsløsninger må være tilpasset folks
livssituasjon. Ingen bør settes i en situasjon som gjør at de må velge
mellom å få barn eller å være økonomisk selvstendige gjennom lønnsarbeid.
Våre verdier om frihet, likeverd og solidaritet gjør at vi ikke kan godta
et yrkesliv der det ikke er rom for alle som vil jobbe. Det gode arbeid må
realiseres gjennom demokrati, mulighet til utdanning, arbeidstidsordninger
som passer folks liv, og tilpassede arbeidsoppgaver. Dette kan vi få til
gjennom politisk vedtatte velferdsordninger, men også ved fordeling av
verdiskapingen i arbeidslivet.
Overskuddet av vår felles arbeidsinnsats skal fordeles rettferdig. I et
land hvor velstanden er stor, er ikke lønnsøkninger den eneste måten å ta
ut overskudd på. Pensjon, tid til omsorg eller bedre mulighet til
utdanning, er eksempler på alternative goder. Slik kan kapitalen tas i bruk
til å skape velferd og nye arbeidsplasser. Kapitalen må fungere som et
felles redskap i samfunnsbyggingen, og ikke høstes av kortsynte,
profittorienterte eierinteresser. Blandingsøkonomien forutsetter at de som
forvalter kapital er seg sitt samfunnsansvar bevisst. En slik holdning kan
drives fram av en sterk fagbevegelse. Statlig eierskap i næringslivet kan
bidra til det samme, og i tillegg sikre balanse mellom norsk og utenlandsk
eierskap.
Et annet område hvor samarbeid er helt nødvendig, er i forholdet mellom by-
og distriktsutvikling. Arbeiderpartiet har gjennom hele etterkrigstiden
ført regionalpolitikk etter oppskriften "by og land, hand i hand". I stedet
for å spille på motsetninger og konkurranseforhold mellom distriktene og
bykommunene, bygger vi på at by og land er gjensidig avhengige av
hverandre. Bare ved å ta i bruk hele landets ressurser er det mulig å bygge
et tilstrekkelig næringsgrunnlag og ta vare på og utvikle kultur og
velferd.
Arbeiderpartiet vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, både
ved å skape nye arbeidsplasser og ved å utvikle primærnæringene.
Likeverdige velferdstilbud skal fortsatt bidra til å opprettholde
bosettingsmønsteret. Dette vil også gi mange unge med god utdanning et
arbeidstilbud i flere kommuner, og dermed større frihet i valg av bosted.
Forskjellene i levekår finnes i dag ikke først og fremst mellom by og land,
men innen den enkelte region eller by. Innsatsen for å bedre levekårene må
settes inn der tilbudet er dårligst, samtidig som tilbudet skal
opprettholdes og videreutvikles der det i dag er godt.
Fordeling av velferd
Den norske velferdsstaten skal
omfatte alle. Velferdssamfunnet
er bygget på at vi i fellesskap " Sosialdemokratiets
oppnår mer enn om hver enkelt er utfording er å sikre
sin egen lykkes smed. Dersom solidariteten i
denne innsikten skal prege velferdssamfunnet og
samfunnet, må alle kjenne at de utjevne levekår. Vi
har en del i fellesskapet. Et vil gjøre valg som
velferdssamfunn der alle har sikrer
rettigheter og plikter, er velferdsordningene
tryggere og mer rettferdig enn et våre i en situasjon
samfunn der offentlige ordninger hvor helse-, omsorgs-
er basert på barmhjertighet og og
veldedighet overfor de som har pensjonsforplitelsene
minst. øker."
Velferdsordningene er vårt viktigste virkemiddel til utjamning og
fordeling. De forskjellsbehandler til fordel for de som i utgangspunktet
trenger det mest. Det er nødvendig for å sikre like muligheter, utjevne
sosiale forskjeller mellom folk og dermed skape trygghet.
Vi kan ikke nøye oss med å bevare og forsvare etablerte trygder,
overføringer og tjenester og de resultatene som er oppnådd.
Sosialdemokratiet må evne å se hva som skaper forskjeller i dagens
velferdssamfunn, og prioritere til fordel for de som har minst, slik at
fordelingen stadig blir bedre. Dersom vi i stedet for å ta oss tid til å
analysere ulikhetene, lytter til de som til enhver tid skriker høyest,
risikerer vi å la misnøye skapt av stadig stigende forventninger hos de som
har det bra, styre vår kurs.
Forskjellene mellom de som mottar lønnsinntekt er mindre enn før. Men det
vanskelige arbeidsmarkedet og den høye ledigheten på begynnelsen av
1990-tallet førte til at flere ble langvarig avhengige av ulike
trygdeytelser, som gir lavere inntekt enn lønn. Samtidig har
kapitalinntektene steget noe. I sum har dette ført til at forskjellen
mellom de som har aller lavest og aller høyest inntekter, har steget noe.
Arbeiderpartiet kan ikke akseptere at de økonomiske forskjeller mellom folk
skal øke, og vil fremme tiltak for mer rettferdig fordeling.
Levekårsproblemene til dem som har minst, er knyttet til mangel på arbeid,
til livsfase, til utdanningsnivå, til sivil status, funksjonshemming og til
etnisk bakgrunn. Det handler om et arbeidsliv med høye krav til formell
kompetanse og effektivitet, om psykiske problemer, om rusmisbruk og om en
tilværelse bygd på sosialhjelp eller trygd som det er vanskelig å komme ut
av. Problemer har i tillegg en tendens til å hope seg opp hos noen grupper
og enkeltpersoner. Vår utfordring må være å finne virkemidler og legge
strategier for å skape mer likhet i menneskers livssjanser og levekår.
Sosialdemokratiet godtar ikke at forskjellene øker eller at noen faller
utenfor.
Ulike velferdsordninger må veies mot hverandre når vi vil finne ut hvilke
tiltak som er best egnet til å skape likhet. Trygde- og kontantoverføringer
er med på å sikre alle et minimum av velstand, men de kan også lett bli en
sovepute og en erstatning for tjenester og tilbud som ikke eksisterer.
Samtidig som kontantoverføringene øker, er ulikhet og mangler i
tjenestetilbudet med på å befeste og skape forskjeller. Et barn i
førskolealder som til tross for søknader ikke får barnehageplass, taper noe
det er vanskelig å erstatte med høye kontantoverføringer.
Arbeidsledighetstrygd er med på å berge økonomien til den enkelte ledige,
men det er først og fremst tilbud om utdanning eller opplæring som kan få
vedkommende over i arbeid igjen - og dermed hindre at forskjellene utvides.
Over en million av Norges befolkning mottar trygdeytelser, to millioner
har lønnsarbeid. Forholdet mellom antallet som har lønnsarbeid og de som
mottar trygd, vil bli enda skjevere et stykke ut i neste århundre. Som en
følge av bedre sosiale og helsemessige forhold og fordi det fødes færre
barn enn for noen tiår tilbake, vil andelen eldre øke. Behovet for
helsetjenester og eldreomsorg vil bli større, og de som er pensjonister vil
ha tjent opp rett til større utbetalinger fra folketrygden enn dagens eldre
har. ╪kende pensjons- og velferdsutgifter må dekkes av yrkesbefolkningen og
fellesskapets sparing. Vi må gjøre fordelingspolitiske valg nå som kan
sikre velferdssamfunnets økonomi inn i et nytt årtusen.
Satsing på utdanning og forskning er utgifter til inntekts ervervelse. Det
gir arbeidsplasser og økt verdiskaping, noe som er nødvendig for å bære
velferdsordningene økonomisk. Erfaringene viser at land som har høy
ledighet, også er tvunget til å skjære i velferden. Noen land er kommet inn
i en ond sirkel der store underskudd i offentlige budsjetter tvinger fram
stadig nye nedskjæringer med økende ledighet som resultat.
Vårt alternativ må være å husholdere slik at velferdssamfunnet ikke kommer
i en gjeldsklemme. Da må vi ha kontroll med både inntekts- og utgiftssiden
i det offentlige regnskapet. Dersom vi bevilger oss mer enn økonomien
tillater, er det de som er mest avhengige av vår felles velferd, som taper
mest. Da settes arbeidet for likhet i revers.
Retten til hjelp ved sykdom er grunnleggende for like vilkår og
livskvalitet. Ny teknologi og medisinske oppdagelser gjør det mulig å
kurere flere sykdommer og lidelser. Men flere og bedre behandlingstilbud
gir også økt etterspørsel og ventelister. Til tross for at det aldri er
behandlet flere i norsk helsevesen, er ventetiden fortsatt for lang for
mange pasienter. Nye behandlingsmetoder og flere eldre i befolkningen
stiller krav om større bevilgninger til helse i årene som kommer. Samtidig
utfordres vår evne til å prioritere, organisere og samarbeide bedre
innenfor helsevesenet, og vår vilje til å satse på tiltak som forebygger
sykdom.
De siste to tiårene er det gjennomført en revolusjon med hensyn til
likestilling. Kvinnene har i økende antall gått ut i arbeidslivet og blitt
økonomisk selvstendige. I dag er to tredjedeler av småbarnsmødrene
yrkesaktive, og stadig flere tar heltidsjobb. Dette har skapt store
endringer blant annet i familiemønsteret. Velferdssamfunnet har møtt
forandringene med tilbud om permisjonsordninger for foreldre, flere
barnehageplasser og utbygging av eldreomsorgen. Dette har gjort det enklere
å kombinere familieliv, omsorg og jobb.
Kvinnene er særlig avhengige av velferdsordningene, i dobbelt forstand.
Slike ordninger gjør yrkesaktivitet mulig, og mange kvinner har sitt
lønnsarbeid i offentlig sektor. Velferdsordninger er en forutsetning for
likestilling. De er vesentlige for at kvinner og menn skal ha samme
mulighet til selvstendighet og til å realisere sine ønsker og mål. Men
likestilling må ikke bare innebære at kvinner gjør seg gjeldende på områder
hvor mennene tidligere har vært dominerende. Det må også bety en
oppvurdering av kvinners verdier og innsats.
Likestillingen mellom menn og kvinner er ikke fullført. Fortsatt er det
systematiske forskjeller i lønn og formue, i ansvar for barn og annet
omsorgsarbeid, i arbeidsforhold, i makt og i ledelse. Også på andre områder
i samfunnet er det et stykke igjen før like muligheter for alle er en
realitet. Dette henger i stor grad sammen med holdninger og fordommer, som
blant annet rammer mennesker med bakgrunn i en etnisk minoritet og
mennesker med homofil legning. Homofile har som gruppe fått mange av sine
juridiske rettigheter fastslått. Men mange opplever likevel diskriminering
og en tøff sosial hverdag.
Gjensidighet mellom individ og fellesskap
De sosialdemokratiske prinsippene
bygger på at alle mennesker er
enestående og likeverdige individer "
som fungerer best i et fellesskap. Sosialdemokratiets
Menneskene trenger hverandres utfordring er å
gjensidige respekt og styrke den
anerkjennelse. Den enkeltes gjensidige
egenverd er knyttet til de andre. forpliktelsen
Det sterke mennesket er ikke den mellom individ og
som kan stå alene, men den som samfunn.
erkjenner å være avhengig av andre, Fellesskapet må
og i andre ser den menneskelige bygge på den
verdighet som gjør enkeltes
solidaritetstanken virkelig. medbestemmelse og
vilje til ansvar."
Et samfunn består av enkeltmennesker som tar ansvar for hverandre, og som
evner å samhandle om felles mål de setter seg.
Sosiale, psykologiske, demokratiske og etiske behov og hensyn er like
sentrale for menneskets utvikling og trivsel som de økonomiske. Samfunnet
er i dag preget av et mangfold av normer, meninger og kulturuttrykk. Dette
gir større frihet og gjør toleranse til en nødvendighet. Toleranse
innebærer å åpne for mangfold i verdier og i hvordan moralske
retningslinjer utformes og fortolkes, men det må også innebære enighet om
allmenne prinsipper.
I mangfoldet er det mange som leter etter røtter, noe bestandig og varig.
De søker en sammenheng å se seg selv i som kan gi identitet - noe som er
avgjørende for å kunne møte raske forandringer med trygghet og aksept.
Kulturaktiviteter kan både hjelpe den enkelte til å utvikle identitet og
bringe oss nærmere hverandre. Kulturens potensiale til opplevelse, innsikt
og utfoldelse behøves derfor mer enn noensinne i informasjons- og
teknologisamfunnet. Vi må både skape likhet i muligheter og mangfold i
uttrykk. Gjennom kulturpolitikken skal vilkårene legges til rette, slik at
den enkeltes skaperevne og kreativitet får komme til uttrykk på flest mulig
områder.
Forholdet mellom individ og fellesskap må være gjenstand for en
kontinuerlig gjennomtenkning. Dette er særlig viktig i en tid med store
forandringer på alle plan. Det er nødvendig at vi stadig vurderer om de
institusjoner og virkemidler som bygges tjener enkeltmennesket, og om de er
innrettet slik at folk finner det rimelig og rasjonelt å opptre med
lojalitet og ansvar i forhold til dem. Graden av ansvarsfølelse i forhold
til ordninger og tjenester vi forvalter i fellesskap, avhenger av at de
innrettes og fungerer slik at enkeltmennesker kjenner eierskap til dem.
Mange har problemer med å følge med i tempoet i samfunnsutviklingen, og
med å finne fram i den enorme mengden informasjon de gis tilgang til.
Politiske beslutninger blir noe mange tilpasser seg i etterkant, uten å
bruke sine muligheter til å påvirke dem i forkant. Resultatet kan bli
avmakt, pessimisme og mindre tro på at det er mulig å være med på å styre
utviklingen. Risikoen er at demokratiets kjerne - det at alle er like mye
verdt og derfor har lik rett til å la sin stemme bli hørt, ikke blir
virkeliggjort fullt ut.
Vårt utgangspunktet er at den enkelte i størst mulig grad skal ha
innflytelse over avgjørelser som har betydning for ens egen livssituasjon.
Muligheten til påvirkning og innflytelse må starte der den enkelte er - i
nabolag, nærmiljø, klasserom og på arbeidsplasser. Barn og unge må trekkes
mer inn i beslutningsprosesser som angår dem. På den måten kan vi være med
på å skape politisk engasjement og aktiv samfunnsdeltagelse hos de unge.
Dersom mulighetene til å bli hørt og være med å bestemme er for få, blir
det lett å miste troen på at det går an å påvirke utviklingen nasjonalt og
globalt. Derfor er det alvorlig når vi mange steder opplever at
engasjementet og deltakelsen i lokaldemokratiet skranter.
Siden våre folkevalgte organer er bygget opp med utgangspunkt i partiene,
er dette en særlig utfordring for dem. Partiene har et ansvar for å sette i
gang debatt, trekke folk med og være et redskap for å kanalisere meninger
og deltakelse før beslutningene fattes. Derfor skal rådslag, brede debatter
og dialog være Arbeiderpartiets arbeidsmåte.
Et levende demokrati med folkelig engasjement og debatt forutsetter også
at vi evner å sette kritisk søkelys på hvordan det politiske liv og
valgordningen fungerer. Valgordningen må hele tiden være gjenstand for
debatt, med sikte på at den skal bidra til å skape maksimal deltakelse og
engasjement.
Informasjonsteknologi representerer både muligheter og farer for
demokratiet. Nye kommunikasjonsverktøy kan gi økt kunnskap og deltakelse,
og sette den enkelte bedre i stand til å velge i informasjonsflommen. Men
de kan også gi større forskjeller som en følge av at noen lærer å beherske
disse verktøyene, mens andre ikke gjør det. Den nye informasjonsteknologien
må tas i bruk for å øke folks påvirkningsmuligheter i politikken og overfor
forvaltningen. Resultatet vil i stor grad være avhengig av at politiske
beslutninger sikrer tilgjengelighet og opplæring i dataverktøyene.
Forskningen gir oss ny innsikt på stadig flere områder. Dette er innsikt
som vi i fellesskap forvalter på godt og ondt. Den medisinsk-tekniske
utviklingen gjør det mulig å reparere stadig flere skader og sykdommer.
Bioteknologien setter mennesket i stand til å påvirke grunnforutsetningene
for selve livet. Lidelser som for få år siden var dødelige, kan i dag
helbredes. Kunnskap om gener og arveanlegg gjør det mulig å drive
forebygging og behandling. Men de nye mulighetene stiller oss også overfor
vanskelige valg. Det gjelder for eksempel i tilfeller hvor det framkommer
informasjon om alvorlige skader ved fosteret tidlig i svangerskapet, og
hvor kvinnen må velge mellom abort og å bære fosteret fram.
Vår økte kunnskap gjør det nødvendig å trekke opp grenser for hva som er
etisk forsvarlig. Forskning og utvikling må være under demokratisk
kontroll. Respekten for menneskets likeverd og prinsippet om et solidarisk
samfunn må være utgangspunkt for hva vi som sosialdemokrater ønsker også på
dette området.
Offentlige tjenester må evne å nå velferdspolitiske mål om likestilling og
frihet. I dag er det for mange som opplever velferdsstaten som byråkratisk,
lite serviceinnstilt, upersonlig og vanskelige å finne fram i. Ekstra
alvorlig er dette fordi det særlig rammer de som stiller svakest. Det kan
være en arbeidsledig ungdom som verken sosialkontor, arbeidskontor eller
skolekontor ser seg i stand til å hjelpe. Det kan være rusmiddelmisbrukeren
som er motivert for behandling den ene uka, men ikke den neste, og som ikke
klarer å forholde seg til avtaler med sosialkontoret. Andre kommer til kort
overfor et utdanningssystem, et arbeidsliv og et samfunn som kanskje ikke i
tilstrekkelig grad lar den enkelte ta utgangspunkt i seg selv, sette sine
egne mål, og gis mulighet til å nå dem.
For å bevare fellesskapsløsningene må de offentlige tilbudene være
tilstrekkelige og av god kvalitet. Men like viktig - de må være mulige å
påvirke for den enkelte. Sosialdemokratiets tro på mennesket som skapende
gjør at vi ikke definerer valgfrihet som tilstrekkelig for medbestemmelse.
Den enkelte skal først og fremst ha rett til å påvirke utformingen av
velferdsordningene ut ifra sitt eget ståsted og sine behov. En slik åpenhet
og rett til medbestemmelse er ingen trussel mot fellesskapet, men en
forutsetning for å bevare det.
Vår økende private rikdom utfordrer fellesskapsordningene. I Norge har
stadig flere råd til å kjøpe en operasjon, en barnehageplass eller en
omsorgstjeneste i det private markedet - hvis det offentlige tilbudet ikke
er godt nok. Dette kan bidra til å fjerne en viktig bærebjelke i
velferdsstaten, nemlig at vi tar ansvar for hverandre på tvers av
samfunnslagene. Når alle benytter de samme helse- og omsorgstilbudene og
går i den samme skolen, øker også motivasjonen til å opprettholde
kvaliteten i tilbudene. Arbeiderpartiet sier derfor nei til privatisering
av viktige fellesskapsordninger.
Offentlig velferd og personlig ansvar er ikke motsetninger, men to sider
av samme sak. Den ene formen for fellesskap utelukker ikke den andre.
Felles ansvar for eldreomsorg, barnevern og skolefritidsordninger er med på
å trygge hverdagen for den enkelte, men dette skjer ikke på bekostning av
den innsatsen hver enkelt gjør som nabo, venn eller slektning. I tillegg
blomstrer ulike frivillige organisasjoner som gir hjelp og omsorg som aldri
før. De organiserer blant annet frivillighetssentraler, eldresentra og
besøkstjenester.
En del av forklaringen på negative utviklingstrekk i samfunnet kan være
manglende sosiale nettverk, og lite gjensidighet og kontakt med andre. Vi
ser at kriminaliteten øker, og det samme gjør rusmisbruk og psykiske
lidelser. Selvmord er en av de hyppigste dødsårsakene blant unge mennesker.
Mange opplever ensomhet og isolasjon. Et viktig mottrekk kan være å bygge
på de fellesskapene som finnes, og med utgangspunkt i disse følge opp de
som har problemer. Alle menneskelivets utfordringer lar seg ikke løse
gjennom politiske vedtak, velstand og velferd. Hvert enkelt menneske må ta
ansvar for seg selv og for andre.
Nabolag, boområder og skoler er fortsatt sentrum for felles aktiviteter.
Men aktiviteten endres og flyttes i takt med kvinners økte yrkesdeltakelse
og med at barn tilbringer mye av dagen i barnehager og
skolefritidsordninger. Til tross for at tid er et knapphetsgode for mange
barnefamilier, deltar svært mange barn og voksne i en rekke aktiviteter på
fritida. Det oppstår stadig nye fellesskap og kommunikasjonsformer i
organisasjonsliv, trim, idrett og kulturaktiviteter. Mye sosial aktivitet
er knyttet til det å være ansatt på samme arbeidsplass.
Eldresentra, fritidsklubber og skolefritidsordninger med ulike
kulturaktiviteter gir anledning til utfoldelse og fellesskap med andre.
Slike møteplasser er viktige for kontakt og ansvar mennesker imellom.
Utfordringen må være å nå fram til de som faller utenfor de sosiale
nettverkene, fordi de mangler familierelasjoner, arbeidsmiljø eller
aktiviteter å dele med andre.
Den enkeltes mulighet til å engasjere seg henger sammen med maktforholdene
i samfunnet. De har på mange måter endret seg i de senere tiårene, og vi
vil derfor ta initiativ til en ny maktutredning. Den bør ta utgangspunkt i
hvordan det enkelte menneske har mulighet til å påvirke sine livsvilkår, og
hvordan det norske samfunnet preges av nærkontakt med sterke
internasjonale, teknologiske og økologiske drivkrefter. Den må også ta opp
spørsmålet om fordeling, rettferdighet og solidaritet, og hvordan nye
samfunnsmønstre kan bære i seg kimer til nye sosiale skiller.
Videre må en ny maktutredning belyse profesjonenes rolle, og de
maktstrukturer og strategier som de forskjellige profesjonene
representerer. Den bør også drøfte spørsmål som betingelsene for et aktivt
lokaldemokrati, de frivillige organisasjonenes rolle og muligheter,
kommunenes dominerende plass i offentlig sektor, utviklingen av
informasjonsteknologi, internasjonaliseringen av hele samfunnet,
massemedienes makt og evne til å sette dagsorden, endringene i
familiemønsteret, arbeidet for kvinnenes likestilling, samt
spesialiseringen på arbeidsplassene og den økende betydningen av
ferdigheter og kunnskap.
---------------------------------------------------------------------------
Globalt fellesskap
[Image] Internasjonalt demokrati [Image] Globalt og lokalt
[Image] Fred og sikkerhet miljøansvar
[Image] Utjaming av forskjeller i [Image] Bærekraftig energisystem
verden [Image] En grønnere
[Image] Solidatitet med verdens samferdselssektor
flyktninger [Image] Resirkulering og gjenbruk
[Image] Integrering av minoriteter
Nasjoner, organisasjoner eller
enkeltpersoner kan ikke alene
løse vår tids store [Image]
utfordringer. Hvert land og
hvert menneske oppnår mer ved å " De forente nasjoner
inngå forpliktende samarbeid må danne utgangspunkt
med andre, framfor kun å for en internasjonal
forfølge sine egeninteresser. samråderett.
Alle tjener på at landene FN må i viktige
sammen tar ansvar og utvikler spørsmål om fred,
demokratiske spilleregler for miljø og fordelig ha
hvordan beslutninger kan fattes mulighet til å fatte
i fellesskap. Det gjelder bindende vedtak som
særlig for mindre land som skal gjelde for alle
Norge. Forpliktende nasjoner.
internasjonalt samarbeid Verdensorganisasjonen
innebærer også at land kan bør organiseres slik
måtte gå med på beslutninger at dette blir mulig,
som isolert ikke tjener deres og styrkes økonomisk.
særinteresser, men som er til "
det beste for verdenssamfunnet
som helhet.FN må danne
utgangspunkt for en slik
internasjonal samråderett. FN
må i viktige spørsmål om fred,
miljø og fordeling ha mulighet
til å fatte bindende vedtak som
skal gjelde for alle nasjoner.
Verdensorganisasjonen bør
organiseres slik at dette blir
mulig, og styrkes økonomisk.
Dette kan skje ved former for
internasjonale avgifter på
valutatransaksjoner og på
drivstoff innen luftfarten, men
det enkelte land må også ta et
større ansvar for å gi FN
mulighet til å fungere.
Samråderett behøves ikke bare globalt, men også nasjonalt og lokalt. Hver
enkelt nasjon, hvert enkelt lokalsamfunn og hvert enkelt menneske må ta
ansvar. Vi vil omsette visjonene om rettferdig fordeling og økologisk
balanse i konkrete arbeidsmål og tiltak, både nasjonalt og lokalt.
Det sosialdemokratiske verdigrunnlaget gjelder på tvers av alle
landegrenser. Vårt utgangspunkt er det enkelte individs menneskerettigheter
og alles krav på å få disse beskyttet. Norge har som ett av verdens rikeste
land et særlig ansvar for å bidra til utjamning av forskjeller i verden. Vi
vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene gjennom økt
bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati. Mennesker som
tvinges på flukt fra sine hjem, må få beskyttelse både i nærområdene og i
land som ligger lenger borte. De som får opphold hos oss, skal følges opp
og gis likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet.
Hensynet til miljøet legger rammebetingelser for vår virksomhet på samme
måte som hensynet til økonomien gjør det. Utgangspunktet må være at alt
levende har ett økologisk rom på deling. Utvikling av teknologi og nye
arbeidsformer kan øke de samlede ressursene. Likevel er det behov for
endringer som sikrer at landene forvalter de fornybare ressursene på en
bærekraftig måte.
Bærekraftig utvikling innebærer at produksjonen og forbruket må legges om i
den rike delen av verden, slik at det blir mulig å løfte de som har minst.
Her hjemme vil omleggingen særlig måtte omfatte energi- og
samferdselssektoren. Velferdsøkning i framtidas Norge kan ikke bygge på at
vi skal bruke stadig mer energi og produsere mer avfall. I stedet må vi
sette inn tiltak for å begrense energiforbruket og øke gjenvinning og
gjenbruk.
Internasjonalt demokrati
[Image] Nordisk samarbeid [Image] Det organiserte globlae
[Image] Samarbeid i Nordens samarbeidet
nærområder [Image] FN som fredskaper
[Image] Utvikling av et alleuropeisk [Image] Forsvar av
samarbeid menneskerettighetene
[Image] Norges plass i det [Image] Globale økonomiske
europeiske samarbeidet spilleregler
[Image] Samarbeidet med Russland
Arbeiderpartiet vil bygge en bedre organisert verden der hvert enkelt
menneske er sikret grunnleggende rettigheter og der landene samarbeider om
å løse felles problemer.
Det bør skapes en global demokratisk rettsorden der alle land, enten de er
små eller store, fattige eller rike, har felles rettigheter og plikter
overfor hverandre. Alternativet er et internasjonalt samfunn preget av kaos
eller av den sterkestes rett. Norge skal aktivt arbeide for utbygging av et
nettverk av forpliktende samarbeid i våre nærområder og i brede
internasjonale sammenhenger.
Nordisk samarbeid
Det mangesidige kulturelle og politiske samarbeidet mellom de nordiske land
skal styrkes og utvides på flere områder. Vi vil videreutvikle det nordiske
energimarkedet med felles gjennomføring av internasjonale miljøavtaler,
satsing på fornybare energikilder og mer miljøvennlig energibruk. De
nordiske land kan bindes sterkere sammen ved etablering av felles
elektroniske nettverk, blant annet mellom universiteter, høyskoler og
bibliotek. Vår nordiske forankring er et sentralt utgangspunkt for økt
innflytelse i internasjonalt samarbeid. Som følge av at Finland, Sverige og
Danmark nå er med i EU, har spørsmål knyttet til det europeiske
samarbeidet fått en mer fremtredende plass i den nordiske kontakten. Slik
sett er samarbeidet i Norden også en viktig kanal for indirekte norsk
innflytelse på beslutningsprosesser i Europa. Det er betydningsfullt at det
nordiske verdifellesskapet utnyttes i internasjonalt samarbeid, og at
samspillet i Norden også kan innrettes mot dette.
Samarbeid i Nordens nærområder
I Barentsregionen og ╪stersjøregionen ligger det store
utviklingsmuligheter, som tidligere ble hindret av den kalde krigens skille
mellom øst og vest. Norge skal sammen med andre nordiske og europeiske land
fortsette å bygge ut samarbeidet med våre østlige nærområder. Vi kan bruke
Barentssamarbeidet til å skape nettverk og stimulere til bredere kontakt
mellom de nordiske land og det russiske samfunn i nord. Dette samarbeidet
vil omfatte tiltak for å motvirke og redusere militær spenning, minske og
fjerne trusler mot miljøet, gjennomføre nærings- og kulturpolitiske tiltak,
fremme handel og økonomiske forbindelser, samt utvikle bedre
samarbeidsvilkår og kulturutøvelse for urbefolkningen i regionen. Norge har
en grunnleggende interesse av å trekke Russland inn i et mest mulig
omfattende og forpliktende flersidig samspill. Dette handler om sikkerhets-
og fredspolitikk i vid forstand. Også Norges deltakelse i det nye
╪stersjøsamarbeidet må ses i et slikt perspektiv.
Utvikling av et alleuropeisk samarbeid
Arbeiderpartiets grunnleggende mål i europapolitikken er å etablere
samarbeidsordninger som omfatter hele Europa. Nå som de gamle blokkgrensene
er borte, øker mulighetene for et mer forpliktende samarbeid som kan skape
grunnlag for varig fred, bedre miljø og full sysselsetting. En rekke
østeuropeiske land søker seg nå mot Europaunionen og det vestlige
forsvarssamarbeidet. Vi vil at EU og NATO skal utvikles til alleuropeiske
samarbeidsorganer, der alle europeiske land enten er medlemmer eller har en
tilknytning gjennom nære samarbeidsordninger. Nettverket av strukturer som
EU, NATO, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa
(OSSE) og Partnerskap for fred bidrar til å knytte landene tettere sammen,
slik at Europas framtid kan bygges i et klima av samarbeid istedenfor
rivalisering og konfrontasjon.
Samarbeidet med Russland
Vi kan ikke skape sikkerhet og stabilitet i vår verdensdel uten et godt
samarbeid med Russland. Vi er ikke tjent med at vårt naboland isolerer seg
og vender seg bort fra Europa. Særlig for Norge, som eneste NATO-medlem med
grense til Russland, er det viktig å bidra til at landets forhold til
Europa og den vestlige forsvarsalliansen kan preges av tillit og samarbeid,
ikke av konflikt og opprusting. Vi må bygge trygghet, miljøsikkerhet og
bærekraftig utvikling sammen med Russland. Derfor er landets deltakelse i
Partnerskap for fred særlig viktig sett med norske øyne. De tillitsskapende
tiltakene bør bygges videre ut, slik at trusselbildet kan reduseres
ytterligere på begge sider. Norge skal gå inn for gode tosidige
forbindelser og styrke det praktiske samarbeidet om handel, sjøfart,
miljøtiltak og forvaltning av naturressurser. Handlingsprogrammet for
╪st-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og
Polen, skal utvikles videre med vekt på demokratibyggende tiltak,
næringssamarbeid og innsats for å bedre miljøet.
Det organiserte globale samarbeidet
De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. Vi
mener det er behov for å reformere samarbeidet i FN, slik at organisasjonen
kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale
utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig og
skape fred, sikre det globale miljøet, jevne ut økonomiske skiller og
fremme menneskerettighetene. Målet er at verdens nasjoner gjennom FN skal
ha mulighet til å fatte bindende felles vedtak i de grunnleggende spørsmål
som verdens folk bare kan løse sammen. Dersom organisasjonen skal styrke
sin posisjon, må beslutningsorganene være sammensatt på en måte som
gjenspeiler dagens verden. Flere land bør få fast plass i Sikkerhetsrådet,
blant annet representanter for utviklingslandene, slik at rådet blir mer
representativt og kan få en sterkere posisjon. Det bør foretas jevnlige
gjennomganger av resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og
organisasjoner. Norge kan påskynde dette ved å vektlegge evne og vilje til
effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtten til de ulike
FN-tiltak fordeles.
FN som fredsskaper
Da den kalde krigen var avsluttet, fikk FN nye muligheter til å spille den
aktive og samlende rollen i fredens tjeneste som organisasjonen opprinnelig
var tiltenkt. Omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner er økt betydelig,
og det er også gjennomført operasjoner av mer fredsopprettende karakter.
Dette er en nødvendig utvikling, som må balanseres slik at man beholder FN
som et upartisk felles instrument for fred. Vi støtter arbeidet med at det
skal være mulig for De forente nasjoner å reagere raskt når krise og krig
truer. Organisasjonen må ha mandat til å sette i verk slike operasjoner på
vegne av verdenssamfunnet. Det vil gjøre den bedre i stand til effektivt å
gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der
aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse stridigheter raskt
kan føre til voldelige konflikter.
Forsvar av menneskerettighetene
Hvert menneske har sine grunnleggende, universelle menneskerettigheter
uavhengig av hvilket land det bor i. Dessverre brytes disse på det groveste
i mange land. Vi har alle et ansvar for å forsvare menneskerettighetene
uansett hvor de krenkes. De bør utvikles til et sett forpliktende globale
etiske regler, slik en bredt sammensatt FN-kommisjon har foreslått.
Krenkelse av menneskerettighetene rammer i store deler av verden i særlig
grad kvinner. Norge bør legge spesiell vekt på å motarbeide
kvinnediskriminering på alle områder. Religion kan ikke være noen
unnskyldning for å krenke menneskerettighetene. Arbeiderpartiet vil at
Norge skal reise menneskerettspørsmål i alle kontakter med myndighetene i
land der rettighetene krenkes. I tilfeller der det skjer spesielt grove
brudd på menneskerettighetene, må Norge arbeide for effektive
internasjonale sanksjoner. I enkelte situasjoner vil også direkte
intervensjoner fra verdenssamfunnet gjennom FN være aktuelt for å hindre
alvorlige overgrep mot folkegrupper. Tiltakene må ha bred internasjonal
oppslutning for å kunne gjennomføres og få tilstrekkelig effekt. I
innsatsen mot barnearbeid og for faglige rettigheter vil vi legge stor vekt
på å føre videre en god internasjonal dialog med arbeidslivets parter
gjennom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og Verdens
handelsorganisasjon. Norge har et særlig ansvar for å rette søkelys mot
brudd på menneskerettighetene i land vi er allierte med. Sammenkobling av
handel og menneskerettigheter er et svært komplisert felt, hvor det ikke
finnes noen entydige og lettvinte løsninger. Handel kan bidra til større
åpenhet, og en slik åpenhet kan igjen gjøre arbeidet for økt respekt for
menneskerettigheter lettere. Det vil imidlertid være tilfeller hvor regimet
er av en så undertrykkende karakte r, at dialog ikke nytter. I slike
tilfeller bør Norge arbeide for internasjonalt press på regimet, og vurdere
eventuelle sanksjoner. Det må i hvert tilfelle gjøres nøye vurderinger av
situasjonen. I disse avveiningene bør det veie tungt hvilke holdninger til
handel og utenlandske investeringer som opposisjonen i det aktuelle landet
har.
