Det er typisk mauritisk å være god.
Thomas Hylland Eriksen
SAMORA nr. 2-97 (opprinnelig tittel: Hva har Mauritius og Norge felles?)
[Image]
[Image] Det var tilfeldigheter som i sin tid vekket min interesse
for Mauritius, en interesse som senere ikke bare kom til å
About this sette preg på mitt arbeid som antropolog, men som også har
site betydd mye personlig. På midten av åttitallet skulle jeg
ta hovedfag i sosialantropologi, og hadde planlagt å gjøre
[Image] feltarbeid på arbeidsmigrasjon i Kenya. Der var det nemlig
tusenvis av mennesker, både menn og kvinner, som jobbet i
Nairobi samtidig som de vedlikeholdt en husholdning på
Relational landsbygda. Min vri på dette velkjente fenomenet, hvor
index kapitalismen snylter på andre produksjonsmåter ved å
betale arbeiderne så dårlig at de er avhengige av å skaffe
[Image] mat fra hjembygda i weekenden, bestod i en kulturell
vinkling: Hvordan artet de hyppige overgangene mellom et
Thematic moderne og tradisjonelt miljø seg; hvilke konsekvenser
index fikk de for folks verdensbilde og handlingsmønster, og så
videre. Jeg hadde bodd i Kenya i tenårene, og var
[Image] overbevist om at prosjektet kunne gjøres interessant.
Mulig det. I alle fall ble jeg så kraftig nedmuntret fra å
Alphabetic reise, både av Afrika-eksperter og av eksil-kenyanere i
index Norge, at det langsomt demret for meg at et nytt prosjekt
ville bli påkrevet. Kenya hadde, den gangen som nå, en
[Image] lunefull og uforutsigbar regjering som hadde lite til
overs for utenlandske snushaner som kom dit for å drive
Recent systemkritisk forskning.
På denne tiden fylte jeg år, og av min tante og onkel fikk
[Image] jeg en essaysamling av V.S. Naipaul, The Overcrowded
Barracoon. Tittelessayet handlet om Mauritius, som Naipaul
World beskrev, i velkjent stil, som et absurd sted. Ikke hadde
øya noen urbefolkning som næret dyp og intens kjærlighet
til landskap og klima, ikke fantes det arbeid nå som det
gikk nedenom med sukkerindustrien, og det eneste den den
mangslungne mauritiske befolkningen hadde felles, var
ønsket om å komme seg lengst mulig vekk. De arme
mauritiernes forfedre var blitt slengt dit av griske
sukkermagnater og stormannsgale koloniherrer, som hadde
gjort Mauritius til et lite tannhjul i det dengang
mektige, nå nedrustede, imperialistiske maskineri. Unge
mauritiske kvinner, skrev Naipaul, tok sykepleierskolen
fordi det var den eneste tilgjengelige høyere utdannelsen
som kunne kvalifisere dem til arbeid utenlands. Og den
eneste politikeren av noe format så ut til å være en
skummel sortkledt mafioso som kalte seg King Creole. I et
større land kunne han kanskje ha vært rockestjerne,
bemerket Naipaul ikke så rent lite ironisk.
Vidiadhar Surajprasad Naipaul overdrev, men han løy ikke.
Som leseren forstår, var det fengende og ikke så lite
fengslende å lese om dette merkelige stedet. Før denne
skjebnesvangre dagen i februar 1985 hadde jeg ærlig talt
aldri viet Mauritius en eneste tanke; nå bestemte jeg meg
på dagen for å lese alt jeg kom over om denne øystaten.
Det var raskt overstått. Det viste seg nemlig at det ikke
var så mange andre i Europa som hadde tenkt noe særlig på
Mauritius heller -- dette var før pakketuristene oppdaget
at det fantes noe syd for Seychellene -- og
faglitteraturen fylte totalt Θn hylle i det ellers
velassorterte biblioteket på Nordiska Afrikainstitutet.
Mindre enn et år senere reiste jeg på feltarbeid til dette
ukjente, tropiske stedet i det sydvestlige Indiske hav, på
grunnlag av en prosjektbeskrivelse som ellers ble kassert
i løpet av den første måneden. Jeg hadde nemlig planlagt å
studere kreolene, slavenes etterkommere, men det tok ikke
mange dagene før jeg ble sugd opp av det som raskt viste
seg å være temaet over alle temaer på Mauritius; pakken av
spørsmål som alle plukker fra og gir forskjellige svar på
avhengig av dagsformen -- nemlig alt som har å gjøre med
etnisitet, kulturforskjeller, nasjonsbygging og identitet
i et multi-etnisk samfunn.
