Antropologiske problemer
THEs elektroniske studenttjeneste
[Image]
[Image] Jeg får ganske mye epost fra studenter ved forskjellige
universiteter og høyskoler. De fleste av dem har faglige
About this site spørsmål til meg, som jeg så besvarer etter fattig evne.
I natt, mens jeg satt og komponerte et lengre svar om
[Image] kulturrelativismens irrganger, slo det meg at det kunne
være en idΘ å gjøre disse dialogene offentlig
Relational tilgjengelig, slik at de også kan bli til glede for
index flere. Dere er hermed invitert til å sende inn deres
spørsmål, som vil bli besvart (eller i det minste
[Image] kommentert) og offentliggjort på denne siden fortløpende.
Hvis responsen uteblir, forsvinner tjenesten i løpet av
Thematic index et par måneder.
[Image] This page also exists in an English version.
Alphabetic Blindern, 17 September 1998
index Thomas Hylland Eriksen
[Image] Ja, jeg har et spørsmål!
Recent
* * *
[Image] Har teorier om evolusjonismen og neo-evolusjonismen
overlevd fram til i dag, og i så fall hvilke?
World
-Vibeke Herness
Ja, det ville ikke være noen overdrivelse å hevde at
evolusjonistisk (eller neo-evolusjonistisk) teori har
overlevd i kulturteorien til denne dag, selv om de
evolusjonistiske tenkemåtene man støter på nå om dagen,
naturlig nok er mindre naive og sjablongmessige enn dem
som rådet grunnen for hundre til to hundre år siden.
Det er en vanlig, men gal antagelse at evolusjonistisk
tenkning i sosial- og kulturantropologien er direkte
inspirert av Darwins lære om artenes utvikling, som ble
lansert i 1859. Faktisk er tanken om at kulturer utvikler
seg fra enkle til komplekse former, gjerne langs de samme
linjene, mye eldre. De franske opplysningsfilosofene, og
særlig encyclopedistene (Diderot og Condorcet er de mest
kjente), skrev om kulturell evolusjon på slutten av
1700-tallet, og enda tidligere inndelte italieneren
Giambattista Vico menneskets kulturhistorie inn i
distinkte faser eller stadier. Filosofer som Hume og
Hegel -- som på andre måter markerer ytterpunkter i
europeisk filosofi -- kan også omtales som kulturelle
evolusjonister.
De mest innflytelsesrike teoriene om kulturell evolusjon
i antropologiens barndom var imidlertid Morgans og Marx',
som fikk sin endelige form noen år etter Darwins
gjennombrudd. Begge antok at alle samfunn må gjennom
bestemte faser, fra "den ville tilstand" eller
"naturtilstanden" og utover, helt til de kom opp på samme
nivå som forfatterens eget samfunn. Marx mente som kjent
også at det kapitalistiske samfunn ville utvikle seg
videre, først til sosialismen, og deretter til det
klasseløse samfunn, etter et mellomspill med
proletariatets diktatur.
I det 20. århundret ble disse og andre unilineære
evolusjonsteorier både utfordret, avvist og
videreutviklet. Den amerikanske kulturøkologiske skolen,
som var dypere inspirert av marxismen enn dens utøvere
våget å innrømme i en tid (50- og 60-tallet) da marxismen
var bannlyst i USA, nyanserte de grove generaliseringene
fra teoretikere som Marx og Morgan. Julian Steward skilte
mellom kulturens "kjerne" og "resten av kulturen", og
mente at bare kjernen (samspillet mellom teknologi og
økologiske forhold) var underlagt kulturevolusjonens
lover, mens resten av kulturen var mer fristilt. Leslie
White skilte på sin side mellom generell og spesiell
evolusjon; det generelle var de store linjene, mens det
spesielle var de lokale løsningene -- som kunne variere
betydelig. Den dag i dag er mange aktive forskere
inspirert av Steward, White og deres elever, og selv om
de kanskje er forsiktige med å bruke det uglesette
begrepet kulturell evolusjon, går de ut fra at samfunn
tenderer mot å utvikle seg fra det enkle til det mer
komplekse.
Til tross for at kulturrelativismen som metodisk
rettesnor (prinsippet om at ethvert samfunn må forstås på
sine egne forutsetninger) ser bort fra et begrep om
kulturell evolusjon, er det mange antropologer som både
anvender kulturrelativistisk metode og studerer
endringsprosesser som har en bestemt retning -- som
oftest moderniserings- og industrialiseringsprosesser.
Disse gir inntrykk av at endring følger et bestemt
skjema; at de går fra det enkle mot det komplekse.
Studier av kulturell globalisering og identitetspolitikk,
som jeg selv har drevet mye med, har faktisk vært
beskrevet både som diffusjonismens tilbakekomst og som en
form for neo-evolusjonisme: Overalt i verden trenger
moderniteten seg inn, og selv om de lokale variasjonene
er store, er likhetene mange. Imidlertid er det få av oss
som ville kalle disse endringene "evolusjon", ettersom
selve begrepet både innebærer noe historisk uomgjengelig
og en forestilling om et fremskritt. Vi kan imidlertid
slå fast at det tyvende århundret har sett statens,
kapitalismens og de komplekse samfunns spredning over
hele kloden, uten at dette berettiger bruk av det
tendensiøse begrepet kulturell evolusjon.
[Image]
Nexus