Globale økonomiske spilleregler
Vi lever i en globalisert økonomi med svake internasjonale
styringsmekanismer. Arbeiderpartiet går derfor inn for en sterk Verdens
handelsorganisasjon med forpliktende samarbeid om handelspolitiske spørsmål
i bred forstand. Vi støtter forslaget om et økonomisk sikkerhetsråd som kan
trekke opp hovedretningslinjer for den globale økonomien, og se denne i
sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for
grunnleggende menneskerettigheter. Det økonomiske sikkerhetsrådet må
samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med arbeidet til
Verdens handelsorganisasjon, og sørge for at det etableres politisk styring
og lederskap i globale økonomiske spørsmål. For å motvirke ødeleggende
valutaspekulasjoner, går vi inn for at det i internasjonal sammenheng
gjennomføres en utredning av spørsmålet om skattlegging av
valutatransaksjoner. En slik skatt må innrettes slik at den motvirker
kortsiktige og destabiliserende kapitalbevegelser. Skatten bør i mindre
grad ramme handel mellom land og langsiktige investeringer. Inntektene av
en eventuell skatt på valutatransaksjoner kan være et bidrag til
finansiering av globalt samarbeid, blant annet gjennom FN-systemet.
Fred og sikkerhet
[Image] Alleuropeisk sikkerhet og [Image] Atomnedrustning
samarbeid [Image] Et troverdig forsvar
[Image] NATO - hjørestein i
sikkerhetspolitikken
[Image] Konvensjonell nedrustning
Arbeiderpartiet vil bygge økt regional og global sikkerhet ved å trygge de
eksisterende nedrustningsavtaler og gå inn for nye samarbeidsmodeller
bygget på et utvidet sikkerhetsbegrep.
Samtidig som mulighetene for fredsbygging har økt, gjenstår det å løse
store internasjonale utfordringer som forbud mot antipersonell-miner,
avtaler om lagring av radioaktivt avfall, og fullstendig, universell stans
i prøvesprengninger med atomvåpen. Etterhvert som globale avtaler og
regionale sikkerhetspolitiske nettverk utvikles, bør det bli mulig
gjensidig å redusere landenes samlede bruk av ressurser til våpen og
opprusting.
Alleuropeisk sikkerhet og samarbeid
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) utgjør et viktig
ledd i det alleuropeiske sikkerhetssamarbeidet. De politiske konsultasjoner
i OSSE omfatter alle vesentlige spørsmål av betydning for sikkerheten i vår
verdensdel. Vi vil bidra til å utvikle en helhetlig sikkerhetsmodell for
det 21. århundre bygd på et utvidet sikkerhetsbegrep. Den bør omfatte
spørsmål som bygging av økonomisk og sosial sikkerhet, arbeid mot etniske
konflikter og aggressiv nasjonalisme, innsats for menneskerettigheter og
demokratiutvikling, forebygging av miljøkatastrofer og systemer for tidlig
varsling av potensielle konflikter. Hensikten vil være å gjøre Europa til
et felles område for sikkerhet, stabilitet og samarbeid, der ingen stat
skal ha rett til å styrke sin egen sikkerhet på bekostning av andre
medlemstater. Den nye sikkerhetsmodellen skal ikke erstatte etablerte
sikkerhetsstrukturer, men bygge på eksisterende organisasjoner og
institusjoner.
NATO - hjørnestein i sikkerhetspolitikken
Medlemskapet i NATO skal fortsatt være hjørnesteinen i arbeidet for Norges
sikkerhet. Etter at den kalde krigen ble avsluttet, har NATO demonstrert at
organisasjonen er i stand til å tilpasse seg den nye situasjonen. Den
vestlige forsvarsalliansen har stadig en viktig rolle å spille fordi den
har vist evne til å ta på seg nye oppgaver, og fordi det fortsatt er
nødvendig å gi medlemslandene en sikkerhetsgaranti. Alliansen skal ikke
true noen, men gjøre det klart at medlemmene vil stå sammen dersom friheten
og demokratiet blir angrepet. Den nye tids trusler mot europeisk sikkerhet
og stabilitet kommer i første rekke fra aggressiv nasjonalisme og etniske
konflikter. Det er viktig at NATO også engasjerer seg i forhold til denne
type konflikter. En rekke øst-europeiske land ønsker medlemskap i
NATO-alliansen. Disse landene må fritt kunne søke sin sikkerhetspolitiske
forankring, slik Norge og andre vest-europeiske land har kunnet. Vårt mål
er at de nye demokratiene skal få tilgang til hva vi har oppnådd -
sikkerhet, stabilitet, demokrati og velferd. Formålet med en utvidelse av
NATO må være å øke tryggheten for alle i Europa. En NATO-utvidelse skal
ikke være rettet mot Russland, men foregå i respekt for landets nasjonale
interesser. Det skal ikke gå skarpe skiller mellom de utenfor og de
innenfor alliansen. En utvidelse må skje parallelt med at NATO bygger ut
gode og tillitsskapende samarbeidsordninger med de øvrige land. Den
vestlige forsvarsalliansen har derfor invitert Russland, landene i Sentral-
og ╪st-Europa, samt Finland og Sverige, til nærmere forsvars- og
sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom avtaler om Partnerskap for fred.
Avtalene skal fungere som forberedelse for land som ønsker medlemskap i
NATO, og som et permanent tilbud for land som ikke ser NATO-medlemskap som
aktuelt. Det er opp til hvert en kelt partnerland å bestemme bredden og
intensiteten i dette samarbeidet, som omfatter alt fra dialog og
konsultasjoner til felles stabs- og feltøvelser. Partnerskap for fred har
allerede bygget bro over tidligere konfliktlinjer og redusert forskjellene
mellom land som er medlemmer av, og land som står utenfor NATO. Ordningen
skal styrkes og bygges videre ut, slik at alle europeiske stater kan finne
sin plass i et bredt forsvarspolitisk nettverk.
Konvensjonell nedrustning
CFE-avtalen om tak for konvensjonelle våpen står sentralt i OSSEs og
Europas nye sikkerhetsarkitektur. Den medfører styrkebalanse på et lavere
nivå, og gir en gjensidig reduksjon i evnen til å iverksette
overraskelsesangrep og offensive operasjoner. Like viktig er den åpenhet,
informasjon, inspeksjon og tillitsbygging som avtalen innebærer. Ut ifra
disse positive erfaringene skal OSSEs Forum for sikkerhetssamarbeid utvikle
et rammeverk for framtidig rustningskontroll. Det vil gi grunnlag for en ny
generasjon nedrustningsavtaler, som må bli en viktig del av
sikkerhetsmodellen for det 21. århundre. Samarbeidet i OSSE er definert som
en regional ordning under FN-pakten. Det er viktig at FN tar initiativ til
å etablere lignende ordninger i de øvrige verdensdeler. På globalt plan må
det gjennomføres et forbud mot bruk, produksjon, lagring og salg av
antipersonellminer, som påfører sivilbefolkningen store farer og lidelser
også etter at en krig er avsluttet. Avtalen om totalforbud mot kjemiske
våpen må følges opp med tiltak overfor land som ikke ratifiserer den, slik
at den kan bli effektiv. FNs register for konvensjonelle våpen bør styrkes
ved at alle land forplikter seg til å melde fra om produksjon og salg av
våpen. Til grunn for Norges egen våpeneksport skal fortsatt ligge at vi
ikke vil selge våpen eller ammunisjon til land i områder hvor det er krig
eller krig truer, eller hvor det er borgerkrig.
Atomnedrustning
Arbeiderpartiet ønsker et verdensomspennende forbud mot atomvåpen. På veien
dit kan det gjennomføres en rekke tiltak som reduserer faren for ulykker
eller bruk av slike våpensystemer. De inngåtte avtalene om atomnedrustning
må ratifiseres og realiseres fullt ut, samtidig som nedrustningen drives
videre for både strategiske og taktiske atomvåpen. Kontrollen knyttet til
ikke-spredningsavtalen, som nå har fått ubegrenset varighet, bør bli mer
omfattende. Nye atomprøvesprengninger er ikke akseptabelt. Verdenssamfunnet
må kreve at alle kjernevåpenmaktene, samt land som er på terskelen til å
utvikle atomvåpen, snarest slutter seg til en fullstendig, universell
prøvestansavtale. I flere regioner bør det etableres atomvåpenfrie soner,
blant annet i det nordiske området. Atomvåpenmaktene må gi klarere
garantier om å avstå fra bruk eller trussel om bruk av kjernefysiske våpen
mot ikke-atomvåpenmakter. Videre må Norge arbeide for at atommaktene avgir
en uforbeholden forsikring om ikke å ville bruke eller true med atomvåpen,
og for at en forhandler seg frem til en traktat om trinnvis fjerning av
alle atomvåpen innenfor faste tidsrammer, med tilhørende bestemmelser om
effektiv verifikasjon og håndheving. Når kjernevåpensystemer skal nedbygges
og fjernes, er det nødvendig å skape et internasjonalt samspill om en
miljømessig forsvarlig håndtering av det radioaktive materialet. I
Nordvest-Russland utgjør atomvåpen som skal ødelegges, kjernekraftverk med
høyrisiko-reaktorer og radioaktivt avfall fra andre kilder en alvorlig
sikkerhetsrisiko. Det er Russlands eget ansvar å rydde opp, men landet
trenger internasjonal bistand og kompetanse for å utvikle gode nok
lagringssystemer. Her må Norge bidra og være pådriver for å mobilisere
politisk støtte og økonomiske ressurser til en felles internasjonal
oppryddingsprosess.
Et troverdig forsvar
Den kalde krigens blokksystem og trusselbilde er oppløst. Norge står ikke
overfor noen åpenbar militær trussel. Forsvaret skal likevel være en viktig
del av vår nasjonale forsikring i en verden hvor utviklingen fortsatt er
uforutsigbar. Norges selvpålagte forpliktelser i forhold til
basepolitikken, atomvåpen og øvelser skal videreføres innenfor rammen av
Partnerskap for fred-samarbeidet. Det er et mål å få ned samfunnets bruk av
ressurser til rene forsvarsformål, forutsatt at den internasjonale
situasjonen tillater det. Vårt forsvar er uansett inne i den største
omstilling siden andre verdenskrig, og det er i denne forbindelse behov for
investeringer. Disse må det finnes plass til gjennom effektivisering av
driften. Målet med omstillingen er å etablere et mindre, men mer mobilt og
funksjonsdyktig forsvar. Moderniseringen skal blant annet sikte mot at
norske styrker må kunne ta sin del av et felles internasjonalt ansvar for å
bevare eller gjenopprette fred i områder med krig eller der krig truer.
Forsvaret skal fortsatt baseres på alminnelig verneplikt, og de
vernepliktige skal få en utdanning som setter dem i stand til å gjøre en
innsats hvis det blir nødvendig. Også Sivilforsvaret har behov for
tilpasning til nye behov. En forutsetning for å lykkes i den viktige
omstillingsprosessen, er at det gode samarbeidet mellom Forsvaret og
personellets organisasjoner videreføres. Siviltjenesten skal utvikles slik
at tjenesten til de sivile tjenestepliktige blir mer direkte
vernerelevant.
Utjamning av forskjeller i verden
[Image] Solidaritet gjennom bistand [Image] Nødhjelp og frivillige
[Image] Gjeldslettelser organisasjoner
[Image] En mer rettferdig [Image] Kvinner og barn
verdenshandel [Image] Næringsrettet bistand
[Image] Fred og demokrati [Image] Resultatsikring
Arbeiderpartiet vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene
gjennom økt bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati.
Det trengs en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe
mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og rammes av sult og nød,
epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter. Norge bør være et
foregangsland for internasjonal solidaritet, og utviklingshjelpen skal
trappes gradvis opp i årene som kommer.
Solidaritet gjennom bistand
Norge har som høyinntektsland en særlig plikt til å yte bistand til
utvikling og bedring av levekårene i fattige land. I takt med mulighetene
til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden
gradvis trappes opp til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten etter de nye
internasjonale prinsipper for å beregne denne. Den økte innstatsen skal
konsentreres om å forbygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader
miljøet og skaper fattigdom, sult og nød. Det skal ligge til grunn for valg
av samarbeidsland at de vil føre en utviklingsorientert og fordelingsmessig
rettferdig politikk, og at de respekterer grunnleggende menneskerettigheter
og internasjonale avtaleverk. Bistanden skal være hjelp til selvhjelp. Den
må støtte opp under mottakerlandenes egen strategi og vilje til å bygge på
egne ressurser, så bistandsavhengigheten kan forebygges. Mottakerlandene
skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett,
et godt utdanningssystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling
og økt verdiskapning. Ett av kriteriene for bistand bør være at
mottakerlandet ikke satser uforholdsmessig store ressurser på militære
styrker. Når det gjelder bruken av de norske bistandsmidlene som
kanaliseres gjennom FN-systemet, skal Norge legge vekt på de samme hensyn
og prioriteringer som i vår bilaterale bistand.
Gjeldslettelser
For en del av de fattige landene representerer utenlandsgjelden en av de
største byrdene. En løsning på gjeldsproblemet er nødvendig for at de skal
komme seg ut av den verste fattigdommen og starte utviklingsprosessen.
Derfor trengs nye tiltak for å redusere gjelden, og Norge må være en
pådriver i dette arbeidet. Det må legges opp på en slik måte at det ikke
virker urettferdig overfor land som har klart å overholde sine
forpliktelser. Tiltakene for reduksjon eller sletting av gjeld bør
samordnes med andre land, og knyttes til forpliktelser om å skape en bedre
sosial og økonomisk utvikling for å unngå ny gjeldskrise. Ensidige
lettelser fra Norges side vil først og fremst tjene de øvrige
kreditorlandene, og dessuten føre til at Norge mister påvirkningsmuligheter
i internasjonale organer der gjeldslettelser forhandles. Det internasjonale
utviklingsfondet og Verdensbanken må utarbeide samlede og helhetlige
løsninger for land som ikke har muligheter for å håndtere sin
gjeldssituasjon. For de fattigste og mest gjeldstyngede landene vil vi
arbeide for størst mulig reduksjon i gjelden gjennom den såkalte
½Paris-klubben╗, som er en uformell sammenslutning av kreditorland i OECD.
I enkelte tilfeller kan likevel ensidig gjeldslette til prioriterte land
vurderes. Det vil også være aktuelt å delta i et internasjonalt samspill
med private banker om enkeltstående gjenkjøp av gjeld til sterkt redusert
pris, for deretter å slette denne.
En mer rettferdig verdenshandel
Mange fattige land trenger bedre adgang til høyinntektslandenes markeder
for å kunne øke sin eksport og sine egne inntekter. Forhandlingene i
Verdens handelsorganisasjon må ha som mål at de fattigste landene skal få
bedre markedsadgang på alle områder hvor de kan gjøre seg gjeldende, som
innen landbruk- og tekstilsektoren. Norge skal i større grad bidra direkte
til dette ved utvidelser av preferanseordningene for deler av importen fra
disse landene. En del av den næringsrettede bistanden må brukes til å bygge
opp handelskompetanse og eksportapparat, slik at utviklingslandene blir
bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene som er gitt i det
internasjonale handelsregelverket. Dette skal omfatte forhold som
produktutvikling og markedsføring, merking og opprinnelsesregler,
næringsmiddelkontroll og veterinære bestemmelser, samt andre tiltak som kan
gjøre varene anerkjente og konkurransedyktige og skape tillit i markedet.
Samtidig som vi vil arbeide for en mer åpen verdenshandel, vil vi sikre
grunnleggende sosiale standarder for arbeidstakerne gjennom de
internasjonale handelsavtalene. Dette gjelder særlig barnearbeid som er
brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og som skyldes både fattigdom
og politisk aksept for slik virksomhet i enkelte land. Barnearbeid må
aktivt motarbeides gjennom den internasjonale handelspolitikken, gjennom
politisk dialog og bistand, gjennom støtte til skoleformål, samt økonomisk
bistand til familiene.
Fred og demokrati
Væpnede konflikter og opprustning står i veien for bedring av levekårene i
mange fattige land. Fredsavtaler og nasjonal forsoning er ofte en
forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Norge har deltatt i
fredsbyggende arbeid i flere hardt rammede områder, og høstet positive
erfaringer som tilsier at dette bør være et vesentlig innslag i
bistandsinnsatsen. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer igang, er
det av stor betydning å kunne sette inn bistandsmidler for å støtte opp om
en gunstig utvikling. ┼rsakene til konfliktene kan best fjernes dersom sult
og fattigdom bekjempes effektivt, og de sosiale og økonomiske levekårene
bedres. Samtidig må demokratiske prosesser med frie valg,
partiorganisasjoner, folkevalgte organer, offentlig administrasjon og
ytringsfrihet bygges opp for at situasjonen skal kunne stabiliseres. En
rekke land og regioner Norge samarbeider med - som Guatemala, Midt-østen,
Afrikas horn, Kambodsja, Bosnia og Sør-Afrika - befinner seg på ulike
stadier i denne prosessen. I andre krigs- og konfliktherjede områder er
forsoningen knapt nok kommet i gang, og det internasjonale samfunnet bør i
større grad ta medansvar for at stridighetene kan skrinlegges og
menneskerettighetene forsvares. Dette innebærer at vi også i framtida må
sette inn betydelige deler av våre bistandsmidler i fattige land som
befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging.
Nødhjelp og frivillige organisasjoner
I akutte sult- og nødsituasjoner må vi hurtig kunne iverksette
nødhjelpstiltak. Frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd
Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp har godt utbygde internasjonale
nettverk og administrative apparater som gjør at de kan spille en viktig
rolle i denne sammenheng. Arbeidet med å skape et mer effektivt
beredskapssystem skal prioriteres, og den norske modellen med frivillige
organisasjoner som hovedaktører i nødhjelpen må føres videre. Den bidrar
til deltakelse og oppslutning i befolkningen om hjelpearbeidet, og gjør det
lettere å bygge opp egne lokale frivillige organisasjoner i de nødrammede
landene. Den andre hovedkanalen for humanitær kriseinnsats er FN-systemet.
Det må utvikle sin evne til effektivt å forebygge nødsituasjoner ved
mekling og aktiv konfliktløsing, forebygging av flom- og tørkekatastrofer,
innsats mot ørkenspredning, tiltak mot epidemier, sikring av vannkilder,
etc. I en del av de mest utsatte fattige landene holder ikke
matvareproduksjonen tritt med befolkningsøkningen. Her bør Norge særlig
påvirke FN til å øke den sult- og nødsforebyggende innsatsen gjennom sitt
matvareprogram og sin organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).
Kvinner og barn
Vekst og utvikling i de fattigste delene av verden kan ikke skje uten at
kvinner gis demokratiske rettigheter, mulighet til å bestemme over eget
liv, og anledning til å bruke sine evner og ressurser. Dette bør følges
direkte opp ved å øke andelen kvinnerettede prosjekter i vårt
bistandsarbeid. Det er god samfunnsøkonomi å investere i kvinners helse og
muligheter. Kampen mot overgrep og diskriminering av jentebarn og voksne
kvinner må intensiveres. Voldtekt og vold mot kvinner og barn som
krigsstrategi må bekjempes med alle midler. Det trengs tiltak for sterkere
beskyttelse av kvinner og barn i krigs- og fluktsituasjoner, og bruk av
humanitære FN-intervensjoner og internasjonale domstoler må vurderes i lys
av dette. Rundt halvparten av FNs medlemsland har ikke sluttet seg fullt ut
til konvensjonen om å avskaffe alle former for kvinnediskriminering. Blant
nærmere en milliard mennesker i utviklingslandene som er analfabeter, er
det dobbelt så mange kvinner som menn. At kvinner i noen land ikke har rett
til å eie jord, er også et stort hinder for en bærekraftig utvikling.
Forskjellen mellom kjønnene øker jo høyere opp man kommer i
utdanningssystemet. Handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse legger stor
vekt på betydningen av utdanning for å heve levekårene. Denne oppgaven bør
få høy prioritet i alle deler av hjelpearbeidet. Samtidig er bedre
primærhelsetjenester i de fattigste landene avgjørende for å bekjempe
mødredødelighet og dødsfall blant mindre barn på grunn av diare og
uttørring. Oppbygging av primærhelsetjeneste gjør det også mulig å spre
kunnskap og informasjon om familieplanlegging og starte
vaksinasjonsprogrammer mot utbredte sykdommer som polio, tuberkulose og
difteri. Norge må påvirke til effektivisering av arbeidet til Verdens
helseorga nisasjon (WHO) på disse områdene og styrke helseinnsatsen i våre
egne bilaterale hjelpeprogrammer
Næringsrettet bistand
Det er ikke mulig å fjerne fattigdom og nød i utviklingslandene uten at
verdiskapingen deres økes. Den må være bærekraftig og
fattigdomsreduserende, og bygge på at mer av råstoffene kan foredles av de
fattige landene selv. I mange tilfeller forutsetter det gunstig
finansiering og støtte til offentlige og private næringsutviklere.
Hovedkilder til dette skal være Det internasjonale utviklingsfondet og de
regionale utviklingsbankene for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Lån til
investeringer i energiforsyning, infrastruktur og andre formål som er
avgjørende for næringsutvikling i lavinntektsland, bør holdes rentefrie og
ha en lang periode med avdragsfrihet. I Verdensbankgruppen vil vi gå inn
for at innsatsen overfor mottakerlandene skal utformes slik at det ikke
presses fram tilpasninger som gir uheldige sosiale virkninger. Norge skal
følge opp sine forpliktelser når det gjelder påfylling av
Verdensbankgruppens utviklingsfonds og andre tiltak innenfor multilateral
bistand. Vi vil arbeide for å demokratisere Verdensbanken, slik at
utviklingslandene sikres større innflytelse. Samtidig bør støtte til
næringsutvikling og jobbskaping være en viktig del av vår bilaterale hjelp.
Dette kan dreie seg om nødvendig parallellfinansiering av prosjekter som
får lån fra Verdensbanksystemet, eller direkte investeringsstøtte når det
trengs risikoavlastning for at bedrifter skal kunne engasjere seg.
Næringslivsordningene skal brukes til å fremme varig bedriftssamarbeid og
bedriftsetableringer som øker kompetansen og konkurranseevnen til
mottakeren. Den direkte næringsbistanden skal ikke utvikle seg til å bli
permanent støtte, og konsentreres om felter der Norge har særlig kompetanse
og teknologi å tilføre.
Resultatsikring
For å hjelpe flest mulig er det viktig å forbedre ressursbruken i
bistandsarbeidet. Vi vil legge større vekt på kritisk rapportering og
vurdering av kostnadseffektiviteten i alle tiltak. Dette må skje i nært
samarbeid med mottakerlandene, slik at deres egen evne til å forvalte
offentlige ressurser kan forbedres. Det blir dermed et viktig formål for
bistanden å bidra til å bygge opp effektive statlige forvaltninger med
ryddig økonomistyring og gode planleggings- og kontrollsystemer. Uten dette
kan det vise seg at mottakerlandenes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg
større bidrag og overføringer blir svært begrenset. Hjelpen må legges opp
med utgangspunkt i mottakerlandenes kapasitet og muligheter for selv å
styre og vedlikeholde tiltakene. Det innebærer at man bør stille større
krav til deres mottakeransvar og resultatorientering. Brudd på avtaler og
forsømmelser av oppfølgingen skal ha klare konsekvenser for det videre
bistandsarbeidet. Vi må imidlertid også sette krav til oss selv. Et slikt
krav er at utformingen av norske bistandsprosjekter skjer i samarbeid med
lokale brukere og myndigheter. Norsk bistand må ta hensyn til
mottakerlandets egen kultur og tradisjon. Grunntanken skal være at lokale
behov ligger til grunn for bistandsprosjektene. Det samme bør Norge legge
vekt på i den delen av vår hjelpeinnsats som kanaliseres via FN-systemet.
Den skal i større grad få form av øremerket finansiering på konkrete
områder hvor man fra norsk side vil gjøre en særskilt innsats.
Solidaritet med verdens flyktninger
[Image] Hjelp i nærområdene [Image] Tilbakevending til
[Image] Beskyttelse i Norge hjemlandet
[Image] Mottak og bosetting
Arbeiderpartiet vil arbeide lokalt og globalt for å gi beskyttelse til de
som har måttet flykte fra sine hjem.
Flyktninger som kommer til Norge skal få hjelp og beskyttelse i tråd med
flyktningekonvensjonen og internasjonale avtaler. De rike landene må gi FNs
høykommissær større ressurser og bedre virkemidler for å få til et felles
løft for verdens flyktninger. Hjelp og forebyggende tiltak som når fram til
flest mulig i nærområdene, skal trappes opp.
Hjelp i nærområdene
Det globale flyktningeproblemet er stort og tragisk, og utfordrer
verdenssamfunnets solidaritet og handlingsevne. Alle mennesker som tvinges
på flukt, angår oss. De er like viktige å beskytte, enten de kommer til
Norge eller ikke. Når det oppstår alvorlige konflikter og situasjoner med
masseflukt, bør flyktningene fortrinnsvis få hjelp så nær sine hjem som
mulig og forsvarlig. Det vil gi den enkelte større muligheter til å
gjenoppta et normalt liv etter krisesituasjonen, og gjøre at hjelpen kan nå
fram til flere. Byrder og oppgaver i hjelpearbeidet må fordeles slik at
ikke nabolandene blir sittende igjen med en for stor del av ansvaret og
regningen, og derved får redusert sin mulighet til å hjelpe. Det
internasjonale samfunnet bør styrke FNs høykommissær (UNHCR) når det
gjelder kriseberedskap, byrdefordeling og koordinering av
nødhjelpsinnsatsen. Norge skal være et foregangsland blant giverlandene til
høykommissærens arbeid, og avsette betydelige midler som gjør det mulig å
reagere raskt når UNHCR sender ut nødsappeller. De frivillige
hjelpeorganisasjonene spiller en sentral operasjonell rolle i kommissærens
nødhjelpsstrategi, og skal være viktige samarbeidspartnere når Norge yter
humanitær innsats. I mange tilfeller kan det være mulig å unngå nøds- og
fluktsituasjoner ved å sette inn forebyggende tiltak på et tidlig
tidspunkt. Den norske bistanden skal derfor rettes mer inn mot tiltak som
kan bidra til forsoning og forebygge nød og forfølgelse.
Beskyttelse i Norge
Grunnlaget for vår flyktningepolitikk skal ligge i Norges tilslutning til
FNs flyktingekonvensjon. I tråd med den skal alle asylsøkere som kommer til
Norge og trenger beskyttelse fra forfølgelse, få det. De skal sikres lik og
rettferdig behandling, enten de kommer som overføringsflyktninger fra FNs
høykommissær eller på individuell basis. Ingen som etter UNHCR sin
vurdering kan bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet, skal sendes tilbake.
Norge skal være rede til å ta sitt ansvar for mottak av et økt antall
overføringsflyktninger ut fra anbefalinger om en internasjonal
byrdefordeling fra FNs høykommissær. Når væpnede konflikter og omfattende
voldsbruk fører til masseflukt i et område, kan de som kommer til Norge få
kollektiv beskyttelse, noe som skal besluttes i samråd med høykommissæren i
hvert enkelt tilfelle. På dette helhetlige grunnlaget vil vi gjennomgå
praksis og erfaringer i flyktningepolitikken fra de senere år. Hensikten
med en slik gjennomgang er å se om det kan være grunnlag for en
liberalisert praksis. Norge bør dessuten i FNs organer gå inn for en
gjennomgang av flyktningekonvensjonen, slik at den kan bli bedre egnet til
å skape en ensartet praksis, byrdefordeling og klar humanitær forpliktelse
til å gi beskyttelse i alle land. Konvensjonens stilling må styrkes
internasjonalt, så flere land slutter seg til den. For å utvikle det
europeiske ansvaret for verdens flyktninger, vil Norge også arbeide for
etablering av en europeisk flyktningekonvensjon, som innebærer større grad
av forpliktelser og byrdefordeling. Mange flykter fra terror og overgrep
som ikke begås av landets myndigheter, og som disse myndighetene ikke kan
eller vil hindre. Folk utsettes for overgrep som ville ha kvalifisert til
flyktningestatus dersom myndighetene sto bak, men so m ikke gir slik status
etter en stram tolkning av FNs flyktningekonvensjon. Arbeiderpartiet vil at
en eventuell europeisk flyktningekonvensjon må gi flyktningestatus til dem
som flykter fra slike grove, systematiske brudd på menneskerettighetene. I
Norge bør disse flyktningene få asylstatus istedenfor opphold på humanitært
grunnlag som i dag.
Mottak og bosetting
De som søker asyl i Norge, må få søknaden sin raskt behandlet, så de
slipper å leve lenge i uvisshet og unngår at oppholdstiden i statlige
mottak blir for lang. Vi vil opprette en klagenemd i asylsaker, som kan
sikre asylsøkerne godt rettsvern og likebehandling, og motvirke at
ankebehandlingen går for sakte. Når vedtak om asyl eller humanitær
oppholdstillatelse er fattet, er det viktig raskt å forberede bosettinger
med egnede opplærings- og jobbtiltak. Alle kommuner bør være innstilte på å
motta flyktninger, slik at vi også innenlands kan ta et felles solidarisk
ansvar for verdens flyktningeproblem. Det er viktig å formidle lærdommer
fra lokalsamfunn hvor integreringen har vært vellykket. En konsentrasjon av
bosettingen i de store byene må motvirkes, fordi det gjør det vanskeligere
å etablere et godt tilbud for den enkelte flyktning. Både i statlige mottak
og etter bosetting skal tiltakene overfor flyktninger i større grad
planlegges i et tilbakevendingsperspektiv. Det innebærer å legge til rette
for at medbrakt kompetanse kan holdes ved like, og for at ny kunnskap og
ferdigheter som kan anvendes i hjemlandet, blir tilført. Dette står ikke i
motsetning til undervisning i norsk språk og samfunnskunnskap, som gjør det
mulig for flyktningene å få brukt og fornyet sin kompetanse under oppholdet
i Norge. Barn som bor i mottak, skal vanligvis gå på skole i lokalmiljøet i
tråd med sin rett og plikt til grunnskoleundervisning. Helsetilbudet ved
mottak og bosetting må tilpasses de problemer som mennesker kan slite med
etter å ha gjennomlevd en flyktningesituasjon.
Integrering av minoriteter
[Image] Kvalifisering for arbeid [Image] Oppvekst
[Image] En plass i arbeidslivet [Image] Kvinner
[Image] Bolig- og nærmiljøtiltak [Image] Respekt og toleranse i et
mangfoldig samfunn
Arbeiderpartiet vil at alle, uansett etnisk bakgrunn, skal ha likeverdige
muligheter på alle områder i samfunnet.
Mange med minoritetsbakgrunn har kunnskap og erfaringer som ikke brukes
godt nok i Norge. Dette uttrykkes gjennom betydelig arbeidsledighet og lite
videreutdanning. Resultatet er at etnisk opprinnelse er i ferd med å bli et
selvstendig kriterium for sosial plassering. Tiltak for å sikre bruk og
utvikling av kunnskap den enkelte besitter, er avgjørende for å skape
større sosial og økonomisk utjamning. Flyktninger og andre som får opphold
i Norge, må raskt etter ankomst følges opp med individuelle
kvalifiseringsplaner som kan sikre en plass i arbeids- og samfunnslivet.
Boområder der mange har minoritetsbakgrunn, skal følges opp med nærmiljø -
og oppveksttiltak. Integrering forutsetter at den gjensidige toleransen,
åpenheten og respekten styrkes mellom minoriteter og majoritet i Norge.
Kvalifisering for arbeid
Opplæring og oppfølging med sikte på arbeid er helt avgjørende for å sikre
integrering. Vi vil at flyktninger og andre som gis opphold i landet, kort
tid etter ankomst skal få sine kvalifikasjoner gjennomgått og oversatt til
norske standarder. Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan for
videre utdanning og kvalifisering. For å intensivere og sikre
integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være
obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere. Språkopplæringen skal
tilpasses den enkelte og ta sikte på å nå et fastsatt målbart nivå.
Opplæringstilbudet må både kvantitativt og kvalitativt bygges ut i samsvar
med denne målsettingen. Det skal utstedes vitnemål for gjennomgått
opplæring. Individuelle planer for kvalifisering skal også utarbeides for
de som allerede har vært i landet en stund, men som mangler en kartlegging
av kompetanse og tilbud om utdanning og arbeid. De som ikke kan lese og
skrive, skal ha rett til opplæring. De som ikke har gjennomført grunnskole,
skal gis tilbud om dette i voksenopplæringsregi. Effektiv bruk av
erfaringer og kunnskap som den enkelte allerede har, betinger at ordningene
for godkjenning av utenlandsk utdanning forbedres. Ansvaret for å følge opp
den enkelte med utarbeiding og gjennomføring av planer skal ligge i den
enkelte kommune. Dette krever et nært samarbeid på tvers av de ulike
offentlige etater. Ansvar for initiativ, samordning og iverksettelse bør
plasseres ett sted. Staten skal gi kommunene økonomiske muligheter til
gjennomføring. Det bør knyttes en form for stipend eller avlønning til den
enkeltes gjennomføring av kvalifiseringsplanene.
En plass i arbeidslivet
Arbeidssøkere med bakgrunn i en minoritet har i mange sammenhenger større
problemer på arbeidsmarkedet enn andre. De som har størst problemer med å
skaffe seg jobb, bør følges spesielt opp. En mulighet kan være å utvikle
tilbud om særskilte opplærings- og praksisplasser i arbeidslivet. Målrettet
opplysningsarbeid mot arbeidsgivere og arbeidstakere kan også bidra
positivt. Arbeidslivets organisasjoner har et særlig ansvar for å drive
opplysning og få i gang kommunikasjon, og de skal få støtte til slike
tiltak. Kunnskap om og bakgrunn fra minoriteter må oppvurderes ved
ansettelser både i barnehagene, skolene, helse- og sosialvesenet,
arbeidsmarkedsetaten og i politiet. Også utdanningstilbudene på disse
områdene, inklusive etterutdanningen, må ta hensyn til dette. Offentlige
etater og virksomheter har på sine områder et spesielt ansvar for å
rekruttere kvalifiserte flyktninger og innvandrere til yrkeslivet.
Bolig- og nærmiljøtiltak
Særlig i Oslo er det en tendens til at mennesker med minoritetsbakgrunn
bosetter seg konsentrert i enkelte bydeler. Det positive ved slik
bokonsentrasjon er at det vokser fram sterke fellesskap som tar vare på
tradisjoner og egenart. Det negative er at det hindrer jevnlig kontakt
mellom minoriteter og majoritetsbefolkning - noe som gjør integrering
vanskelig. Vi mener det er et mål å etablere nabolag med et mangfold av
befolkningen representert. Utgangspunktet må imidlertid være fri
etableringsrett og fri rett til boligvalg for alle. Gjennom virkemidler som
byfornyelse, miljøtiltak og gunstige boliglån vil vi arbeide for gode
bomiljøer som er attraktive for alle. Vi vil ruste opp områder øst i Oslo
med statlig støtte. Tiltakene må omfatte både miljø, boliger, kultur og
oppvekstforhold. Det bør innføres statlige tilskuddsordninger til utvikling
av praktiske samarbeidsordninger mellom lokale minoritetsmiljøer, etablerte
lokale organisasjoner og lokale offentlige organer. Boligsamvirket og andre
organisasjoner kan spille en viktig rolle i slike sammenhenger. Målet må
være å styrke lokalmiljøene og forebygge konflikter.