* * *
Før jeg kom til Mauritius, forestilte jeg meg at dette
måtte være en øy av postmodernister. Alle som levde der
var etterkommere av mennesker som hadde innvandret i løpet
av de siste tre hundre årene; ingen kunne med andre ord
hevde at de hadde dype, mytiske røtter der. Offisielt var
femten språk representert i befolkningen, som talte Θn
million og som var fordelt på fire religioner, men det var
også mange sekter og variasjoner innen hver religion. Et
sant kulturelt virvar, med andre ord, hvor naboen gjerne
snakket et annet språk, spiste annen mat, oppdro sine barn
annerledes og tilbad andre guder enn en selv. I et slikt
miljø, resonnerte jeg, måtte man enten bli fundamentalist
eller relativist. Man kunne ikke ha et avslappet og
selvfølgelig forhold til sin egen kulturelle tradisjon når
den hele tiden ble utfordret av naboenes annerledeshet.
Nazistens mareritt!
Mauritius' befolkning skulle imidlertid vise seg å være
noe annet enn postmodernister. De fleste hadde en trygg
personlig identitet; de visste hvem de var og følte seg
vel tilpass med det, og de hadde ingen større problemer
med å akseptere at naboene hadde en annen religion og
andre skikker. Riktignok kunne det være irriterende for
katolikker som hadde vært på rangel i Quatre-Bornes lørdag
kveld å bli vekket av en muezzin som gaulet sitt monotone
budskap over høyttaleren i toppen av minareten tidlig
søndag morgen, men denslags var tross alt til å leve med.
Og visst var hinduer, muslimer, katolikker og buddhister
forskjellige, men hvor forskjellige var de egentlig -- og
hvor like? Det endte med at det ble denne typen spørsmål
jeg tilbrakte mesteparten av året på å utforske, og siden
har jeg i grunnen fortsatt med de samme temaene, både på
Mauritius og andre steder.
Det kan virke både søkt og irrelevant å hevde, som jeg
gjør, at Norge har noe å lære av Mauritius. Men hør nå
her: Samfunn som Mauritius, bygget opp omkring
kolonialismen og slaveriet, har i flere hundre år balet
med dilemmaer og utfordringer som har å gjøre med at
kulturelt og etnisk forskjellige mennesker skal leve i
samme samfunn. Etter hvert er de til og med blitt opptatt
av at alle skal behandles rettferdig. De har utviklet en
imponerende kompetanse på området. Nå kommer våre mer
gammeldagse samfunn etter, men vi vesteuropeere har stort
sett bare pinlige erfaringer med etnisk og kulturelt
mangfold. Etnisk rensning er en ikke helt misvisende
oppsummering av europeisk minoritetspolitikk i det tyvende
århundre. Den har som kjent vært både blodstenket,
intolerant og bøllete. Vi har mye å lære.
På et relativt tidlig tidspunkt registrerte jeg at
innbyggerne der jeg kamperte hadde utviklet omgangsformer
som gikk på tvers av etniske grenser. De kunne jobbe
sammen, konversere i butikken eller på markedet, og i
mange tilfeller kunne de tilbringe iallfall deler av
fritiden sammen. Det viste seg også raskt at de fleste
snakket samme språk, Kreol, et franskbasert kreolspråk;
selv om de også ofte snakket et etnisk språk. Samtidig var
det en tydelig tendens til at tette personlige nettverk
gikk innenfor den etniske gruppen. Det var stort sett
gjennom slektninger og andre av "ens eget slag" man fikk
jobb og nyttige kontakter av ulik art. Og det var
konkurranse mellom gruppene om både politisk og økonomisk
makt.
Innbyggerne på Mauritius var altså både like og
forskjellige. For i det hele tatt å ha et samfunn måtte de
styrke likhetsdimensjonen, men for å tilfredsstille
religiøse ledere, konservative familiefedre og andres krav
om å få beholde en identitet de hadde dype følelser for,
måtte de også sørge for å bevare retten til å være
forskjellig. La meg gi noen korte eksempler på hvordan
mauritierne har håndtert dette dilemmaet, som vi også
kjenner igjen fra den senere tids minoritetsdebatt i
Norge.
