Noen dråper kompleksitet
Et forsvar for antropologers deltagelse i offentlig debatt
Thomas Hylland Eriksen
Antropologiska studier, nr. 4-96.
[Image]
[Image]
I
About this site
[Image] Ifølge den norske universitetsloven skal vitenskapelig
ansatte ved norske universiteter utføre tre typer
Relational index arbeid: Undervisning, forskning og formidling. I praksis
er det bare forskningen som fungerer vitenskapelig
[Image] meriterende, mens undervisningen regnes som nødvendig
pliktarbeid. Formidlingen -- altså bruken av antropologi
Thematic index i en bredere offentlighet -- har derimot foregått mer
tilfeldig og sporadisk. Enkelte norske antropologer har
[Image] i perioder deltatt aktivt i norsk offentlig debatt om
f.eks. utviklingsbistand og minoritetsspørsmål, men
Alphabetic index mange -- deriblant flere av de mest sentrale forskerne
-- har sjelden deltatt i massemedier, holder sjelden
[Image] foredrag og skriver lite populært. Dette er det flere
årsaker til, og innledningsvis må det slås fast, for å
Recent unngå misforståelser, at det slett ikke bare skyldes
manglende talent for formidling eller det faktum at
popularisering lett kan virke direkte demeriterende i
[Image] forhold til en forskerkarriere.
World En lignende situasjon kan gjenfinnes også i andre land;
faktisk er Norge sannsynligvis et av de europeiske
landene hvor antropologer er mest synlige i
offentligheten. De blir invitert til å delta i tv og
radio, skriver aviskronikker, lærebøker og pamfletter,
og engasjeres som foredragsholdere i mange typer av
fora. Det er imidlertid mange som reserverer seg mot å
delta i offentlige sammenhenger av denne typen. En
viktig årsak til dette er at offentligheten og
antropologien ofte har motstridende ønsker og
prioriteringer. Aviser, radio, tv og andre debattfora
ønsker enkle, entydige utsagn, gjerne med utropstegn
etter. Antropologien kan for sin del tilby kompleksitet
og flertydighet. Offentligheten ønsker klar moralsk
stillingstagen for eller imot f.eks. bistandspolitikk
eller integrasjonspolitikk i forhold til innvandrere.
Antropologien kan tilby lange resonnementer underbygd
med empiri, som kanskje -- men ikke sikkert -- leder til
en konklusjon med moralske og politiske implikasjoner.
Her ligger en grunnleggende motsigelse mellom offentlig
debatt og forskning. Og likevel er det vår forbannede
plikt å drive formidling, å delta i debatter som blir
mer velinformerte med vår deltakelse enn de ville ha
vært uten, å dele vår kunnskap med en bredere
offentlighet. Dersom forskningen er en romsonde som
samfunnet sender ut i kosmos for å utforske det ytre
rom, oppstår det meget raskt et legitimitetsproblem
dersom sonden nekter å vende tilbake. Dette er en ganske
god beskrivelse av en stor del av vår virksomhet: vi har
ikke tid, eller lyst, eller samvittighet, eller mot, til
å formulere våre funn og perspektiver på en slik måte at
en større offentlighet kan få del i dem.
I visse perioder har antropologer hatt en viktig rolle i
å definere og omdefinere verden. Jeg er overbevist om at
det nåværende fin de siΦcle burde være en slik periode,
og at den fremdeles kan bli det. I Vest-Europa er faget
mer populært enn det noen gang har vært før, og det
skyldes at mange unge mennesker helt riktig har sett at
antropologien er en relevant vei til en dypere
forståelse av vår egen tid. Tiden er preget av
globalisering og nasjonalisme, kulturmøter og
hybridisering, kulturelle forandringer og
identitetspolitiske motreaksjoner. Som komparativ
kulturvitenskap står vi i en unik posisjon til å forstå
og forklare hvordan verden ser ut. Der sosiologien, med
sine marxistisk orienterte klassemodeller, var seksti-
og syttitallets viktigste samfunnsfag, er antropologien
-- kompleksitetens og ambivalensens fag -- uten tvil
nittitallets. Derfor, om ikke av andre grunner, bør vi
reflektere over våre roller som fortolkere og
premissleverandører.
Antropologer kan spille tre typer av roller i
offentligheten: De kan være eksperter, formidlere og
polemikere: De kan komme med fakta eller empirisk
begrunnede fortolkninger, popularisert forskning eller
empirisk og teoretisk funderte politiske standpunkter.
