Om gode forskere og dårlige mennesker
Thomas Hylland Eriksen
Dagbladet (kronikk), april 1997
Foranledningen for denne kronikken var debatten som hadde rast mellom Hans
Fredrik Dahl og bl.a. Odd-Bjørn Fure i flere måneder, hvor Fure beskyldte
Dahl for lemfeldig omgang med fakta og moralske vurderinger i sin positive
kritikk av David Irving, en revisjonistisk historiker. Jeg mente at
debatten burde føres over i et prinsipielt spor, og brukte derfor et par
eksempler fra sosialantropologien for å bidra til det. Vel, Fure leste
kronikken på vrangen og skrev en svar-kronikk hvor substansen var at jeg
blandet meg opp i saker jeg ikke hadde noe med. Jeg skrev så en replikk
hvor jeg presiserte mitt syn, hvorpå Fure skrev nok en svar-kronikk. Da
gadd jeg ikke mer i denne omgang.
---------------------------------------------------------------------------
[Image] Man kan ikke kreve av forskere at de skal være moralsk
høyverdige mennesker. Det er likevel ikke det samme som å
About this si at det ikke finnes noen sammenheng mellom moral og
site forskning. Historiene om Bronislaw Malinowski og Colin
Turnbull tydeliggjør denne sammenhengen.
[Image]
I den aktuelle historikerfeiden blir en rekke, til dels
svært forskjellige, temaer virvlet sammen. Faghistoriske
Relational diskusjoner blandes med moralske og politiske spørsmål, og
index kjenner jeg Akademia rett, finnes det også skjulte
dagsordener bak konflikten mellom Hans Fredrik Dahl og
[Image] Odd-Bjørn Fure.
Thematic Jeg er ikke kompetent til å vurdere David Irvings meritter
index som historiker. Men la oss, for argumentets skyld, anta at
hans forsvarere har rett i at han i det minste har gitt et
[Image] lite originalbidrag til en utdypet forståelse av hendelser
i Europa på 30- og 40-tallet. (Det benekter heller ikke
Alphabetic Fure.) Samtidig er han en mer eller mindre rettroende
index nazist, altså en moralsk uren person ifølge vanlige
oppfatninger. Et spørsmål som i denne sammenhengen er
[Image] blitt stilt, både eksplisitt og implisitt, er om hans
nazistiske overbevisning fratar ham retten til å analysere
Recent nazismen.
To eksempler fra et annet fagområde enn historiens kan
[Image] bidra til å kaste lys over denne sakens etiske sider. Det
første dreier seg om publiseringen av Bronislaw
World Malinowskis private dagbøker i 1967, A Diary in the Strict
Sense of the Term ("En dagbok i streng forstand"). Den
polsk-britiske sosialantropologen Malinowski, som døde av
et plutselig hjerteattakk i 1942, var plutselig blitt
verdensberømt i 1923 da han utgav Argonauts of the Western
Pacific, en detaljert analyse av kultur og samfunn på
Trobriand-øyene i Melanesia. Boken bygget på to års
feltarbeid, og den demonstrerte betydningen av å samle inn
data gjennom langvarige feltstudier for å utvikle
pålitelig kunnskap om fremmede folkeslag. Mange, særlig
britiske antropologer, regner Malinowski som grunnleggeren
av moderne sosialantropologi. Enda flere, deriblant
undertegnede, betrakter Malinowskis metode, nemlig
deltagende observasjon, som et vannskille i studiet av
kulturell variasjon.
Nettopp takket være denne metoden, Malinowskis adelsmerke
som forsker, var den posthumt publiserte dagboken dømt til
å bli et kontroversielt dokument fra første dag. For der
han offisielt forfektet innlevelse, åpenhet og
fordomsfrihet som metodiske rettesnorer, viste
privatpersonen Malinowski seg å nære dyp forakt for sine
trobriandere. Den usensurerte dagboken, utgitt med enkens
velsignelse og utstyrt med et heller beklemt forord av
Malinowskis tidligere student Raymond Firth, er
gjennomgående krydret med irriterte fraser om "håpløse
svartinger" og "tåpelige innfødte", og særlig mot slutten
forekommer mange pikante antydninger om selvforakt på
grunn av seksuell kontakt med innfødte kvinner.
Malinowski bygget en strålende forskerkarriere på sin evne
til å forstå et fremmed samfunn til fullkommenhet innenfra
-- praktisk talt alt han skrev handlet om trobrianderne --
og samtidig næret han altså dyp forakt for dem på
kammerset. Måtte man så, etter å ha fått innsyn i hans
indre liv, revurdere hans intellektuelle bidrag? I både
Storbritannia og USA var debatten langvarig og
temperamentsfull, og særlig i USA var mange tilbøyelig til
å avskrive Malinowski. Et så dårlig menneske kunne ikke
være noen god forsker. I Frankrike ble utgivelsen derimot
oppfattet som helt udramatisk. Der skilte man nemlig
skarpt mellom det offentlige, altså vitenskapen, og det
private. Også en offentlig person har rett til et
privatliv. (Mitterand kunne ha en elskerinne; Clinton kan
det definitivt ikke.)
