Den norske bygda sett utenfra
I Mari Velsand Tjosås, red.: Ung framtid, s. 97-109. Oslo: Det Norske
Samlaget 1996.
Thomas Hylland Eriksen
[Image]
Store deler av den tidlig moderne norske
[Image] skjønnlitteraturen, som ble skrevet i de første tiårene
av århundret som nå er på hell (for Norge ble moderne på
About this site et sent tidspunkt sammenlignet med andre europeiske
land), tar opp kontrastene og konfliktene mellom by og
[Image] land. I tematikk og vinkling ligner den ganske mye på en
hovedstrømning i etterkrigstidens afrikanske romankunst,
Relational index som også skildrer innvånere i land som nettopp er blitt
uavhengige, land som står midt oppe i en vanskelig,
[Image] smertefull, men også løfterik serie forandringer. Og det
nye -- kontorene, bilene, fabrikkene, bankene,
Thematic index restaurantene, universitetene -- er alltid forbundet med
byene, i Nigeria som i Norge. Skal man henge med i den
[Image] nye tid, sier disse bøkene -- fra Olav Duun til Chinua
Achebe -- må man reise til byen. Men, advarer de, det
Alphabetic index har i så fall sin pris. Hjemme på bygda (eller i
landsbyen, om man er i Afrika), råder nemlig det varme
[Image] fellesskapet av slektninger og naboer, de velkjente
skikkene og en fundamental trygghet. Der går livet sin
Recent gang, velprøvd, sikkert og tradisjonsbundet, slik det
har gjort det i uminnelige tider. Byen er derimot preget
av et hektisk strev, hard konkurranse og et fryktelig
[Image] prestasjonspress hvor de fleste bukker under, av
ensomhet, alle slags forvirrende forandringer og et
World ustoppelig jag etter trender og tidsriktighet. Byen
tyter også angivelig over av all slags umoral, særlig av
ustyrlig sex, lovlige og ulovlige rusmidler, egoisme,
politisk uansvarlighet og skurkestreker. Det er friheten
som står steilt mot tryggheten her; individet står mot
kollektivet, moderniteten mot tradisjonen; det nye og
usikre står mot det gamle og sikre.
De som bryter opp fra bygda eller landsbyen og reiser
til storbyen, har ofte ambisjoner som det er umulig å
realisere der de er vokst opp: De vil bli
universitetslærere, kunstnere, kapitalister eller
kirurger. Eller de er tiltrukket av byens mange
fristelser; dette aspektet kalles "bright
lights"-fenomenet i afrikanske land. Om man lever i en
avsides bygd, enten det er i Kenya eller i Norge, får
man lett følelsen av at the action is elsewhere; at alle
slags spennende begivenheter finner sted praktisk talt
alle andre steder enn der en selv befinner seg -- særlig
i de neonopplyste byene med sine blinkende skilt og
bærtende biler. I byene kan man puste ut, være seg selv
(eller en helt annen, om man har lyst!), treffe vilt
fremmede mennesker, slippe å treffe noen overhodet,
flanere i hovedgaten og vise seg frem for en anonym
offentlighet, gå ut og inn av et mangfold av miljøer.
Byene er fulle av porter, og de har noe for enhver smak.
Selv om det er en vanlig oppfatning i Norge at det er
bedre å bo på landet enn i byen, foregår det stadig
netto innflytting til byene, selv om den materielle
levestandarden generelt er lavere der.
Mye har vært sagt og skrevet om kulturforskjellene
mellom by og land. Sannsynligvis er det meste enten alt
for generelt, overdrevet, misforstått eller foreldet. I
våre dager blir ungdom og voksne eksponert for omtrent
den samme kulturelle påvirkningen uansett hvor i landet
de bor. De ser de samme tv-programmene og kinofilmene,
de går i de samme klærne, spiser den samme
frossenpizzaen til middag, avbestiller Månedens Bok fra
de samme bokklubbene, har omtrent de samme verdiene og
de samme oppfatningene om riktig og galt. Riktignok
ligner bygde-Norge, med sine nordamerikanske biler,
bensinstasjoner og videosjapper, mer på Midtvesten enn
Oslo og Bergen, som i sin tur ligner mer på Amsterdam og
Southampton; men både by og bygd er en del av den samme
moderne kulturen. Og på Internet og World Wide Web, den
nære fremtids viktigste kommunikasjonsmedium, er det
ingen som bryr seg om hvor man bor i det virkelige liv:
på nettet er det faktisk helt irrelevant om man befinner
seg i Skjåk eller i Melbourne.