Det er den siste rollen jeg skal ta opp nå, og
eksempelet er -- jeg hadde nær sagt selvfølgelig --
debatten om innvandrere og minoriteter. Spørsmålet er:
Hva kan antropologisk kunnskap bidra med, og hva er
prisen vi må betale for å kaste oss ut i det flimrende,
ustrukturerte offentlige ordskiftet, preget som det er
av skjulte agendaer, overfladiskhet og politiske
maktspill?
II
Alle er eksperter på innvandrere, bare ikke innvandrerne
selv. Alle har møtt noen, kjenner noen som har møtt
noen, har hørt om noen som har møtt noen, eller kjenner
noen som har hørt om noen som har møtt noen. Alle vet
hvorfor det går dårlig med innvandrerne, eller hvorfor
det går bra med dem, eller hvorfor det går dårligere med
nordmennene etter at det kom innvandrere hit, eller for
den saks skyld hvorfor det går bedre med nordmennene nå
enn før.
Forleden tok jeg drosje fra Universitetet på Blindern
til Oslo sentrum, det er som kjent av fulle folk og
taxisjåfører man får høre sannheten. Ganske mange norske
taxisjåfører har innvandrerbakgrunn, men denne var
etnisk norsk. Han kjente meg igjen, og engasjerte meg
derfor i en samtale om det multietniske samfunn. Han
begynte med å si at i hans yrkesgruppe ville det alltid
være rasistiske holdninger til innvandrere. Hvorfor det?
Jo, nå skal du høre. Femognitti prosent av de
pakistanske taxisjåførene er helt ok, men det er de
siste fem prosentene som ødelegger for de andre. Etter å
ha slått dette fast, satte han i gang med en
harmdirrende moralsk fortelling som ikke tok slutt før
vi var langt nede i Thereses gate, om en pakistansk
sjåfør som hadde sykmeldt seg selv om han var frisk, og
som dermed hadde påført drosjeeieren et betydelig
økonomisk tap. Historien ble fremført med så stor
moralsk innlevelse at det ikke engang falt meg inn å
spørre sjåføren om han aldri hadde hørt om etnisk norske
sjåfører som gjorde det samme, for ikke å snakke om
prinsippet om å la fem prosent ødelegge ryktet til
femognitti prosent.
Så hva er hensikten med kunnskap, hvis alle er eksperter
og mener det som passer dem uansett hva slags
informasjon de sitter inne med? Blir vi tvunget til å
velge oss et nytt folk, som er vidsynt, åpent for alt
fremmed og ukjent, generøst og solidarisk? Eller skal vi
plassere en større andel av det folket vi allerede har i
omskoleringsleirer? Alminnelige opplysningskampanjer
virker jo vanligvis ikke. Etter at Staten med alle
tilgjengelige midler begynte å propagandere for at
nordmennene skulle slutte å røyke, har andelen av
dagligrøykere stått stille her i landet, til forskjell
fra land hvor det har vært minimal statlig moralisme,
for eksempel Nederland og Belgia, hvor hundretusener
helt på egen hånd har funnet ut at det kan være en god
idΘ å slutte. Det er tydeligvis ikke kunnskapen det
kommer an på i denne typen sammenhenger, men snarere det
kognitive arkivsystemet den plasseres inn i.
Sannheten må frem, heter det. Men som enhver
forsvarsadvokat, og enhver forsker som er verd sin
statsstøtte, vet: Sannhet er et problematisk begrep. Det
er uten tvil sant at det finnes tamiler som lurer seg
til å ringe gratis til Sri Lanka når sosialarbeideren
ikke ser på dem, at det finnes foreldre som nekter sine
døtre å gifte seg med en mann de selv liker, og at både
polygami, omskjæring av piker og rene skurkestreker
forekommer blant innvandrere og flyktninger. Alt dette
er sant, og dersom vi får slike kjensgjerninger "på
bordet", det vil si i massemediene, vil mange trekke den
slutning at endelig får vi den usminkede sannheten om
innvandrerproblemet, sannheten det har vært lagt lokk på
av den moralske eliten og av overbeskyttende politikere
og journalister i årevis; den sannheten som, når den
ikke kommer på bordet, indirekte gjør folket til
rasister fordi de vet at sannheten blir holdt skjult for
dem. Tall blir i slike sammenhenger gjerne presentert
som sannferdige, og de gir inntrykk av å være både
objektive og presise. Statistikken over innvandrere, for
eksempel, viser at det lever over 200 000 innvandrere og
flyktninger i Norge; det høres jo mye ut, skjønt
prosentsatsen 4,44 høres mindre ut. Hvis man tilføyer at
halvparten er av europeisk avstamning, får man det
imidlertid mye vanskeligere med å begrunne at svartinger
er i ferd med å ta over gamle mor Norge -- men det
trenger man jo ikke å gjøre.