Kvinner
Kvinner med bakgrunn i enkelte minoriteter kan være i en særlig vanskelig
stilling. Noen lever nesten isolert uten tilstrekkelige kunnskaper om norsk
språk og samfunnsliv. En slik situasjon er ikke forenlig med våre mål om
likestilling, og det skaper problemer i forhold til barna. Kvinner i en
slik situasjon bør systematisk følges opp med norskundervisning og kunnskap
om helse- og samfunnsforhold. Helsestasjonene kan ha en sentral rolle i
dette arbeidet. Vi vil at de skal settes bedre i stand til å gi mer og
bedre informasjon tilpasset behovene til den enkelte, og til å gi
veiledning i helse- og sosialspørsmål, samt om norske samfunnsforhold. Vi
vil særskilt understreke hvor viktig det er at kvinner gis rett og mulighet
til norskundervisning og kvalifisering for arbeidslivet. De må få tilbud om
utvidet barnepass i forbindelse med dette. Slik kan hver enkelt gis økt
frihet, anledning til å delta i og bli kjent med norsk samfunnsliv, og økt
mulighet til å følge barna i oppveksten. En bedring av kvinners situasjon
vil ha direkte innvirkning på barnas kår. Vi vil at kvinner med
minoritetsbakgrunn skal synliggjøres og gis økt mulighet til deltakelse i
demokratiske organer. I dag makter ikke eksisterende fora å ivareta dette.
Vi mener derfor at det bør opprettes et eget råd for kvinner med
minoritetsbakgrunn. Dette kan være et viktig bidrag til økt dialog, mer
kunnskap og bedre til integrering.
Respekt og toleranse i et mangfoldig samfunn
Innvandrere og flyktninger som har kommet til landet de siste tiårene,
utgjør minoriteter i Norge. De er individer med svært ulik bakgrunn og
tilværelse. De har krav på å bli behandlet og respektert som likeverdige.
Vi lever i et multikulturelt samfunn. Dette stiller krav til gjensidig
toleranse og respekt. Men åpenhet og toleranse er ikke det samme som
verdinøytralitet. Grunnleggende verdier som likeverd, rettssikkerhet,
menings- og ytringsfrihet, mulighet til politisk deltakelse, likestilling
mellom kjønnene og barns rettigheter står sterkt i hele det norske
samfunnet. Vårt lovverk er bygget på disse verdiene. Det utgjør en felles
basis for samhandlingen oss imellom som alle må respektere. Diskriminering
på grunn av navn, hudfarge eller kulturbakgrunn skal ikke aksepteres. Vi
vil derfor gjennomgå dagens lovverk og praktiseringen av det for å
tydeliggjøre at diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse er ulovlig og
i strid med grunnleggende fellesverdier i det norske samfunnet. Det finnes
i dag ikke tilstrekkelig systematisert kunnskap om levekår blant
minoriteter, om forholdet mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen og
om virkningen av offentlige tiltak med sikte på integrasjon. Det er derfor
nødvendig å styrke og samordne forskningen på dette området, samt
systematisere allerede tilgjengelig kunnskap.
Globalt og lokalt miljøansvar
[Image] Internasjonale miljøavtaler [Image] Utslipp til vann
[Image] Klimautforinger [Image] Kalking
[Image] Miljørettet bistand [Image] Kjemikaler
[Image] Oppfølging av internasjonale [Image] Akutte olje- og
avtaler kjemikalieutslipp
[Image] Lokale Agenda-21
Arbeiderpartiet vil arbeide for forpliktende internasjonale miljøavtaler,
og etablere lokale og nasjonale mål og virkemidler som sikrer oppfølging.
Vi vil gå inn for et internasjonalt avtaleverk bygget på
kostnadseffektivitet, felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling. De
praktiske handlingene som bidrar til at målene om bærekraftig utvikling
nås, må settes ut i livet nasjonalt og lokalt. Ved å foreta klare valg og
legge om produksjon og forbruk, kan Norge erverve erfaring og kunnskap og
være i forkant av utviklingen innen miljøteknologi og nye miljøløsninger.
Internasjonale miljøavtaler
Forurensinger kjenner ingen landegrenser. Kampen mot forurensinger må føres
både gjennom nasjonale tiltak og bindende internasjonale avtaler. I løpet
av de senere årene er det oppnådd enighet om en rekke forpliktende
internasjonale avtaler. Norge har fulgt opp sine internasjonale
miljøforpliktelser. Utslippene av stoffer som ødelegger ozonlaget fases ut,
utslippene av svovel er kraftig redusert og nye virkemidler skal innføres
slik at vi når målet om 76 prosent reduksjon fra 1980 til år 2000.
Utslippene av nitrogenoksid (NOx) går ned, og vi overholder våre
forpliktelser om å stabilisere disse utslippene. Nordsjødeklarasjonen om å
redusere utslippene av næringssalter følges opp, og utslippene av
tungmetaller og miljøgifter fra industrien er eliminert eller kraftig
redusert. Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen for et sterkere og mer
omfattende avtaleverk for å bekjempe de internasjonale miljøproblemene. Vår
troverdighet i arbeidet for forpliktende internasjonale miljøavtaler
forutsetter at vi følger opp nasjonalt og overholder våre egne
forpliktelser. Målet er internasjonale avtaler som gir størst mulig
miljøgevinst. Landene bør i fellesskap beslutte hvor store
utslippsreduksjoner som skal oppnås, hvor de mest kostnadseffektivt kan
foretas, og hvordan kostnadene skal fordeles. De rike landene må bære de
største kostnadene. Tradisjonelt bygger internasjonale miljøavtaler i
hovedsak på at det foretas like prosentvise reduksjoner av utslipp i det
enkelte land. Slike avtaler har ført til mindre forurensing og et reinere
miljø, men de har også sine klare svakheter. De tar ikke hensyn til at
landene er skyld i ulik mengde forurensing, og at kostnadene forbundet med
å rense kan være svært ulike. Derfor bør avtalene &ar ing;pne for felles
gjennomføring ved at flere land går sammen om utslippsbegrensninger, og i
fellesskap finansierer investeringer som reduserer utslippene der
kostnadene er lavest. På den måten kan landene sammen oppnå større
miljøgevinster til lavere kostnader. Svovelavtalene som omfatter en gruppe
land i Europa, bygger allerede på dette. En ny generasjon internasjonale
miljøavtaler bør baseres på de samme prinsippene. Det viktigste nå er
imidlertid å bidra til at det blir etablert et internasjonalt avtalesystem
som kan samle et bredt flertall, og som kan videreutvikles over tid.
Klimautfordringer
Global oppvarming som følge av menneskeskapt drivhuseffekt er blant våre
mest alvorlige miljøproblemer. De samlede norske utslippene av klimagasser
er stabilisert. CO2-utslippene vokser, mens utslippene av andre klimagasser
går ned. Det arbeides nå med å sette klare mål for å redusere utslippene av
klimagasser på den internasjonale klimakonferansen. Vi vil at Norge skal gå
inn for en klima-avtale med forpliktende mål bygget på prinsippene om
rettferdig byrdefordeling og felles gjennomføring. Uansett utfall på
klimakonferansen vil utfallet bli svært krevende for Norge. Dette henger
blant annet sammen med at vår kraftproduksjon er basert på vannkraft og at
en betydelig del av CO2-utslippene er knyttet til olje- og gassproduksjon.
Norsk gasseksport kan, ved å erstatte mer forurensende energibærere som
kull og olje, bidra til reduserte CO2-utslipp i andre land. Oppgaven må
være at Norge skal forene rollen som energinasjon med rollen som ledende
miljønasjon. Dette er en så krevende utfordring at det behøves brede
politiske løsninger. Vi må ha bredest mulig oppslutning om å legge om
skattesystemet med større vekt på skattlegging av forurensende virksomhet.
Det skal satses betydelige midler på fornybare energikilder, og
samferdselspolitikken må legges om. Det må inngås forpliktende avtaler med
industrien om konkrete utslippsreduksjoner innen fastsatte tidsfrister.
Norge skal være ledende innen energiteknologi og fornybare energikilder, og
disse produktene må markedsføres internasjonalt. På en slik måte kan Norge
klare å oppfylle forpliktelser for CO2-utslipp, og samtidig bidra til
reduserte utslipp i andre land gjennom eksport av gass og miljøteknologi og
gjennom ulike bistandsprogrammer.
Miljørettet bistand
Den enkelte nasjons mulighet til å foreta omlegginger som sikrer
bærekraftig utvikling, er avhengig av økonomi og tilgang til miljøvennlig
teknologi. Norge skal yte bistand og bidra med teknologi som gjør det mulig
å legge om produksjonen i land som ellers ikke ville makte dette. Vi har et
særlig ansvar i forhold til de øst-europeiske statene. Utslipp fra
industrien, foreldede kjernekraftverk og atomavfall i disse landene er den
fremste trusselen mot hele regionens sikkerhet. Vi vil derfor at Norge skal
øke sitt engasjement og sin bistand i forhold til disse problemene.
Spesielt er det viktig å vie problemene på Kola-halvøya stor oppmerksomhet.
Samtidig skal Norge støtte andre internasjonale miljøprosjekter, som arbeid
mot forørkning, bevaring av det biologiske mangfoldet og utviklingen av
fornybare energikilder i utviklingslandene. Det vil skje både ved en
sterkere miljøinnretting av den norske bilaterale bistanden og ved Norges
innsats i Det globale miljøfondet, som er opprettet for å følge opp de
internasjonale konvensjonene om klimautslipp, beskyttelse av azonlaget og
biologisk mangfold.
Oppfølging av internasjonale avtaler
Internasjonale miljøavtaler følges opp først og fremst gjennom
innrapportering om iverksatte tiltak og miljøtilstanden i det enkelte land.
Det bør i tillegg, slik det er gjort i Montrealprotokollen om reduksjoner i
utslipp som truer ozonlaget, knyttes multilaterale fond til avtalene. Land
som får økonomiske vanskeligheter med å følge opp sine forpliktelser vil
dermed kunne søke om støtte. Frivillige organisasjoner kan også spille en
viktig rolle som opinionsskapere og pådrivere i forhold til regjeringer,
internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer. Det har imidlertid vist
seg at oppfølging basert på slike tiltak alene ikke sikrer at avtalene
gjennomføres. Landenes manglende oppfølging kan ha sammenheng med at brudd
på avtaler gir få eller ingen konsekvenser for de det gjelder. Det er
derfor behov for instanser som med legitimitet kan følge opp avtaler med
pålegg og andre reaksjonsformer. En mulighet kan være å etablere slike
instanser gjennom reformer i FN-systemet.
Lokale Agenda-21
Alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Derfor har
kommunene et stort ansvar i arbeidet for bærekraftig utvikling.
FN-konferansen om miljø og utvikling la opp til en omfattende
miljøhandlingsplan for det enogtjuende århundre som knytter sammen miljø og
utvikling - Agenda-21. Her vektlegges behovet for økologiske tilpasninger
innen områdene energi, transport, jord og skogbruk. Vi vil følge opp dette
ved å arbeide for at alle kommuner i landet skal utarbeide sin lokale
Agenda-21, det vil si en handlingsplan for bærekraftig utvikling lokalt.
Planen skal sette opp både langsiktige mål og konkrete delmål med forslag
til tiltak. Den skal omfatte alle innbyggere og grupper i kommunene
inkludert næringslivet, organisasjonene og husholdningene. Dette krever at
de samme gruppene trekkes med i dialog ved utformingen av lokale Agenda-21.
Utslipp til vann
Utslipp av næringssalter gir redusert vannkvalitet og bidrar til at det
biologiske mangfoldet reduseres. Oppfølging av Nordsjødeklarasjonen krever
at en opprydding på avløpssektoren i hovedsak er gjennomført innen år 2000.
Norske utslipp av fosfor er redusert de siste årene, mens reduksjoner i
tilførselen av nitrogen er mer begrensede. Det største utslippet av fosfor
kommer fra kommunale avløp, mens disse sammen med landbruket står for den
største tilførselen av nitrogen. Vi vil redusere utslippene fra landbruket
ved å bidra til mer økologisk landbruk og mindre bruk av kunstgjødsel og
sprøytemidler. Samtidig skal rehabilitering og utbygging av renseanlegg og
ledningsnett i kommunene, blant annet i form av mer nitrogenrensing,
fortsette. Det skal opprettes avtaler om utslippsreduksjoner med bedrifter
som står for store enkeltutslipp. Regelverk og krav til oppdrettsteknologi
må sørge for at fiskeoppdrettsanlegg ikke overbelaster sitt nære miljø.
Kalking
Kalking er det eneste kjente og tilgjengelige tiltaket som kan begrense
forsuringsskadene i ferskvann. Det bidrar til å berge viktige arter og kan
foretas både i større vassdrag og i små vann. På dette området gjør
frivillige organisasjoner en stor og viktig innsats. Bevilgningene til
kalking skal opprettholdes.
Kjemikalier
Kjemikalier kan forårsake fosterskader, allergier, gi kroniske skader på
nervesystem og forstyrre hormonbalansen hos mennesker og dyr. I
produktregisteret innhentes og lagres opplysninger om fullstendig
sammensetning av kjemikalier, og om hvilke skader det er kjent at de kan
forårsake. Det er imidlertid umulig å ha en fullstendig oversikt over
mulige skadevirkninger av nye stoffer som tas i bruk. Siden våre kunnskaper
er begrensede, må føre-var-prinsippet i størst mulig grad anvendes ved
introduksjon av nye kjemiske stoffer. Farlige stoffer skal ikke kunne
omsettes uten spesiell tillatelse. Alle kjemiske stoffer skal testes for en
rekke mulige skadelige virkninger før de tas i bruk. Bevisbyrden for at
stoffet kan benyttes, bør ligge på produsenter eller andre som ønsker å ta
stoffet i bruk. Kjemiske stoffer som allerede er i bruk, men som ikke har
gjennomgått tilsvarende testing, skal også underlegges slik kontroll. Varer
som inneholder kjemiske stoffer, må merkes lett synlig og på en måte det er
mulig å forstå, slik at forbrukerne kan foreta informerte valg.
Akutte olje- og kjemikalieutslipp
Petroleumsvirksomheten utvides gradvis nordover mot mer miljøfølsomme
områder. Dette stiller industri og myndigheter overfor store
miljøutfordringer. I tillegg er det fare for utslipp fra fiskeri- og
sjøfartsvirksomhet. Den overordnede strategien må være å forhindre at
akutte utslipp skjer. Samtidig må det sikres tilstrekkelig beredskap til å
kunne ta hånd om forurensningen, dersom slike utslipp likevel oppstår.
Styrkingen av den statlige oljeberedskapen gjennom samarbeid med blant
annet Forsvaret og Direktoratet for sivilt beredskap skal fortsette.
Utslipp av kjemikalier og forurenset vann fra olje- og gassvirksomheten må
begrenses gjennom tiltak som bruk av reinjeksjon.
Bærekraftig energisystem
[Image] Energisparing [Image] Bruk av naturgass
[Image] Fornybar energi [Image] Forsvarlig oljeproduksjon
[Image] Offentlig energistyring [Image] Felles nordisk gjennomføring
Arbeiderpartiet vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal
produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket.
Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer
kan gjøre Norge uavhengig av el-import fra forurensende energiproduksjon.
En samordnet økt bruk av CO2-avgifter i Norden bør iverksettes for å
redusere klimautslippene og gjøre det mer lønnsomt å bygge ut miljøvennlige
energikilder. Mer anvendelse av biobrensel og solcellepaneler skal være en
del av en samlet tiltaksplan for et bærekraftig energisystem.
Energisparing
Norge er blant de land i verden som har høyest elektrisitetsforbruk pr.
innbygger, og det er derfor et mål å redusere forbruket. Det fins store
potensialer for energisparing, og mer skal gjøres for å drive fram
energiøkonomisering i husholdningene, bedriftene og i offentlige
virksomheter. Bruk av ny teknologi og systemer for måling av el-forbruket
er svært viktige for å øke energisparingen i alle sektorer. De regionale
Enøk-sentrene bør få en klarere utøvende pådriverrolle, og de bør
organiseres selvstendig i forhold til el-produsentene slik at
rollekonflikter unngås. Tilskuddsordningene til energisparing i kommunale,
fylkeskommunale og statlige bygg og anlegg skal forbedres. Det trengs egne
retningslinjer for energibruken i offentlige bygg, og konkrete tiltak som
energisparende belysning skal fremmes. Et system for energimerking av
bygninger, utvikling av miljørevisjon for bedrifter og offentlige
virksomheter, samt Enøk-tilskudd og andre tiltak skal stimulere
boligsammenslutningene og husholdningene til å satse mer på
energiøkonomisering. Husbanken bør via regelverket for sine låne- og
støtteordninger bidra til at energibesparende vedlikehold, bruk av
bioenergi og andre alternative energiformer i hus og hjem blir mer lønnsomt
og utbredt.
Fornybar energi
Vannkraften er en miljøvennlig og fornybar energikilde. Den er den
viktigste delen av et norsk bærekraftig energisystem, og dens verdi vil
stige dersom CO2-utslipp fra annen energiproduksjon blir ilagt
miljøavgifter. Vi kan øke vannkraftressursen ved å bygge noen nye kraftverk
i vassdrag som ikke inngar i verneplanen, og ruste opp og utvide
eksisterende vannkraftverk. Statlige myndigheter bør se positivt på
konsesjonssøknader om slike prosjekter fra el-produsentenes side. De skal
inngå i en samlet plan for utvikling av et framtidig bærekraftig
energisystem i Norge. Denne planen må også dreie seg om satsing på
bioenergi, som særlig bør få stor betydning som erstatning for
petroleumsprodukter i forbindelse med oppvarming. Vi vil gi støtte til
bygging og ombygging av fyringsanlegg for bruk av biobrensel i boliger,
næringsbygg, offentlige bygg og i landbruket. Som en del av
næringsutviklingen i distriktene bør det etableres en infrastruktur for
omsetning og distribusjon av biomasse og bruksutstyr for denne. Utvikling
av andre alternative energiformer som vindkraft, bølgeenergi, bruk av
varmepumper, solcellepaneler og metangass fra avfallsdynger skal forseres
gjennom planen for et bærekraftig energisystem, hvor en ordning med
investeringsstøtte til det enkelte prosjekt vil inngå. Særlig vindkraft kan
ved samkjøring med lokale vannkraftverk få betydning for el-forsyningen.
Forskningsinnsatsen angående nye, fornybare energikilder må økes, slik at
Norge kan nyttegjøre seg det store potensialet vi har innenfor dette
området. I samband med utredningen av et bærekraftig energisystem i Norge,
vil det bli vurdert om punkter i energiloven bør endres.
Offentlig energistyring
Energisektoren har sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv,
sysselsetting og velferdsbygging. Det trengs helhetlig offentlig
forvaltning av de nasjonale energiressursene for å sikre samfunnets
interesser og utvikle et bærekraftig energisystem. Staten bør eie og drive
det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale
nett og kraftverk skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige
virksomheter.
Regelen om hjemfallsrett til staten ved utløp av private elverks
konsesjonstid vil over tid styrke det offentlige eierskapet ytterligere.
Statlige myndigheter skal regulere kraftutvekslingen med andre land, slik
at leveringssikkerheten innenlands ivaretas. Vi vil sikre at alle kunder
får lik rett til overføring av kraft, og at alle brukere betaler om lag det
samme for overføringstjenestene. Et mer konsekvent skille mellom
produsentledd og nettsystemet på alle nivåer vil bidra til dette. Også
petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske
samfunnet til gode. Det innebærer at en stor del av overskuddet fra olje-
og gassvirksomheten må tilfalle staten. Dette skal sikres gjennom
beskatningen av selskapene, statens direkte økonomiske engasjement og
Statoils virksomhet. Forvaltningen av petroleumsressursene skal skje i et
langsiktig perspektiv, slik at vi øker nasjonalformuen og bygger en
bærekraftig økonomi som ikke er avhengig av olje- og gassvirksomheten.
Bruk av naturgass
For flere sentraleuropeiske land er naturgass fra Norge en viktig
energibærer, som kan bidra til å redusere de samlede klimautslippene. I
motsetning til kull og mange oljeprodukter gir forbrenning av gass ikke
utslipp av svovel og partikler. Utslippene av nitrogen og klimagassen
karbondioksyd (CO2) reduseres også vesentlig. Naturgass har ingen av de
sikkerhetsproblemer som kjernekraft har. Det skal derfor fortsatt være en
viktig del av norsk energipolitikk å satse videre på eksport av gass til
europeiske land. Men det skal også legges opp til innenlandsk bruk av
naturgass til industrivirksomhet, samferdselsformål og annen lønnsom
foredling og anvendelse. For å utnytte naturgassen godt vil vi vurdere
støtte til infrastruktur for transportsystemer der gassen blir ilandført.
Forutsetningen er at dette kan innordnes norsk klimapolitikk og våre
miljømålsetninger. I Norden er kullkraft den el-formen som vokser sterkest.
Norsk gass er et alternativ til dette økende kullforbruket. Den kan
dessuten bidra til å redusere Nordens avhengighet av kjernekraft. Det har
hittil ikke vært mulig å selge gass i rør til våre nordiske naboland. I
stedet er det inngått avtaler om salg av kraft fra norske gasskraftverk
gjennom elnettet. Arbeiderpartiet kan støtte eksport av gasskraft. Dette
innebærer at vi foredler en viktig norsk råvare, og kan bidra til å
begrense bruken av kullkraft og kjernekraft. Samtidig vil vi arbeide for
salg av gass i rør til våre nordiske naboer og for et felles nordisk
miljøregnskap knyttet til virkemidler som mer samordnede CO2-avgifter på
kraftproduksjon.
Forsvarlig oljeproduksjon
Selv om stadig flere land går aktivt inn for å redusere sine klimautslipp,
vil det ta lang tid før olje kan fases ut som sentral energibærer på global
basis. Som oljeprodusentland bør Norge ta et særlig ansvar for å bidra til
utvikling av fornybare energikilder både lokalt og globalt. Også selve
oljevirksomheten må innrettes slik at belastningene på miljøet begrenses.
Et forsvarlig utvinningstempo kan sikres først og fremst gjennom
tildelingen av letetillatelser. Strenge miljøkrav skal stilles til
letevirksomheten. Det gir god ressursbruk å øke utvinningsgraden av
eksisterende felt ved hjelp av nye teknologiske løsninger. Investeringer i
renseteknologi vil relativt sett gi begrensede forurensninger fra driften
av olje- og gassplattformene. Beredskapen mot oljeulykker skal holdes på et
høyt nivå langs hele kysten. Det bør hvert år avsettes midler til å drive
kontinuerlig opprydding på havbunnen. Oljeplattformer og andre
installasjoner som tas ut av bruk, skal behandles ut ifra miljøhensyn. Vi
må søke løsninger som fører til mer gjenvinning og etterbruk, og som gir
muligheter for å utvikle nye norske industrimiljøer og arbeidsplasser innen
dette feltet.
Felles nordisk gjennomføring
De nordiske land bør lage en felles strategi for overgang til fornybare
energikilder og gjennomføring av målsettingene angående klimautslipp. I den
videre utvikling av det nordiske kraftmarkedet, vil innføring av et felles
nordisk miljøregnskap være et viktig styringsinstrument. Målet er en
optimal utnyttelse av vannkraft og andre fornybare energikilder i samspill
med varmekraft på et lavest mulig nivå. Et felles nordisk marked for
elektrisitet må utvikles videre med regler for hvordan kjøper- og
selgerland i Norden skal føre utslipp knyttet til kraftproduksjonen på sine
klimaregnskap. Felles forsknings- og utviklingstiltak skal iverksettes for
å ta i bruk alternative fornybare energiformer og gjøre disse
kostnadseffektive og mer tilgjengelige. De vil få forbedret sin lønnsomhet
dersom en samordnet økt bruk av CO2-avgifter på kraftproduksjon med fossile
brensler gjennomføres i Norden. Et slikt nordisk samarbeid vil også bidra
til å styrke samfunnsstyringen med kraftsektoren og sikre en stabil
el-forsyning. Dersom vi lykkes med felles gjennomføring i eget nærområde,
kan de nordiske land få en viktigere rolle internasjonalt som pådriver for
fornybare energikilder og samordnede miljøavgifter i FN- og EU-regi.
En grønnere samferdselssektor
[Image] Helhetlig planlegging og [Image] Bilen - best i distriktene
prioritering [Image] Mer miljøvennlige biler og
[Image] Arealplanlegging
busser
[Image] Grenser for utslipp [Image] Luftfart
[Image] Investeringer fra vei til [Image] Båter og havner
bane [Image] Sykkel
[Image] Kollektivtrafikk - et
alternativ til bil
Arbeiderpartiet vil drive en samferdselspolitikk som fremmer fordeling,
bedre miljø, fremkommelighet og økt verdiskapning i næringslivet.
Investeringer i vei, kollektivtransport, luftfart og havner må samordnes og
prioriteres i forhold til hverandre. Det skal tas hensyn til at trafikk- og
miljøproblemer i storbyområder og distrikter er forskjellige.
Samferdselsinvesteringene skal i større grad vris fra veiformål til
kollektivsatsing, og jernbaneutbygging prioriteres i tettbygde strøk der
tog kan utgjøre et alternativ til bil. Kollektivtrafikken skal bygges ut i
byer og bynære områder og utgjøre et egnet tilbud i distriktene.
Virkemidler som kan redusere bilbruk skal først og fremst settes inn der
buss eller bane kan være et reelt alternativ. Godstransport over lange
avstander skal i størst mulig grad overføres fra vei til båt og bane. Ett
av målene for omleggingen av samferdselspolitikken er å redusere
CO2-utslippene.
Helhetlig planlegging og prioritering
Bedre fremkommelighet og mulighet til å reise er et velferdsgode som skal
fordeles mest mulig rettferdig. Gode samferdselsløsninger er en betingelse
for økt verdiskapning og dermed styrket bosetting i distriktene, og for å
skape velfungerende by- og lokalsamfunn. Samtidig innebærer utbygginger i
denne sektoren ofte store inngrep i naturen. Samferdsel er en viktig kilde
til lokale luftforurensingsproblemer og står for en stor andel av
klimagass-utslippene. Det betyr svært mye både for miljøet og for
fordelingen hvordan samferdselssektoren innrettes. For å kunne veie ulike
hensyn opp mot hverandre vil vi ha helhetlig utredning, planlegging og
satsing i samferdselssektoren. Planene for utbygging av vei,
kollektivtransport, luftfart og havner skal samordnes. Prosjekter innefor
de ulike områdene skal veies kot hverandre og priorieteres ut fra miljø- og
fordelingshensyn. Mer effektive virkemidler og for å få dette til, må
utvikles og tas i bruk.
Arealplanlegging
Arealplanlegging skal bidra til å sikre gode og trygge lokalmiljø, og til å
redusere energiforbruket, transportbehovet og nedbygging av verdifull mark.
I slike planleggingsprosesser må framkommelighet for ulike transportmidler
avveies, samt lokalisering av kjøpesentre, boligområder, industri,
offentlige bygg og idrettsanlegg som det forventes stor trafikk til.
Hensynet til det biologiske mangfoldet og til kulturminnevernet må
vektlegges når prioriteringer skal foretas. Miljøkostnadene må veie like
tungt som økonomihensyn når lokaliserings- og utbyggingsvedtak fattes.
Grenser for utslipp
Utslipp og støy fra samferdselssektoren er i mange byer og tettsteder den
fremste kilden til forurensing. Enkelte steder er slike utslipp en stor
belastning for menneskers helse og velferd. Ved å opprette faste
målestasjoner for luftforurensing og støy i områder med stor
samferdselsbelastning, kan det oppnås mer oppmerksomhet om denne
forurensingen. Opplysningene fra målestasjonene skal følges opp med tiltak
som kan redusere miljøbelastningene, dersom støy- og luftforurensing
overskrider grenseverdier knyttet til helse og livskvalitet.
Forurensingsloven må gjøres gjeldende innen samferdselssektoren med
miljøkrav minst på linje med EUs standarder.
Investeringer fra vei til bane
I årene som kommer vil vi i større grad vri samferdselsinvesteringene fra
vei til bane. Både med hensyn til person- og godstransport skal jernbanen
påta seg et vesentlig volum av transporten i deler av Norge.
Jernbaneinvesteringene må ta sikte på å øke sikkerheten, punktligheten,
kapasiteten og redusere reisetiden. Det er særlig i de folkerike områdene
jernbanen har potensiale til å være et miljøvennlig alternativ. Vi vil
satse mest på nærtrafikken i tilknytning til de større byer, samt på Inter
City-trafikken. I tillegg vil vi innføre krengetog på de mest trafikkerte
fjernstrekningene, noe som kan gi et bedre alternativ til fly og bil.
Godstransport som foregår over lange avstander skal i størst mulig grad
overføres fra vei til bane. Jernbanens kapasitet for slik virksomhet kan
utvides ved bygging av nye terminaler og krysningsspor. Veiinvesteringene
skal først og fremst gå til å oppruste og vedlikeholde allerede
eksisterende veinett. Utbyggingen av stamveinettet fortsetter, og i deler
av landet må også riksveinettet bygges ut. Ut ifra nærings- og
bosettingshensyn må fylkesveiutviklingen styrkes. Vi vil prioritere
veiinvesteringer som bidrar til å løse miljø-, helse- og
sikkerhetsproblemer.
Kollektivtrafikk - et alternativ til bil
Kollektivtrafikken skal utvikles til et reelt alternativ til bilen i byer
og bynære områder, slik at veksten i biltrafikken i disse områdene kan
flate ut. For å realisere dette må framkommeligheten for kollektivtrafikken
øke, og tilgjengelighet, frekvens og regularitet bli bedre. Dette vil kreve
en bedre samordning og effektivisering av kollektivtransporten, blant annet
bør Vegdirektoratet få økt ansvar for dette. Prisen den enkelte betaler for
å benytte kollektivtransport må være slik at tilbudene også på dette
området i størst mulig grad kan konkurrere med bilen. Byer med store
samferdselsbelastninger skal få økte statlige bidrag til utvikling og
utbygging av kollektivtilbud og bybaner. Samtidig skal det benyttes
veiprising og differensierte bompengeavgifter, parkeringsbegrensinger og
reguleringer. Vi vil etablere tungtrafikknett som kanaliserer tungtrafikken
gjennom og utenfor byer og tettsteder.
Bilen - best i distriktene
Gode samferdselsbetingelser er en forutsetning for å opprettholde bosetting
og næringsvirksomhet i distriktene. Bilen er det best egnede
framkomstmiddelet i distrikts-Norge. Derfor skal ytterligere tiltak som kan
redusere bruken av bil først og fremst rettes inn mot områder av landet der
kollektivtrafikken er et reelt alternativ. Fraktutjamningstilskudd på
bensin skal beholdes, og det skal være tilfredsstillende veistandard.
Distriktene skal i tillegg ha egnet kollektivtilbud. Kollektivtilbudet er
viktig også for turisme og næringsliv i spredtbygde strøk.
Mer miljøvennlige biler og busser
Krav til miljø og sikkerhet har gjort at det produseres stadig mer
miljøvennlige biler. Vi mener dette er en utvikling som bør stimuleres
ytterligere. Forskning og utvikling av bilmotorer som kan benytte annen
energi enn bensin og diesel, skal intensiveres. Vi vil at det fra norsk
side skal arbeides internasjonalt, både i Norden og Europa, for å få flere
land med på å stille krav til bilindustrien om utvikling av mer
miljøvennlige biler. Nasjonalt vil vi stimulere til økt utprøving av
alternativ energi som gass, elektrisitet og hydrogen. Forsøkene som er i
gang med gass som drivstoff i busser og drosjer er svært positive. Vi vil
at avgiftssystemet skal stimulere til utprøving og overgang til alternativ
energi. For at prisen på drivstoff i størst mulig grad skal reflektere
miljøkostnadene forbundet med dem, skal avgiften på autodiesel gradvis
nærme seg bensinavgiftene. Buss-selskapene bør kompenseres for
meromkostningene ved dette, slik at kollektivtransporten ikke svekkes av en
slik endring. Bruk av piggdekk er kilde til store lokale støvplager. For å
redusere helse- og miljøbelastningene og sikre en betydelig reduksjon i
piggdekkbruken, vil vi vurdere avgifter for bruk av piggdekk, og i de
største byene gå inn for piggdekkforbud med egnede overgangsordninger.
Luftfart
Miljøbelastningen forbundet med flytrafikk er stor både lokalt og globalt.
Som for andre transportmidler bør miljøkostnadene ved luftfart komme til
uttrykk. Vi vil realisere miljøkostnadene ved luftfarten gjennom økte
flyseteavgifter innenlands, og ved å utvide avgiftene på flystøy. Hensikten
med grønne avgifter knyttet til luftfart er først og fremst å reflektere
miljøkostnadene. Disse avgiftene vil i mindre grad føre til valg av
alternativ transport, da fly innenlands i stor grad benyttes til
arbeidsreiser, og derfor vanskelig lar seg erstatte på lange avstander.
Siden flytrafikken er internasjonal bør nasjonale tiltak suppleres med
internasjonale. Norge bør i internasjonale fora arbeide for en
internasjonal flybensinavgift og andre miljørettede avgifter innen
flyfarten.
Båter og havner
Godstransport langs kysten er et miljøvennlig alternativ fordi utslippene
pr. tonn transportert gods er lavere enn på land. Derfor vil vi arbeide for
at en større andel av godstransporten foretas til sjøs. I den forbindelse
er det helt nødvendig å se utbygging av havner og havneplaner i sammenheng
med utvikling av vei- og banesystemet. Vi vil stimulere til interkommunalt
havnesamarbeid. Utslippene fra hurtigbåter og annen persontrafikk er store.
For å redusere utslippene fra skip, båt og fergetrafikk skal gass
introduseres som drivstoff i ferger og hurtigbåter. Det skal også arbeides
med annen alternativ energi. Samtidig vil vi stille motortekniske krav for
å øke energieffektiviteten.
Sykkel
Syklister skal ha gode vilkår i trafikken. Staten eier gang- og
sykkelveinettet langs riksveiene. Vi vil bygge ut et sammenhengende statlig
hovedveinett for gang- og sykkeltrafikk i byer og større tettsteder. Også
langs kommunale veier og fylkesveinettet skal det stimuleres til bygging av
gang- og sykkelveier. Der dette er hensiktsmessig kan det i byer og
tettsteder merkes av egne felt for syklister i veibanen. Det bør være
mulighet til sykkelparkering på alle kollektivknutepunkter og i tilknytning
til offentlige bygg.
Resirkulering og gjenbruk
[Image] Emballasjeavgift og [Image] Gode gjenvinningsordninger
panteordninger [Image] Spesialavfall
[Image] Avgift på sluttbehandling av
avfall
Arbeiderpartiet vil redusere avfallsmengden, øke gjenvinning og gjenbruk,
samt sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.
Mengden avfall skal reduseres ved å benytte informasjon, panteordninger og
avtaler med næringslivet. Vi vil innføre en avgift til staten på
sluttbehandling av avfall, noe som kan bidra til mer kildesortering og øke
gjenvinningen. Kapasiteten for deponering og behandling av spesialavfall
skal ytterligere økes.