Innenfor det politiske liv gjelder felles regler; ingen
kan komme der og påberope seg en form for "tradisjonell
politikk" som går på tvers av det som ellers oppfattes som
god folkeskikk. De fleste partiene er imidlertid
organisert langs etniske linjer, og samtlige tre
statsministere på Mauritius siden uavhengigheten i 1968,
har ikke bare vært hinduer (den største religionen), men
de har i tillegg tilhørt vaishya-kasten og hatt sine
forfedre fra Bihar eller Uttar Pradesh i Nordøst-India.
Samtidig er det lovfestet at alle de større etniske
gruppene skal være representert i parlamentet, og det er i
praksis maktfordeling mellom gruppene.
Det har vært mange protester mot den etniske fikseringen i
politikken, og flere mer og mindre vellykkede forsøk på å
skape ikke-etniske alternativer har vært lansert siden
sekstitallet. Før eller siden er noen av dem dømt til å
lykkes.
Det legges stor vekt på at utdanningsvesenet og
arbeidsmarkedet ikke skal diskriminere på etnisk grunnlag.
Slik diskriminering forekommer, men den blir ofte avslørt
og straffet av rettsvesenet. Videre sørger myndighetene på
Mauritius for at det gis støtte til morsmålsundervisning
for minoritetsspråkene (fra urdu til mandarin), og at det
blir forsket på de ulike kominote ("communities") og deres
historie. Programmene på radio og fjernsyn er fordelt på
språk etter en fast nøkkel, slik at alle etniske grupper
-- også de minste, som teluguene -- får en viss sendetid
på sitt morsmål. Samtidig sendes de fleste programmene på
fransk, kreolsk eller engelsk, som regnes som fellesspråk
uten etnisk merkelapp.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på forholdet mellom de
etniske gruppene på Mauritius her, selv om det ville ha
vært fristende å skrive om både blandingsekteskap,
hinduistisk revitalisering og ungdomskultur for å antyde
hvilken vei landet beveger seg. Det vi kan lære av et
samfunn som dette, handler først og fremst om den hårfine
balansen mellom ensretting og forskjellighet: Like
rettigheter er viktige, og Θn slik rettighet er retten til
å tilhøre en bestemt kulturell tradisjon -- med andre ord
retten til å være forskjellig, selv om man lever i samme
hus, så å si. Dersom hinduene på Mauritius hadde tenkt som
europeiske nasjonalister på sekstitallet, kunne de godt,
som den desidert største gruppen, ha innført hindi som
nasjonalspråk og hinduismen som statsreligion. Resultatet
ville nesten helt sikkert ha blitt borgerkrig.
Samtidig som pluralisme er en dyd, er visse fellesnevnere,
som blant annet har å gjøre med grunnleggende verdier,
nødvendige for at man i det hele tatt skal ha et samfunn.
Vi kan også lære -- og dette er relevant for søkkrike
Norge -- at kompromissvilje og samarbeid på tvers av
etniske grenser ikke nødvendigvis har noe med økonomisk
velstand å gjøre. Riktignok sitter Mauritius ganske godt i
det økonomisk om dagen, takket være rask industrialisering
og vekst i turismen, men på syttitallet hadde øya en
vanskelig økonomisk tid, uten at det førte til økte
etniske spenninger. Når norske makthavere hevder at de
ikke har råd til å finansiere morsmålsundervisning, skader
det ikke å minne om at Mauritius har råd. Endelig kan vi
lære at kompromissets kunst i et multietnisk samfunn ikke
bare dreier seg om forholdet mellom de ulike etniske
gruppene, men også om spenningen mellom den etniske
tenkemåten og en ikke-etnisk tenkemåte. Det er nemlig
etter hvert ganske mange mauritiere som nekter å akseptere
at deres personlige identitet må være knyttet til en
etnisk identitet: De krever å bli betraktet som individer,
punktum. Også her kjenner vi igjen temaer fra den norske
debatten.
Mauritius er ikke bare viktig som leverandør av idΘer og
perspektiver til den hjemlige minoritetspolitikken. ╪ya er
også en konstant påminnelse til oss alle om at det er det
skjære tøv å hevde at ulike etniske grupper ikke kan leve
side om side uten at det oppstår uoverkommelige problemer.
Etnisk hat og fiendebilder er ikke naturgitte. De skapes
av mennesker, og det er selvfølgelig også mennesker som er
ansvarlige for det mauritiske miraklet. Nå er det kanskje
typisk mauritisk å være god, men det bør ikke forhindre
andre fra å forsøke å forbedre sine egne prestasjoner.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1997
[Image]
Nexus