Tallene viser også at nesten 30% av velgerne på Stovner,
en bydel i Oslo med mange innvandrere, stemte på det
fremmedfiendtlige Fremskrittspartiet ved forrige
kommunevalg. Det høres jo skremmende mye ut, og flere
massemedier og forskere hevdet at dette var et bevis på
at "nordmenn var blitt mer rasistiske"; men faktum er jo
at over dobbelt så mange -- over 70% av velgerne -- rent
faktisk stemte på partier som på forskjellige måter gikk
inn for fredelig sameksistens mellom ulike etniske
grupper i Norge.
Den mest populære formen for sannhet blant de
innvandringsfiendtlige, kommer til uttrykk gjennom
demografiske prognoser. Med litt oppfinnsomhet kan man
vise hva det skulle være ved hjelp av ekstrapoleringer
av denne typen. Jeg ville for eksempel lett kunne vise,
med utgangspunkt i statistikken fra 1992 til 1995, at
når jeg går av med pensjon, vil det være 921.600
studenter ved instituttet hvor jeg er ansatt. De samme
metodene gjør det lett å vise at etniske nordmenn vil
være i mindretall i Norge om hundre år, og de blir
flittig brukt. Mark Twain snakket for hundre år siden om
lies, bloody lies and statistics; den norske satirikeren
Odd Børretzen har for sin del vist at det tryggeste
husdyret man kan ha i Drammen er løver, ettersom
statistikken gjør det klinkende klart at ingen
drammensere hittil er drept eller engang skadet av løver
de holder som husdyr. Mitt yndlingseksempel på
statistisk ekstrapolering er likevel et leserbrev fra
Finnmark Dagblad, datert 30. august 1982. Innsenderen
argumenterer, med utgangspunkt i kjensgjerningene
omkring Noas Ark, for at det må være feil at samene har
bodd på Nordkalotten i 13 000 år, hvilket arkeologer og
andre såkalte eksperter i lengre tid har påstått. Dersom
så var, skriver innsenderen, "så er det rimelig å regne
at antall samer i dag skulle være over 27 millarder".
III
Det er selvfølgelig nedslående at de offentlige
debattene om innvandring og innvandrere går i sirkler,
sporer av, domineres av opportunister og populister,
konsentrerer seg om marginale temaer og generelt ser ut
til å stå på stedet hvil. Ikke før man innbiller seg at
offentligheten endelig har forstått at det er på grunn
av etnisk diskriminering -- og ikke på grunn av
språkproblemer -- at innvandrere ikke får jobb, så
kommer en ny debatt om hvordan man kan få innvandrerne
til å lære bedre norsk slik at de kan få seg en jobb. Og
ikke før det er blitt vist at det er lange køer av
innvandrere som gjerne vil lære norsk, men at tilbudet
er for dårlig; så "krever" debattanter at innvandrerne
skal bli ivrigere etter å lære norsk. (Som om man kunne
tvinge mennesker i telefonkø til å skaffe seg telefon!)