Emballasjeavgift og panteordninger
Det er i dag avgifter på drikkevareemballasje. Denne miljøavgiften skal
begrense avfallsmengden. Den er derfor knyttet til forventet returprosent
på emballasjen. I tillegg er det inngått avtaler med næringslivet om økt
innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av plast, metall, kartong og
brunt papir. Næringslivet skal sørge for at 60 - 80 prosent av
emballasjeavfallet fra de ulike materialtypene samles inn, gjenvinnes eller
utnyttes til ny energi innen 1999. Dersom det viser seg at disse avtalene
ikke oppfylles, vil vi innføre avgifts- og panteordninger på flere
områder.
Avgift på sluttbehandling av avfall
Kommunene har plikt til å utarbeide avfallsplaner og til å beregne full
dekning av kostnadene, når de fastsetter hva som skal være innbyggernes
avfallsgebyr. Miljøkostnader forbundet med forbrenning og deponering
reflekteres imidlertid ikke i kostnader eller gebyr. Det gjør at
gjenvinning ikke lønner seg. For å endre dette vil vi innføre en
miljøavgift til staten på sluttbehandling av avfall. Avgiften skal beregnes
pr. tonn, med differensiering etter avfallstype og sorteringsgrad. Den vil,
både for kommuner og enkeltpersoner, være et viktig økonomisk motiv for å
redusere mengden avfall og øke gjenvinningen.
Gode gjenvinningsordninger
Målet om økt gjenvinning forutsetter at det etableres virksomheter i Norge
som kan utføre dette i praksis. Det er liten mening i å kildesortere dersom
mulighetene til videre behandling av avfallet mangler. Myndighetene skal i
samarbeid med næringslivet legge til rette for etablering av virksomheter
som gjenvinner avfall. Staten skal ha et overordnet ansvar for at det
finnes gjenvinningsmuligheter nasjonalt.
Spesialavfall
Det samles inn mer spesialavfall enn tidligere. Det er likevel slik at
flere tusen tonn spesialavfall hvert år kommer på avveie. Innsamlingen og
mottaket av spesialavfall skal utvikles og forbedres. Innen år 2000 skal
praktisk talt alt miljøfarlig avfall som oppstår i Norge, gjenvinnes eller
behandles i godkjente norske deponerings- og destruksjonsanlegg.
---------------------------------------------------------------------------
Arbeid for alle
[Image] Solidarisk økonomi [Image] Entrepenørskap og
[Image] Langsiktig eierskap næringsutvikling
[Image] Et rettferdig [Image] Livskraftig landbruk -
skattessystem levende bygder
[Image] Forsikning og utvikling [Image] Bærekraftig forvaltning av
[Image] Etter- og videreutdanning fiskeressursene
[Image] By og land, hand i hand
for arbeidstakere
[Image] Arbeidstid [Image] Samisk kultur- og
næringsutvikling
Full sysselsetting er det
overordnede målet for
Arbeiderpartiets økonomiske [Image]
politikk. Det gir trygghet og
vekst for den enkelte, og er " Når inntekter og
en avgjørende forutsetning for overskudd øker, må
økt verdiskaping og handlingsrommet brukes
velferdsbygging. Derfor har til å forebygge nedgang
alle parter i samfunnet felles og styrke innsatsen for
interesse av å skape flere arbeid til alle.
jobber. Dette er grunnlaget Solidaritetsalternativet
for solidaritetsalternativet, skapte lav prisstigning
som innebærer et forpliktende og økt sysselsetting i
samspill mellom første halvdel av
arbeidsgiverne, staten og nittitallet. Det bør
arbeidstakerne. Det utvikles til varige og
forutsetter at alle parter forpliktende
setter full sysselsetting i samhandlinger på flere
høysetet, og at ingen ensidig felter mellom
forsyner seg av overskudd og arbeidsgiverne, staten
fortjeneste ut ifra snever og arbeidstakerne. "
egeninteresse.
For at innsatsen for arbeid
til alle skal kunne følges opp
og forsterkes, trengs et
stabilt kostnadsnivå og
forpliktende inntektspolitisk
samarbeid. I oppgangstider er
det store muligheter for
dette, men også økende fare
for at viljen til solidarisk
lønnspolitikk og
helhetstenkning reduseres.
Desto viktigere er det at
fordelene som er oppnådd ved
solidaritetsalternativet i
form av flere jobber, økt
reallønn og økonomisk rom for
nye velferdsreformer, tas godt
vare på og utvikles videre.
Arbeiderpartiet vil derfor gå
inn for en videreutvikling av
solidaritetsalternativet. Det
skal stadig bygge på
arbeidslinja, bruk av
sysselsettingstiltak og
solidaritet i lønnspolitikken,
men også gis nye elementer.
┼ fremme kunnskap og forskning er særlig viktig for å forebygge ledighet og
skape framtidsrettet utvikling. Rett til etter- og videreutdanning bør være
ett nytt hovedelement i solidaritetsalternativet. Det må gjennomføres ved
at både arbeidsgivere, fagbevegelsen og staten bidrar. ╪kt satsing på
forskning og nyskaping skal utvikles ved samspill mellom myndigheter og
bedrifter, og mer risikokapital skal framskaffes for å gjøre bruk av
utviklings- og forskningsresultatene. Fellesskapet bør også bruke mer av
den offentlige sparingen til å styrke verdiskapingen og det langsiktige og
kompetente eierskapet i norsk næringsliv.
Det er nødvendig med en velfungerende offentlig sektor for å skape full
sysselsetting. Gode fellestjenester og en effektiv infrastruktur er
forutsetninger for å utvikle et konkurransedyktig næringsliv og nye
arbeidsplasser. Samtidig står det offentlige selv for en betydelig del av
verdiskapingen og den økte sysselsettingen. I offentlig sektor må veksten i
arbeidsplasser komme i helse- og omsorgssektoren, i utdanningssektoren og
innen miljø- og kulturarbeid. Bedre offentlige tjenester for befolkningen
og næringslivet er også et sentralt element i solidaritetsalternativet.
Skal det finnes rom for dette, er det nødvendig å begrense utgiftene til
passive overføringer og forbedre ressursbruken innen offentlig virksomhet.
Nye arbeidsplasser og økt verdiskaping blir i stadig større grad avhengig
av priser, renter, lønnsdannelse, valutakurser og landenes konkurranseevne
i bred forstand. For å motvirke skadevirkninger av dette, trengs en global
blandingsøkonomi som knesetter ryddige og like vilkår for konkurransen.
Usunn spekulasjon og ustabilitet kan reduseres gjennom internasjonale
fellesskapsløsninger og mer samråderett om handels-, finans- og
valutaspørsmål. Landene bør i større grad sammen regulere den globale
markedsplassen med sosiale og økologiske klausuler og andre tiltak som kan
forebygge handelskrig, økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet og
usikkerhet.
Solidarisk økonomi
[Image] Solidaritetsalternativet [Image] Innsats mot langtidsledighet
[Image] Oppgangstid [Image] Likelønn
[Image] Felles sparing [Image] Integrering av homofile
Arbeiderpartiet vil skape stabile og bærekraftige økonomiske rammevilkår
for langsiktig verdiskaping og full sysselsetting.
For å sikre velferdssamfunnets framtid er det nødvendig å bruke overskudd
i oppgangstider til å forebygge tilbakeslag og øke fellesskapets sparing og
langsiktige investeringer. Arbeidsledigheten skal bekjempes gjennom
videreutvikling og styrking av solidaritetsalternativet og den norske
blandingsøkonomien.
Solidaritetsalternativet
Når inntekter og overskudd øker, må handlingsrommet brukes til å forebygge
nedgang og styrke innsatsen for arbeid til alle. Solidaritetsalternativet
skapte lav prisstigning og økt sysselsetting i første halvdel av
nittitallet. Det bør utvikles til varige og forpliktende samhandlinger på
flere felter mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. En videre
utvikling av solidaritetsalternativet bør i sterkere grad rettes inn mot
manglende samsvar mellom de lediges kvalifikasjoner og jobbmulighetene, og
mot de langsiktige utfordringer knyttet til utvikling av arbeidsplasser og
verdiskaping i fastlands-Norge. Disse oppgavene krever en rekke bredere
felles innsatser: En reform for etter- og videreutdanning. ╪kt satsing på
forskning og utvikling i bedriftene. Bedre muligheter for finansiering av
entreprenørskap og nyskaping. Miljøfond for bruk av fornybare energikilder
og miljøteknologi. Statlig engasjement for mer langsiktig eierskap i
næringslivet. Stabilitet i kostnadsnivå og valutakursleie. Offentlige
budsjetter som motvirker nedgang og pressproblemer. Sterkere innsats for
grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Dette kan bare lykkes
dersom grunnpilarene i solidaritetsalternativet, herunder full
sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og satsing på arbeidsmarkedstiltak,
blir fastholdt av alle parter.
Varig oppgangstid
En balansert og langvarig oppgang skaper mer sysselsetting på varig basis
enn kraftige, kortvarige vekstperioder. Grunnlaget for en stabil
realøkonomisk utvikling kan best legges når økonomien er på vei opp. Dersom
veksten blir for sterk og ubalansert og fører til økt kostnadsnivå og
svekket konkurranseevne, gir det fort alvorlige tilbakeslag for
verdiskaping og sysselsetting. I dagens internasjonaliserte økonomi fins
det ingen enkle snarveier til å rette opp et slikt tilbakeslag. Derfor er
det særlig nødvendig å bruke handlingsrommet i en oppgangsperiode til
aktivt å forebygge nedgang ved å dempe presstendenser og forbedre
kostnadseffektiviteten i hele samfunnet. Det trengs en stram og langsiktig
offentlig budsjettpolitikk med vekt på sparing og investeringer i
verdiskaping og sysselsetting. Slik kan det skapes en stabil utvikling i
etterspørsel og produksjon. Ved å vise ansvarlighet og nøkternhet i
økonomistyringen når inntektene øker, kan staten skaffe seg handlingsrom og
virkemidler til bedre å motvirke nedgangstider og skape tillit til den
norske blandingsøkonomiens funksjonsdyktighet.
Felles sparing
Det er et felles ansvar å sørge for at offentlig og privat forbruk og
utgiftsnivå ikke stiger utover bæreevnen. En videre utvikling av
solidaritetsalternativet må forutsette solidaritet også med de kommende
yrkesaktive. Et generasjonsregnskap som legger opp til utjamning av de
økonomiske belastninger på nåværende og kommende yrkesaktive generasjoner,
krever at den felles sparingen må bli betydelig høyere i årene som kommer.
Avhengigheten av oljeinntektene tilsier at den framtidsrettede bruk av
overskudd til nyskaping i fastlands-Norge og avsetninger i petroleumsfondet
må økes. Også den individuelle sparingen skal stimuleres på prioriterte
områder som ny boligsparing for eldre som har behov for mer tilrettelagte
boliger. Dersom lønns-, pris- og kostnadsspiralen utløses, vil det ikke
være rom for dette. Alle parter må ta sitt ansvar for at sparingen blir
brakt opp på et tilstrekkelig nivå. Samfunnets og bedriftenes overskudd må
i stor grad settes inn i framtidsrettede investeringer som skaper
arbeidsplasser både i privat og offentlig sektor.
Innsats mot langtidsledighet
Når verdiskapingen og sysselsettingen øker, må vi sikre at flest mulig
ledige raskt kan gå over i ordinært arbeid. Det er avgjørende å unngå høy
strukturledighet eller mistilpasning mellom etterspørselen etter
arbeidskraft og de lediges kvalifikasjoner og tilgjengelighet. Opplæringen
bør knyttes mer til den enkelte arbeidsplass gjennom utdanningsvikariater
og fadderordninger. Det øker mulighetene for fast ansettelse og forebygger
negative holdninger til å ansette langtidsledige. For grupper som har
særlige problemer på arbeidsmarkedet bør varigheten av det enkelte
sysselsettingstiltak kunne være mer fleksibel. Særlig gjelder dette eldre
arbeidstakere og voksne med innvandrerbakgrunn, som har problemer med å
komme inn i arbeidslivet etter en lengre ledighetsperiode. Yrkeshemmede
skal attføres under trygge arbeidsforhold og settes i stand til å delta i
det ordinære arbeidslivet. Alle ledige ungdommer opp til tjuefem år og alle
som avslutter dagpengeperioden, skal ha tilbud om tiltak og opplæring. Det
samme skal gjelde alle flyktninger og personer som kommer til landet
gjennom familieforening. Dette forutsetter at arbeidsmarkedsetaten
ytterligere retter innsatsen sin mot disse gruppene. Den må samarbeide
aktivt med kommunene om å framskaffe egnede tiltak og opplæring. For å
følge opp mistilpasninger på arbeidsmarkedet og forebygge strukturledighet,
skal det utvikles kommunale beredskapsplaner mot ledighet og årlige
sysselsettingsbudsjetter med analyser av det strukturelle ledighetsnivået.
Likelønn
Den økte yrkesdeltakelsen blant kvinner har stor betydning for
verdiskapingen og velferdsbyggingen i Norge. Den gjør kvinner økonomisk
selvstendige, noe som er det fremste bidraget til likestilling. Jenter er
nå i flertall blant de som tar høyere utdanning. Andelen kvinner i
lederjobber øker også innenfor offentlig sektor. Privat sektor kan
foreløpig ikke vise til tilsvarende positive utvikling. Ennå arbeider
kvinner i stor grad i yrker og bransjer med lavt lønnsnivå. Derfor må
kravet om likelønn være sterkt knyttet til krav om at lavtlønnsgruppene må
løftes. Arbeidsvurderinger som sammenligner yrker på tvers av faggrenser,
kan bidra til å klargjøre grunnlaget for dette. For øvrig må generell
heving av lavtlønnsgrupper innen ulike bransjer og yrker først og fremst
skje gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi vil i tillegg
gjennomgå lovverk og velferdsordninger for å bidra til at forskjeller i
menns og kvinners yrkesliv reduseres. Fortsatt er kvinneandelen lav i
vitenskapelige stillinger ved universitetene og høgskolene. En økning av
denne kvinneandelen er en verdi i seg selv for at begge kjønn kan få
utnyttet sitt talent i undervisning og forskning. Slike stillinger fungerer
i tillegg ofte som rollemodeller for ungdom. Bedre barnehagetilbud vil være
et viktig virkemiddel, samtidig som det bør gjøres mer bruk av adgangen til
å lyse ut stillinger bare for det underrepresenterte kjønn. Det må
kartlegges om systematiske ulikheter i kvinners og menns yrkesløp skyldes
fordelingen av ansvar for barneomsorg, eller at bedriftene ikke legger
tilrette for begge kjønn i organiseringen av arbeidet. Velferdsordningene
skal uansett innrettes slik at menn i større grad stimuleres til å ta
omsorgsansvar, blant annet ved at yrkesaktive fedre får selvstendig rett
til fødselspenger ved foreldrepermisjon.
Integrering av homofile
┼pne homofile møter en rekke hindringer for å kunne hevde seg på
arbeidsmarkedet, boligmarkedet, i utdanningssystemet, i militæret, på den
politiske arena og på andre samfunnsområder. Arbeiderpartiet vil arbeide
for å klarlegge homofile menns og kvinners livssituasjon og levekår, og
rette opp eventuelle skjevheter.
Langsiktig eierskap
[Image] Stabile eiere [Image] Pensjons- og trygdekapital
[Image] Statlige eierstrategier [Image] Finansiering av nyskapning
Arbeiderpartiet vil bidra til at norsk næringsliv får et stort innslag av
langsiktige og ansvarlige eiere.
Det er behov for mer stabilt eierskap og tilgang på kapital med et lengre
og bredere perspektiv for verdiskapingen enn kortsiktig spekulasjon. Staten
bør utvikle sine eierstrategier, slik at felleskapets sparing kan gi
positive virkninger for næringsliv og jobbskaping.
Stabile eiere
En stor del av næringslivets tilgang på kapital stammer fra investorer som
raskt kan selge seg ut igjen, fordi de har snarlig fortjeneste som fremste
formål. Det er uheldig for sysselsettingen og verdiskapingen om innslaget
av slike kortsiktige plasseringer blir for stort. Stabile, krevende og
ansvarlige eiere kan best sørge for soliditet og nyetablering, og sikre
framtidsrettet utvikling av eksisterende bedrifter. Det trengs flere aktive
langsiktige investorer som har særlige interesser i produksjon og
jobbskaping. Det skal fortsatt være ordninger som fremmer ansattes kjøp av
aksjer i egen bedrift. Regelverket for dette skal gjennomgås ut ifra ønsket
om å stimulere langsiktig eierskap. Utenlandsk kapital kan også
representere stabilitet og langsiktighet, foruten tilførsel av verdifull
kompetanse og ny markedsadgang. Men dersom de mest lønnsomme norske
selskapene blir utsatt for internasjonale oppkjøp og fusjoner, og flere
hovedkontorer flyttes til utlandet, vil dette svekke mulighetene for å
skape stabile, aktive og kompetente norske eiermiljøer. Det er i
fellesskapets interesse at myndighetene bidrar til å forebygge en slik
utvikling, fordi den kan undergrave den innenlandske verdiskaping og
sysselsetting. I denne sammenheng er de to største forretningsbankene
viktige både som stabile og kompetente finansieringskilder og potensielle
oppkjøpsobjekter. Staten bør derfor beholde en så stor eierandel i disse
bankene at man kan sikre langsiktig nasjonalt eierskap.
Statlige eierstrategier
For å sikre våre velferdsordninger for framtida trengs betydelig offentlig
sparing og formuesbygging. Den vil først og fremst skje gjennom
folketrygdfondet, petroleumsfondet og overskudd i statlige bedrifter, men
også andre offentlige tiltak som kommunale pensjonskasser disponerer store
fond og reserver. Den voksende offentlige formuen gir mulighet til å styrke
det langsiktige og kompetente eierskapet i norsk næringsliv. Staten bør i
samråd med fagbevegelsen og bedriftene utvikle eierstrategier for dette.
Det betyr at myndighetene ikke ensidig skal sette bort forvaltningen av den
offentlige formuen til andre. Dette kunne øke innslaget av passiv,
kortsiktig pengeplassering i norsk økonomi kraftig. Isteden bør det
etableres flere kompetente, offentlige forvaltermiljøer med ulike oppgaver
og interesseområder, slik Folketrygdfondet, Bankinvesteringsfondet og
Statens nærings- og distriktutviklingsfonds egenkapitaldivisjon har i dag.
De må være selskapsdannelser som hver for seg ikke blir for store, som
opererer uavhengig av hverandre, og som av folkevalgte organer gis klare
overordnede styringsmål og retningslinjer.
Pensjons- og trygdekapital
Pensjonskapitalen forvaltes av Folketrygdfondet, de kommunale
pensjonskassene og av forsikringsselskapene. Den har en lang tidshorisont,
og er derfor godt egnet til langsiktige og ansvarlige aksjeplasseringer. I
oppgangstider er det naturlig og viktig at pensjons- og trygdekapitalen
øker. Det kan gi flere stabile institusjonelle investorer på det norske
kapitalmarkedet. Men dette begrenses av reglene om at forsikringsselskaper
kan eie maksimalt femten prosent i andre selskaper, og at ikke mer enn tjue
prosent av Folketrygdfondets midler kan plasseres i aksjer. Ut ifra
betydningen av tilførsel av langsiktig kapital til norsk næringsliv, samt
erfaringene med avkastning og sikkerhet over tid ved aksjeplassering, skal
begrensningene på plasseringen av pensjons- og trygdekapital vurderes på
nytt. Når det gjelder de kommunale pensjonskassene, må det utvikles egne
styringsprinsipper for å sikre kompetent forvaltning og plassering av de
store pålagte reservene.
Finansiering av nyskaping
I perioder med økende overskudd er det særlig viktig å prioritere nyskaping
og nyetablering. Slik kan både offentlige og private virksomheter legge
grunnlag for videre utvikling og forebygge tilbakeslag. Men bedriftene,
oppfinnere og andre har vanskeligheter med å finansiere sin
innovasjonsvirksomhet, særlig når den har langsiktig karakter. Det fins få
kilder for privat nyskapings- eller venturefinansiering i Norge, noe som
har sammenheng med at det er knyttet betydelig risiko til deltakelse i
såkalte venturefond. Det virker begrensende på nyskapingen at det som fins
av slike kapitalkilder stort sett er offentlige tiltak. Det bør derfor
gjennomgås nærmere hvordan det ut ifra risikohensyn kan tilrettelegges
bedre for private nyskapingsfond. De offentlige tiltakene for å bidra til
innovasjon skal også forbedres. Rammene og arbeidsvilkårene for Statens
nærings- og distriktutviklingsfond, og særlig for egenkapital- og
distriktutviklingsdivisjonene, bør ivareta dette hensynet. Det statlige
direkte innskuddet i det tidligere Venturefondet skal også følges opp med
lignende tiltak for å styrke finansieringskildene for små og mellomstore
bedrifter med potensiale for nyskaping, vekst og lønnsomhet.
Et rettferdig skattesystem
[Image] Stabilitet [Image] Forurenser skal betale
[Image] Skatt etter evne [Image] Likebehandling
[Image] Mer jobbskaping [Image] Effektiv skattekontroll
Arbeiderpartiet vil ha et skattesystem som gir stabile inntekter til felles
velferdsløsninger og fremmer sysselsetting, rettferdig fordeling og bedre
miljø.
Beskatningens fremste formål er å finansiere velferdsordningene og den
trygghet og utjamning de gir. Dette må forenes med hensynet til
verdiskaping og sysselsetting, slik at ikke grunnlaget for velferden
svekkes. Utformingen av skatte- og avgiftssystemet skal baseres på
stabilitet, likebehandling, skatt etter evne, jobbskaping, effektiv
skattekontroll og på at forurenser skal betale.
Stabilitet
Utformingen av skattesystemet betyr mye for effektiviteten i økonomien og
mulighetene til å skape arbeidsplasser og velferd. Det bør bygge på
overordnede prinsipper som må ligge fast over tid, slik at vi unngår
usikkerhet, spekulasjon, manglende investeringsvilje og utrygghet om
velferdsstatens finansiering. Bred tilslutning til et stabilt skattesystem
må være en viktig del av et utvidet solidaritetsalternativ. Endringer i
systemet bør dreie seg om tilpasninger og forbedringer i forhold til
hovedprinsippene. De må ikke komme hyppig og enkeltvis med den utrygghet
det skaper for privat og offentlig økonomi. Større prinsipielle
forandringer og omlegginger i beskatningen bør ses i sammenheng. Alle
enkeltinnspill må behandles innenfor en helhetlig ramme, slik at man unngår
at det skjer en gradvis oppheving av helheten i skattereformen fra 1992 ved
enkeltstående vedtak fra år til år.
Skatt etter evne
Befolkningen må oppleve beskatningen som rettferdig og forutsigbar, og vite
at alle bidrar etter evne til fellesskapet. Dette skjer gjennom progressiv
inntektsbeskatning, bunnfradrag, toppskatt og et ekstra skattetrinn på
nettoformuer over et visst nivå. Toppskatten skal være en ekstra
omfordelende skattlegging av dem som har høye inntekter. Den samlede
utforming av toppskatten og særlig de nedre grensene for hvor mye man kan
tjene før den trer inn, må reguleres i tråd med dette. Skatteytere med
store formuer og inntekter som betaler null eller minimalt i skatt, skal
møtes med flere tiltak som kan sikre at de bidrar på en rimelig måte til
fellesskapet. Også innen beskatningen av boliger og fritidseiendommer skal
skatt etter evne-prinsippet gjøres mer gjeldende.
Mer jobbskaping
For å sikre finansieringen av de offentlige fellesskapsløsningene, skal
skattesystemet legge til rette for økt verdiskaping og god
samfunnsøkonomisk ressursbruk. Det innebærer at det må fremme full
sysselsetting, og ikke trekke kapital og formue bort fra investeringer i
arbeidsplasser. Bedre betingelser for nyskapingsfond med risikoprofil og
satsing på forskning og utvikling vil stimulere til at mer av
verdiskapingen blir reinvestert i bedriftene. Videre vil omlegging av
produksjonen som følge av grønne skatter og avgifter kunne gi doble
gevinster. Det vil si både bedre miljø og flere jobber, for eksempel innen
gjenvinning og bruk av fornybare energikilder. I den konkurranseutsatte
delen av norsk næringsliv forutsetter dette at det ikke skjer en økning i
det samlede skattenivået i forhold til utviklingen i de land man
konkurrerer med. Eventuelle lettelser i arbeidsgiveravgiften bør
fortrinnsvis innrettes mot å gi bedriftene gunstigere betingelser for å
skape varige jobber for arbeidsledig ungdom, langtidsledige og andre
grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet.
Forurenser skal betale
Markedskreftene tar ikke uten videre hensyn til miljøkostnader. De må
korrigeres med prinsippet om at forurenser skal betale. Det gjør grønne
skatter og avgifter til et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. En
felles, harmonisert global avgift på utslippskilder for karbondioksyd
trengs for at alle skal ta sin del av ansvaret. Slik vil de reelle
miljøkostnadene ved ulike energiformer komme klarere til uttrykk. Før
globale avgifter eller samordnet økt bruk av CO2-avgifter i Norden og
Europa kan gjennomføres, skal den gjeldende avgift i Norge graderes etter
karboninnhold og dekke en større del av utslippene. Nye virkemidler må
likeledes settes inn for å redusere utslippene av svovel og
nitrogendioksyd. Ut ifra våre nasjonale målsetninger skal det gjøres forsøk
med et innenlandsk system for omsettelige svoveldioksyd-kvoter, som skal
skape mest mulig kostnadseffektive utslippsreduksjoner. For å bidra til
omstilling må det etableres et miljøfond, der virksomheter kan søke om
støtte til tiltak som vil fjerne eller redusere forurensninger. Dette skal
være et viktig redskap for å påvirke bedriftene til å inngå forpliktende,
kostnadseffektive avtaler om reduksjon av utslipp og overgang til fornybare
energikilder.
Likebehandling
For å fremme god felles ressursutnyttelse bør skattesystemet forebygge at
personer og bedrifter primært legger skattehensyn til grunn for sine
økonomiske disposisjoner. Det beste vern mot dette vil være å praktisere
prinsippet om likebehandling og nøytralitet innen alle beskatnings- og
avgiftstyper. Dette må avveies mot andre hovedprinsipper i skattesystemet,
men på flere felter bør det være utgangspunkt for forbedringer. Særlig kan
det gjelde forhold som angår den økende mobiliteten over landegrensene
innenfor en åpen økonomi. Norske eiere skal skattlegges for sin andel av
overskudd fra utenlandsinvesteringer i tråd med beskatningen av
kapitalinntekt i Norge. De må sikres mot dobbeltbeskatning gjennom
avregning og skatteavtaler med de enkelte land. I vår åpne økonomi kan også
deler av den norske grunnrenten, eller avkastningen ved bruk av
naturressurser, flyttes ut av landet av utenlandske eiere uten direkte
beskatning. Dette øker behovet for å utvikle tilnærmet nøytralitet i
grunnrentebeskatningen, slik at andre ressurser enn vannkraft, olje og gass
trekkes inn. Likebehandling tilsier også at det bør innføres generell moms
på tjenester, samtidig som ulike hensyn som miljø og sysselsetting
nødvendiggjør en del unntak og differensiering. Barnetrygden kan ses som en
slags lik negativ beskatning fra statens side. Den skal videreføres som en
generell, ikke behovsprøvet ordning.
Effektiv skattekontroll
De betydelige skatteunndragelsene som er avdekket, tilsier at
kontrollinnsatsen bør intensiveres. Særlig vil den omfattende
internasjonaliseringen av økonomien stille skatte- og avgiftsmyndighetene
overfor stadig mer krevende utfordringer. En forsterket og effektiv innsats
mot skatteunndragelser over landegrensene må utvikles i samråd med andre
lands myndigheter og de ulike virksomheter som forvalter pengestrømmene.
Banker og finansinstitusjoner skal ha undersøkelses- og rapporteringsplikt
ved enhver mistanke om at en pengetransaksjon har tilknytning til en
straffbar handling. Samarbeid om parallelle kontroller i alle deler av
store konserner skal gjøre det enklere å oppdage avvik som strider mot det
enkelte lands skattelover. Konsentrerte kampanjer med bokettersyn og andre
tiltak må settes inn overfor bransjer der faren for unndragelser og svart
arbeid anses å være betydelig. Alle virksomheter som selger varer og
tjenester til det offentlige, må legge fram kemnerattester som viser at de
har sine skatteforhold i orden. De bør også forplikte seg til å følge samme
regler for innsyn og offentlighet om regnskaper som gjelder for offentlig
sektor. Frivillige godkjenningsordninger skal utvikles for andre bedrifter
som vil dokumentere at de er seriøse og ryddige og har sine skatteforhold i
orden. Når ulovligheter avdekkes og anmeldes, må politi- og rettsvesen være
i stand til å forberede og beramme saker innen rimelige frister, slik at
unndragelser effektivt kan følges opp og få konsekvenser.
Forskning og utvikling
[Image] Næringsrettet forskning [Image] Bruk av forskningen
[Image] Miljøteknologi [Image] Forskningens egenverdi
[Image] Global kunnskapsutvikling
Arbeiderpartiet vil fremme forskning og utvikling for å øke sysselsettingen
og kunnskapsbyggingen i samfunnet.
Det trengs sterkere og mer langsiktig satsing på forskning om Norge skal
stå i første rekke som kunnskaps- og velferdsnasjon. På alle felter vil høy
kompetanse være avgjørende for mulighetene til å skape velferd og gode
arbeidsplasser.
Næringsrettet forskning
De næringer som er flinkest til å utvikle nye løsninger og ta i bruk ny
teknologi, har også best mulighet til å opprettholde og øke
sysselsettingen. Dette gjelder uavhengig av hvor kunnskapsintensive eller
råvarebaserte de ulike bransjene er. Den samlede satsingen på forskning og
utvikling i norske bedrifter må økes betydelig for å nærme seg nivået i
land vi bør sammenligne oss med. Det trengs samspill mellom næringsliv,
myndigheter og fagbevegelse for å realisere en slik styrking. Derfor bør
det videreutviklede solidaritetsalternativet legge opp til et løft for
forskning og produktutvikling, og innebære ny prioritering av innovasjon og
nyskaping. Staten kan foruten å legge til rette for nyskapingsfonds, bidra
ved å oppheve investeringsavgiften på forskningsbygg og -utstyr, slik det
allerede er gjort når det gjelder produksjonsanlegg. Bedriftene og partene
i arbeidslivet bør på sin side sørge for at mer av inntjeningen blir brukt
til å sikre og styrke arbeidsplassene ved satsing på forskning,
kunnskapsbygging og produktutvikling.
Miljøteknologi
Ny miljøteknologi kan redusere utslipp og forurensninger og løse
utfordringer knyttet til ressursbruk og naturens tåleevne. Men manglende
finansiering og kostnadsspørsmål kan føre til at slike løsninger og
oppfinnelser ikke blir utviklet og lansert i tilstrekkelig grad. Her vil
økt bruk av offentlige forsknings- og utviklingskontrakter gi større
muligheter for å skape sikkerhet og kvalitet i prosjektene, og føre til at
flere kan engasjere seg. En større del av de statlige forskningsmidlene
skal avsettes til utvikling av miljøteknologi, fornybare energikilder og
ressursvennlig produksjon og forbruk. Det bør startes egne nasjonale
forskningsprogrammer for dette. Innen havbruk og marine næringer har Norge
særlige forutsetninger for å innta en lederrolle i forskningen angående
bærekraftig utnyttelse av fornybare ressurser, noe som kan øke mulighetene
for langsiktig verdiskaping og sysselsetting på dette feltet.
Global kunnskapsutvikling
Det er nødvendig og nyttig å løse stadig flere kostnads- og ressurskrevende
forskningsoppgaver i internasjonalt fellesskap. Et åpent og forpliktende
forskningssamarbeid over landegrensene bør utvikles på flest mulig områder.
Det kan bidra til tillitsbygging og gi alle mennesker adgang til mer
kunnskap og læring. Den nye informasjonsteknologien skaper nye former for
daglig kontakt og samarbeid forskere imellom på tvers av landegrensene.
Full norsk deltakelse i Europaunionens rammeforskningsprogrammer gir norske
bedrifter og forskningsmiljøer mange fordeler og muligheter som skal
utnyttes bedre. Norge bør særlig ta ansvar for å styrke den globale
kunnskapsarven på områder som marin forskning og polarforskning.
Utviklingslandene og små nasjoner med begrensede ressurser er spesielt
avhengige av samspill om den globale kunnskapsutviklingen for ikke å bli
hengende etter. Behovet for internasjonal felles forskning vil i årene som
kommer særlig øke på områder som bio- og genteknologi, naturens tåleevne,
fornybare energikilder og bruk av infomasjonsteknologi.
Bruk av forskningen
Kravet om høy kvalitet er grunnleggende og skal være avgjørende for all
støtte og finansiering. Evaluering av dokumenterte forskningsresultater i
forhold til etterprøvbare mål bør tillegges større vekt både i nasjonale og
internasjonale sammenhenger. I hvilken grad forskning fører til nyskaping
som blir tatt i bruk av næringsliv og samfunn, avhenger av mange
forskjellige faktorer. Fordi en stor del av forskningen i Norge foregår ved
egne institutter, universiteter og høyskoler, er det spesielt nødvendig å
utvikle et godt samspill med brukermiljøene og drive aktiv informasjon om
forskningsresultatene. Når særlig mindre norske bedrifter på viktige
områder satser lite på forskning og kompetansebygging, kan det henge sammen
med svakheter i dette samspillet. Aktuelle tiltak for å rette på dette kan
være at brukerne får plass i styrene for de offentlige
forskningsprogrammene, og at det utvikles forskningsnettverk for små og
mellomstore bedrifter. Det bør satses særskilt på å øke forsknings- og
utviklingsaktiviteten i nordnorske bedrifter, med vekt på kompetansebygging
og produktutvikling. Forskningsrådet, som har et overordnet ansvar for å
sikre kvalitet og relevans i norsk forskning, må prioritere etterprøving og
evaluering sammen med brukerne høyt. Rådet må legge vekt på overføring og
formidling av forskningsresultater til små og mellomstore bedrifter.
Offentlig sektor og spesielt helse- og sosialsektoren står foran store
utfordringer hvor nye organisasjonsløsninger og effektiv bruk av samfunnets
midler står sentralt. I forbindelse med dette vil det være nødvendig med ny
kunnskap og nye løsninger. Anvendt samfunnsforskning kan gi grunnlag for
utforming av løsninger som sikrer effektiv bruk av fellesskapets ressurser.
Forskningens egenverdi
Forskning springer ut av menneskenes grunnleggende behov for å prøve ut
sine evner og øke sin viten og forståelse. Utvikling av ny innsikt og
kunnskap er et bærende element i ethvert moderne samfunn, og skal være
langt mer enn et redskap for produktutvikling. Forskningen kan gjøre livet
rikere og lettere for alle og føye nye opplevelser, dimensjoner og
muligheter til tilværelsen. Den har en egenverdi som ikke står i motsetning
til dens nytteverdi. Uten langsiktig og uavhengig grunnforskning vil det
nødvendige, brede kunnskapsgrunnlaget for nyvinninger og oppdagelser tørke
ut. Men grunnforskningen er ikke tjent med å leve sitt eget, skjermede liv
fritatt fra hensyn til kunnskapsbehov og etterspørsel. Den trenger
systematiske evalueringer i forhold til det tilsvarende internasjonale
kompetansenivå. Ressursbruken bør avveies i forhold til hvor man har best
muligheter og forutsetninger for å bidra til den felles kunnskapsbyggingen.