Jeg er ikke i tvil om at den franske reaksjonen var riktig
i dette tilfellet. Et menneske som i moralske henseender
blir vurdert som dårlig, kan meget vel være en god
forsker. David Irving kan prinsipielt være en god forsker
selv om han viser seg å gå inn for lite humanistiske
verdier. Forskningen må vurderes på forskningens premisser
-- som også innbefatter etiske vurderinger, noe som blant
annet blir aktualisert i forbindelse med våpenutvikling og
genteknologi. Hvilke ideer den enkelte forsker måtte bale
med som privatperson, er en privatsak. Hans Fredrik Dahl
har i denne sammenheng påkalt den marxistiske historikeren
Eric Hobsbawm og hans omdømme, som ikke er blitt videre
kompromittert av hans tydelige politiske overbevisning.
Her kan det også nevnes at dersom det skulle være et krav
at ingen norske nasjonalister skulle ha rett til å skrive
norgeshistorie, ville det bli heller skrint med nasjonal
historieforskning i dette landet. Praktisk talt ingen
forsker, uansett fagområde, går helt fri fra beskyldninger
om at forskningen er preget av ideologi. Vi er som kjent
alle barn av vår tid. Og hvis man nå skal begynne å
granske hjerte og nyrer på enhver forsker før man
bestemmer seg for eventuelt å ta resultatene alvorlig, da
risikerer man å havne på et moralsk korrekt og
kunnskapsmessig goldt ståsted.
Men dermed er ikke alt sagt om forholdet mellom kunnskap
og moral. Malinowski skilte nemlig etter beste evne -- og
med stort hell, skulle det vise seg -- mellom det han
visste og det han mente. Han holdt ikke bevisst
opplysninger tilbake, og faktum er at trobriandere flest
den dag i dag er stolte over Malinowski og hans Argonauts,
en bok som sikret dette tidligere ukjente folkeslaget
akademisk berømmelse for all ettertid.
Mitt andre eksempel illustrerer at den relevante moralske
grensen ikke går ved Malinowski, men et annet sted. Det
handler om et lite fjellfolk i de ugjestmilde
grenseområdene mellom Uganda og Sudan, kjent som teusoene
eller ikene. Antropologen Colin Turnbull, som alt var
kjent for sine fine, om noe romantiserende studier av
pygmΘer i Sentral-Afrika, gjorde feltarbeid blant ikene på
sekstitallet, og publiserte The Mountain People i 1972.
Han fremstilte ik-samfunnet som en uhyggelig, fragmentert
kultur hvor den eneste form for humor var skadefryden, og
hvor egoismen var så gjennomgående at hensynsløsheten også
gjaldt i forholdet mellom barn og deres foreldre. Ikene
var et fordrevet folk, de var konstant sultne, og de var
desperate. Turnbull beskriver dem som et uhyggelig
vrengebilde av et samfunn, og han konkluderer boken med å
foreslå at disse demoraliserte individene skulle spres
rundt om i Uganda, for å forhindre at deres perverterte
kultur kunne videreføres.
Boken solgte godt, den var velskrevet og gav et pirrende
skremmebilde av en uhyggelig "naturtilstand". Ikke sant:
etnografiens svar på Fluenes herre. Imidlertid kom
protestene raskt, først fra kolleger som Fredrik Barth,
som reagerte på Turnbulls manglende sympati for de lidende
ikene, hans generelle forakt og oppgitthet som tydelig
kommer til uttrykk i boken. Deretter reagerte spesialister
på regionen, i første rekke en tysk lingvist som hadde
møtt iker som vurderte å anlegge sak mot Turnbull fordi
han hadde ødelagt deres gode navn og rykte. De kunne blant
annet vise at hans faktiske kunnskaper om ikene i beste
fall var omtrentelige, og at hans beskrivelser var
misvisende og generelt injurierende.
Forskjellen mellom disse to eksemplene er åpenbar. I det
siste tilfellet skjer en sammenblanding mellom private
frustrasjoner og en offentlig, presumptivt etterrettelig
beskrivelse av fremmede folk; i Malinowskis tilfelle
holdes de to nivåene adskilt. Resultatet var at
trobrianderne aksepterte Malinowskis bøker (selv om de
ikke var enige i alt han skrev), mens ikene følte seg dypt
injuriert og misbrukt.
Det er nødvendig å holde fast ved denne distinksjonen for
at debatten om forskning og moral skal handle om noe mer
enn "politisk korrekthet" versus retten til frimodige
ytringer om f.eks. gasskamre, og det er for lettvint å
tåkelegge debatten ved enten å påpeke at all forskning har
et ideologisk element, eller ved å kreve av forskere at de
skal være moralsk høyverdige hele døgnet.
Humanvitenskapene kan like lite som journalistikken være
løsrevet fra det Anders Heger (Dagbladet 1/3) i en annen,
men høyst beslektet sammenheng kaller "grunnfjellet i våre
egne overbevisninger -- troen på menneskeverdet". Disse
vitenskapene handler om mennesker, og derfor må de
forplikte seg til respekt for mennesker. Og det er først
når grensene overskrides at vi oppdager at de finnes.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1997
[Image]
Nexus