Man kan påvise at høyrepopulistene er inkonsistente når
de både sier at alle mennesker må behandles likt som
individer og at innvandrerne ikke skal behandles som
individer, men som en gruppe; det hjelper ikke det
minste når deres tilhengere på forhånd har bestemt seg
for hvilken virkelighet som er den egentlige. Man kan
også vise til hundrevis av eksempler på multietniske
samfunn som er stabile og bygger på gjensidig respekt og
anerkjennelse; fem minutter senere vil en annen
debattant påstå at multietniske samfunn er en historisk
uhyrlighet og at de er dømt til undergang; og de som
vil, kommer bare til å huske hans synspunkt. Man kan
minne om at retten til et morsmål er en menneskerett og
at avslaget på søknaden om muslimsk skole er i strid med
menneskerettighetene, men det forhindrer ikke at
politikere og andre insisterer på at innvandrerne må
fornorskes mest mulig, "slik at vi kan unngå problemer i
fremtiden". Man kan også antyde at det slett ikke er så
sikkert at Norge er det åpneste landet i verden,
kulturelt sett, men da blir man enten ledd av som den
humoristen man utvilsomt må være, eller man blir tiet
ihjel. Man kan naturligvis også minne om at selv om
polygami sikkert har forekommet i Norge, er det ikke
direkte vanlig, og at det derfor trolig ikke er videre
konstruktivt å gjøre det til et hovedspørsmål i
innvandrerdebatten. Og man kan minne om at innvandreres
integrasjon i det norske samfunn har foregått svært
raskt, og at den sikreste måten å bremse eller snu
utviklingen på, består i flittig bruk av moralisering og
medlidenhet som retoriske virkemidler. Ikke engang
innvandrere setter særlig pris på å bli umyndiggjort. --
Og man kan si mye mer, men det ser ut til å hjelpe lite.
Folk flest ser ut til å høre det de har lyst til å høre.
Jeg har likevel tro på at kunnskap gjør noe fra eller
til. Ellers ville jeg sannsynligvis heller ha funnet meg
en morsom og fett betalt jobb i reklamebransjen enn å
fortsette som universitetetsansatt. Imidlertid virker
ikke kunnskap slik man gjerne tenker seg. Den virker
ubevisst, indirekte, langsomt, og den forandrer gradvis
selve erfaringene og språket.
Den kunnskapen vi snakker om, som gir premisser for
holdninger og verdier, og som altså er en noe annen type
kunnskap enn den som brukes i økonomisk planlegging og
utvikling av ny teknologi, er dypt avhengig av sin
innpakning. Formens betydning er uten tvil en hovedårsak
til det dype ubehaget mange kunnskapsrike mennesker,
forskere og andre, forbinder med offentlig debatt om
temaet de har kunnskaper om. Da kriminologen Sturla
Falck for noen år siden presenterte sin rapport om
kriminalitet begått i Norge av mennesker som ikke var
norske statsborgere, gjorde hans funn om at innvandrere
verken var mer eller mindre skurkaktige enn etniske
norskinger, neppe like stort inntrykk på Aftenpostens
lesere som den hjerteskjærende historien de bringer av
og til om den hjelpeløse eldre damen som ble overfalt og
ranet på gaten av en mørkhudet ungdom. Selv om lærerne
på examen philosophicum forsøkte å innbille oss noe
annet, er det ikke noen automatikk i at de beste
argumentene vinner.
Det finnes nemlig mer og mindre effektive måter å
kommunisere på. For eksempel er det uten tvil riktig at
akademikere og intellektuelle utdefinerer de aller
fleste når de ikke bestreber seg på å være konkrete.
Mange av dem har lagt stor vekt på intellektuell
redelighet i sin opplysningsvirksomhet. Følgelig har de
vært nyanserte heller enn ensidige, og har lagt frem
forskningsresultater i stedet for slående
enkelteksempler -- ganske enkelt fordi de vet at
enkelteksempler, hvor rørende de enn er, sjelden er
representative. Men man treffer ikke folks egne
erfaringer med uformidlede forskningsresultater. Målet
kan derfor ikke være å gi sitt publikum en moralistisk
lekse eller et grunnkurs i antropologisk tenkemåte, men
heller å invitere dem til å oppnå en ny type forståelse
ved å identifisere seg med mennesker som befinner seg i
en annen situasjon enn de selv. For å få det til, er det
nødvendig å appellere til deres egne erfaringer, gjerne
til deres privatsfære. Kort sagt: Akademikere som ønsker
å påvirke opinionen har mye å lære av høyrepopulistene
når det gjelder form og retorikk.
Fremfor alt er høyrepopulistene suverene til å sette
dagsorden. Hvor absurde deres anklager, forslag og
analyser enn måtte være, klarer de gang på gang å narre
hele medieoffentligheten til å gå på limpinnen og til å
føre alvorlige diskusjoner om absurditeter som
innvandrerregnskap, innvandrerkriminalitet, ulovlig
innvandring og snylting på det Norske Fellesskapet.