Etter- og videreutdanning for arbeidstakere
[Image] Rett til utdanningspermisjon [Image] De lediges mulighet til
for alle opplæring
[Image] Trepartsfinansiert [Image] Samarbeid om
utdanningsfond utdanningstilbud
[Image] Utdanningskonto [Image] Kunnskapsdokumentasjon
[Image] Støtte til å øke kunnskapen
i den enkelte bedrift
Arbeiderpartiet vil gi hver enkelt arbeidstaker økt mulighet til å utdanne
seg videre, og samfunnet som helhet større evne til å møte teknologiske og
andre nyvinninger.
Den enkelte arbeidstaker skal ha rett til permisjon for å ta
videreutdanning. Under utdanningen skal utdanningsfond finansiert i et
trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten gi bidrag
til livsopphold. Omfanget av reformen vil avhenge av alle parters vilje til
å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder. Reformen vil
være en sentral del i videreutviklingen av solidaritetsalternativet. For at
kunnskap ervervet utenfor utdanningssystemet skal tas hensyn til i videre
arbeid og utdanning, må det etableres et offentlig system for dokumentasjon
og godkjenning av relevant arbeidspraksis.
Rett til utdanningspermisjon for alle
Arbeiderpartiet vil innføre en lovfestet rett til utdanningspermisjon for
den enkelte arbeidstaker. Rett til permisjon skal gi større mulighet til å
realisere egne ønsker om videreutdanning. Dette kan være utdanning direkte
knyttet til de arbeidsoppgaver den enkelte har, men det kan også være
utdanning som bidrar til å legge et nytt yrkesløp for arbeidstakeren.
Permisjon skal kunne gis for så lang tid som nødvendig for å gjennomføre
ønsket opplæring. Arbeidstaker skal ha rett til å ta ut permisjon både på
fulltid og i deler av arbeidstiden. Rettigheten skal kun gjelde ved
deltakelse i organiserte opplæringstilbud som gir relevant kompetanse for
yrkeslivet. Det må legges vekt på god veiledning til alle arbeidstakere om
de muligheter ordningen gir for den enkelte.
Trepartsfinansiert utdanningsfond
Støtte til livsopphold i hele eller deler av utdanningstida er nødvendig
for at muligheten til å ta ut utdanningspermisjon skal være reell. I
forbindelse med lønnsoppgjørene kan det settes av penger i utdanningsfond
som også staten vil bidra til. Den enkelte arbeidstaker vil årlig tjene opp
rettigheter til uttak i slike fond. Hvor mye vil avgjøres ved
lønnsoppgjørene der rammene for fondene forhandles fram. Omfanget av
reformen avhenger derfor av alle parters vilje til å prioritere etter- og
videreutdanning framfor andre goder, og til slik å bidra til å
videreutvikle solidaritetsalternativet.
Utdanningskonto
Rettigheten til å få utdanningspermisjon betalt via fondsordninger skal
være knyttet til den enkelte arbeidstaker. Arbeidtaker skal ha en
utdanningskonto, der det synliggjøres hvor mye betalt utdanningstid den
enkelte til enhver tid har opparbeidet. Ved utdanningspermisjon får den
enkelte dekket livsopphold gjennom utdanningsfondet tilsvarende den tida
utdanningskontoen viser. Finansiering av livsopphold under utdanningstid
som strekker seg ut over det som er spart opp i utdanningskontoen, må den
enkelte arbeidstaker ta større ansvar for selv, for eksempel gjennom
Statens lånekasse for utdanning. Enkelte ordninger i Statens lånekasse skal
forbedres slik at de blir mer tilpasset voksne arbeidstakeres
livssituasjon.
Støtte til å øke kunnskapen i den enkelte bedrift
Det skal fortsatt være slik at arbeidsgiver har ansvar for utdanning som er
knyttet direkte til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet.
Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har i dag en bestemmelse om at
arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte virksomhet skal samarbeide om
analyser av kompetansebehovene til bedriften og om utarbeidelse av
opplæringsplaner. Særlig små bedrifter mangler ofte kompetanse til å foreta
slike analyser og til å gjennomføre nødvendig opplæring. Det bør derfor
knyttes mulighet for offentlig støtte til analyser av kompetansebehov og
gjennomføring av opplæringsplaner i bedriftene. Støtteordninger og praktisk
hjelp kan utvikles gjennom Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond
(SND). Det bør være like naturlig for SND å gi støtte til utvikling av
arbeidstakernes kompetanse som til innkjøp av nye maskiner og ny teknologi.
Verdien av investeringer i menneskelig kapital bør kunne synliggjøres på
samme måte som andre investeringer.
De lediges mulighet til opplæring
Satsingen på etter- og videreutdanning skal bidra til større
omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Arbeidstakere som blir ledige
vil ha mulighet til å bruke det de har til gode i utdanningskontoen. De som
ikke har tjent opp slike rettigheter i forkant, vil få tilbud om nødvendig
opplæring og kompetanseheving gjennom arbeidsmarkedsetaten. Vi legger opp
til å knytte arbeidsmarkedsopplæringen mer til den enkelte arbeidsplass
gjennom utdanningsvikariater og fadderordninger. For grupper som har
særlige problemer på arbeidsmarkedet, bør varigheten av det enkelte tiltak
kunne fastsettes mer fleksibelt.
Samarbeid om utdanningstilbud
Kapasiteten i videregående opplæring og i høyere utdanning må være slik at
også voksne elever får plass. I etter- og videreutdanning av arbeidstakere
er det ekstra viktig at det er et godt og nært samarbeid mellom det
offentlige skolesystemet og arbeidslivet. Det bør legges vekt på å utvikle
utdanningstilbud som veksler mellom teori og praksis, der skoleverket og
arbeidslivet kan gjøre seg nytte av hverandres kunnskap, erfaringer og
opplæringsmetoder. Voksenopplæringsorganisasjonene skal også spille en
viktig rolle på tilbydersiden. De skal ha økonomiske overføringer som gjør
dette mulig. Vi vil legge opp til et nært samarbeid mellom det offentlige
og organisasjonene/studieforbundene, særlig for å utarbeide og tilby
opplegg som kan heve kompetansen til voksne med lite grunnutdanning. Dette
må være tilbud som gir kvalifiserende, men korte og intensive
utdanningsløp. Bedre og mer tilpassede opplegg kan være med på å øke
interessen for etter- og videreutdanning, også blant de som i dag benytter
slike tilbud minst. Ny informasjonsteknologi gir muligheter som må brukes
systematisk i arbeidet med å bygge ut et bedre tilbud om fjernundervisning,
slik at etter- og videreutdanning i større grad blir mulig uten at skifte
av bosted er nødvendig.
Kunnskapsdokumentasjon
Den enkeltes kunnskaper utvikles ikke bare på skolebenken, men også gjennom
arbeid. For at dette skal bli tatt hensyn til i videre arbeid og utdanning,
må mulighetene til å dokumentere slik kunnskap forbedres. Dette kan gjøres
ved at nye fagområder får utviklet ordninger tilsvarende dagens ½paragraf
20-ordning╗, som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år,
mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en
læretid. I tillegg må det etableres et offentlig system for bedre
dokumentasjon av relevant arbeidspraksis. For å sikre at slik dokumentasjon
blir anerkjent og akseptert av alle, må godkjenningen av den enkeltes
faktiske kunnskap skje i samarbeid med partene i arbeidslivet og
utdanningsinstitusjonene. Slike dokumentasjonsordninger vil gi bedre samlet
bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser enn om alle skal følge et
formelt utdannelsesforløp.
Arbeidstid
[Image] Mindre bruk av overtid [Image] Foreldrepermisjon og fars
[Image] Fleksibel pensjonsalder rettigheter
Arbeiderpartiet vil at arbeidstiden skal tilpasses folks behov på ulike
stadier i livet.
Vekst i økonomien har gjort det mulig å redusere arbeidstiden uten at
arbeidstakerne har gått tilsvarende ned i inntekt. Også i årene som kommer
vil Arbeiderpartiet legge til grunn at noe av den økte verdiskapingen skal
kunne tas ut i form av redusert arbeidstid. Dette skal først og fremst
sikre rett til utdanningspermisjoner for arbeidstakerne. Som en
velferdsreform vil vi dessuten gi fedre selvstendig rett til fødselspenger
ved foreldrepermisjon, dersom mor er yrkesaktiv eller under utdanning. I
framtida vil Arbeiderpartiet gå inn for arbeidstidsreformer som kan skape
flere arbeidsplasser og gi økt livskvalitet for den enkelte. Bruken av
overtid bør begrenses, slik kan det skapes rom for nye stillinger og dermed
mulighet til arbeid for flere. Det skal være fleksible ordninger som gir
eldre arbeidstakere mulighet til å gå av før ordinær pensjonsalder, og som
sikrer de som fortsatt vil stå i yrkeslivet anledning til det.
Mindre bruk av overtid
Mange arbeidstakere jobber mye overtid, og en del arbeidsgivere bruker
overtidsarbeid som et alternativ til å ansette flere. Ved å fjerne unødig
overtid kan det bli rom for flere faste arbeidsplasser. Dette forutsetter
at tilstrekkelig mange i en virksomhet utfører samme arbeidsoppgave, slik
at overtidsbruken kan omgjøres til nye arbeidsplasser. Dessuten må de som
er ledige ha kompetanse til å kunne gå inn i jobbene som frigjøres.
Muligheten til å begrense overtidsarbeidet avhenger av måten produksjonen
organiseres på og av typen arbeidsoppgaver som skal løses.
Arbeidsmiljøloven regulerer i dag adgangen til å benytte overtid.
Ytterligere begrensninger ut over dette bør avtales mellom partene på hver
enkelt arbeidsplass. Arbeiderpartiet vil motarbeide en utvikling mot unødig
bruk av vikariater og midlertidige stillinger, og arbeide for at flest
mulig skal ha faste ansettelsesforhold.
Fleksibel pensjonsalder
Pensjonsalderen i Folketrygden er 67 år. To tredeler av den yrkesaktive
befolkningen er i tillegg omfattet av Avtalefestet pensjon (AFP) som gir
adgang til å gå av ved 64 år. Avtalefestet pensjon er finansiert gjennom et
trepartssamarbeid mellom arbeidgivere, arbeidstakere og staten. I tillegg
er det mellom arbeidsgivere og arbeidstakere forhandlet fram mulighet til å
gå av fra 62 år for enkelte grupper. Betingelsen er at disse har en lang
yrkeskarriere bak seg. Vi vil sikre fleksibilitet som gjør det mulig å gå
av helt eller delvis før 67 år for de som er slitne etter mange år i
yrkeslivet. Samtidig må vi, for å sikre best mulig balanse mellom trygdede
og yrkesaktive, jobbe for at flest mulig blir stående i arbeid fram til
ordinær pensjonsalder. Det må også være mulig å arbeide lenger for de som
ønsker det. Vi vil bidra til at eldre arbeidstakere ikke støtes ut av
arbeidslivet ved å legge vekt på forbedringer i arbeidsmiljøet, adgang til
å skifte til lettere arbeidsoppgaver og mulighet til å kombinere arbeid og
pensjon.
Foreldrepermisjon og fars rettigheter
Foreldrepermisjonen er kraftig utvidet de siste årene. Tidskonto-ordningen
sikrer fleksibilitet til å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Ut over tre
uker før fødselen og seks uker etter fødselen som er forbeholdt mor, samt
fire ukers pappapermisjon, kan foreldrepermisjonen fritt deles mellom
foreldrene. Far har imidlertid ingen selvstendig rett til fødselspenger som
skal erstatte inntektsbortfall i permisjonstiden. Hans rett til
fødselspenger er avhengig av mors yrkesaktivitet. Vi vil styrke foreldres
mulighet til å dele foreldrepermisjonen ved å gi fedre som er yrkesaktive
en selvstendig rett til opptjening av fødselspenger på egen inntekt. Fars
rett skal imidlertid knyttes til at det foreligger et omsorgsbehov. Han
skal ikke ha fødselspenger dersom mor er hjemmearbeidende med barnet. Mor
må være i utdanning eller arbeid. Reformer som gir fedre større mulighet
til å benytte foreldrepermisjon, vil ytterligere bidra til å likestille
kvinner og menn i forhold til lønns- og omsorgsarbeid. Etter at far har
fått selvstendig opptjeningsrett, vil vi arbeide for en gradvis forbedring
og utviding av tidskonto-ordningen. En slik utviding vil gi foreldre en
mulighet til å arbeide kortere enn i dag. En forutsetning for en slik
framtidig reform må være at ukene deles likt foreldrene i mellom. Hvis ikke
risikerer vi at bedre mulighet til omsorg blir et handikap for kvinner i
yrkeslivet.
Entreprenørskap og næringsutvikling
[Image] Internasjonalisering [Image] Kompetansebygging
[Image] Omstilling [Image] Entrepenørskap
Arbeiderpartiet vil bedre bedriftenes evne til å møte utfordringene i en
åpen og internasjonalisert økonomi.
Nye regelverk for verdenshandelen fjerner handelshindre og forandrer
markedssituasjonen både nasjonalt og globalt. Det fins mange muligheter for
entreprenørskap og utvikling av små og mellomstore bedrifter som vil bygge
allianser og selge spesialiserte produkter.
Internasjonalisering
Til nå er det først og fremst de store konsernene som har greid å utnytte
de nye markedsmulighetene. Men små og mellomstore bedrifter (SMB) som
leverer tilpassede løsninger, vil kunne få en stadig større plass i den
internasjonaliserte økonomien. For at flere norske SMB-bedrifter skal
lykkes med å utvikle spesialiserte produkter og bygge allianser i inn- og
utland, trengs det tilrettelegging og omstilling. Det kan være vanskelig
for små og mellomstore bedrifter å delta i anbudsrundene på E╪S-markedet,
fordi prosedyrer og standardiseringskrav er kompliserte og ressurskrevende.
Desto viktigere er det at det i hele landet fins egnede
veiledningstjenester som kan bidra med råd og kunnskap om dette. De
offentlige ressursene som brukes på utviklings- og rådgivningsvirksomhet
overfor små og mellomstore bedrifter, skal i større grad konsentreres om å
ruste dem opp til å møte internasjonaliseringen. Den norske deltakelsen i
Euroinfo-nettverket og EUs SMB-program, som begge er innrettet mot å hjelpe
de mindre bedriftene med å bygge europeiske allianser og
forretningsforbindelser, må i tråd med dette intensiveres i årene som
kommer. Satsingen på Eksportrådets programmer for å skape felles
eksportprosjekter for grupper av SMB, som hver for seg har vanskelig for å
hevde seg internasjonalt, skal trappes opp.
Omstilling
Internasjonaliseringen får konsekvenser også for bedrifter som kun opererer
nasjonalt eller lokalt. De møter ny konkurranse som stiller andre krav til
kvalitet, effektivitet, markedsføring og kundebehandling. Det brukes store
offentlige ressurser på gjenreising av arbeidsplasser i områder som blir
rammet av nedleggelser og ledighet, som følge av manglende konkurransekraft
i bedriftene. Det er et mål å vri mer av disse midlene mot å forebygge
problemer og utvikle det lokale næringslivets kundegrunnlag og kompetanse.
Dersom bedriftene evner å ruste seg for en ny markedssituasjon med bedre
produkter og høyere effektivitet, vil det trygge arbeidsplassene og tjene
både kunder, ansatte og eiere. Offentlige tilskudd og støtteordninger skal
innrettes mot å skape langsiktig lønnsomhet, soliditet og nye jobber, og
ikke brukes til i praksis å utsette eller forskyve problemene. Industrielle
og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter er et godt redskap for å
utvikle spesialiserte produkter i samarbeid med kundene. Det innebærer at
en bedrift inngår avtale med andre bedrifter eller offentlige virksomheter
om å utvikle et produkt de har behov for. Det kan ytes offentlig støtte til
gjennomføring av slike kontrakter når dette vil bidra til sysselsetting og
utvikling av leverandørbedriftene. Informasjonsteknologien kan gi særlige
gevinster for SMB fordi den reduserer betydningen av bedriftenes størrelse
og lokalisering, og skaper nye muligheter for effektive nettverk og
allianser småbedrifter imellom. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
skal med sitt nettverksprogram stimulere til slike samarbeidsløsninger, og
bruke utviklingstilskudd til å støtte opp om felles forretningsideer og
teknologispredning.
Kompetansebygging
Kompetanse og kunnskap blir stadig viktigere konkurransefaktorer i
næringslivet. Dette betyr imidlertid ikke at bare bedrifter som er store
nok til å ha egne forskningsavdelinger, kan hevde seg. Ny teknologi vil
være tilgjengelig ved deltakelse i forskningsprogrammer, ved samspill med
universitets-, høyskole- og instituttmiljøer, ved samarbeid med oppfinnere
og kontakt med andre selskaper innenlands og utenlands. Forskningsrådet må
i større grad prioritere å trekke inn små og mellomstore bedrifter i sine
programmer, og dermed formidle forskningsbaserte forretningsideer til dem.
Veiledningsinstituttet i Nord-Norge skal særlig bidra med teknologisk
kompetanse for å øke konkurransekraften til bedrifter i landsdelen. Men
kunnskapsbygging og forbedringer må også skje løpende og gjennomgripende
internt i bedriftene. For at bedriftene skal kunne bygge opp den kompetanse
de har behov for, vil vi innføre likebehandling av alle typer utgifter til
utdanning og opplæring for de ansatte. Det vil si at utgifter til etter- og
videreutdanning bør bli fradragsberettiget på linje med utgifter til å
opprettholde kompetanse og holde seg faglig ajour. Rekruttering av godt
kvalifisert arbeidskraft kan også sikres av SMB selv ved at de samarbeider
om opplæringsringer og oppretter flere lærlingekontrakter. Mer satsing på
bedriftsbasert opplæring i forbindelse med sysselsettingstiltakene vil
bidra til det samme. Det skal ellers være en hovedoppgave for utdannings-
og arbeidsmarkedsmyndighetene å forebygge at det i noen deler av landet
oppstår misforhold mellom bedriftenes kompetansebehov og den arbeidskraft
som utdannes og er tilgjengelig.
Entreprenørskap
Entreprenørskap og etableringsvilje spiller en sentral rolle i økonomien.
Det fremmer produktutvikling og jobbskaping, og er avgjørende for
investeringslyst og konkurranseevne i næringslivet. I alle deler av landet
trengs et konstant høyt nivå på antallet nyetableringer og utvidelser av
eksisterende bedrifter. Skal dette sikres og kvaliteten i etableringene
høynes, må både skoleverk, høyere utdanning og næringspolitikken i større
grad fokusere på entreprenørskap. Ordningen med etablererstipend skal
bygges ut og ledsages av et mer forpliktende opplegg for veiledning og
oppfølging. Næringssvake områder, kvinner, arbeidsledige og
yrkesvalghemmede bør prioriteres, forutsatt at prosjektene har potensiale
til å bli bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det skal være et hovedsatsingsområde
for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond å støtte og veilede
etablerere med forretningsideer basert på ny teknologi. Funksjonene til det
statlige Veiledningskontoret for oppfinnere må samordnes bedre med andre
støttetiltak, slik at det kan bidra mer til at oppfinnelser brukes til
nyskaping og etablering. De kommunale næringsfondene er også viktige for å
stimulere til økt lokalt entreprenørskap. Kriteriene for fordeling av
midlene mellom kommunene bør ta hensyn til andelen vellykkede prosjekter i
tidligere år, slik at kvalitet og resultater kommer mer i fokus.
Livskraftig landbruk - levende bygder
[Image] Jordbruket [Image] Rovdyr, burfe og tamrein
[Image] Skogbruk [Image] Forsvarlig produsert mat og
[Image] Bygdeutvikling og god plante- og dyrehelse
kvinnearbeidsplasser [Image] ╪kt eksport
[Image] Reindrift
Arbeiderpartiet vil sikre et livskraftig landbruk.
For å sørge for inntekter og gode levekår for de som bor i bygdene, må det
satses på økt verdiskaping basert på lokale, fornybare ressurser. Med
utgangspunkt i landbruket skal arbeidsplasser trygges og nye skapes med
basis i foredling og omsetting av råvarer fra naturen. Jord- og skogbruk må
drives på en bærekraftig måte som både tar vare på framtidige
produksjonsmuligheter og sikrer det biologiske mangfoldet. Landbruket
ivaretar viktige fellesskapsverdier. Kulturlandskapet skal utvikles og
skjøttes, og omleggingen til økologisk produksjon forsterkes. Bruken av
naturressursene må planlegges og disponeres på en slik måte at en unngår
unødig forbruk av verdifulle landbruks-, utmarks- og fjellområder.
Jordbruket
Vi vil opprettholde et livskraftig og bærekraftig jordbruk over hele
landet. Dette er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret. Skal jordbruket også i framtida kunne fungere på denne
måten, må vi fortsatt ha som mål et jordbruk med økt inntjening som er
mindre avhengig av overføringer fra fellesskapet. For å bedre
inntektsforholdene i næringen, må kostnadene bli lavere. Det må satses mer
på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen bør
reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Men også i framtida
vil det være nødvendig med betydelige overføringer. De geografiske og
klimatiske forhold i Norge gjør dette nødvendig. Vi vil målrette støtte og
tiltak mot distriktene og familiebrukene. De arbeidskrevende
husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. For å sikre
melkeproduksjonen i distriktene, bør melkekvoter ikke selges ut av
regionene. Det må fortsatt være rom for både store og små bruk i Norge,
slik de naturgitte forholdene tilsier. Halvparten av bøndene driver i dag
sin næring i kombinasjon med andre yrker. Kombinasjonsbrukene er en
naturlig del av norsk jordbruk. Vi ønsker å forsterke omleggingen til
økologisk produksjon. Det er samtidig avgjørende at det etableres gode og
lønnsomme systemer for foredling og omsetning av økologiske varer.
Skogbruk
Skogbruket spiller en viktig rolle i verdiskapingen og står for betydelige
eksportinntekter til landet. Tilveksten i norske skoger er større enn
uttaket gjennom dagens skogdrift. Vi vil bidra til å skape flere sikre
helårs arbeidsplasser i skogbruket. For å sikre dette må skjevheten i
avgiftsnivået mellom helmekanisert maskinell avvirkning og manuelle
driftsformer reduseres. Vi vil innføre tilskudd til skogbruksringer etter
modell av avløserordningen i husdyrholdet. Dette vil bidra til å skape
grunnlag for samarbeid om helårs sysselsatte skogsarbeidere i
gårdsskogbruket. Samtidig må det legges opp til å utvide spekteret av
produkter og øke foredlingsgraden. Miljøhensyn gir både utfordringer og
muligheter til videre utvikling av skognæringen og den tilhørende
industrien. Skogen bidrar til opptak av CO2, og for å øke dette opptaket må
tilveksten i skogsområdene være best mulig. Dette krever et aktivt
skogkulturarbeid utført av fagkyndig arbeidskraft til rett tid i
vekstsyklusen. Skog og utmark er også viktig for rekreasjon og friluftsliv,
noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer, dersom slik
tjenesteytende produksjon legges opp profesjonelt og markedsrettet.
Bygdeutvikling og kvinnearbeidsplasser
Ny teknologi tas i bruk i landbruket som i alle andre sektorer.
Sysselsettingen i denne sektoren har derfor gått ned i hele etterkrigstida.
For å opprettholde sysselsettingen og øke verdiskapingen i distriktene er
det nødvendig å legge til rette for nye arbeidsplasser. Gjennom midler til
bygdeutvikling ønsker vi å bidra til et mer variert jobbtilbud i
tilknytning til landbruket. Det er særlig viktig å skape flere
arbeidsplasser for kvinner. Særskilte tiltak som kan skape sysselsetting
for kvinner i distriktene, skal videreføres. Dette gjelder blant annet
etablererskoler for jenter, egne oppfølgingskurs og nettverk av kvinnelige
etablerere. Det skal gis tilskudd til etablering av bedriftsbarnehager og
utviklingsprogram i bedrifter som satser på flere kvinnelige fagarbeidere
og ledere. Desentraliserte offentlige utdanningstilbud er også viktige. De
kan være med på å demme opp for utflytting fra distriktene, skape nye
arbeidsplasser og øke aktiviteten.
Reindrift
Reindriften utgjør en viktig del av grunnlaget for den samiske kulturen.
Reindrift skal være bærekraftig på tre plan: ╪kologisk, økonomisk og
kulturelt. Det er en stor utfordring spesielt for reindriftsnæringen i
Finnmark å bringe reintallet ned, slik at det blir mer i balanse med
beiteressursene, samtidig som avkastningen og kjøttkvaliteten på hver rein
økes. Stor etterspørsel etter reinsdyrkjøtt gir gode muligheter for
næringen. Foredling av reinkjøtt skal gjøres ved reinslakterier der både
næringsmiddelsiden og miljøtiltakene er forsvarlige i forhold til lover og
regler. Vi vil bidra til omstilling og tilleggsnæringer til reindriften med
utgangspunkt i de samiske tradisjonene.
Rovdyr, bufe og tamrein
De store rovdyrene er en del av det biologiske mangfoldet, og
rovdyrbestanden er økende. Deler av den norske bestanden av de store
rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe er likevel sårbare eller truet. Det er
et mål å sikre levedyktige bestander av disse dyrene. I enkelte områder av
landet er konflikten mellom rovdyr og landbruksinteresser betydelig. Vi vil
satse på tiltak som mest mulig begrenser skader forårsaket av store rovdyr,
slik at jordbruksdrift kan opprettholdes over hele landet. Det skal
utarbeides forvaltningsplaner for kjerneområdene for rovdyr. Ulv- og
bjørnestammene i grensestrøkene har vi felles med våre naboland, og det bør
legges opp til en samordnet forvaltning som gir levedyktige bestander.
Skader på bufe og tamrein skal forebygges, blant annet gjennom ulike former
for tilsyn som gjeterordninger, organisert bruk av utmarksområdene og
utprøving av nye alternative tiltak. Det skal være anledning til å ta ut
skadedyr, også i kjerneområdene. Erstatningsordninger må legges opp slik at
dyreeiere ikke påføres urimelige økonomiske tap.
Forsvarlig produsert mat og god plante- og dyrehelse
Landbruket skal være bærekraftig, og forbrukerne må sikres forsvarlig
produsert mat. Dette krever utforming av kvalitetssystemer som dokumenterer
produksjonsprosessen fra jord til bord. Målet er å opprettholde den gode
dyrehelsen, og som et ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i
husdyrholdet. Bruk av veksthormoner og omsetning av varer som er produsert
med veksthormoner, skal ikke være tillatt i Norge. Alle genmodifiserte
næringsmidler skal merkes. Fisk og kjøttavfall som skal brukes til dyrefor,
må behandles slik at smittestoffer ikke overføres, og slik at
bakteriedannelse unngås. Siden det foregår utstrakt handel med matvarer på
tvers av landegrensene, er dette et område hvor internasjonalt samarbeid og
avtaler er avgjørende. Vi vil arbeide i internasjonale fora for å få
tilslutning til et regelverk som sikrer forsvarlig produsert mat, god
dyrehelse og merkeordninger for næringsmidler som gir forbrukerne mulighet
til å foreta informerte valg.
╪kt eksport
Norge har en svært åpen økonomi. Vi er avhengige av gode internasjonale
handelsavtaler for å sikre vår velferd. Fisk- og skogprodukter er store
eksportnæringer, men vi har også en viss eksport av jordbruksvarer som
jordbær, moreller og andre grøntprodukter. E╪S-avtalen gir mulighet for
tollfri utførsel av flere varer i grøntsektoren. Her har Norge naturgitte
fortrinn som gjør det mulig å utvikle større eksport. Forutsetningen er at
produktene holder høy kvalitet. For at de skal kunne hevde seg, må det
dessuten produseres nok til å forsyne utenlandsmarkedet.
Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene
[Image] Ressursforvaltning [Image] Havbruk
[Image] Fiskeflåten [Image] Havner
[Image] Fiskeindustri
Arbeiderpartiet vil forvalte fiskeressursene med sikte på høyest mulig
langsiktig og bærekraftig avkastning.
Fiskerinæringen er en av våre viktigste eksportnæringer. Forholdene skal
legges til rette slik at samspillet mellom fiskeflåte, oppdrettsnæringen og
fiskeindustri kan fortsette med sikte på lønnsomhet, verdiskaping,
utvikling av arbeidsplasser og opprettholdelse av bosetting langs kysten.
Det må være et mål å rekruttere flere kvinner innen fiskeri- og
havbruksnæringen.
Ressursforvaltning
De norske fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes
og utnyttes av fellesskapet gjennom en målrettet fiskeripolitikk for
næringsutvikling og trygging av bosettingen. Havets ressurser skal
forvaltes på en bærekraftig måte, basert på prinsippene i Havrettstraktaten
og FN-avtalen om fisket på det åpne hav. Hele 80 prosent av Norges
fiskeressurser disponeres i fellesskap med andre nasjoner. Derfor er et
forpliktende internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen avgjørende.
Bærekraftige prinsipper må ha avgjørende vekt i samarbeidet Norge har med
andre nasjoner i fiskerispørsmål. Spesielt i Nordsjø-området er det større
ressursmessige gevinster å hente ved å legge slike prinsipper til grunn. Vi
vil at Norge skal være en pådriver i dette arbeidet. Sjøpattedyrene sel og
hval spiller en viktig rolle i havets økosystemer. På samme måte som for
andre levende ressurser må overskuddet i disse bestandene høstes.
Flerbestandsforvaltning skal også omfatte sjøpattedyrene.
Fiskeflåten
Fiskeflåten skal fortsatt som et hovedprinsipp være eid av aktive fiskere.
Det skal imidlertid fortsatt kunne gjøres unntak fra denne regelen for
havfiskeflåten når det er nødvendig for å styrke økonomien i flåten, bidra
til livskraftige fiskerimiljøer, opprettholde den geografiske fordelingen
av fisketillatelser, og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåte og
industri på land. Dette vil særlig være aktuelt for å styrke havfiskeflåten
i Nord-Norge. Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering
av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å
dekke industriens behov for kvalitetsråstoff. Det må satses på større
kystfiskefartøy for å sikre rekruttering. Vi vil legge forholdene til rette
for en slik fornying og oppgradering, blant annet ved å gi fiskeflåten
tilgang på de samme distriktspolitiske virkemidlene som annet næringsliv,
herunder også investeringstilskudd. Fornyelse av flåten må være basert på
høsting av ressursene ut ifra bærekraftige forvaltningsprinsipper. Det er
nødvendig å ha en kapasitet i fiskeflåten som er tilpasset
ressursgrunnlaget, som ivaretar hensynet til regional fordeling av
fiskerettighetene langs kysten, og som ivaretar behovet for en
differensiert størrelse på kystfiskefartøyene. Kystflåten skal fortsatt
være ryggraden i norsk fiskerinæring. For å sikre foredlingsindustrien på
land, er det et mål å begrense ombordproduksjonen.
Fiskeindustri
Et viktig element for å trygge bosettingen i kyst-Norge er stabil og
helårig sysselsetting i fiskeindustrien. En slik stabilitet kan vi bare
oppnå gjennom forutsigbar tilførsel av råstoff, som gir grunnlag for stabil
videreforedling i Norge. Strukturen i fiskeindustrien er preget av små og
mellomstore bedrifter. En mangfoldig bedriftsstruktur som gir trygge og
stabile arbeidsplasser langs kysten betinger at økonomi- og lønnsomhet
vektlegges. Bare gjennom lønnsom produksjon og en struktur som er tilpasset
råstoffgrunnlaget og etterspørselen, vil sysselsettingen i fiskeindustrien
kunne opprettholdes. Forholdene skal legges til rette for økt bearbeiding,
produktutvikling og bedre markedsstrategier, slik at verdiskapingen fra
fiskeriene kan øke og sikre sysselsettingen på sjø og land.
Havbruk
Det er et stort potensiale for vekst i norsk havbruksproduksjon. Dette
gjelder foruten de tradisjonelle artene laks og ørret, også nye marine
arter og ulike typer skjell. Tilgangen på lokaliteter virker heller ikke
begrensende for å få til økning i produksjonen. Det er imidlertid viktig at
næringen ikke vokser fortere enn markedene greier å ta unna. For å styre
produksjonen bedre bør næringen organisere seg i produsentorganisasjoner.
Oppdrett av nye marine arter vil være et viktig ledd i realiseringen av
vekstpotensialet i havbruksnæringen. Kveite og kamskjell ansees for mest
lovende. Steinbitt og blåskjell er også arter det knyttes forventninger
til. For å sette disse og andre arter inn i lønnsom produksjon må
ressursinnsatsen fra offentlige og private aktører økes og samordnes. Den
største muligheten for vekst i norsk havbruksnæring og norsk fiskerinæring
for øvrig, ligger i å øke bearbeidingsgraden. Skal vi lykkes med dette, må
det satses mer på markedsforskning og markedsarbeid for fiskerier og
havbruksnæring.
Havner
For å nå fiskeri- og transportpolitiske målsettinger er det nødvendig med
tidsmessige fiskeri- og trafikkhavner. Vi vil arbeide for å etablere en
havnestruktur som er tilpasset forholdene i de forskjellige landsdelene. Vi
vil satse på opprusting av havner som betjener alle ledd i fiskerinæringen,
det vil si både fiskeflåten, industrien og eksportleddet. En viktig
forutsetning er at økt offentlig innsats for havneutbygging baseres på
samarbeid mellom kommuner, fylker, stat og næringsliv. Vi vil også arbeide
for å etablere sentrale transporthavner for eksport til Europa som kan
redusere kostnadene, samt sikre og øke overgangen fra transport med bil til
skip. Dette er nødvendig både av hensyn til miljøet og for å unngå
transportmessige flaskehalser på veinettet på kontinentet.
By og land, hand i hand
[Image] Distriktenes rolle [Image] Infrastruktur
[Image] Byenes rolle [Image] Inntektsfordeling
[Image] Gjensidig avhengighet [Image] Svalbard
[Image] Bosettingsmønsteret
Arbeiderpartiet vil utvikle de ulike regionenes fortrinn til hele landets
beste.
By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er
gjensidig avhengige av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan vi
sikre tilgang på råvarer,skape mangfold i næringsutviklingen og et godt
grunnlag for velferd. Jordbruk, skogbruk og fiskeri er for mange distrikter
i dag avgjørende forutsetninger for sysselsetting og bosetting. Vi vil
utvikle en egen handlingsplan for næringsutvikling i distriktene med et
bredere spekter av arbeidsplasser som mål. Vi vil sikre hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdige levekår over hele
landet. Innen byutvikling er utjamning av sosiale forskjeller og tiltak som
kan gi et renere og tryggere miljø, blant de fremste oppgavene.
