Hva kan vi lære av Mauritius?
Thomas Hylland Eriksen
En versjon av denne teksten har vært trykt i Long Litt Woon: Fellesskap til
besvær, Universitetsforlaget 1992. En annen, kortere versjon har stått i
Aftenposten i 1991.)
&laqno;Her på Mauritius går vi bestandig på egg.╗
-Marie B. (innvandrer på Mauritius)
Spørsmålet jeg skal ta opp her, er kort
og godt dette: Hvordan kan erfaringer fra
[Image] et vellykket flerkulturelt samfunn gi tips
om hvordan vi kan løse eller unngå etniske
About this konflikter i dagens flerkulturelle Norge?
site
╪ystaten Mauritius i Det indiske hav er et
[Image] godt eksempel på et fredelig flerkulturelt
samfunn. Om dette ved første blikk kan
Relational virke som et eksotisk og fjernt eksempel,
index håper jeg å vise at det slett ikke trenger
å være så meget som skiller mauritierne
[Image] fra oss selv. Jeg tror dessuten at vi kan
ha et og annet å lære av Mauritius.
Thematic
index
[Image] Mauritius
Alphabetic La meg først si litt om hva slags sted
index Mauritius er. Det er en tropisk øy på
størrelse med Vestfold fylke, som ligger
[Image] ca. 800 km. øst for Madagaskar, såvidt
innenfor Steinbukkens Vendekrets. Klimaet
Recent er behagelig etter norsk målestokk. Den
fler-etniske befolkningen passerte Θn
million på 1980-tallet.
[Image]
Mauritius var ubebodd da den ble
World kolonisert for nesten 300 år siden, og er
blitt befolket gjennom flere bølger av
innvandring. Først kom bølgen av franske
koloniembetsmenn og adelsmenn som hadde
fått tildelt jord i den nyopprettede
kolonien (dengang Ile de France), sammen
med noen tusen slaver de hadde kjøpt i
╪st-Afrika og på Madagaskar. Dette skjedde
fra 1715 av og utover i det 18. århundre.
Allerede i 1770-årene var Mauritius på
mange måter et moderne fler-etnisk samfunn
(se St. Pierre 1773), med europeere,
afrikanere, mulatter og et synlig islett
av indere som var kommet som kjøpmenn.
Neste fase i befolkingen av Mauritius
fulgte opphevelsen av slaveriet i 1834-39.
De fleste frigitte slavene flyttet eller
ble jaget fra plantasjene, og det var
behov for arbeidskraft. Mauritius var
blitt britisk koloni etter at Napoleon
hadde tapt sine kriger (1814), og det var
derfor naturlig å rette blikket mot
juvΘlen i Det britiske imperium, det
folkerike India, i jakten på ny
arbeidskraft. Tusenvis av indere ble i
denne perioden lokket av fristende
kontrakter til å emigrere til Guyana,
Fiji, Trinidad og Mauritius; det er her
tale om en formelt frivillig
arbeidsvandring som like fullt er blitt
omtalt som &laqno;en ny form for slaveri╗
(Tinker, 1974). Fra 1840 til 1910 ankom
følgelig flere hundre tusen indere -
muslimer såvel som hinduer, nord-indere
såvel som tamiler, brahminer såvel som
kasteløse - til Mauritius som
plantasjearbeidere. Endelig er noen tusen
kinesere ankommet i første halvdel av
dette århundre, de fleste av dem som
kjøpmenn.
Per i dag er det tett befolkede Mauritius
et dynamisk samfunn i rask forandring. Da
øya ble uavhengig fra Storbritannia i
1968, var det få som levnet den noe håp.
Den ble ansett som håpløst overbefolket,
alt for avhengig av sukker som
eksportvare, og dypt preget av etniske
motsetninger som truet med å slite
samfunnet i filler (Meade m.fl., 1961).
Det som er skjedd siden, er at mauritierne
på beundringsverdige måter, og på
imponerende kort tid, har funnet praktisk
gjennomførbare løsninger på alle tre
problemene. Befolkningsveksten er gått
drastisk ned, det er utviklet nye næringer
innen økonomien, og det har ikke vært vold
mellom de etniske gruppene siden tiden
rundt uavhengigheten. Både den mauritiske
staten og dens innbyggere fortjener
anerkjennelse for å ha fått til dette
kunststykket.
Jeg går nå over til å se nærmere på
hvordan mauritierne har klart å forhindre
voldelige etniske konflikter siden
uavhengigheten, for til slutt å trekke
noen slutninger vedrørende det norske
samfunnet.
Hvordan har de fått det til?
Løken kan være en brukbar metafor for et
rimelig bra fungerende samfunn. Jeg skal
derfor presentere det mauritiske samfunnet
som en løk; jeg vil ta for meg de ytterste
lagene først, for så å nærme meg de
innerste. Nå har Ibsen lært oss at løken
ikke har noen kjerne, og av pietet overfor
mine mauritiske venner skal jeg holde meg
unna deres dypeste følelser og innerste
lengsler, som etter min oppfatning utgjør
en slik kjerne. På denne måten skal jeg
være noenlunde tro mot den Ibsen'ske
løkmetaforen. Dette skal med andre ord
først og fremst handle om den sosiale,
praktiske organiseringen av kulturell
forskjell i en fler-etnisk nasjonalstat.