Dermed blir det ikke plass til konstruktive debatter om
f.eks. likhetsprinsipper i arbeidslivet, språklige og
religiøse rettigheter, globale økonomiske strukturer som
forårsaker migrasjoner, eller for den saks skyld
nordmenns vanskeligheter med å integrere seg i forhold
til innvandrere.
Liberale aviser som Dagbladet gir inntrykk av at de
ødelegger for høyrepopulistene når de lager kritiske
reportasjer om dem. Rent faktisk gjør de dem en tjeneste
når de skriver om dem, uansett hva de skriver. For selv
om avisenes innfallsvinkel er kritisk, får de
spalteplass til å presentere sin virkelighetsoppfatning,
noe som tvinger alle andre aktører til å ta avstand fra
dem. De får første trekk, noe som gir dem anledning til
å definere spillets regler. Når satte antirasister sist
dagsorden på en konstruktiv måte? De siste årene har
antirasistene stort sett, med noen få unntak, vært
presset inn i en ubehagelig, defensiv rolle. I likhet
med innvandrere generelt, er antirasister å anse for
skyldige inntil de har klart å bevise det motsatte: de
må hele tiden forsvare seg mot anklager. Husker
medieoffentligheten anklagene eller forsvaret best når
støvet legger seg? Her, som så mange andre steder, er
det alt annet enn sikkert at fornuften seirer til slutt.
For å forstå høyrepopulistenes medietekke, er det ikke
bare nødvendig å gjennomskue deres evne til å sette
dagsorden ved å erte på seg resten av offentligheten,
evnen til å vri debatten i sin retning og talentet for
sjofle insinuasjoner. De er også mestere i å rette
oppmerksomheten mot tragiske enkeltskjebner. Den
stakkars nordmannen som ble slått ned av en utlending,
den stakkars nordkvinnen som ble voldtatt av en
utlending, den stakkars norske pensjonisten som ikke
lenger tør å gå ut om kvelden på grunn av de fæle
utlendingene; og omvendt: innvandrerne som ikke deltar i
dugnader, som er arbeidssky og tusker til seg mer
sosialstønad enn gode nordmenn får, og -- ikke å
forglemme -- den stakkars innvandrerkvinnen som lever i
konstant fangenskap hos en brutal og depotisk ektemann
med hodet dypt nede i den mørkeste middelalder.
Akademikere med ambisjoner om å formidle har altså mye å
lære av høyrepopulistenes teknikker. De må bli mer
tabloide i sine virkemidler, være mindre redde for å
fortelle hjerteskjærende historier om enkeltpersoner som
uten annen grunn enn feil navn og feil hudfarge blir
satt i glattcelle, blir nektet jobb, blir sparket ut av
landet, blir mobbet på gaten og generelt behandlet som
skurker og undermålere inntil de eventuelt har bevist
det motsatte. Mer avansert er ikke det generelle
debattnivået her til lands. Der høyrepopulistene
appellerer til folks mistenksomhet og smålighet, må
humanister appellere til medmenneskeligheten. De må også
bli bedre til å sette dagsorden, de må kort sagt fungere
mer provokativt. Dermed mister de kanskje sin akademiske
dyd, men det finnes verre ting. Det må sterke
virkemidler til for å sprenge lydmuren. Så får man bare
satse på at det blir plass til mer raffinerte analyser
og nyanserte synspunkter i neste omgang, når dagsorden
allerede er satt.
IV
Med dette mener jeg ikke at det viktigste forskere med
hang til folkeopplysning og med moralske anfektelser kan
gjøre, er å gå på kurs i medietekke, stemmebruk og
retorikk -- selv om disse faktorene ikke bør
undervurderes dersom man vil at ens forskning skal
fungere opplysende for andre enn ens nærmeste. Det er
også, selvfølgelig, en ikke helt uvesentlig faktor hva
slags kunnskap man formidler.