Distriktenes rolle
Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag
for mye av verdiskapingen som foregår her i landet. Viktige deler av
industrien er bygget opp på energi- og mineralreserver som finnes i
distriktene. Salg av produkter fra næringer som bruker de ulike
naturressursene, utgjør en stor del av eksportinntektene. Gjennom landbruk
og fiske skal ressursene forvaltes på en økologisk riktig måte, jorda
holdes i hevd og kulturlandskapet opprettholdes. Selv om landbruk og fiske
ikke lenger er de viktigste sysselsettingsskapende næringene i distriktene,
utgjør de en viktig basis for utvikling av ulik tjenesteytende virksomhet i
både offentlig og privat sektor. Samspillet mellom natur, bosetting,
kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter for reiseliv og
rekreasjon i landet vårt. Norsk reiseliv er allerede en viktig næring som
har stor betydning for jobbtilbud og bosetting i distriktene, og denne
næringen har forsatt et vekstpotensiale. Den videre utviklingen bør skje i
nært samarbeid med andre berørte næringer, som landbruk, reindrift og
fiskeri. Knyttet til de tradisjonelle næringene er det vokst fram
kystkultur og bygdekultur, som uttrykker til dels store forskjeller i
levemåte mellom ulike regioner, og mellom distriktene og byene. Dette
utgjør et mangfold av stor verdi som må tas vare på. Distriktene må også i
framtida spille en avgjørende rolle for hele landets næringsutvikling og
for vår felles kultur, naturarv og reiseliv. Derfor er innsatsen for å
opprettholde hovedtrekkene i bosettingen en viktig del av Arbeiderpartiets
samlede politikk.
Byenes rolle
I byene finnes særlige forutsetninger for å utvikle virksomheter som er
avhengige av hverandres varer og tjenester. Service- og tjenestenæringer,
institusjoner knyttet til utdanning, kultur og offentlige tjenester er
lokalisert i byene mye på grunn av denne tilgjengeligheten. Byene gir også
en bredere form for tilgjengelighet, basert på at de fungerer som
knutepunkter for kommunikasjon. Historisk har byene derfor vært viktige
½importhavner╗ for nye ideer og teknikker. Sentre for kompetanseutvikling
er tradisjonelt plassert i storbyene, med nærhet til et mangfold av
mennesker og virksomheter. Svært mange tar utdanning og gjør sine første
erfaringer som arbeidstakere i større tettsteder og i byer. På samme måte
er byer og tettsteder tjenestesentre for omlandets befolkning. Byenes rolle
som kommunikasjons- og utdanningssentre og som møteplasser gjør dem til
viktige motorer i norsk økonomi. Dette er oppgaver Arbeiderpartiet vil
sette byene i stand til å løse så godt som mulig. Derfor vil vi satse
videre på utbygging av infrastruktur, utdanning, forskning, kultur og ny
næringsvirksomhet i byområdene.
Gjensidig avhengighet
By og land har ulike funksjoner i økonomien. Forskjellene i kultur, miljø
og næringsstruktur mellom ulike regioner og landsdeler illustrerer at det
må være arbeidsdeling og samspill dem i mellom. Verdiskapingen i en region
er avhengig av at andre regioner fungerer godt. Utvikling av de enkelte
områders fortrinn gir best utnyttelse av landets samlede ressurser. Den
regionale arbeidsdelingen er imidlertid ikke en konstant tilstand. Den er
under stadig forandring. Endringer i ressursgrunnlag, markedsmuligheter,
kommunikasjon, teknologi og andre produksjonsvilkår medvirker til dette. Vi
vil heller ikke i framtida overlate styringen av den regionale utviklingen
til markedskreftene alene. Gjennom et velferdstilbud som sikrer likeverdige
levekår, gjennom etablering av infrastruktur og kompetansebygging, og
gjennom bidrag til næringsetablering vil vi styrke de fortrinn regionene
har, og sikre en videre utvikling basert på samarbeid mellom by og land.
Bosettingsmønsteret
Utferdstrang og behov for å ta utdanning eller finne arbeid har alltid
gjort at folk bytter bosted. Men i Norge har vi unngått avfolking av
distriktene, slik noen av våre naboland har opplevd. Dette har vært mulig
fordi vi har prioritert oppbygging av vekstkraftige sentra regionalt og
lokalt, og plassert viktige institusjoner og arbeidsplasser i distriktene.
Vi vil holde fast på målet om at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal
opprettholdes. Virkemidlene vil i stor grad være de samme som før. Vi vil
satse på lokale og regionale sentra, et likeverdig velferdstilbud over hele
landet og etablering av arbeidsplasser innenfor nye vekstnæringer. En
viktig basis for bosettingen skal fortsatt være primærnæringene og høsting
og foredling av naturressurser. Videre vekst i velferdsordningene vil sikre
både livskvalitet og viktige arbeidsplasser, særlig for kvinner. Satsingen
på reiseliv og bygdeutvikling skal videreføres. I tillegg er det avgjørende
å drive næringsutvikling og jobbskaping som gir et bredere spekter av
jobbmuligheter. Vi vil derfor ta initiativ til en handlingsplan for hvordan
ny teknologi kan gi grobunn for arbeidsplasser i distriktene. Ved å legge
til rette for større mangfold i jobbtilbudet i distriktene kan disse gjøres
attraktive for flere unge, noe som kan bidra til en mindre skjev
aldersfordeling i mange kommuner.
Infrastruktur
Norge er et langstrakt land der infrastruktur i form av veier, kollektiv-,
post- og teletilbud er en forutsetning for bosetting. Vi vil i årene som
kommer satse særskilt på vedlikehold av allerede eksisterende
veistrekninger. Kollektivtransport skal være et alternativ til bil i
grisgrendte strøk, men først og fremst bygges ut i tilknytning til byer og
tettsteder. Vi må ha et godt og stabilt flyrutenett og en infrastruktur for
tele- og datatjenester som gir likeverdige muligheter for elektronisk
kommunikasjon over hele landet. Likeverdige posttilbud skal sikres gjennom
økt bruk av landpostbud og etablering av kontraktspostkontorer.
Inntektsfordeling
Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de viktigste velferdsoppgavene
innen omsorg, helse, utdanning og kultur. Gjennom inntektsfordeling skal
kommunenes økonomiske forutsetninger for å gi folk disse tjenestene jevnes
ut. Målet er å fordele slik at det kan gis et likeverdig velferdstilbud
over hele landet. Dette har ført til at forskjeller i levekår som
tradisjonelt har gått i distriktenes disfavør, er erstattet med større grad
av likhet. De fleste av de kommunene som i dag har problemer med å dekke
befolkningens behov for velferd, ligger i mer sentrale strøk av landet.
Disse kommunene har de siste tiårene opplevd endringer i sosiale forhold og
i befolknings- og aldersammensetningen, fordi noen grupper av ulike grunner
søker seg til byene. Særlig er dette synlig i Oslo med byens store
forskjeller mellom øst og vest. Dette er bakgrunnen for at det må foretas
endringer i inntektssystemet. Endringene skal foretas slik at
tjenestetilbudet løftes der det i dag er dårligst, uten at det svekkes der
det fra før er godt. For å oppnå dette og for å møte økte helse- og
omsorgsbehov, vil Arbeiderpartiet øke overføringene til kommunene. Gjennom
en overgangsperiode skal inntektssystemet gradvis legges om, slik at det
tas mer hensyn til sosiale kostnader ved fordelingen. Det må arbeides
videre med kostnadskriteriene knyttet til sosiale forhold og behovene innen
omsorgssektoren, slik at kostnadene ved disse delene av kommunenes utgifter
kan fanges enda bedre opp. Det skal gis særskilte regionaltilskudd til de
minste kommunene, og Nord-Norge-tilskuddet skal opprettholdes.
Skjønnsmidler vil gjennom hele overgangsperioden sikre at ingen
primærkommuner taper på omleggingen. For øvrig bør skjønnsmidler i hovedsak
brukes til å møte ekstraordinære situasjoner og andre forhold som ikke
fanges opp av utgiftsutjamningen. Det må utvikles kostnadskriterier som i
større grad tar hensyn til utgifter ved spredt bosetting, skoleskyss,
ambulansetjeneste, rusmiddelomsorg, psykiatri, klima og forhold knyttet til
teknisk sektor. Inntil slike kriterier er utviklet, må forholdene følges
opp ved tildeling av skjønnsmidler. Vi vil rette særskilt oppmerksomhet mot
Oslos indre østkant. Både staten og Oslo kommune må gjennom et samarbeid
forplikte seg til en langsiktig satsing i de indre østlige bydeler for å
forbedre miljø og boligmasse og utvikle gode velferdstilbud for
befolkningen.
Svalbard
Arbeiderpartiets overordnede målsetninger i politikken overfor Svalbard er
en konsekvent håndhevelse av den norske suvereniteten, korrekt overholdelse
av Svalbardtraktaten, kontroll med at traktaten etterleves, bevaring av ro
og stabilitet i området, og bevaring av områdets særegne natur og miljø.
Arbeiderpartiet vil arbeide for at det utvikles en lokaldemokrati-modell
for de norske bosettingene i Longyearbyen og Svea. Kulldriften skal
fortsatt være et viktig grunnlag for næringsutvikling og arbeidsplasser. I
tillegg vil vi utvikle forskningsmiljøet, samt andre næringer på Svalbard.
Svalbard har enestående miljø - og naturforhold som vi vil bevare. Derfor
skal miljøkonsekvenser være dokumentert før oppstart av nye tiltak og
prosjekter.
Samisk kultur- og næringsutvikling
[Image] Næringsvirksomhet og [Image] Sametingets rolle
ressurser [Image] Samarbeid på Nordkalotten
[Image] Samisk språk, kultur og
identitet
[Image] Utdanning og
kunnskapsbygging
Arbeiderpartiet vil gi samisk kultur i bred forstand mulighet til vekst og
utvikling.
Tradisjonell samisk næringsvirksomhet skal ha livsgrunnlag og
utviklingsmuligheter, samtidig som nye næringer utvikles, gjerne i
kombinasjon med de tradisjonelle. Naturressursene skal forvaltes etter
klare økologiske prinsipper. Barn, unge og voksne skal ha mulighet til
opplæring i og på samisk.
Næringsvirksomhet og ressurser
Samene har i stor grad sitt kulturgrunnlag og sin eksistens knyttet til
tradisjonell bruk av naturressursene og til primærnæringene. Men de samiske
bygdene er også blitt mer avhengige av det moderne næringslivet.Vi vil at
disse områdene skal gjøres attraktive for nyetableringer. Nye næringer bør
så langt som mulig ta utgangspunkt i samisk kultur og tradisjon. Det må
legges spesielt til rette for kvinnearbeidsplasser. I omstillingsarbeidet
er det avgjørende å satse på utdanning og bygging av kunnskap. Det vil være
en forutsetning både for å skape kombinasjonsmuligheter av tradisjonelle og
moderne næringer, og for å utvikle alternative næringer. De
næringspolitiske virkemidlene som settes inn i primærnæringene, må bidra
til bærekraftig utvikling og sysselsetting. Det er viktig å legge opp til
at fiske og jordbruk skal kunne drives i kombinasjon med annen virksomhet.
Støtten til kombinasjonsnæringer skal derfor fortsette. Naturressursene
skal høstes i tråd med økologiske prinsipper.
Samisk språk, kultur og identitet
Samene er del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en
urfolks- og minoritetskultur det må gis rom for å bevare og utvikle.
Levende samiske samfunn er selve grunnlaget for en bred videreføring av
samisk kultur. Vi vil styrke samisk kulturaktivitet fordi dette er
avgjørende for å styrke samisk identitet og selvbevissthet, og fordi det
gir viktige impulser til kulturlivet og til samfunnet for øvrig.
Kulturaktivitet gir majoriteten i det norske samfunnet kunnskap om det
samiske. Dette kan bidra til økt forståelse og til nye muligheter for den
samiske befolkningen. Det skal gis gode muligheter for etablering av
arbeidsplasser innen samisk husflid, duodji. Kulturaktiviteter rettet mot
barn og unge som har rot i det samiske, skal vektlegges særskilt. Den
samiske idrettsbevegelsen skal få offentlig støtte.
Utdanning og kunnskapsbygging
Utdanningsnivået blant samer i samiske kjerneområder har generelt vært
lavt. Dette har hatt sammenheng med svak lærerdekning, mindre tilpasset
undervisningsmateriell, og at samene inntil nylig har hatt liten eller
ingen innflytelse på innholdet i skolen. Vi vil at samiske elever fullt ut
skal kunne beherske det samiske og norske språket. Det skal legges vekt på
flerspråklighet og på å gjøre elevene i stand til å fungere godt i et
flerkulturelt samfunn. Retten til undervisning i og på samiske språk må
gjelde for alle samiske barn i grunnskolen som har samisk som sitt talemål.
Voksne som på grunn av fornorskningspolitikken ikke fikk anledning til å
lære samisk i skolen, skal gis tilbud om dette først og fremst gjennom
voksenopplæringstiltak. Det skal utarbeides en samlet plan for høyere
samisk utdanning og forskning.
Sametingets rolle
Sametinget skal gi samisk innflytelse i spørsmål av særlig betydning for
den samiske befolkningen. Det skal ha rolle som representativt organ for
den samiske befolkningen i Norge. Det er avgjørende at antallet som skriver
seg inn i samemanntallet og deltar ved sametingsvalgene øker. Informasjons-
og opplysningsvirksomheten overfor de som har samiske aner skal styrkes,
slik at flere skriver seg inn i manntallet og deltar ved valg.
Samarbeid på Nordkalotten
For at samene skal få god anledning til felles utvikling og samkvem på
tvers av landegrensene, er det viktig at det gis mulighet for felles
opptreden og representasjon i aktuelle internasjonale fora. Det er naturlig
med jevnlige plenumsmøter mellom de samiske folkevalgte organer i de
nordiske landene, hvor også mindretallet i hver enkelt forsamling får
rimelig representasjon. Det bør legges opp til løsninger som fjerner hindre
for menneskelig kontakt på Nordkalotten, blant annet ved fortsatt å styrke
kontakten med Kola-samene.
---------------------------------------------------------------------------
Et rettferdig velferdssamfunn
[Image] Trygd og sosiale ordninger [Image] Et solidarisk helsestell
[Image] Gode boliger for alle [Image] Bekjempelse av kriminalitet
[Image] Trygg oppvekst [Image] Arbeid mor rusmisbruk
[Image] Lik rett til utdanning [Image] Bedre offentlig ressursbruk
[Image] Eldre år [Image] Ansvar for felles oppgaver
Arbeiderpartiet vil sikre
rettferdig fordeling og sosial
sikkerhet for hele befolkningen. [Image]
Det krever gode velferdsordninger
som omfatter alle og finansieres av " Trygge
fellesskapet. Offentlig sektor og velferdsløsninger
skattesystemet er hovedredskapene bidrar ikke bare
for dette. Enhver betaler etter til rettferdig
evne, og får tilbake et fordeling, men
velferdstilbud ut ifra behov og også til sosial
opptjente rettigheter. Det gir og økonomisk
trygghet for den enkelte å vite at stabilitet og
dette er en gjensidig forsikring og integrering. Et
forpliktelse under folkevalgt samfunn med
styring. rettferdighet og
trygghet
Solidariteten må også omfatte forebygger og
generasjonene som kommer etter oss. demper sosiale og
Stigende utgifter til pensjoner og etniske
helse- og sosialtjenester stiller motsetninger,
store krav til ansvarlig hærverk,
husholdering med samfunnets kriminalitet,
ressurser. Det er nødvendig å bygge vold og
opp reserver for å møte langsiktige konflikter. På
utfordringer knyttet til endringer alle felter skal
i befolkningssammensetningen og det satses mer på
økonomiske utsikter. forebyggende
Velferdstilbudet må innrettes på en strategier for å
måte som gir en rimelig inntekts- hindre at skader
og byrdefordeling mellom framtidas og problemer
yrkesaktive og de uten lønnet oppstår. "
arbeid. Vi må fordele inntekter og
formue rettferdig, både mellom
ulike grupper og gjennom livsløpet.
Velferd er arbeidets mål og arbeid
er velferdens grunnlag. Et godt
fungerende velferdssamfunn
forutsetter høy sysselsetting.
Arbeidslinja må ligge til grunn i sosialpolitikken, slik at en bedre kan
motvirke at langtidssykemeldte og andre med helsemessige og sosiale
problemer eller funksjonshemninger blir avhengige av passiv stønad. For
velferdssamfunnets bæreevne er det avgjørende at det bygges opp gode
kvalifiserings- og attføringstiltak, som kan bidra til at flest mulig
lykkes med å få fast inntektsgivende arbeid. Vi må finne ordninger
tilpasset individuelle behov, f.eks. kombinasjoner av arbeid og trygd, slik
at alle kan delta på egne premisser.
Kvinner og menn skal ha samme vilkår for å realisere sine ønsker og mål.
Velferds-ordningene må innrettes slik at de øker kvinners mulighet til å
utdanne seg, delta i arbeidslivet og være økonomisk selvstendige. Utbygging
av skolefritidsordninger, full barnehagedekning og ordningen med
foreldrepermisjon er sentrale tiltak i denne sammenheng. Men det er også en
forutsetning for likestilling at menn og kvinner i større grad deler på
sine daglige omsorgsoppgaver.
Oppvekstpolitikken vår har som mål å skape en trygg hverdag for barn og
unge. Det vil si en virkelighet der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal
ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse. Samfunnet
forandrer seg og med det også barnas hverdag. Vår oppgave må være å ta
utgangspunkt i dagens oppvekstvilkår, finne løsninger og fatte vedtak som
gir trygghet og like muligheter - slik at sosiale forskjeller ikke befestes
helt fra oppveksten av. Vi ønsker også i framtida å bygge på en kombinasjon
av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Viktigst i
arbeidet for trygghet og like muligheter er et tjenestetilbud som i størst
mulig grad omfatter alle.
Trygge velferdsløsninger bidrar ikke bare til rettferdig fordeling, men
også til sosial og økonomisk stabilitet og integrering. Et samfunn med
rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske
motsetninger, hærverk, kriminalitet, vold og konflikter. På alle felter
skal det satses mer på forebyggende strategier for å hindre at skader og
problemer oppstår. Slik må et velferdssamfunn disponere sine ressurser på
en ansvarlig og langsiktig måte for å redusere problemmengden og øke folks
livskvalitet og velferd.
En rekke velferdsoppgaver som sykehustjenester, full barnehagedekning,
skolereformene, eldreomsorg og hjelp til rusmisbrukere vil kreve særlige
satsinger i årene som kommer. Skal det finnes midler til dette, må vi evne
å fornye ordninger som ikke lenger fungerer etter hensikten. Alle
offentlige tiltak og etablerte velferdsordninger må stadig etterprøves og
om nødvendig endres. Uten en slik omstillingsevne vil fellesskapet ikke ha
mulighet til å skaffe tilstrekkelige ressurser til å møte sine
utfordringer.
Trygd og sosiale ordninger
[Image] Fullverdig pensjonsordning [Image] Heldøgns omsorg og pleie
[Image] Trygd og arbeid [Image] Dagsentre og arbeidssamvirke
[Image] Hjelp til selvhjelp [Image] Egenbetaling og
[Image] Deltagelse og likestilling tannhelsetjenester
for funksjonshemmede [Image] Gravferdshjelp
Arbeiderpartiet vil forbedre velferdsordningene for å skape trygghet og
rettferdig fordeling for nåværende og kommende generasjoner.
I sosialpolitikken skal hjelp til selvhjelp og rehabilitering skape
grunnlag for arbeid og selvforsørging for flest mulig. De funksjonshemmede
må ha likeverdige muligheter for deltakelse. Alle skal sikres inntekt og
velferd dersom helsa svikter, ved arbeidsledighet og i alderdommen.
Fullverdig pensjonsordning
Arbeiderpartiet vil holde fast ved prinsippet om sosial fordeling og
gjensidig forsikring gjennom Folketrygden. Den skal fortsatt være det
bærende element i vårt samlede stønads- og trygdesystem. Det skaper
grunntrygghet for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt, og
gir en viss standardsikring i forhold til tilvant arbeidsinntekt for
yrkesaktive. Arbeiderpartiet legger vekt på at trygden må være forutsigbar
for den enkelte ved at den sosiale kontrakten mellom generasjonene, som
vårt offentlige pensjonssystem utgjør, skal opprettholdes. Folketrygden må
ha som formål å virke omfordelende mellom ulike inntektsgrupper,
generasjoner og mellom menn og kvinner, men samtidig være en felles
fullverdig pensjonsordning for alle. For å sikre en bedre levekårsutvikling
for pensjonister med lav inntekt, trengs i tillegg forbedringer av
botilskuddsordningene og skjerming mot urimelig egenbetaling for pleie- og
helsetiltak.
Trygd og arbeid
Flere skal få mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Arbeidslinja må
legges til grunn, også i helse- og sosialpolitikken. Trygd og sosiale
ordninger skal gi trygghet når det i deler av livet er nødvendig. Men ulike
trygdeordninger for mennesker i yrkesaktiv alder må være lagt opp slik at
de i størst mulig grad bringer folk tilbake i arbeidslivet igjen så raskt
som mulig. De må fungere som en bru fra en trygdetilværelse over i arbeid
igjen. Slik kan vi best gi både den enkelte og samfunnet som helhet
mulighet til å vokse og utnytte sine ressurser. Uførepensjonister bør få
større mulighet til å prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til
pensjon. Vi vil satse mer på å skape fleksible ordninger som gir bedre
muligheter for tilpasset arbeid og arbeidstid. En økende andel av de
langtidssykmeldte utgjøres av personer med psykiske plager og muskel- og
skjelettlidelser. Det er behov for en nasjonal strategi for å sette fokus
på rehabiliteringstiltak for disse gruppene. Tidlig oppfølging med
individuelle attføringsplaner skal være ett av de sentrale virkemidlene
overfor alle langtidssykemeldte. ┼ styrke det fraværsforebyggende arbeid er
i alle parters interesse. Myndighetene bør invitere fagbevegelsen og
arbeidsgiverne til fortsatt samråd om tiltak mot sykefravær og erfaringene
med sykelønnsordningen. Hvordan finansieringsansvaret er fordelt mellom
arbeidsgivere og trygdemyndighetene i de ulike periodene av sykefraværet,
er en av problemstillingene som bør gjennomgås på nytt. En annen er retten
til sykepenger ved barns sykdom som gjelder i inntil 10 dager pr. år, og i
20 dager dersom barnet har en alvorlig eller kronisk sykdom. Vi vil endre
regelverket slik at barn som må oppholde seg lenge på sykehus, skal ha
mulighet til å ha foreldrene sine hos seg i denne perioden. I slike
tilfelle må det være mulig å yte sykepenger ut over den fastsatte perioden.
Hjelp til selvhjelp
Lange stønadsperioder med sosialhjelp eller ytelser fra folketrygden kan
føre til yrkespassivitet og diskvalifisering i forhold til jobbsøking.
Etterhvert som arbeidsledigheten går ned, skal større ressurser settes inn
for å hjelpe grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det skal
være en del av ungdomsgarantien at alle unge i alderen 16-25 år som søker
sosialhjelp, raskt skal følges opp med tilbud om jobb, utdanning eller
arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående uten noe å gjøre lenger enn
seks måneder. Enslige forsørgere som står utenfor arbeidsliv og utdanning,
må også være en prioritert gruppe for tilbud om aktive tiltak. Når egnede
tilbud finnes, kan det etter individuelle vurderinger stilles betingelser
og vilkår om aktivitet knyttet til sosialhjelpen. Mennesker som befinner
seg i gråsoner mellom ansvarsområder, har en tendens til å bli
nedprioritert. Det er derfor særlig behov for at helse- og sosialkontorer,
hjemmetjenestene, kriminalomsorgen, trygdeetaten, psykiatriske tjenester og
arbeidskontorene samordner sine virkemidler bedre overfor personer med
sammensatte problemer og hjelpebehov.
Deltakelse og likestilling for funksjonshemmede
Mennesker med funksjonshemning skal ha de samme muligheter, rettigheter og
plikter i samfunnet som alle andre. For å skape slik likhet trengs det på
mange områder egne hjelpemidler og tilrettelegging for funksjonshemmede. Vi
vil fjerne hindringer for deltakelse enten de angår transport, utdanning,
fritidstilbud, kultur, jobbmarked, informasjon, tilgjengelighet til bygg og
anlegg eller annet. Ved hjelp av informasjonsteknologien kan vi skape nye
og bedre hjelpemidler på en rekke felter. Dette vil øke mulighetene for
rehabilitering og integrering radikalt i årene som kommer. Arbeiderpartiet
slår fast at også funksjonshemmede har rett til et fullført utdanningsløp.
Vi vil legge forholdene bedre til rette slik at funksjonshemmede får et
tilpasset utdanningstilbud på høyskolenivå, og arbeidet med dette bør
starte så snart som mulig. For å bedre funksjonshemmedes deltakelse i
arbeidslivet må vi øke kompetansen i arbeidsmarkedsetaten, ta i bruk
nødvendige hjelpemidler, inkludert IT-teknologi, og bygge opp et variert
tilbud av vernede arbeidsplasser. Flere funksjonshemmede som i dag har
opphold i institusjon, må gis mulighet til å leve et liv i egen
tilrettelagt bolig med livsløpsstandard. Særlig er det nødvendig å etablere
selvstendige boalternativer for yngre funksjonshemmede som ellers blir
henvist til aldersinstitusjoner. Alle unge funksjonshemmede skal ut av
aldershjem. I all planlegging av nye boligfelter skal det legges vekt på at
livsløpsboliger bør inngå i den helhetlige boligmassen. Trygdesystemet må
tilrettelegges slik at funksjonshemmede har tilgang til hjelpemidler som
gir hjelp til selvhjelp.
Heldøgns omsorg og pleie
Et godt oppsøkende pleietilbud gir flere hjelpetrengende trygghet og
mulighet for å bo hjemme istedenfor på institusjon. Videre satsing på
hjemmebasert pleie og omsorg forutsetter at alle kommuner etablerer
heldøgns hjemmetjenester. Sterkt funksjonshemmede som ønsker mer styring
over sitt hjelpetilbud, bør få anledning til å ansette personlig assistent.
Avtaler om omsorgslønn kan også i en del tilfeller gi fleksible og gode
løsninger. Vi er positive til at kommuner og omsorgspersoner etablerer
slike omsorgskontrakter, hvor det inngås avtale om lønn og avlastning.
Avtalene må bygge på at den enkelte skal være sikret et heldøgnstilbud i
kommunal regi den dagen oppgavene blir for omfattende og tunge. Det trengs
avlastningsordninger, trygghetsalarmer, følgetjenester, middagslevering på
døren og andre tiltak for å skape variasjonsbredde i tilbudene. En del av
dem som får heldøgns pleie og omsorg i hjemmet, har behov for omsorgsbolig.
Det vil si en tilrettelagt bolig som gir brukerne bedre mulighet for å
organisere sitt eget liv enn det en institusjonsplass gjør. Kvalitetsnormer
for omsorgstjenestene skal vektlegge medbestemmelse og privatliv, riktig
ernæring, rutiner for stell og vask og andre lignende hensyn. Brukernes
egne organisasjoner må i økende grad tas med på råd ved utforming av pleie-
og omsorgstilbudet, så vel på kommunalt, fylkeskommunalt som statlig plan.
Et bedre samspill mellom frivillig innsats og offentlige tiltak er et mål
og en bærebjelke i pleie- og omsorgspolitikken.
Dagsentre og arbeidssamvirke
Personer med psykisk utviklingshemning skal så langt som mulig leve og bo
selvstendig og kunne ha en aktiv tilværelse i fellesskap med andre,
deriblant også andre psykisk utviklingshemmede. Etterhvert som avviklingen
av institusjonsomsorgen til fordel for egne boliger i nærmiljøene er
gjennomført, blir den viktigste oppgaven å forbedre integreringen og
tilrettelegge for et godt hverdagsliv. Det trengs samarbeid mellom
kommunene om å etablere allsidige velferdstilbud. For at den sosiale
kontakten og tryggheten ikke skal svekkes ved utflytting av institusjon, må
alle utviklingshemmede få meningsfylte og organiserte tilbud på dagtid.
Dette forutsetter videre utbygging av dagsentre og arbeidssamvirke med
tilpassede oppgaver, hvor ulike grupper som trenger slike tilbud kan
integreres. Også fritidstiltak må utvikles for at en skal unngå isolasjon
og fremme trivsel og livskvalitet blant utviklingshemmede. Det trengs flere
støttekontakter og fritidsassistenter i kommunene, dersom alle mennesker
med psykisk utviklingshemming skal kunne delta i fritidsaktiviteter. For de
som er hjemmeboende, skal avlasting bygges videre ut, slik at pårørende får
bedre mulighet til ferieavvikling og rekreasjon.
Egenbetaling og tannhelsetjenester
For en del helse- og omsorgstjenester er det innført brukerbetaling og
egenandeler. De kan være viktige bidrag til finansieringen og påvirke den
enkelte til å vurdere sitt forbruk av offentlige tilbud. Men de må utformes
på en slik måte at det ikke er fare for at noen utelukkes fra å søke
nødvendig hjelp og støtte. I dette perspektivet er det nødvendig løpende å
vurdere konsekvensene av hvordan egenbetaling brukes i varierende grad på
ulike områder. Vi er skeptiske til en utvikling i retning av mer
egenbetaling i helsesektoren. Behovet for økte ressurser bør først og
fremst sikres gjennom skatteseddelen. Eventuelle nye forslag til
egenbetaling for tjenester må sees i sammenheng, og det må foretas en
helhetlig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Særlig tannhelsetjenestene
baseres i langt større grad enn andre helsetilbud på egenbetaling. Dette
kan ha uheldige fordelingsvirkninger og føre til at en del mennesker får
vanskeligheter med å skaffe seg den hjelp de trenger. Viktige målgrupper
skal få en grunnleggende oppfølging gjennom innkalling til den offentlige
tannhelsetjenesten for undersøkelse av tannhelsetilstanden. De som trenger
behandling, vil få henvisning til tannlege og orientering om vilkårene for
støtte til tannlegeutgifter. Vi vil iverksette en gjennomgang av hvem som
kan få økonomisk tilskudd til behandling, og av hvor store den enkeltes
nødvendige utgifter bør være før en inntektsavhengig refusjonsordning trer
inn. Målet skal være å skape løsninger som bedre forebygger at noen av
økonomiske grunner ikke ivaretar sin tannhelse.
Gravferdshjelp
Arbeiderpartiet vil sikre at alle etterlatte skal ha mulighet til å besørge
en verdig begravelse. Vi mener at en slik mulighet blir best ivaretatt
gjennom en gravferdsordning forankret i folketrygden. Dagens
rettighetsfestede grunnsats-ordning skal videreføres for alle. I tillegg
skal det være mulig å motta behovsprøvd støtte. Kombinasjonen av
grunnstøtte som tilfaller alle og tilleggsstøtte ved behov, skal evalueres
når den har fått virke en tid.
Gode boliger for alle
[Image] Allsidige boligtilbud [Image] Bolig- og miljøfornyelse
[Image] Husbankens rolle [Image] Gode servicetjenester
[Image] Utleieboliger [Image] Boliger for eldre
Arbeiderpartiet vil utvikle trygge bomiljøer med egnede og gode boliger for
alle deler av befolkningen.
For å forebygge levekårsforskjeller må det frambringes allsidige botilbud i
alle strøk og satses mer på bolig- og miljøfornyelse. Det er særlig
nødvendig å skape bedre tilbud til ungdom i etableringsfasen og til eldre
og funksjonshemmede som trenger mer tilrettelagte boliger. Husbanken skal
fortsatt ha en sentral rolle i gjennomføringen av boligpolitikken.
Allsidige boligtilbud
For å kunne bli stabile og gode nærmiljøer trenger boområdene et variert
botilbud tilpasset barnefamilier, eldre, ungdom, enslige, funksjonshemmede
og andre grupper. Dette kan sikres av offentlige regulerings-, plan- og
bygningsmyndigheter, og bør være et mål i alle kommuneplaner. I områder med
ensidige boligtilbud, som sentrumsnære områder i de største byene, kan
sammenslåing av leiligheter være et gunstig tiltak. Den samlede
attraktiviteten i boligområdene er viktig for å motvirke sosiale skiller
knyttet til bosted. Her har også tiltak som ligger utenfor de rene
boligpolitiske virkemidlene, stor betydning. Det gjelder barnehager,
nærpoliti, skoler, eldresentre, ungdomstiltak, arbeidsplasser, butikker,
idrettsanlegg, friområder og miljøvennlige trafikkforhold. Slike tiltak må
brukes planmessig for å motvirke at enkelte bomiljøer utarmes og forfaller.
┼ gi kommunene bedre muligheter til å spre kommunale leiligheter ved kjøp
av et begrenset antall andeler i både sameier og borettslag, er også et
egnet redskap for sosial utjamning mellom boområdene.
Husbankens rolle
Husbanken skal fortsatt ha en sosial profil og være statens viktigste
gjennomføringsorgan i boligpolitikken. Den skal både forvalte ulike
tilskuddsordninger og være en sterk generell boligbank. For å sikre et
tilstrekkelig tilbud om nøkterne boliger og en jevn og stabil
boligproduksjon, må Husbanken også i framtida finansiere en betydelig andel
av nybyggingen. Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet,
kvalitet og god økologisk og økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Den må
sikre alle mulighet til å disponere en egnet bolig i et godt bomiljø, og
tilby lav rente og gunstige lånevilkår til dem som vil eie en bolig med
allminnelig standard. Egne tilskudds- og låneordninger skal brukes aktivt
for i samarbeid med kommunene å hjelpe utsatte grupper på boligmarkedet.
Særlig trengs flere omsorgsboliger for eldre og livsløpsboliger for
funksjonshemmede og andre. Det nye boligtilskuddet til ungdom i
etableringsfasen bør utvikles videre med sikte på at det kan bli et viktig
innslag i den sosiale boligpolitikken. Det må ligge i intensjonene for
ordningen med etableringslån at førstegangsetablerende under 35 år blir
sikret tilgang til slike lån.
Utleieboliger
Det norske boligmassen domineres av eierboliger. En høy eierandel har mange
positive sider, men betyr også færre valgmuligheter og mindre fleksibilitet
i boligtilbudet. Flere utleieboliger vil være viktig for å imøtekomme
behovene til grupper som har problemer på boligmarkedet. Det kan særlig
gjelde førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og
andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Selv om behov og
etterspørsel er til stede, bygges det få utleieboliger her i landet. Det er
derfor nødvendig å gjennomgå hvilke rammebetingelser som bør endres for at
kommuner, boligbyggerlag og andre på ikke-kommersielt grunnlag skal skape
flere utleietilbud med egnet prisnivå og nøktern standard. Det kan være
behov for forbedringer i låne- og tilskuddsordningene og etablering av et
støttefond mot husleietap. Fondet bør i tilfelle finansieres ved bidrag
både fra myndighetene, leietakere, boligbyggerlag og andre interessenter,
slik at det kan bli en felles interesse i å skape et effektivt utleiemarked
og unngå at boliger blir stående tomme.
Bolig- og miljøfornyelse
Som en følge av befolkningsutviklingen og tidligere boligreisning, har
nybyggingen stabilisert seg på et lavere nivå enn i tidligere perioder.
Desto viktigere er det å dreie ressursene mot vedlikehold og fornyelse av
nåværende boområder. De investeringene som allerede er foretatt, må bli
forsvarlig forvaltet både i et miljømessig og økonomisk perspektiv. Ved
bygging og rehabilitering må det i større grad tas hensyn til
energiøkonomisering (Enøk). Borettslag og andre driver et relativt
omfattende vedlikeholdsarbeid, men en del større nødvendige oppgaver vil
bare kunne gjennomføres ved hjelp av støttetiltak. Et viktig virkemiddel er
det statlige tilskuddet til boligkvalitet som skal brukes til å skape bedre
fellesarealer og trafikksikkerhet, og til å ta vare på og utvikle
bygningsmassens estetiske og miljømessige kvaliteter. De lokale plan- og
bygningsmyndighetene trenger også klarere lovhjemler for å gi pålegg om
utbedringer til eiere som lar bygninger forfalle og skjemme omgivelsene.