De kulturelle forskjellene mellom by og bygd er ikke
videre interessante i denne sammenhengen. La oss derfor
slå fast, med fare for å overforenkle grotesk (men slike
forenklinger er nødvendige av og til!), at innbyggerne i
Norge i grove trekk har det samme innholdet i hodene
sine uansett hvor de bor.
Derimot er byer og bygder svært forskjellige når det
gjelder sosial struktur. Hvorfor skulle homofile ellers
søke mot byene?
For mennesker som har bodd i et urbant område hele sitt
liv, er norske bygder først og fremst karakterisert ved
sitt fravær, altså gjennom det de mangler. Hva er det så
de mangler?
La meg begynne ved å si det slik: Tidlig på nittitallet
kom det et visst antall busslaster med bosniske
flyktninger til Oppdal, som ligger midt på snaufjellet
noen timers kjøring syd for Trondheim. Oppdal er kjent i
Norge som et sted hvor man kan kjøre slalåm og utvikle
hudkreft i påsken, men det er også et tettsted som det
bor noen tusen mennesker rundt. (Man bor ikke i
tettsteder i Norge, men i sitt eget hus på betryggende
avstand fra kommunehuset og kinarestauranten.) Det var
ingen direkte hets mot bosnierne, faktisk syntes det som
om de fleste av de innfødte sympatiserte med disse
bleke, lavmælte flyktningene som hadde mistet alt --
hjembyen var bombet i filler, huset var ødelagt,
familiemedlemmer og venner var drept, landet de var
oppvokst i fantes ikke lenger.
Om oppdølenes møte med flyktningene var preget av taus
sympati, hvordan opplevdes så møtet for flyktningene?
For å forstå flyktningers erfaringer med Norge, og
kanskje spesielt deres erfaringer med små norske steder,
er det nødvendig å tenke gjennom dette landets særpreg.
Norge er, i europeisk og global sammenheng, et land som
er kjennetegnet av massevis av natur og nesten ingen
mennesker. (En indisk lege, som ble ansatt som
distriktslege et sted på Trøndelagskysten, spurte
forbløffet, da hun ble vist rundt i stedets handlegate
en lørdag formiddag, hvor alle menneskene var.
Sannsynligvis befant halvparten av innbyggerne seg i
gaten hvor hun gikk.) Det er også et land med et
ekstremt klima, nesten uansett hvilket annet land man
sammenligner med. Det er saktens riktig at det blir
kaldt i fjellene på Balkan i desember og januar, men
kulda varer ikke seks måneder.
Flyktningene i Oppdal var i hovedsak bymennesker fra
Mostar og Sarajevo. De var vant til å våkne til lyden
fra trikken, å spasere i gater og parker hvor det
myldret av folk, å sitte på kafeer og drikke slivovitsj
og diskutere politikk og litteratur. Deres fremste våpen
mot høstens regnvær var ikke en heldekkende Helly
Hansen-dress, men paraplyen. Den norske verdien fred og
ro var for dem like fremmed som den melanesiske troen på
at det er forfedreånder som gjør kvinner gravide må være
for nordmenn. De var vant til å danse og kjefte og
krangle og le; for dem var bråk og bevegelse tegn på
liv. Som i mange andre europeiske byer, bodde de gjerne
i trange små leiligheter, men de tilbrakte lite tid
hjemme. Hjemme var et sted hvor man spiste og sov. Alle
de store og små begivenhetene som gjorde at man fikk et
samfunn, altså et fellesskap av mennesker, utspilte seg
utenfor hjemmet; på arbeidsplassen, på markedet, på
gaten, på kafeen eller danserestauranten.
Det er vel unødvendig å si at Oppdal ble et fremmed
sted. Det er slett ikke verken Oppdals eller oppdølenes
feil. Oppdølene ønsket faktisk å ta seg av flyktningene,
å vise dem at de var velkomne og at de hadde de
innfødtes sympati; men de ante ikke hvordan de skulle gå
frem for å gjøre det! De hadde ingen sosiale fora hvor
mennesker som ikke kjente hverandre kunne omgås -- og å
invitere fremmede hjem til seg ville tross alt være å gå
for langt, velvilje eller ikke velvilje.