Akademikere og intellektuelle har en særlig offentlig
oppgave i å gjøre verden mer komplisert. I en viss
forstand er dette prinsippet nittitallets omskrivning av
syttitallets synspunkter på forskernes plikt til å være
engasjerte og deres såkalte kritiske funksjon. I begge
tilfeller snakker vi om utvidelse av horisonten,
original perspektivering av kjensgjerninger, alternative
innfallsvinkler og kontekstualiserende tolkninger. Til
forskjell fra situasjonen under det naivt
kunnskapsoptimistiske og entydiggjørende syttitallet, er
vi ikke lenger i en posisjon til å produsere
totalanalyser med to streker under, og det skal vi takke
historiens gang for. Det vi kan tilby i stedet for
fasiter, er noen dråper kompleksitet. La meg antyde
hvordan en dybdeforståelse av kulturell variasjon og
dynamikk, som altså går bak og lenger enn klisjΘpregede
programerklæringer om "det flerkulturelle samfunn", kan
tenkes utviklet. Min påstand er nemlig at en slik
forståelse må gå forut for kjensgjerninger og fakta, som
ikke blir operative hvis de ikke kan plasseres inn i en
kognitiv matrise eller tenkemåte.
Blikket utenfra. Den spesielle Verfremdung som ligger i
antropologiens komparative perspektiv, er et velprøvd
middel til selvrefleksjon og selvkritikk, og en slik
fremmedhet vil være første skritt i retning av en
forståelse av verdens kulturelle mangfold. Et slikt
regard ΘloignΘ er en nødvendig betingelse for en
toleranse som går ut over festtalene og tom
likegyldighet. Erkjennelsen av at alt kunne ha vært
annerledes også i vårt eget samfunn hvis historien hadde
tatt andre veier, og at mennesker overalt har noe felles
selv om det allmennmenneskelige får vidt forskjellige
uttrykk, er det bare mulig å oppnå hvis man klarer å se
sitt eget samfunn utenfra. For å få dette til, må man gå
dypt nok inn i et fremmed kulturelt univers til at man
føler seg hjemme der. Dermed forstår vi at andre
mennesker andre steder, som handler og tenker
annerledes, dypest sett er like oss selv, og vi
utbryter: I deres sted ville jeg ha gjort det samme!
Etter å ha oppdaget at verden er relativ på denne måten,
kan den hjemlige kultur og særlig dens påberopelse av
"naturlighet" og "allmenn fornuft" aldri bli den samme
igjen. Handlinger og holdninger kan aldri mer forstås
uavhengig av sin kontekst.
Relativismens grenser. Det neste skrittet må bestå i en
tentativ diskusjon av forholdet mellom universelle
verdier og rettigheter, og kulturelt mangfold. På den
ene side er det åpenbart at mennesker handler og tenker
i henhold til kulturelle skjemaer; men på den annen side
er det like utvilsomt riktig at ethvert samfunn må ha et
felles verdigrunnlag, nedfelt i lovverk og ulike
normative praksiser. Det generelle svaret på denne
problematikken er at "det er ikke så enkelt som det ser
ut". Forholdet mellom individ og gruppe, og mellom
frihet og trygghet, hører hjemme i dette minefeltet.
Pluralisme innebærer respekt for annerledeshet, men ikke
grenseløs toleranse.
Når disse dimensjonene er på plass -- altså et
kulturrelativistisk blikk på seg selv,
kontekstforståelse og en anerkjennelse av at grenseløs
relativisme er uholdbar -- er tiden inne for å se på
kulturbegrepet, dette umulige ordet som fagfolk vegrer
seg for å bruke fordi det er blitt vulgarisert og
politisert ute i Den virkelige verden. Mye meningsløst
og forvirrende har vært sagt om kultur og
kulturforskjeller de siste årene -- ikke så merkelig,
kanskje, ettersom kultur nå er blitt trukket inn i
politiske maktspill og følgelig blir manipulert på
kyniske vis. At kulturbegrepet og kulturforskjeller blir
misbrukt politisk, er imidlertid ikke det samme som at
de ikke finnes. Det må være mulig å ha to, eller kanskje
til og med tre, tanker i hodet samtidig, for eksempel
slik:
a) Kulturforskjeller blir karikert, mystifisert og
overdrevet av mennesker som av forskjellige grunner har
interesser i å opprettholde skarpe grenser mellom "oss"
og "dem".
b) Kulturforskjeller skyldes forskjeller i grunnleggende
erfaringer, og det er ingen tvil om at de finnes. For
eksempel kan ingen nekte for at det generelt er visse
forskjeller i væremåte og verbal stil mellom Troms og
Vest-Agder, for ikke å snakke om Bombay og Bergen.
c) Kulturforskjeller er ikke absolutte, fastlåste
forskjeller mellom "kulturer", men dynamiske og
foranderlige forskjeller som både finnes mellom og
innenfor grupper. Verden består ikke av svart og hvitt,
men av gråtoner. Salige er de skråsikre, for de slipper
å se gråtonene.