Innsatsen i byfornyelsesområdene skal økes, slik at den tyngre bolig- og
miljøfornyelsen kan fullføres. For å sikre beboere og utbyggere i disse
områdene mot uforskyldte og uhåndterlige økonomiske problemer, er det behov
for risiko- og gjeldsordningstiltak.
Gode servicetjenester
Nye behov krever nye løsninger også innen boligbyggerlagene og andre
beboereide tiltak. Mange steder jobbes det aktivt for å skape bedre
servicetjenester for beboerne. Dette gjelder kjente oppgaver som
vaktmesterfunksjoner og kabelnettilbud, men også nye former for boservice
og samarbeid med kommunene om utvikling av velferdstilbud. Det fins
udekkede behov for hverdagshjelp i hjemmene, som boligbevegelsen kan møte
ved å etablere tilbud om slike tilleggstjenester. Offentlige tiltak som
bibliotekene kan nå bedre ut til beboerne, dersom de i samspill med
borettslag og foreninger kan skape ombæringstjenester i nærmiljøene. Ved
aktivt å bruke sine eierrettigheter til kabelnettene, kan boligbyggerlagene
gjøre nye interaktive IT-tilbud tilgjengelige for en stor del av
befolkningen. Likeledes kan de ved å opptre samlet som krevende storkunder
på felter som energi og tele, bidra til god ressursbruk og bedre tjenester
til lavere priser.
Boliger for eldre
Mange mennesker vil vite at de i sine eldre år kan flytte inn i en egnet
bolig som er lettstelt og har heis og annen nødvendig tilrettelegging. De
bør selv kunne planlegge når de vil flytte, og ikke være avhengig av
ventelistene til kommunale omsorgsboliger, som dessuten primært er beregnet
på pleietrengende. Tilbud om slike eldreboliger bør finnes i nærmiljøene,
slik at de eldre slipper å flytte fra kjente omgivelser og sitt sosiale
nettverk. Dersom en slik satsing på eldreboliger skal komme i gang, må
boligbyggerlagene og andre beboereide tiltak settes i stand til å være
hovedaktører. De statlige tilskuddene til omsorgsboliger bør kunne gis til
boligbyggerlag som vil satse på eldreboliger. Husbankens tilskudds- og
utlånsordninger skal også tilpasses formålet. Selv om mange eldre vil få
nok boligkapital ved å realisere verdien i sin tidligere bolig, vil en del
trenge ekstra midler til å betale for en mer tilrettelagt leilighet og for
ulike tjenester. Det bør derfor etableres egne ordninger med medlemskap og
gunstig sparing til eldrebolig, slik at planleggingen kan tilpasses de
eldres behov og etterspørsel.
Trygg oppvekst
[Image] Full barnehagedekning innen [Image] Skolefritidsordningen
år 2000 [Image] Når omsorgen svikter
[Image] Barnehagetilbud til en
forsvarlig pris
[Image] Offentlig styring av
barnehagetilbudet
Arbeiderpartiet vil bidra til at alle får en trygg oppvekst ved å utjevne
sosiale forskjeller barn i mellom og kombinere kontantoverføringer av
barnetrygd med offentlige tjenestetilbud.
Vi vil prioritere bedre og billigere omsorgstjenester til familier med
barn. Et likeverdig tjenestetilbud er vesentlig for å utjamne sosiale
forskjeller. Slik sikres også småbarnsforeldres valgfrihet og mulighet til
å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse. Målet om full
barnehagedekning innen år 2000 skal oppfylles. Når dette er nådd, vil vi
gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for barn i tre-
til femårsalderen. Barnetrygden skal beholdes som en generell og ikke
behovsprøvet ordning.
Full barnehagedekning innen år 2000
Utbyggingen av barnehager har vært omfattende de siste årene. Likevel er
det fortsatt mange som ønsker plass som ikke får noe tilbud. Særlig er
dette tilfelle for barn under tre år. Dette setter mange småbarnsfamilier i
en vanskelig situasjon. Arbeiderpartiets vedtatte mål om full
barnehagedekning innen år 2000 står fast. For å få til dette vil vi innføre
et omstillingstilskudd som kan brukes til å gjøre om plasser som blir
ledige etter seksåringene til småbarnsplasser. I tillegg vil vi vurdere
gruppeinndelingen i barnehagene, øke driftstilskuddet til småbarnsplassene
og se på andre stimuleringsordninger for å nå målet om full dekning. Det
skal utarbeides finansieringsmodeller som gjør det økonomisk enklere å ha
en mer fleksibel åpningstid. Barnehageutbygging skal også sikres ved ulike
kooperative løsninger og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og
kommunene. Et bedre barnehagetilbud krever mer personell. For å dekke dette
behovet skal antallet utdanningsplasser for førskolelærere økes.
Barnehagetilbud til en forsvarlig pris
Målet om full barnehagedekning skal følges av et mål om barnehageplasser
til forsvarlige priser. Det skal fortsatt være en tredeling av utgiftene
mellom stat, kommune og foreldre, men foreldrenes belastning må ikke være
urimelig. Vi vil at barnehagesatsene skal være inntektsgraderte, og at det
skal være søskenmoderasjon. Når målet om full barnehagedekning er nådd i år
2000, vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene
for tre- til femåringene. Det vil si et tilbud om noen timer uten
egenbetaling. Slik vil vi sikre at alle barn får mulighet til å nyte godt
av det sosiale og pedagogiske tilbudet barnehagene gir, noe som er en
viktig forberedelse til seinere skolestart. Et tilbud som omfatter alle
barn vil også kunne nå de som har problemer, og slik virke forebyggende.
Gratis tid vil bety mye for småbarnforeldres økonomi, og bidra til å
utjamne forskjeller barnefamilier imellom.
Offentlig styring av barnehagetilbudet
Kommunene skal ha et overordnet ansvar for og mulighet til å styre det
totale barnehagetilbudet. Samtidig har den kraftige økningen i antallet
barnehageplasser de siste årene vært mulig fordi det er satset på en
blanding av offentlige og private utbyggere. Også i framtida vil barnehager
drevet av private utgjøre en viktig del av barnehagemassen. Det er
imidlertid behov for å gå gjennom samarbeidsformene mellom kommunale og
private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud, blant annet
hva gjelder prioritering av funksjonshemmede og tilrettelegging for barn
med innvandrerbakgrunn. Dessuten må satsene for foreldrebetaling også
gjennomgås.
Skolefritidsordningen
Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen.Vi vil
sikre rett til skolefritidsordning for elever i 1.- 4. klasse. Dette skal
finansieres ved driftstilskudd fra staten, egenbetaling fra foreldrene og
tilskudd fra kommunene. Det bør være maksimalgrenser for nivået på
foreldrebetalingen. Innholdet i skolefritidsordningen skal utvikles lokalt
i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskole og frivillige
organisasjoner. Kulturaktiviteter som tradisjonelt har foregått på
kveldstid, for eksempel idretts- og musikktilbud, bør i størst mulig grad
legges inn som en del av skolefritidsordningen for de minste barna. Vi vil
sikre at også barn med særskilte behov har mulighet til å benytte
skolefritidsordningen.
Når omsorgen svikter
Noen barn lever i familier hvor det skjer alvorlig omsorgssvikt og
overgrep. Dersom familien svikter, har samfunnet ansvar for at barn får den
tryggheten de har krav på. Barnevernet er kraftig forbedret de siste årene.
Vi vil fortsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy
kompetanse og kvalitet. Vi ønsker samarbeid sentralt og lokalt mellom
barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste.
Vi vil ha et barnevern som er åpent og som alle har kunnskap om. Som et
ledd i gjennomgangen av barnevernstjenestene bør også fosterhjemsomsorgen
tas opp med sikte på å styrke dette området. Barnevernet og andre som er i
daglig nærkontakt med barn, må gjøre en særlig innsats for å følge opp og
støtte barn som vokser opp i familier med rusproblemer. Arbeidet med å
bekjempe seksuelle overgrep mot barn er et nasjonalt ansvar. Viktigst er
det å skaffe kunnskap slik at overgrep kan forebygges, og slik at barn som
er misbrukt gis riktig støtte og hjelp. Krisesentre og støttesentre for
incestofre må gis tilstrekkelige økonomiske rammer. De som gjør seg
skyldige i overgrep må slås hardt ned på ved utformingen av strafferammer,
og det må settes inn behandling for å hindre at nye overgrep skjer.
Lik rett til utdanning
[Image] Grunnskolen [Image] Høyere utdanning
[Image] Videregående opplæring [Image] Utdanningsfinansiering i
[Image] Vurdering høyere utdanning
[Image] Utdannigsfinansiering for [Image] Studentvelferd
elever i den videregående skole
Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning.
Utdanning er ett av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale
forskjeller og for vekst og utvikling i arbeids- og næringslivet. Vi vil
sikre gjennomføringen av tiårig grunnskole økonomisk og innholdsmessig,
bygge videre på erfaringene fra Reform 94, gå inn for å øke antallet
lærlingeplasser ytterligere og gi flest mulig adgang til høyere utdanning.
Studentboliger, barnehager og andre tiltak for studentvelferd skal bidra
til bedre levekår for studenter. Dessuten må studiefinansieringen forbedres
særlig for elever i videregående skole. Elever med særskilte behov skal
sikres likeverdige muligheter til en fullverdig utdanning. Private
skoletilbud må ikke undergrave fellesskapets mulighet til både økonomisk og
innholdsmessig å gi et enhetlig skoletilbud som omfatter alle.
Desentraliserte videregående skoletilbud skal bestå. I tillegg må en legge
til rette for å videreutvikle slike utdanningsformer, og dette skal gjelde
også på høyskolenivå.
Grunnskolen
Enhetsskolen skal favne alle, og skolestart for seksåringer og tiårig
grunnskole vil sikre barn og unge et best mulig utgangspunkt. Den nye
grunnskolen skal motvirke ulikheter og utdanningsforskjeller. Skolen må gi
et felles grunnlag og skape vekstmuligheter for den enkelte. Den skal
fremme både nasjonal standard og lokal variasjon, internasjonal bevissthet
og egenidentitet. Opplæringen må legges til rette for den enkelte og for de
ulike aldersgruppene. Alle skal ha utfordringer som utvikler perspektiv og
læringsevne. Den nye tiårige grunnskolen er delt i et småskoletrinn, et
mellomtrinn og et ungdomstrinn, med hvert sitt særpreg i innhold og
arbeidsmåte. Reformen i grunnskolen må følges opp og evalueres underveis,
slik at det sørges for god kvalitet i innhold, et godt fysisk ute- og
innemiljø, flerbruksskoler og en trygg skolevei. Vi vil sikre
gjennomføringen av reformen både økonomisk og innholdsmessig, slik at alle
kommuner kan gi et likeverdig tilbud. Et ledd i dette er å oppdatere
lærerutdanningen og gi framtidige lærere en solid faglig og pedagogisk
plattform. Lærerstudiet må være yrkesrettet med pedagogisk teori og praksis
som et gjennomgående element.
Videregående opplæring
Reform 94 sikrer videregående opplæring som leder til et yrke eller til
studiekompetanse. Alle 16-19 åringer har rett til treårig videregående
opplæring i skole eller bedrift, og de har krav på å komme inn på ett av de
tre grunnkursene de søker på. Antallet lærlingeplasser er økt som en følge
av reformen. Dette er en utvikling som må fortsette. Staten skal bidra til
at dette skjer, men et godt resultat er avhengig av at den enkelte bedrift
både i offentlig og privat sektor tar ansvar for å opprette
lærlingeplasser. Dette vil i neste omgang tjene virksomhetene ved at de får
tilgang til ungdom med utdanning tilpasset arbeidslivets krav. Bedrifter
som er for små til å ha lærlinger alene må gå sammen og danne
opplæringsringer. Det må være en særlig forpliktelse for offentlig sektor å
følge opp med tilbud innenfor nye yrker som nå er omfattet av
lærlingeordningen. Dette gjelder blant annet barne- og ungdomsarbeidere,
omsorgsarbeidere, aktivitører og renholdsoperatører. En ekstra innsats for
flere lærlingeplasser i kommuner, fylkeskommuner og stat vil gi flere
nødvendig opplæring, og sikre kvalifisert arbeidskraft til offentlig
sektor. Rådgivningstjenesten i skolen skal oppgraderes, og kontakten mellom
skolen og arbeidslivet skal styrkes ytterligere. Vi vil følge opp Reform 94
med løpende vurdering av hvordan tilbudet fungerer ut ifra den enkelte elev
og arbeidslivets behov for kunnskap. Folkehøyskolene vil fortsatt ha en
viktig plass i utdanningssystemet. Skoleslaget er med sin frie arbeidsform
et viktig supplement for mange elever. Ordningen med gjesteelever
fylkeskommunene imellom må utformes og praktiseres til elevenes beste.
Elevene skal ha innflytelse i skolehverdagen og trekkes med slik at de kan
ta større ansvar for egen læring. De skal sikres mulighet til å kunne delta
i elevdemokratiet og i politisk arbeid.
Vurdering
Vurderingen skal motivere elevene til innsats og til å bruke sine evner og
anlegg. Den skal gi nødvendig tilbakemelding til elev og foreldre, gi
veiledning og inspirasjon, samtidig som den dokumenterer den enkelte elevs
kompetanse. Siden vurderingen skal bidra til å fremme motivasjon og
lærelyst hos elevene, er veiledning særlig viktig. Vi vil at elevene skal
settes i stand til å reflektere over eget arbeid, egen arbeidsinnsats og
framgang. I småskolen og på mellomtrinnet skal vurderingen være uformell.
På ungdomstrinnet skal elevene få både uformell og formell vurdering.
Lovfestet rett til plass i videregående skole har gjort betydningen av den
formelle vurderingen vesentlig mindre. Vi vil derfor utvikle
evalueringsformer som gir elevene en mer grundig og konstruktiv
tilbakemelding på arbeidet. Vi vil styrke den uformelle vurderingen, og
alternative prøveformer som ½åpen-bok-eksamen╗ og tverrfaglige tester skal
prøves ut. I videregående skole vil vi beholde en kombinasjon av formell og
uformell vurdering. Evalueringen må gjennomgås med sikte på å gi elevene
grundigere tilbakemelding, med større vekt også på andre vurderingsformer
enn karakterer.
Utdanningsfinansiering for elever i videregående skole
Den enkeltes utgifter forbundet med videregående utdanning er store. Særlig
virker utgiftene til bøker tyngende. Retten til videregående opplæring må
også innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen
sikres. De som måtte ta opp lån mens de gikk på videregående, er i dag
blant de som har størst problemer med å betjene gjelden. Elever i
videregående opplæring har heller ikke nydt godt av de siste årenes
kraftige økning i stipendandelen. Vi vil derfor forbedre støtten til elever
i videregående skole. Den skal som hovedsak gis som stipend. Målet er å
fjerne låneadgangen og gi all støtte til garantielever i videregående skole
i form av stipend. Vi vil styrke det behovsprøvde grunnstipendet for
hjemmeboende garantielever, og borteboende elever skal fortsatt ha rett til
et eget stipend. For å redusere elevenes bokutgifter vil vi etablere en
utlånsordning for skolebøker knyttet til den enkelte videregående skole.
Høyere utdanning
Universitet og høyskoler er knyttet sammen i Norgesnettet, som bygger på
prinsipper om konsentrasjon, samarbeid og faglig arbeidsdeling. Dette gir
et bredere tilbud, bedre kvalitet og gjør det enklere å skifte studiested.
Vi vil fortsatt øke kapasiteten på prioriterte fag ved universiteter og
høyskoler. Studieplasser og ressurser skal fordeles slik at den enkelte
sikres mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av bosted, sosial
tilhørighet, kjønn og funksjonsdyktighet. Arbeidsvilkårene for studenter
skal legges bedre til rette, så flest mulig kan gjennomføre sine studier på
normert tid. Dette innebærer blant annet at veiledningskapasiteten må
styrkes for dem som tar hovedfag. Vi er i dag ikke flinke nok til å utnytte
ressursene på høyskoler og universiteter. Derfor vil vi søke å skape
ordninger som trekker større veksler på lokaler og vitenskapelig ansatte i
en større del av året. Slik vil vi kunne redusere samlet studietid og gi
flere mulighet til studieplass.
Utdanningsfinansiering i høyere utdanning
Studiefinansieringen skal gjennom stipendordninger og lav rente bidra til
likeverdige økonomiske muligheter til å ta høyere utdanning. Statens
lånekasse for utdanning er derfor ikke en vanlig bank, men et politisk
redskap for å nå disse målene, både under og etter studiene. Hovedtyngden
av subsidier i utdanningsfinansieringen skal gis i studietiden. Vi vil
sette den generelle stipendandelen til 30 prosent, og utvide ordningen med
ettergiving av deler av utdanningslånet ved fullført utdanning. Muligheten
til å få ettergitt lån som stipend ved fødsel og sykdom skal opprettholdes.
Det skal fortsatt være rentefritak i studietiden. Prøveordninger som gjør
det mulig å motta studielån i tolv måneder pr. år er tiltak som skal
vurderes for å gjøre utnyttingen av ressursene i høyere utdanning bedre.
For å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil vi
foreta forbedringer i INTB-ordningen (Inntektsavhengig nedsetting av
terminbeløp). De som har lavest inntekter skal ytterligere få redusert
prosentandelen de skal betale tilbake. Tidsrommet som INTB-ordningen kan
omfatte, skal utvides til ti år. Samtidig vil vi vurdere en viss
gjeldssanering etter tretti år med nedbetaling.
Studentvelferd
Prinsipielt mener Arbeiderpartiet at studenter, som andre grupper i
samfunnet, skal omfattes av fellesskapets velferdsordninger på vanlig måte.
I dag er velferden for studenter i stor grad organisert gjennom
samskipnader. Vi vil styrke samskipnadenes mulighet til særlig å besørge
god barnehagedekning og rimelige utleieboliger for ungdom under utdanning.
Her må det tas spesielt hensyn til at kostnadsnivået varierer i ulike deler
av landet. Vertskommuner for universiteter og høyskoler har både muligheter
og utfordringer knyttet til å huse mange studenter, blant annet når det
gjelder press på velferdsordningene. Samtidig kan disse kommunene lettere
gjøre seg nytte av forskning til næringsutvikling og verdiskaping.
Arbeiderpartiet vil ta initiativ til at forholdene mellom læresteder og
vertskommunene skal utredes nærmere.
Eldre år
[Image] Ta eldres erfaringer i bruk [Image] Forebyggende helsearbeid
[Image] Eldresentre [Image] Folketrygden skal fortsatt
[Image] Trygghet for omsorg av god sikre pensjonistenes økonomi
kvalitet
Arbeiderpartiet vil sikre deltakelse og trygghet for de eldre.
Eldre skal ha økonomisk sikkerhet og trygghet for at den nødvendige pleie
og omsorg er der når de trenger det. En god eldreomsorg er nødvendig for å
sikre alle denne tryggheten. Like viktig i eldre år er deltakelse i
arbeids- og samfunnsliv og representasjon i politiske organer på lik linje
med andre aldersgrupper. Forskjellene eldre imellom er like store som i
befolkningen som helhet. Derfor må fordelingspolitikken også omfatte eldre.
Ta eldres erfaringer i bruk
Eldrepolitikk dreier seg om langt mer enn eldreomsorg. Pensjonister er en
av samfunnets største og dårligst utnyttede menneskelige ressurser. De
representerer kunnskaper, meninger og erfaringer som behøves i politikk og
samfunnsliv for øvrig. Det bør legges til rette for at pensjonister kan
være medhjelpere i skoler og barnehager på frivillig basis. Dette kan
organiseres både med utgangspunkt i eldresentre og ulike organisasjoner.
Frivillighetssentraler er en annen måte å koble menneskers behov for
omsorg, kunnskap og hjelp med andre menneskers behov for å bidra med det
samme. Arbeiderpartiet vil fortsatt støtte opp om slike tiltak.
Eldresentre
Eldresentre er et aktivitets- og servicetilbud som retter seg mot alle
hjemmeboende eldre. Gjennom satsing på eldresentre kan behovet for pleie og
omsorg utsettes og forebygges ved at den enkelte får tilbud om aktiviteter,
kontakt med andre og mulighet til å gi eller få hjelp. Samling og samtale
på eldresentre gir økt mulighet til å oppdage og følge opp problemer som
feil ernæring, ensomhet og vold. Vi vil legge forholdene til rette slik at
alle kommuner skal kunne tilby aktivitet og deltakelse på eldresentre.
Brukerne skal ha medinnflytelse i styringen av sentrene.
Demokrati og medbestemmelse
Det er lovpålagt at alle kommuner og fylker skal ha eldreråd. Denne
ordningen skal videreføres og sikre eldre innflytelse i saker som særskilt
angår dem. Det er også viktig å stimulere til og legge til rette for
deltakelse i det ordinære organisasjonslivet og i de politiske partiene. I
dag er omlag en fjerdedel av befolkningen nesten uten representanter fra
sin aldersgruppe i kommunestyrer, fylkesting og Stortinget. Arbeiderpartiet
og de øvrige politiske partiene har et ansvar for å sikre bred aldersmessig
representasjon i folkevalgte organer.
Trygghet for omsorg av god kvalitet
Den dagen de trenger det, skal alle ha trygghet for at de får et tilpasset
omsorgstilbud av god kvalitet. Behovene er mangfoldige, og det må tilbudene
også være. Omsorgskjeder som omfatter alt fra noen timers hjelp i hjemmet,
via omsorgsboliger til heldøgns pleie i sykehjem, skal sikre et tilbud
tilpasset den enkelte. I årene som kommer vil vi særlig satse på en økning
i antall omsorgsboliger. Dette er tilbud som sikrer en kombinasjon av
nødvendig omsorg og mulighet til å styre sin egen tilværelse ved å ha egen
bolig. Kvaliteten på tjenestene i eldreomsorgen skal sikres gjennom egne
forskrifter. I løpet av en femårsperiode vil vi arbeide for at flersengsrom
i institusjonene gjøres om til ensengsrom, slik at de som ønsker det får
eget rom. Dette skal følges opp av en forpliktende plan for økning i
antallet sykehjemsplasser, slik at de som har behov for omfattende omsorg
og pleie, får et tilbud. Kommunene skal sikres overføringer som gjør det
mulig å etablere eldreomsorg av god kvalitet. Arbeiderpartiet vil derfor
øke bevilgningene til eldreomsorg ytterligere i årene som kommer. I forhold
til de som vil og kan greie seg i en selvstendig bolig, må det offentlige
først og fremst bruke ressurser på nødvendige tjenester og pleie. Bygging
av eldreboliger og utbedringer av boliger slik at de er tilpasset eldres
behov, må i større grad ivaretas i samarbeid mellom den enkelte, ulike
kooperative tiltak og kommunene.
Forebyggende helsearbeid
Eldre har ofte flere helseplager enn andre aldersgrupper, men også blant
eldre mennesker kan ulike lidelser unngås eller reduseres. Forutsetningen
er at symptomer blir oppdaget tidlig slik at sykdom kan forebygges. Det bør
derfor regelmessig foretas helsekontroll blant eldre. Forebygging kan både
spare den enkelte for plager, og helse- og sosialtjenestene for kostbar
behandling i etterkant. I tillegg bør det satses på å forebygge ulykker ved
å utplassere praktiske hjelpemidler og foreta mindre utbedringer i hjemmet
til den enkelte.
Folketrygden skal fortsatt sikre pensjonistenes økonomi
Folketrygden skal være grunnmuren i et solidarisk pensjonssystem. Alle skal
sikres en grunntrygghet gjennom minstepensjon og en tilleggspensjon som
står i forhold til tidligere inntekt. Det skal ikke rokkes ved opptjente
rettigheter. Flertallet av dagens pensjonister har det bedre økonomisk enn
noensinne, men det er store forskjeller pensjonister imellom. Flere av
pensjonistene vil i framtida få samme inntektsnivå som mange lønnstakere.
Vi vil derfor gradvis legge opp til en tilnærming av skattenivået for de
høyeste pensjonene og tilsvarende lønnsinntekter. Det skal fortsatt ikke
betales skatt av minstepensjon. Minstepensjonister som har det vanskelig
økonomisk skal løftes opp, blant annet gjennom bostøtteordninger.
Et solidarisk helsestell
[Image] Helsefremmende innsats [Image] Personellressurser
[Image] Pasienten i fokus [Image] Helhetsstyring
[Image] Primær helsetjeneste [Image] Psykiatriske tjenester
[Image] Poliklinisk behandling [Image] Alternativ behandling
[Image] Modernisering
Arbeiderpartiet vil øke innsatsen for å gi alle som blir fysisk eller
psykisk syke, god og kvalifisert hjelp i tide.
Dette kan bare skje ved at mer ressurser brukes til å bygge et felles
offentlig helsevesen, som setter pasientenes behov i sentrum og ikke
forskjellsbehandler mennesker. Særlig kan kapasiteten ved sykehusene
utnyttes bedre for å hjelpe flere og redusere ventetidene.
Helsefremmende innsats
Størstedelen av de faktorer som påvirker vår fysiske og psykiske helse -
som livsstil, familiesituasjon, sosialt nettverk, arbeidsmiljø, levekår,
rusmidler, mobbing, vold, trafikkulykker, støyplager og forurensninger av
mat, vann og luft - tilhører andre samfunnsarenaer enn helsevesenet. Derfor
må vi legge økt vekt på helsekonsekvenser når politiske beslutninger på
ulike felter fattes. Kommunenes ansvar og muligheter til å drive
forebyggende arbeid skal styrkes. Om ressursene til både forebygging og
behandling samles på en hånd, vil motivasjonen og mulighetene for å vri
midlene mot mer forebygging, øke. Hver kommune og fylkeskommune må lage sin
samlede forebyggingsplan i forhold til fysisk og psykisk helse, hvor særlig
innsats innenfor skolen, trafikk- og samferdselsektoren og forebygging av
hjemmeulykker skal prioriteres høyere. Enkelte forhold som særskilt angår
kvinner, fanges ikke godt nok opp innenfor helsesektoren. Det må særlig
rettes økt oppmerksomhet og innsats mot det forebyggende arbeidet. Dette må
inkludere forskning om årsaker og mulige behandlingsmetoder knyttet til
typiske kvinnelidelser, som for eksempel kreftformer og fibromyalgi. Vi vil
også styrke kunnskapen på området fosterdød og spedbarnsdødelighet. Kvinner
skal sikres mulighet til regelmessige kontroller ved mammografi. Slik vil
flere tilfeller av brystkreft oppdages og kunne behandles med vellykket
resultat.
Pasienten i fokus
Pasientene må oppleve et imøtekommende og serviceinnstilt helsevesen.
Ellers vil utrygghet og plager kunne øke i en for øvrig vanskelig
livssituasjon. Det skal være enkelt å nå fram til de aktuelle somatiske
eller psykiatriske tjenester når man søker hjelp. Svartidene ved
henvendelser må være korte. Pasientene skal ha god og oppdatert informasjon
om ventetid før undersøkelser, innleggelser eller operasjoner, så de ikke
blir gående i det uvisse. Tidspunkt for videre behandling må avtales så
snart som mulig og være forpliktende for begge parter, slik at pasienter
ikke opplever å bli sendt hjem med uforrettet sak. Under oppholdet bør
pasientene få tilgang på ulike servicetilbud som fins ellers i samfunnet
som aviser og lesestoff, fjernsynskanaler, bibliotektjenester, musikk og
kioskvarer. Slike tilbud kan gis i samspill med private tjenesteytere og
betales av brukerne, så helsevesenets egne ressurser ikke belastes.
Primærhelsetjeneste
Befolkningens behov for helsefaglig hjelp og behandling bør i størst mulig
grad dekkes av primærhelsetjenesten i nærmiljøet. Den må utvikles i
kvalitet og omfang slik at den kan hindre overforbruk av
spesialisthelsetjenester. Allmennlegetjenesten skal utbygges for bedre å
imøtekomme befolkningens behov for oppfølging, rask tilgjengelighet og fast
legekontakt. På en del arbeidsplasser trengs dessuten en bedre og mer
tilgjengelig bedriftshelsetjeneste. Helsestasjonene må gis et ansvar for
svangerskapsforebyggende arbeid, slik at deres virksomhet kan dekke ungdoms
behov for prevensjonsveiledning. De bør også samarbeide med hjem, skole,
idrettslag og andre berørte om tiltak for å forebygge og behandle
spiseforstyrrelser. Kommunenes ansvar for medisinsk rehabiliteringsarbeid
overfor mennesker som utskrives fra institusjoner og sykehus, må defineres
klarere og tjenestetilbudet på dette området styrkes.
Poliklinisk behandling
Stadig flere sykdommer og helseplager kan behandles bedre og mer effektivt
poliklinisk, det vil si uten innleggelse. Mer satsing på tidlig poliklinisk
behandling og dagkirurgi kan bidra til at folk i mindre grad plages med
langvarige og tiltakende lidelser. Det vil også være best for pasientene å
bo hjemme under behandlingen når dette er mulig og forsvarlig. Derfor må
polikliniske tiltak bygges ut på flere felter, slik at fysiske og psykiske
lidelser kan oppdages tidligere og flere kan hjelpes raskere. Innen
psykiatrien vil satsing på distriktspsykiatriske sentre være viktig for å
imøtekomme dette behovet. Innenfor somatikken kan det ved omlegginger på
somatiske sykehus og i akuttapparatet etableres flere dagtilbud som tar seg
av undersøkelser, operasjoner og behandlinger som ikke forutsetter
innleggelser. Ny informasjonsteknologi vil gi polikliniske helsetjenester
over hele landet større muligheter for å utføre undersøkelser og inngrep i
samarbeid med sykehusene.
Modernisering
For at sykehusene skal kunne brukes bedre og mer effektivt, må
bygningsmasse og utstyr være moderne og i god stand. Også for pasientenes
og de ansattes trygghet og trivsel er det avgjørende at sykehus,
institusjoner og polikliniske tiltak framstår som innbydende og velholdte.
Behovet for anskaffelser av ny teknologi på felter som telemedisin vil
dessuten være økende. Det må derfor i kommende år gjennomføres en
omfattende opprustnings- og investeringsplan innen helsevesenet. Her bør
blant annet bygging av sykehoteller og sykehjemsplasser for
utskrivningsklare pasienter fra både somatiske og psykiatriske sykehus
inngå. Ellers vil det oppstå nye flaskehalser i form av mangel på
sykehussenger når behandlings- og operasjonskapasiteten skal brukes bedre.
Likeledes skal utbyggingen av hjelpemiddelsentraler og hjemmetjenester som
kan bidra til at pasientene slipper lengre sykehusopphold, trappes opp.
Personellressurser
Begrenset tilgang på personell har lenge vært en vesentlig årsak til
slitasje og kostnadspress i helsevesenet. Det må særlig utdannes flere
leger, sykepleiere, psykologer og operasjonsteknikere. Fullmaktene til å
planlegge, organisere og godkjenne utdanningen, og til å fordele
personellressursene, må ligge hos offentlige myndigheter og ikke overlates
til profesjonenes organisasjoner. Mye kan også oppnås ved kortsiktige
tiltak som gir bedre bruk av nåværende personell- og økonomiressurser.
Ordningene for finansiering av avtalespesialister må endres slik at disse
knyttes til sykehusene, og kan inngå i et solidarisk felles helsetilbud til
beste for alle pasienter. Av samme grunn skal adgangen til å ha bierverv
innen private konkurrerende tilbud reguleres strengere. Samtidig må
normalarbeidstid, turnuser og bakvaktordninger tilpasses bedre til hva som
kan gi en bedre bruk av sykehusene. Personellmangelen er i dag særlig stor
i distriktene. Et viktig virkemiddel for å sikre tilgangen på
helsepersonell i distriktene, er økt utdanningskapasitet særskilt i
Nord-Norge.
Helhetsstyring
Dersom den samlede somatiske og psykiatriske sykehuskapasiteten skal
utnyttes fullt ut, må pasientstrømmen styres effektivt dit det er ledige
plasser, uansett fylke eller helseregion. Den såkalte
gjestepasientordningen skal utformes og gjennomføres slik at den bedre
fremmer en slik målsetting. Nasjonale myndigheter må ha et klart ansvar for
å påse at dette skjer, og for å følge opp resultatkrav knyttet til
rammebevilgningene. Det er nødvendig å etablere mer standardiserte
kriterier og rutiner som sikrer felles praksis for føring av ventelister,
slik at sammenlignbare resultatkrav kan ligge til grunn i alle fylker. Det
skal legges opp til en funksjonsdeling mellom sykehusene som bedre sikrer
høy kvalitet på pasientbehandlingen og raskere avvikling av ventelister.
For å stimulere til best mulig ressursbruk bør deler av sykehusenes
inntekter knyttes til hva de faktisk utfører. Samtidig skal de gis en
grunnleggende rammefinansiering som sikrer trygghet og forebygger
forskjeller i helsevesenet. Samarbeidet mellom hjemkommunene og sykehusene
om overføring av ferdigbehandlede pasienter må forbedres, slik at disse
ikke opptar sykehussenger eller blir korridorpasienter. Rikstrygdeverkets
refusjonsordninger overfor private sykehus og spesialister må endres med
den klare målsetting å frigjøre midler til å sikre fagfolk og satse på det
offentlige helsevesen.
Psykiatriske tjenester
For å sørge for at det psykiske helsevern blir i stand til å ivareta sine
økende oppgaver, må den psykiatriske behandlingskjeden vies særlig
oppmerksomhet i årene som kommer. Det er nødvendig å gjøre kommunenes
forpliktelser mer klare og entydige gjennom lovfesting. De kommunale helse-
og legesentrenes psykiatriske og psykologiske kompetanse og evne til å
drive forebygging, aktivt ettervern og annet oppfølgingsarbeid må styrkes.
Det oppfordres også til samarbeid kommunene imellom om dette. Når
pasientene ikke kan få tilstrekkelig hjelp av de lokale tjenestene i
kommunene, skal de fylkeskommunale distriktspsykiatriske sentrene tre inn
med behandlingstilbud. De må bygges ut i alle fylker og tilby både
kvalifisert dagbehandling og korttidsopphold. Som neste ledd i kjeden skal
det på regions- og fylkesnivå bygges opp et tilstrekkelig antall
psykiatriske sykehusplasser og barnepsykiatriske tiltak av ulike
kategorier. I dag er det dessuten mangel på psykiatriske behandlingstilbud
rettet mot ungdom, og også denne delen av psykiatrien må styrkes. Dernest
må psykiatriske pasienter skaffes egnede bo- og omsorgstilbud i
hjemkommunene, slik at de kan unngå lange sykehusopphold når det ikke
lenger er aktuelt eller nødvendig å drive aktiv behandling.
Bostedskommunene skal ha helhetsansvar for videre oppfølging av den
enkelte, både når det gjelder barnepsykiatriske tjenester, øvrig psykisk
helsevern og andre tiltak som jobb- og utdanningstilbud.