Oppdal har et sentrum som består av noen
bensinstasjoner, et kjøpesenter, et postkontor, et par
banker og et par hoteller. På ett av hotellene er det en
hyggelig liten pizzarestaurant, som etter hvert ble
frekventert av stedets ungdom og av bosniske
flyktninger. Mer er det ikke. Det bor ikke mennesker i
Oppdal sentrum. Til forskjell fra de fleste andre
folkeslag, foretrekker nordmenn nemlig å bo spredt om de
kan. (Drømmen for blokkbeboere i Groruddalen er nok også
eget hus med hage.) Den italienske landsbygda består
derimot for en stor del av landsbyer som det rent
faktisk bor mennesker i. De kan være store eller små,
men de har alltid en piazza hvor unge og gamle møtes,
hvor det sludres om været og avlingen, hvor det drikkes
kaffe eller grappa, utveksles nyheter og hvor
hovedaktiviteten er å få tiden til å gå i hyggelig
selskap. Slik er det også i India, i mesteparten av
Afrika og så videre. Mange steder, for eksempel på øyene
i Det karibiske hav, er skillet mellom ute og inne
praktisk talt visket ut. I landsbyene ligger husene
hulter til bulter med hageflekker rundt, men dører og
vinduer er alltid åpne, og man kan like gjerne innta
ettermiddagsteen på trappen utenfor som i stuen. Man
hilser på naboer som går forbi, man veksler noen ord med
dem, og imens henger ungdommen på hjørnet, barna leker
et eller annet sted i nærheten, og reggaemusikken fra en
fjern ghettoblaster blander seg med prat og høners
kakling. Dette er en svært åpen måte å leve på, uten
skarpe grenser mot omverdenen. Privatlivets fred senker
seg først når ytterdøren låses for natten.
Det er åpenbare klimatiske årsaker til at det har
utviklet seg et mer markert skille mellom inne og ute i
et land som Norge. Men at mennesker skulle gjøre sitt
ytterste for å bo så spredt som mulig, ville likevel
fortone seg som et mysterium for den karibiske
øybefolkningen. Ikke desto mindre: Med unntak av
fiskeværene langs den nordlige kysten, har ikke Norge
landsbyer, det har tettsteder. Menneskene i disse
områdene bor spredt. De har påkostede hus, dyre biler og
parabolantenner. Men de har praktisk talt ingen
offentlige rom.
"Fred og ro", dette erkenorske fenomenet, har man først
og fremst hjemme hos seg selv eller eventuelt på hytta.
Folk som ringer på, forstyrrer ens fred og ro. Det samme
gjelder den særnorske aktiviteten kosen. Nordmenn koser
seg helst i sofakroken med familie eller nære venner. I
Karibien koser de seg ved store høytider som feires på
åpen gate (fra karnevalet i februar til nyttårsfesten),
på stranden, i kafeen og på kirkebakken etter
gudstjenesten. Det er klart at denne typen forskjeller
betyr at man får helt forskjellige typer av
lokalsamfunn. Norge er, ved siden av Sverige, det landet
i verden hvor innbyggerne bruker mest penger på å
innrede sine hjem. Nordmennene lever i hjemmene sine på
en måte som er fremmed de fleste steder i verden. Ikke
vil de bo tett i landsbyer hvor selv den minste
ekteskapelige krangel umiddelbart blir offentlig
diskusjonstema og hvor man blir vekket midt på natten av
naboens baby. Og ikke vil de tilbringe fritiden ute
blant folk. I weekender og ferier søker de mot steder
hvor de kan være alene; dette er faktisk ganske
forskjellig fra den typiske italienske sommerferien,
hvor familiene ligger som sild i tønne under
solparasoller på stranden, uten at de oppfatter det som
en plagsom situasjon.
Sosialantropologer, som studerer lokalsamfunn over hele
verden, finner det som regel lett å gjøre feltarbeid i
landsbyer i varme land, man treffer jo innbyggerne på
gaten, i butikken og et dusin andre steder. Allerede
etter første dag kjenner man et titalls mennesker. Skal
man derimot gjøre feltarbeid i et norsk lokalsamfunn
hvor hele befolkningen bor spredt og forskanser seg i
hver sin villa, er det atskillig vanskeligere å vite
hvordan man skal gå frem. Og likeledes: Sett at man var
en bosnisk flyktning i Oppdal som savnet mer kontakt med
lokalbefolkningen. Hvor skulle man begynne? Å innlede en
samtale med en fremmed innfødt i køen på postkontoret,
ville bare ha ført til at man ble oppfattet som gal
og/eller plagsom. Å ringe på hos fremmede etter
arbeidstid ville dels ha blitt oppfattet som truende,
dels som utidig og påtrengende. Så får det heller bli
pizzarestauranten, der kan man iallfall sitte og samtale
med andre bosniere.