Det er ingen grunn til å skamme seg over at det finnes
kulturforskjeller, selv om de kan skape både
misforståelser og reelle konflikter. For praktiske
formål kan vi dele kulturforskjellene inn i fire
kategorier:
1) Forskjeller det herskende flertallet positivt liker.
For eksempel italienernes og indernes kulinariske
talenter.
2) Forskjeller flertallet er likegyldige til. For
eksempel klesvaner og musikk.
3) Forskjeller flertallet misliker, men tolererer. For
eksempel religionsutøvelse.
4) Forskjeller flertallet misliker og ikke kan tolerere.
For eksempel tvangsekteskap.
Det finnes også kulturforskjeller som et mindretall ikke
kan tolerere, men som kjent er det ingen som spør dem
hva de liker og misliker. Det kan for eksempel gjelde
den uansvarligheten mange nordmenn legger for dagen i
sitt forhold til egne barn. Generelt er det forbløffende
at det ikke er større forståelse for fordelene ved
arrangerte ekteskap (jeg snakker ikke om tvangsekteskap)
i et land hvor prognosene tilsier at halvparten av alle
norskinger som gifter seg nå, før eller siden vil bli
skilt. Den eneste som har hevet stemmen til fordel for
arrangerte ekteskap i et norsk massemedium i det siste,
er den frafalne libertineren Suzanne Brøgger. Men hun er
jo dansk og fritenker.
Med utgangspunkt i de fire typene av relevante
kulturforskjeller, ville det gå an både å akseptere at
innbyggerne i dette landet er kulturelt forskjellige, og
å kritisere bestemte praksiser uten å fordømme "en hel
kultur". Dermed ville det for eksempel bli mulig å
kritisere norske menn som sender postordrebrudene sine i
retur når de er misfornøyde med dem, uten å føle seg
forpliktet til å kritisere "hele den norske kultur". Og
det ville -- selvfølgelig -- være mulig å kritisere
tvangsekteskap og autoritær barneoppdragelse uten å
kalle dem "pakistansk kultur".
Identitet og gråsoner. I forlengelsen av en slik utvidet
forståelse av kultur, som uvegerlig må balansere på en
knivsegg mellom overdrivelse og underdrivelse av
kulturens betydning, vil det være på sin plass å begynne
å problematisere begrepet om identitet. Det er jo vanlig
å henge navnet på en etnisk gruppe, eller for den saks
skyld en religion, som et prefiks til ordet identitet.
Denne tendensen er i høy grad med på å styrke grenser,
og den skaper uvegerlig såkalte identitetsproblemer hos
mange ungdommer, som ikke uten videre kan beskrive seg
selv i etniske termer. Noe av det viktigste vi som
intellektuelle kan gjøre i denne sammenhengen, må være å
løsne litt på navlestrengen som forbinder individ og
etnisk eller religiøs gruppe ved å vise at på samme måte
som kulturelle fellesskap er overlappende og utydelig
avgrenset i forhold til hverandre, slik er også personer
på tvetydige og komplekse måter forbundet med
gruppeidentiteter. Igjen blir resultatet, på det
kognitive plan, en erkjennelse av at kulturelt
rotfestede gruppefellesskap er viktige når de er
viktige, men ikke nødvendigvis ellers, og at man ikke a
priori kan slutte fra etnisk merkelapp verken til
identitet eller til kulturelt spesifikk oppførsel.
* * *
Min hensikt med denne teksten har ikke vært å trekke den
forutsigbare slutning at "kunnskap er viktig" eller noe
i den retning, men bare å minne om at hvis teori uten
data er tom, er data uten teori blinde: at det ikke
hjelper med tusen velmente undersøkelser og
veldokumenterte kjensgjerninger hvis de ikke presenteres
på en perspektiverende måte, som også bidrar til å
forandre mottakernes kognitive arkivsystem. Prisen
forskere må betale for å delta i debatten på en
perspektiverende måte, er sin akademiske dyd. De blir
like mye "synsere" som "eksperter". Hvis denne prisen er
for høy, kan vi ikke trekke noen annen slutning enn at
forskerne er villige til å overlate arenaen til
populister, politikere og tabloidjournalister.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1996
[Image]
Nexus