Alternativ behandling
Det er naturlig og viktig både for samfunn og individ å stadig lete etter
nye muligheter til å forebygge og kurere sykdommer og lidelser. Interessen
har vært økende for alternative behandlingsformer. De kan være alt ifra
tradisjoner som har egen yrkeskvalifisering og dokumenterte resultater, til
metoder med uklare effekter. De alternative tradisjonenes vektlegging av
kosthold, livsstil og de menneskelige sidene ved behandlingen har hatt
viktige ringvirkninger. Pasientens beste må uansett være utgangspunkt for
nytenkning og omstilling. Ofte vil mangfold i seg selv ha verdi for å bygge
opp en bredere erfaringsbakgrunn. Det bør derfor gjennomføres en mer
systematisk forskning og evaluering av de ulike alternative
behandlingsformene, slik at man bedre kan vurdere deres muligheter og
framtidige plass i det totale helsestellet. I helsevesenet må det legges
bedre til rette for at leger og sykepleiere skal kunne skaffe seg kunnskap
om alternative behandlingsformer gjennom etter- og videreutdanning.
Bekjempelse av kriminalitet
[Image] Kriminalitetsforebygging [Image] Reaksjoner
[Image] Tilstedeværelse [Image] Ofre for kriminalitet
[Image] Mer nærpoliti [Image] Vold og overgrep mot kvinner
[Image] Trygghet i hjemmet[Image] [Image] ╪konomisk kriminalitet
Arbeiderpartiet vil sikre enkeltmennesket trygghet og forbedre
fellesskapets evne til å hindre at lovbrudd skjer.
Nærpolitiet skal bygges ut så det kan drive mer forebyggende arbeid og øke
innsatsen mot hverdagskriminalitet. Tiltak som strengere våpenlov og
soningsplaner for fanger vil bidra til et tryggere samfunn.
Kriminalitetsforebygging
En viktig del av kriminalitetsforebyggingen består i å utvikle gode
fritidstilbud og holdningsskapende tiltak rettet mot barn og unge. Dersom
mobbing, vold, narkotikasalg, hærverk og nasking blir sett mindre alvorlig
på i ungdomsmiljøene, vil slik virksomhet og lovbrudd for øvrig kunne
tilta. Forbud mot mobbing skal lovfestes, slik at alvoret i å plage andre
blir klarere for alle. I skoleverket og under vernepliktstjenesten bør
temaer som vold og trakassering inngå i undervisningsplanene. Hver enkelt
skole skal utarbeide handlingsplaner mot vold og mobbing, og ordningen med
elevmekling må utvides. Spekulasjon i vold på videofilmer og i ulike
TV-kanaler kan bidra til å skape voldskultur og voldelige holdninger. Det
bør derfor fastsettes tilsvarende rutiner og regler for kontroll med
videogram som for kinofilmer. Den samme norm for voldsscener må gjøres
gjeldende for norske fjernsynskanaler som for kinovisning.
Tilstedeværelse
Menneskelig nærvær er i seg selv trygghetsskapende. Frykt og usikkerhet får
ikke lett grobunn i trivelige og velholdte utemiljøer der folk ferdes. Alle
som arbeider med renhold og andre oppgaver på gateplan, i parker, på
kirkegårder, stasjonsområder og andre offentlige steder, er med og skaper
trygghet. Nærmiljøer blir tryggere når beboerne bryr seg, og vet hvordan de
skal opptre om de blir vitne til vold, kriminalitet og hærverk. I utsatte
boligstrøk kan bomiljøarbeidere motvirke konflikter og forfall. ┼ engasjere
unge arbeidsledige som kameratstøtter på skolene, forebygger trakassering
og gir ungdom gode og viktige sysselsettingsplasser. Særlig i bystrøk kan
nærvær av ansvarsbevisste medmennesker bidra til trygghet. Langt flere av
dem som avtjener sivil vernepliktstjeneste, bør utføre voldsforebyggende
arbeid i samspill med skoler, ungdomstiltak, eldresentre og frivillige
organisasjoner. Det vil her være viktig å trekke med foreldre, ungdommen
selv og andre i natteravngrupper, ungdomspatruljer og annen folkelig
mobilisering mot vold og de forhold som skaper voldelig adferd.
Mer nærpoliti
Synlig politi skaper trygghet og forebygger kriminalitet. Det bør legges
opp til en tett og nær kontakt mellom politiet og befolkningen, slik at
alle får sine faste polititjenestemenn å henvende seg til. Hver nærpoliti
sin gate eller sitt bomiljø, er en tillitsskapende arbeidsform som gir
politiet god kunnskap om de lokale problemene. Faste politikontakter som
jevnlig besøker skoler, eldresentre, barnehager, fritidsklubber og andre
samlingssteder for å informere og bli informert, forebygger usikkerhet. Den
viktigste målgruppen for politiets forebyggende arbeid bør være ungdom i
risikosonen. Det skal legges vekt på oppsøkende arbeid i ungdomsmiljøene
for å motvirke gjengkriminalitet og voldelig rivalisering mellom
ungdomsgjenger. Det bør etableres flere nærpolitienheter der dette er
formålstjenlig for å bidra til trygghetsfølelse og mer tilgjengelige
publikumstilbud. Vi vil også ta vare på lensmannsetatens lokalkunnskap og
nærhet til befolkningen i distriktene. Skal slike tiltak kunne drives på
bred og permanent basis, trengs det en planmessig utbygging av nærpolitiet.
For å muliggjøre dette, må utdanningskapasiteten ved politihøyskolene
trappes betydelig opp i årene som kommer.
Trygghet i hjemmet
En stor del av voldsepisodene og tyveri- og vinningsforbrytelsene skjer i
hus og hjem. Dersom det er usikkert om politiet har kapasitet til å komme
til åstedet og oppklaringsprosenten blir for lav, undergraves tilliten til
rettssamfunnet. Kriminaliteten rammer ikke bare ofrene direkte. Mange flere
får en følelse av utrygghet og engstelse i hverdagen. Frykt og isolasjon
blir fort resultatet særlig blant eldre mennesker. Utbyggingen av
nærpolitiet skal møte disse problemene. Mer synlig og tilgjengelig politi i
bomiljøene vil i seg selv redusere hverdagskriminalitet og frykt. Men også
andre tiltak som politiets samarbeid med barnevernet om barnevernsvakt og
aksjon Nabohjelp har stor betydning. Trygghetsalarmer og følgetjenester for
eldre og andre hjelpetrengende er likeledes viktige for å motvirke
utrygghet, og nærpolitiet må delta i etablering av et eget alarmsystem for
mennesker som utsettes for voldstrusler. I en stor del av de alvorlige
uhellene og episodene i hjemmene er skytevåpen innblandet. Det vil derfor i
seg selv være forebyggende om det store antallet private våpen kan
reduseres. Behovet for at hjemmeverns- og mobiliseringsvåpen oppbevares i
hjemmene skal gjennomgås på nytt med sikte på at ordningen må få mindre
omfang. Våpenloven bør bli strengere med nye regler angående oppbevaring og
fornying av tillatelser. Et sentralt våpenregister skal opprettes for å øke
kontrollmulighetene og bedre oppfølgingen av våpenlovens bestemmelser.
Reaksjoner
Det er nær sammenheng mellom hvor hurtig et lovbrudd oppklares og straffes,
og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Rask reaksjon
er nødvendig for å markere samfunnets syn på kriminalitet og ivareta
hensynet til ofrene. Det er også uheldig for lovbryteren ikke å få gjort
opp for seg innen rimelig tid. Innsatsen for å skape raskere framdrift i
straffesakene skal prioriteres ytterligere. Førstegangsforbrytere og
voldsutøvere må ikke bli gående lenge uten at samfunnet reagerer.
Straffenivået skal være tilstrekkelig høyt til å avspeile alvoret i
forbrytelsene og redusere faren for gjentakelser. Bruken av glattcelle bør
holdes på et minimum, og ordningen bør vurderes. Individuelle soningsplaner
med tiltak som kan hjelpe de innsatte til å føre et lovlydig liv, skal
motvirke tilbakefall og knytte an til ettervern. Konfliktråd må benyttes
mer aktivt til å forebygge lovbrudd blant unge under kriminell lavalder.
For å forbedre mulighetene for at alle opplysninger i en rettssak skal
komme fram, bør vitnene gis økt trygghet ved at det etableres et eget
program for vitnebeskyttelse.
Ofre for kriminalitet
Offerets stilling skal styrkes. Særlig i voldssaker må dommerne i større
grad bruke muligheten til at offeret kan forklare seg uten at tiltalte er
tilstede. Den fornærmede part må få god informasjon om siktelsen, gangen i
straffesaken og domsresultatet, og ha mulighet til å bli underrettet om
hvorvidt siktede er varetektsfengslet, løslatt, e.l. Egne akuttmottak for
voldsofre har vist seg å være et godt tiltak for å yte strakshjelp og
forebygge etterskader. De bør bygges ut og samarbeide med andre offentlige
tiltak om innsats mot gatevold og familievold. Videre havner ofte ofre for
datakriminalitet i en særlig konfliktfylt stilling. De kan føle seg tvunget
til å ta hensyn til bedriftens eller selskapets renomme og stilling på
børsen, m.m. når de vurderer anmeldelse. Det må skapes rutiner og
holdninger til denne type kriminalitet som bedre kan hindre at den får spre
seg i det skjulte. Teknologisk avanserte kriminalitetsformer stiller nye
krav til etterforskningsmetoder, lovgivning og rettsapparat, blant annet
når det gjelder vern for offeret. Politiets og rettsmyndighetenes
oppmerksomhet om dette feltet bør derfor økes i årene som kommer.
Vold og overgrep mot kvinner
Undersøkelser tyder på at kun en mindre del av det reelle antallet
voldtekter anmeldes. Dette er et alvorlig trygghetsproblem som kan
reduseres ved ulike støtte- og oppfølgingstiltak og forbedringer i
rettsapparatet. I regi av legevakttjenestene skal det bygges opp
voldtektsmottak der de rammede kan få kvalifisert hjelp. De skal inngå i et
landsdekkende nettverk med kompetanse i forhold til
sedelighetsforbrytelser. Krisesentrene over hele landet har også stor
betydning for å gi voldtektsofre egnede botilbud og hjelp og oppfølging i
en vanskelig periode. Støtten til krisesentrene må videreføres, og det bør
rettes økt oppmerksomhet mot å hjelpe barn som kommer til sentrene sammen
med voldtektsofferet. Vi vil henstille om at straffeutmålingen for voldtekt
økes. I soningsplanene og ettervernet for voldtektsforbrytere skal
behandling og forebygging av gjentakelser inngå. Et sentralt DNA-register
vil øke mulighetene for å bevise skyldsforholdet. De såkalte
utskytningsreglene i forbindelse med oppnevning av legdommere må
praktiseres slik at disse i den enkelte sak så langt som mulig består av
like mange kvinner og menn. Hallikvirksomhet i forbindelse med prostitusjon
er forbudt. Likevel er det få som dømmes for hallikvirksomhet i forhold til
det omfanget det antas at denne virksomheten har. Det skyldes at
straffeforfølgelse etter dagens lovverk er vanskelig. Vi vil derfor at
straffeloven endres på dette området, slik at flere kan pågripes og dømmes
for virksomheten. Videre bør hele praktiseringen av straffeloven gjennomgås
i et kvinneperspektiv med sikte på å øke kunnskapen og påvirke holdninger i
politi, rettsvesen og samfunnet for øvrig.
╪konomisk kriminalitet
Kriminalitetsformer knyttet til hvitvasking av penger, konkursrytteri,
økonomisk utroskap, pengetransaksjoner, illegale pengespill, innsidehandel
på børsen, m.m. utvikler seg raskt. De er ofte grener av internasjonal
organisert mafiavirksomhet. For å avdekke slik kriminalitet bedre, er det
behov for høy spisskompetanse og effektivt politisamarbeid over
landegrensene. Nye satsinger og bedre regelverk trengs om politi- og
rettsapparatet skal kunne møte den økonomiske kriminaliteten på en mer
offensiv måte. Ved mistanke om alle typer straffbare forhold må
finansinstitusjoner, eiendoms- og fondsmeklere, verdipapirfond og
investeringsforetak ha undersøkelses- og rapporteringsplikt til ╪kokrim.
Det skal i større grad gis økonomiske garantier til bostyrer som vil
granske mulige ulovligheter i konkursbo som er tømt for verdier. Det bør
settes mer inn på å oppspore utbyttet fra økonomiske forbrytelser, og
legges ned påstander om beslagleggelse. Heller ikke økonomisk kriminalitet
skal lønne seg, og det er av stor betydning at utbyttet fra straffbare
handlinger blir inndratt og ikke kan gjemmes unna til etter soningen.
Arbeid mot rusmisbruk
[Image] Forebyggende arbeid [Image] Tilbakeholdelse under
[Image] Begrensning av behandling
tilgjengeligheten [Image] Oppfølging og ettervern
[Image] Behandling utenfor [Image] Organisering av
institusjon behandlingstilbudet
[Image] Soningsplanlegging
Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen mot rusmisbruk og forbedre
behandlingstiltakene så flere kan få egnet hjelp.
Den beste måten å kjempe mot nye og gamle misbruksmønstre på, er å trappe
opp det forebyggende arbeidet og begrense rusgiftenes tilgjengelighet.
Samtidig skal tiltakskjeden for misbrukere samordnes og styrkes for å
hjelpe flere til å mestre eget liv og unngå tilbakefall.
Forebyggende arbeid
Folks egne holdninger og evne til grensesetting kan best hindre utbredelse
og misbruk av rusgifter. Det er særlig viktig at barn og unge har
kunnskaper og verdier som gjør at de avviser all narkotika og annet
rusmisbruk. Nye misbruksmønstre med såkalte designerdrugs og dopingmidler,
men også illegal og legal alkohol og blandingsmisbruk, truer
ungdomskulturen. For å forebygge rusmisbruk, kriminalitet, mobbing, vold og
intoleranse, skal disse og beslektede temaer bygges inn i fagplanene på
alle klassetrinn. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste skal aktivt
informere om symptomer og virkninger av rusmisbruk. Det trengs mer samspill
med innvandrerorganisasjonene for å utvikle forebyggende tiltak i de nye
minoritetsmiljøene. Skolene og kommunene bør samarbeide med foreldre,
borettslag, nærpoliti, fritidsklubber og frivillige organisasjoner om å
lage felles forebyggingsplaner i nærmiljøene. Her skal også samspill med
lokale utvalg innenfor Arbeidslivets komitΘ mot alkoholmisbruk og narkomani
(AKAN) inngå. Arbeiderpartiet vil gå inn for å styrke utekontakten i
kommuner med omfattende rusproblemer, og arbeide for flere tilbud til barn
og unge av foreldre med rusproblemer.
Begrensning av tilgjengeligheten
Samtidig som folks egen grensesetting i forhold til rusgifter er
avgjørende, må samfunnet effektivt begrense tilgjengeligheten. Om det blir
lettere for ungdom og andre å skaffe seg rusmidler, øker faren for at flere
blir misbrukere. Derfor er det av stor betydning at ingen flere rusgifter
legaliseres. Arbeiderpartiet vil konsekvent avvise alle forslag om dette.
For effektivt å bekjempe salg og smugling av narkotika med tilhørende
organisert kriminalitet, går vi inn for mer og bedre internasjonalt politi-
og tollsamarbeid. Det må føres tilsyn med legers utskriving av medisiner,
og de skal ha registreringsplikt for alle preparater de anviser. Den som
vil drive serveringsvirksomhet må framlegge vandelsattest og skatteattest.
Kommunene skal påse at det føres streng kontroll med at bevillingshaverne
overholder loven, herunder reglene om overskjenking og om at det ikke skal
selges eller skjenkes alkohol til mindreårige. Brudd på bestemmelsene må
føre til raske og konsekvente reaksjoner og inndraginger av bevillingen.
Behandling utenfor institusjon
Det beste er om hjelp og behandlingstiltak for rusmisbrukere kan ytes der
de senere vil ha sin tilhørighet. Slik blir det lettere å forberede seg på
å takle dagliglivets krav og utfordringer uten å falle tilbake til
rusmisbruk. Et hjelpeopplegg utenfor institusjon må være helhetlig og
omfatte tilpassede jobb- og utdanningstilbud, dagtidsbehandling og
relevante boligtiltak med aktiv oppfølging og støtte. Ressursene bør vris
mot mer satsing på slik helhetshjelp i hverdagen, istedenfor å brukes
ensidig til kjøp av behandlingstilbud i institusjoner. Det bør imidlertid
finnes tilgjengelige heldøgnsplasser for korttidsopphold, som eventuelt kan
benyttes i særlig vanskelige faser av behandlingen. Barn av rusmisbrukere i
krisesituasjoner må også sikres øyeblikkelig hjelp. For å gi
tilbakefallsklienter muligheter for å leve et normalisert og verdig
dagligliv, vil det være aktuelt å gjøre forsøkene med metadonbehandling
permanente. Dette må skje i godt kontrollerte former, og målet om total
avvenning gjennom behandling og sosial funksjonsdyktighet skal fortsatt
ligge til grunn.
Soningsplanlegging
En stor del av dem som soner fengselsdommer har problemer med rusmisbruk,
enten det gjelder narkotika og alkohol eller nye misbruksmønstre. Deres
kriminelle handlinger har ofte nær sammenheng med dette. Under soningen er
det mulig å legge opp en lengre sammenhengende behandlingsperiode. For å
forebygge stadige tilbakefall til kriminalitet og rusgifter, skal det
innføres rett og plikt for langtidsnnsatte til soningsplanlegging. Det vil
si at kvalifisert personale i samarbeid med fangene skal utvikle
forpliktende soningsplaner for den enkelte. De skal blant annet inneholde
forebygging og behandling for eventuelt rusmisbruk, og bygge opp de
innsattes evne til å mestre egen livssituasjon. Dermed må de også omhandle
oppfølgingstiltak for å forebygge tilbakefall etter soning. Dette arbeidet
bør gis en langt større plass i fengselsvesenet enn hva tilfellet er idag,
og fengslene må tilføres kompetanse og ressurser for å greie oppgaven.
Tilbakeholdelse under behandling
Når det er umiddelbar fare for rusmisbrukeres liv og helse, eller når de
ved eget samtykke vil sikre seg mot avbrudd av behandlingen, samt når
gravide kvinner er misbrukere, kan det gjennomføres inntak og behandling
med tilbakeholdelse i institusjon. Om misbrukere vil ha mer tid på seg enn
de fastsatte tre måneder, må de kunne samtykke til en lengre
behandlingsperiode med mulighet for tilbakeholdelse. Dermed kan de slippe
avbrudd i behandlingen og utskriving med fare for tilbakefall. Det er
nødvendig å gi de pårørende en bedre mulighet til å nå fram når de frykter
for at deres barns eller nærmestes liv og helse er i fare på grunn av
rusmisbruk. Dersom sosialapparatet trass i gjentatte henvendelser lar være
å iverksette hjelpetiltak, skal de pårørende kunne påklage saken til
fylkesmannen som rette tilsynsmyndighet. Denne må uten opphør undersøke
forholdet og gi svar så raskt som mulig.
Oppfølging og ettervern
For rusmisbrukere som er til behandling, må det lages en egen plan med vekt
på kontinuitet og samordning av tiltak som skal føre ut av misbruket.
Planen skal utformes og følges opp av en egen basisgruppe i hjemkommunen.
Den må bygge på tro på at vedkommende ønsker endring, og ta hensyn til den
enkeltes muligheter og erfaringer. Alle involverte skal trekkes inn i en
kjede tiltak med sosial funksjonsdyktighet som mål. Frivillige
organisasjoner kan spille en viktig rolle i å utvikle menneskelig
kontaktflate og sosial støtte for rusmisbrukerne. Særlig viktig er det å
finne fram til egnede botiltak og opplegg for arbeidstrening eller
skolegang. På arbeidplassene kan AKAN-utvalgene være en støttespiller med
sitt personkontaktsystem og tiltak for trygge, tilpassede arbeidsforhold.
Misbrukerne må ikke overlates til seg selv før målene er nådd, og faren for
tilbakefall er svært liten. Det må jevnlig rapporteres til basisgruppa om
hvordan rehabiliteringsarbeidet utvikler seg. Det skal innenfor et
langsiktig perspektiv på flere år gjennomføres stadige evalueringer av
hvordan tiltakene til sjuende og sist har virket.
Organisering av behandlingstilbudet
Det er behov for mer helhetlig styring og omstilling av
behandlingstiltakene for å samordne dem bedre, og sørge for at samfunnets
ressurser brukes best mulig. Det må utvikles felles krav til de
institusjoner som ønsker å inngå i offentlige behandlingsplaner. De skal ha
kvalifiserte opplegg for aktiv støtte og oppfølging av klientene etter
utskriving, og drive kontinuerlig evaluering og forbedring av egne tilbud.
De må ha faste rutiner for rapportering om sine resultater i forhold til
tilbakefall og behandlingsavbrudd, og for tilbakemelding fra brukere som er
utskrevet. De må samarbeide med statlige regionale kompetansesentre og
kunne gjennomføre behandling med mulighet for tilbakeholdelse.
Fylkesmannens og fylkeslegens tilsynsansvar skal også omfatte tilsyn med at
faglige forutsetninger og avtaler følges opp. For å unngå at mennesker blir
kasteballer i systemet, skal det samlede ansvar for tiltak og det alt
vesentlige av tilhørende økonomiske ressurser plasseres ett sted. Dette
totalansvaret skal ligge i kommunene som har de beste forutsetningene for å
vurdere den enkeltes samlede støtte- og behandlingsbehov.
Bedre offentlig ressursbruk
[Image] Resultater [Image] Bruk av tilskudd
[Image] Stimulering [Image] Bedre kjøpere
[Image] Tidsbruk
Arbeiderpartiet vil forbedre ressursbruken i offentlig sektor ved å
omstille og samordne virksomheten i tråd med nye behov og muligheter.
Selv om vi har en offentlig sektor vi kan være stolte av, er det nødvendig
å drive fortløpende effektivisering og omstilling til nye oppgaver. Særlig
trengs det klarere ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene og mer fokus
på resultater. De offentlige tjenestene forvalter store verdier og fatter
beslutninger som berører alle i samfunnet. Det trengs demokratisk styring
av dem for å motvirke vilkårlighet, unødig byråkrati og avstand til
brukerne.
Resultater
Det legges ofte adskillig større vekt på planer enn på resultater.
Folkevalgte organer med tilhørende administrasjon vier sjelden samme
oppmerksomhet til rapporter om måloppnåelse som til behandlingen av neste
års budsjett. Konsekvensene av svakheter i tjenestetilbudet og manglende
gjennomføring av folkevalgte vedtak, kan dermed bli fraværende eller
minimale - noe som igjen får signalvirkning. De årlige budsjettprosessene
bør gjøres mindre omfattende og arbeidskrevende, slik at tid og ressurser
kan frigjøres til mer resultatstyring og oppfølging av offentlige
virksomheter som ikke når sine mål. I en fortløpende effektiviserings- og
omstillingsprosess, er det viktig å ha en tett og løpende dialog med
ansatte som berøres av prosessen, for slik å få et best mulig resultat.
Stimulering
Det skal lønne seg for offentlige etater å lykkes. God ressursbruk og
måloppnåelse må i større grad stimuleres og belønnes. Det bør heller gis
ekstra midler til dem som når sine mål, enn til dem som henger etter og går
underskudd. Innsparte midler skal i mindre grad inndras fra en
budsjettperiode til den neste, og isteden investeres i bedre tjenester.
Dokumentert måloppnåelse på prioriterte felter skal stimuleres med ekstra
innsatsmidler. For å gjennomføre dette på rettferdig vis trengs det bedre
verktøyer for å måle effektivitet, kvalitet og brukerfornøydhet. Etterhvert
som disse utvikles på de enkelte fagområder, skal det innføres mer
innsatsstyrt finansiering. Slik kan vi sikre at økte bevilgninger kommer
befolkningen til gode i form av flere og bedre tjenester. Også ansatte og
ledere i offentlige virksomheter skal ha fordeler av å forbedre sin
produktivitet. Enten det gjelder avsetninger til opplæring og forbedret
arbeidsmiljø eller former for bonuslønn, skal alle ansatte behandles likt.
Tidsbruk
Offentlig sektor legger viktige deler av menneskenes timeplan i bred
forstand. På alle felter skal det vurderes om tidsbruken er optimal og
tilpasset nye behov. Det bør tas sikte på å forkorte vernepliktstida
ytterligere innenfor de rammer som forsvarlig opplæring og beredskap
setter. Syketrygdmidler bør i større grad brukes til operasjoner og
behandling ved sykehusene, slik at flere kan komme fortere tilbake i
arbeid. Dersom offentlige kontorer kunne holde mer åpent når folk har fri,
ville mindre arbeidstid gå tapt på at folk må ha permisjon fra egen jobb
for å besøke dem. Likeledes vil kortere behandlingstider av plan- og
byggesaker spare næringslivet og boligbyggere for forsinkelser og
usikkerhet. Bedre bruk av lokaler og personellressurser ved universiteter
og høyskoler kan øke studiearbeidet pr. år og redusere den samlede
studietida. Slik skal det på alle tjenesteområder kritisk gjennomgås
hvordan det offentlige innvirker på befolkningens og samfunnets
tidsregnskap.
Klar ansvarsdeling
For å unngå at brukere og klienter blir kasteballer i systemet, trengs det
på flere felter en klarere ansvarsdeling mellom kommuner og fylkeskommuner.
De ulike offentlige forvaltningsnivåene må ikke kunne skylde på hverandre
når personer med behandlingsbehov blir gående for lenge uten å få
institusjonsplass. Som hovedregel bør hjemkommunene ha det helhetlige
ansvar for å framskaffe egnede behandlingstiltak og finansiere disse.
Statlige midler til behandlingstiltak skal i hovedsak gå til kommunene, som
en følge av deres primæransvar i forhold til sine innbyggere. Et entydig
ansvar for rehabilitering, oppfølging, botiltak, hjemmebesøk og
sysselsetting etter opphold i institusjoner må tillegges kommunene gjennom
presiseringer i lov og forskrifter - enten det gjelder psykiatrien,
barnevernet eller rusmisbrukeromsorgen. Vi vil foreta en bred gjennomgang
av ansvars- og arbeidsdelingen mellom kommune, fylkeskommune og stat for å
gjøre denne så klar og hensiktsmessig som mulig. Som et ledd i dette vil vi
også gjennomgå den lokale statsforvaltningens virkemåte, spesielt med tanke
på et smidigere samarbeid mellom stat og kommune på lokalt og regionalt
nivå.
Bruk av tilskudd
De offentlige tilskuddsordningene må følges opp med krav og kontroller for
å sikre at det blir skapt mest mulig velferd for pengene. Når det
offentlige inngår avtaler med private institusjoner innen helsevesenet
eller på andre områder, skal man i regelen betale en totalpris pr. tjeneste
hvor kapitalutgifter inngår, slik at de samlede kostnader blir ryddige og
oversiktlige. Det er nødvendig å knytte resultatkrav og evalueringer til
kjøp av plasser ved private institusjoner innen barnevern, psykiatri,
eldreomsorg og omsorgen for rusmisbrukere. Private barnehager som krever
statlige og kommunale tilskudd skal følge nærmere bestemte sosiale hensyn
ved opptak. Refusjoner til leger, fysioterapeuter og psykologer er en stor
offentlig utgift som skal styres bedre ved opptrapping av
kontrollvirksomheten. Det må også ligge kontrollerbare regler og krav om
resultatrapportering til grunn for all offentlig støtte til frivillige
organisasjoner. Valg av samarbeidspartnere og konsesjonshavere for
busselskaper og ferjesamband som bygger på offentlige tilskudd, skal
normalt baseres på bruk av vanlige anbudskonkurranser.
Bedre kjøpere
En stor del av utgiftene i offentlig sektor er kjøp av varer og tjenester.
Mer profesjonell innkjøpsstyring i offentlige virksomheter kan føre til
store besparelser. Det bør bygges opp innkjøpskompetanse og strategier for
å håndtere innkjøp på en kvalifisert og framsynt måte. E╪S-reglene gir
store muligheter for å sikre at prinsippet om åpne anbudskonkurranser blir
anvendt til beste for all offentlig ressursbruk. Statlige, kommunale og
fylkeskommunale virksomheter må samordne sine innkjøp for å stå sterkere
som kunder og oppnå større rabatter. Den monopolstilling som private
laboratorier, apoteker, bokhandlere og andre i praksis har hatt på
leveranser til offentlige etater skal oppheves. På alle felter må
innkjøpsreglementer og rutiner gjennomgås for å sikre at anbud og
forhandlinger brukes konsekvent og effektivt for å oppnå besparelser. Det
kan frigjøres betydelige midler til mer velferdsbygging ved reforhandling
av avtaler på områder som finansielle tjenester, energiavtaler, husleie og
vedlikehold.
Ansvar for fellesoppgaver
[Image] Folkevalgt styring av [Image] Ja til kommunale og statlige
velferdstjenester bedrifter
[Image] Ja til ideelle [Image] Ja til offentlig eide
organisasjoner, samvirketiltak og selskaper
folks egeninitiativ [Image] Demokratisk styrte anbud
[Image] Ja til samarbeid med private
Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapsløsninger for å skape utjamning og
bygge velferd i alle deler av landet.
Offentlig sektor skal fortsatt være vårt viktigste redskap for
likestilling, velferd og utjamning. Derfor må den bygges ut og forbedres
ved tilføring av økte ressurser. Vi må skape organisatoriske løsninger som
gjør offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer. Arbeiderpartiet
vil sikre folkevalgt styring av tjenestetilbudet. Det offentlige skal stå
bak hovedtyngden av tjenester på viktige velferdsområder, men vi vil også
ta i bruk tilbud drevet av ideelle organisasjoner, av samvirkebevegelsen og
av private. Tilbud skapt gjennom egeninitiativ fra folk som går sammen om å
løse oppgaver til felles beste, er et verdifullt tillegg til offentlige
løsninger og et godt alternativ til privat virksomhet som drives på
forretningsmessig basis.
Folkevalgt styring av velferdstjenester
Folkevalgt styring av offentlige oppgaver og tjenester kan utøves på ulike
måter, avhengig av oppgavens karakter. På mange områder krever offentlig
ansvar og styring at oppgaven også utføres i offentlig regi.
Myndighetsutøvelse på fellesskapets vegne i regi av politi og forsvar, er
eksempler på dette. Det gjelder også hovedtyngden av oppgaver innenfor
utdannings-, helse- og omsorgssektoren. Disse velferdstjenestene er blant
de viktigste virkemidlene vi har for å skape utjamning og rettferdig
fordeling. Derfor må det offentlige styre helheten i tjenestetilbudet og
være hovedaktør som tjenesteyter. Dersom private med fortjeneste som mål
får overta viktige funksjoner, vil det etterhvert føre til endringer i
prioriteringer og svekkelse av de folkevalgtes mulighet til å styre
ressursbruken helhetlig og rettferdig. Hensynet til kortsiktige gevinster
må ikke medføre tap av helhet, kvalitet, viktig kompetanse og de ansattes
rettigheter og trygghet. For å gjøre offentlig sektor i stand til å møte
nye utfordringer, vil Arbeiderpartiet ta initiativ til positive
omstillingsprosesser. Omstillingen må skje i nært samarbeid med de ansatte
og deres organisasjoner og bygges på grundige behovs- og
konsekvensanalyser. Effektiviseringsgevinster må komme brukerne til gode i
form av økt tjenestekvalitet og et bredere tjenestetilbud.
Ja til ideelle organisasjoner, samvirketiltak og folks egeninitiativ
Ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og
løser oppgaver på vegne av det offentlige. Disse inngår som en del av
offentlige planer på ulike områder, som innen eldreomsorgen og
behandlingstiltak for rusmisbrukere. Slike tilbud vil fortsatt være
nødvendige for å sikre kapasitet og variasjon. I tillegg tar stadig flere
enkeltmennesker og grupper egne initiativ og går sammen om å løse oppgaver
til felles beste - gjennom foreldregrupper, grendelag og ulike
organisasjoner. Foreldre som starter familiebarnehager er et eksempel på
dette. Arbeiderpartiet ønsker å støtte og legge til rette for slike
initiativ. Egeninitiativ viser at folk er villige til å ta direkte ansvar
for felles velferd, noe som er en styrke for samfunnet. For å skille
egeninitiativ fra kommersielle foretak på den ene siden, og fra offentlig
tjenesteyting på den andre, vil vi ha en egen lovgivning som klargjør rolle
og arbeidsvilkår for slike virksomheter.
Ja til samarbeid med private
På noen velferdsområder samarbeider det offentlige med private om enkelte
tjenester. Det gjelder blant annet innen barnehagesektoren. Vi vil fortsatt
ha et slikt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. En forutsetning
for slike løsninger er at det sikres folkevalgt styring med helheten,
kvaliteten og fordelingen av tilbudet. Vi vil ikke tillate at
kjerneoppgaver innen utdannings,- helse- og omsorgssektoren legges ut på
anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgaver på disse områdene
må løses gjennom det offentlige. Private tjenestetilbydere skal kun fungere
som et supplement. Hvis private står bak hovedtyngden av tilbud på et
område, vil muligheten til folkevalgt styring, ansvar og prioritering på
dette området over tid svekkes.
Ja til kommunale og statlige bedrifter
Når det folkevalgte ansvaret for en fellesoppgave ikke trenger like nær
oppfølging fra dag til dag, er offentlige bedrifter og foretak med egne
styrer en egnet organisasjonsform. I en slik offentlig bedrift har styret
fullmakter til selv å organisere virksomheten ut fra de mål for tjenestene
som er fastlagt av de folkevalgte. Ved å organisere en tjeneste som
offentlig bedrift, bevares de folkevalgtes mulighet til å behandle og
bestemme mål og strategier for virksomheten. Dette er særlig nødvendig på
områder hvor viktige samfunnspolitiske oppgaver skal ivaretas, som innen
energiforsyning. Rene markedsløsninger på et område som dette kan føre til
private monopoldannelser.
Ja til offentlig eide selskaper
Når vi vil ha folkevalgt styring over oppgaver som skal løses i konkurranse
mellom flere aktører i et marked, er offentlig eide aksjeselskaper eller
selskap etter særlov egnede organisasjonsformer. Gjennom et offentlig
selskap er det mulig å ivareta politiske mål gitt av folkevalgte organer.
Samtidig kan virksomheten operere i markedet på samme måte som private
virksomheter. Offentlige selskaper sikrer mulighet til politisk styring på
områder som det ellers ville være umulig å styre fordi det domineres av
private aktører i et marked. Telenor kan for eksempel ivareta viktige
politiske mål i et tele- og datamarked preget av sterke private aktører.
Demokratisk styrte anbud
Bruk av anbud i offentlig sektor skal skje på områder der det er reell
konkurranse, som innen bygge- og anleggsbransjen. Avtalene som inngås skal
være av begrenset varighet og gi muligheter til å kreve reforhandlinger
eller utlyse nye anbudskonkurranser. Ved offentlige anbud er det de
folkevalgte organer som må bestemme hva som skal utføres, og hvilke krav
som skal legges til grunn. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at firmaer
som kommer i betraktning ved offentlige oppdrag, skal ha tarifffestede
lønns- og arbeidsvilkår. De må ha attest om ordnede skatteforhold, og
lærlingeordninger og antikontraktør-klausul må aksepteres som viktige
premisser. Dersom hele offentlig sektor konsekvent følger opp dette, vil
det gi mer ryddige forhold i næringslivet generelt.