Nå finnes det naturligvis en mengde foreninger i de
fleste norske bygder; leikarringlag, politiske partilag,
kristne sammenslutninger og idrettsforeninger --
nordmenn er blant de mest organiserte menneskene i
verden, med hele 17 millioner medlemmer fordelt på en
befolkning på 4,5 millioner -- men det er neppe så lett
for de fleste flyktninger å se meningen med slike
foreninger, som er laget av, for og med mennesker som
deler en hel virkelighet de ikke kan dele med folk
utenfra. Det finnes kort sagt ingen enkle veier inn i
det norske samfunnet, og sett utenfra, kan det virke som
om et sted som Oppdal bare er en kuliss og ikke et
samfunn. De som har bodd der hele livet vet bedre, men
man kan bo et slikt sted ganske lenge uten å oppdage at
det foregår noe som helst offentlig aktivitet.
Misforstå ikke. Jeg mener ikke med dette å si at det er
noe fundamentalt galt med Norge. Sannsynligvis mener de
fleste nordmenn at de bor i det beste landet i verden,
og kanskje mener de fleste at deres eget hjemsted er det
aller mest fortreffelige stedet på kloden. Men det er
muligens bare for nordmenn at det er slik.
Nå er det ikke bare flyktninger og norske byfolk som
besøker distrikts-Norge, men også et visst antall
turister -- antallet er som kjent avhengig av hvor man
befinner seg. Kanskje særlig etter den massive
propagandaen landet kringkastet ut i verden i
forbindelse med Lillehammer-OL, stiller mange turister
med spesielle forventninger til Norge. Noen av dem blir
kanskje skuffet allerede idet de lander på Fornebu. For
hvor er de snøkledte viddene, de pittoresk rødkinnede
kvinnene i folkedrakter og reinsdyrsledene? -- I stedet
for det romantiske prospektkortbildet får de en ganske
alminnelig flyplass slengt i fleisen, en Schiphol eller
Heathrow i miniatyr med ganske alminnelige forretninger,
kafeer og ventende drosjer utenfor. Møtet med
bygde-Norge vil neppe være mindre skuffende, iallfall om
turistene klarer å etablere en viss kontakt med den
utkantnorske befolkningen. På de fleste måter er de jo
alt annet enn eksotiske. Ikke går de i folkedrakter,
ikke bor de i søte rødmalte hus, ikke går de på ski til
jobben, og ikke jakter de på isbjørn om vinteren. Mange
av dem vil vite hvor viktig damptrykket er for at man
skal få en god kopp espresso, de kan forskjellen på en
Toyota Corolla og en Mazda 626, og de fleste under 30 er
fortrolige med de siste episodene av X-Files. Kort sagt:
Mennesker i utkant-Norge lever stort sett slik mennesker
i andre rike deler av verden gjør det. De er verken
tradisjonsbundne eller naturnære. Og de verner om
privatlivets fred mer omhyggelig enn landsens folk gjør
det de aller fleste steder i verden. De er spesielle,
men ikke på den måten de selv tror at de er
forskjellige.
La oss, avslutningsvis, forsøke å finne en forklaring på
den sterke dyrkelsen av privatlivets fred, som har gjort
det så vanskelig å utvikle offentlige arenaer utenfor
forenings- og idrettsmiljøene i distrikts-Norge. Det
harde klimaet kan være en årsak til at husholdene blir
så isolerte; det gjør det blant annet umulig å tilbringe
fritiden utendørs på en avslappet og uformell måte.
(Norsk friluftsliv har som kjent preg av ekspedisjonen.)
Andre kalde steder i verden, for eksempel blant inuitene
(eskimoene) i det nordlige Canada, lever folk imidlertid
tett sammen -- de ville kanskje til og med mene at det
er viktig å holde sammen når man lever under ekstreme
klimatiske forhold.
En annen, alt i alt viktigere faktor er velstand. Mange
sosialantropologer på feltarbeid har opplevd at det er
vanskeligere å få kontakt med middelklassen enn med de
fattige. De fattige lever vidåpne, offentlige liv, mens
middelklassen forskanser seg bak gittergjerder og
betongvegger. Jo rikere man blir, desto mer har man å
tape på uformell sosial kontakt med andre. Det er bare
de rike som trenger å låse døren, og som frykter for
krystallet og sølvtøyet når de får besøk. Slik er det i
de fleste deler av verden. De rike har lukkede klubber
med formelt medlemskap; de fattige har buler, gater og
torv hvor enhver kan delta om han lyster. Ettersom
utkant-Norge stort sett mangler fattige, finnes ikke
disse åpne miljøene her.
En tredje faktor er den historiske, som nok er
uomgjengelig her. Det har vært utkjempet få kriger i
Norge i de siste århundrene, og det har derfor ikke vært
nødvendig for mennesker å klumpe seg sammen for å søke
felles beskyttelse. Det er heller ikke usannsynlig at
den svake statsmakten, spesielt i dansketiden da Staten
faktisk befant seg på den andre siden av Skagerrak, har
gjort det mulig for norske bønder å utvikle en sterk
selvstendighet og sterke frihetsidealer, som de har
knyttet til det å eie egen jord og egen gård. For over
to hundre år siden roste Holberg den norske bonden for
hans egenrådighet og selvstendighet, og hans
karakteristikk gir gjenklang den dag i dag.
En fjerde faktor, som riktignok er vanskelig å påvise,
har å gjøre med noe så vagt som verdier. Norge er preget
av noe vi kan kalle egalitær individualisme, altså en
ideologi om at alle bør være like (også kjent som
Janteloven) samtidig som alle har å passe sine egne
saker. Man skal ikke trø noen for nære! -- Kanskje er
det derfor det har vært så lett å amerikanisere den
norske landsbygda? For nordamerikanske biler,
køntrimusikk og klær fra Levi' s og Wrangler er i dag
sentrale bestanddeler i den materielle kultur i store
deler av utkant-Norge, hvor innbyggerne forøvrig spiser
frossen-pizza og drikker cola, røyker sigaretter, ser
nordamerikansk film på video og handler på digre
kjøpesentere akkurat slik de gjør i Midtvesten. Der har
man også sterke frihetsidealer, et syn om at det er
gildt å eie sitt eget hus, og en betoning av
privatlivets fred som ligner den man finner i store
deler av Norge. De sterke, romantiske drømmene om USA,
eller "Amerika", som man gjerne kaller dette landet på
norsk, skyldes ikke minst at de norske livsstilsidealene
ligner på de nordamerikanske.
Og det gode liv på den norske bygda, som på den
nordamerikanske, er noe man best får til bak husets fire
vegger, eventuelt bak hagegjerdet. De andre, naboer og
andre plageånder, er for det meste i veien. Men det er
de til gjengjeld til gagns! For samtidig som det er
vanskelig å få til det lekende, uforpliktende, åpne
sosiale samværet i norske bygder som man av og til kan
observere i storbyene, så følger man med i hverandres
gjøren og laden. Bygdesladderet er et velkjent og
fryktet fenomen, som fungerer effektivt som
jungeltelegraf og som kan få selv den tøffeste avviker
til å sette seg på toget med halen mellom bena, og som
minner oss om at det helt klart finnes et fungerende
sosialt fellesskap der ute i den pizzaspisende,
videokikkende norske bygda, selv om det ikke er så lett
å få øye på det.
Dermed er jeg fremme ved min kanskje paradoksale
konklusjon: Ungdom flytter fra bygda til byen ikke bare
"for å få seg en utdannelse", tjene penger eller plaske
hemningsløst i syndens pøl. De gjør det også -- kanskje
til og med først og fremst -- både for å kunne være
alene og for å kunne være sammen med andre. I
bygdesamfunnet får man i verste fall ikke anledning til
noen av delene, vel å merke om man har vært skikkelig
uheldig.
Hva så om man er heldig? Det er en annen historie. For
når det kommer til stykket, må det være en grunn, hvor
uforståelig den enn måtte være for bosniere og oslofolk,
til at de fleste bygdemennesker i verden insisterer på
retten til å fortsette å bo omtrent der de er født og
oppvokst.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1996
[Image]
Nexus