╖ Politikk
I mange av verdens fler-etniske
nasjonalstater er det gjennom sine
politiske interessegrupper at etniske
grupper utøver vold overfor hverandre.
Mauritius er heller ikke fremmed for
dette. På 1960-tallet var det gatekamper
mellom hinduer, muslimer og kreoler
(kristne) i hovedstaden Port-Louis;
mennesker ble drept, og det ble satt fyr
på templer, kirker og moskΘer. Fremdeles
er det slik at de politiske partiene på
Mauritius overveiende er etnisk
organisert. Men de følger alle de samme
spillereglene. De krangler i avisene, på
valgmøter og i parlamentet, men når
valgresultatet er klart, er det ingen som
protesterer. Ingen vil innrømme at de
driver etnisk særinteresse-politikk, men
nesten alle politikere er avhengige av
støtte fra sin egen etniske gruppe.
Etnisk organisering er med andre ord meget
viktig innen politikk, og likevel er det
altså enighet om spillereglene. Dette kan
ha flere årsaker. ╔n åpenbar årsak er det
at ingen av de etniske gruppene har noe
klart flertall og derved muligheten til å
dominere de andre. En annen årsak kan være
at mauritiere flest har større tillit til
det politiske system enn tilfellet er i
f.eks. mange afrikanske land. Allerede i
kolonitiden ble det nemlig innført et
system med tilleggsmandater i parlamentet,
som skulle sikre at minoritetene ble
skikkelig representert. Med andre ord har
alle etniske grupper sine talsmenn på
toppnivå i nasjonal politikk. En tredje
årsak er at Mauritius er for liten til at
det er aktuelt med regionale
selvstendighetsbevegelser. Dette at folk
er i samme båt; at de bor tett og har
begrensede rømningsmuligheter, har tvunget
dem til å utvikle teknikker for å leve
sammen i fred, om ikke alltid i
fordragelighet. Endelig har Mauritius
ingen hær som kan gjøre militærkupp. De
demokratiske politiske institusjonene
fungerer også upåklagelig.
╖ ╪konomi og arbeidsdeling
Tradisjonelt har økonomien på Mauritius
vært organisert langs etniske linjer.
Siden århundreskiftet har mønsteret vært
omtrent slik: Europeerne,
franko-mauritierne, har eid
sukkerplantasjene og hatt høyere
administrative stillinger. Kineserne har
drevet detaljhandel. Mulattene har
arbeidet som lærere, journalister og
funksjonærer. Flertallet av hinduene og
muslimene har vært sukkerarbeidere.
Kreolene, slavenes etterkommere, har vært
fiskere, bryggesjauere og ufaglærte
arbeidere. Det er klart at en slik
arbeidsdeling før eller siden vil måtte
føre til etnisk basert misnøye, ettersom
det her er et sterkt sammenfall mellom
etnisk medlemskap og klassetilhørighet.
Hvitingene og kineserne må utvilsomt bli
Hovedfienden i et slikt scenario.
╪konomien på Mauritius har imidlertid
forandret seg i en retning som minsker
sjansen for at en slik konflikt skal bli
realitet. I og med industrialiseringen fra
tidlig på 80-tallet, og utviklingen av
turismen i samme periode, er det blitt
mindre tydelig hvilken etnisk gruppe som
&laqno;eier╗ Mauritius. Alle de etniske
hovedkategoriene har nå &laqno;sine╗
kapitalister, og det er høy sosial
mobilitet. Nesten alle jeg kjenner,
kjenner noen som har hatt suksess i
arbeidslivet.
I tillegg skal vi være oppmerksomme på at
den mauritiske arbeiderklassen inkluderer
store grupper fra de tre største etniske
kategoriene; kreolene, hinduene og
muslimene. Under generalstreiken i 1970
gikk disse tre gruppene sammen i protest
mot staten og storkapitalen. Selv om et
samfunn er fler-etnisk, kan det
naturligvis finnes andre motsetninger enn
de etniske.
╖ Massemedier og kulturliv
Mauritius har Θn nasjonal, statsdrevet
fjernsynskanal og flere radiostasjoner,
noen av dem statlige. Fransk er det
dominerende språket på fjernsyn; det er
også det fremmedspråket flest mauritiere
kan. På radio er imidlertid alle
minoritetene blitt tildelt fast sendetid;
det sendes således programmer på
orientalske språk såvel som på kreol, det
fransk-baserte kreolspråket som er
Mauritius' uoffisielle nasjonalspråk.
(Engelsk er for øvrig det offisielle.)
Uten at det er plass til å gå nærmere inn
på det her, vil jeg presisere at kreol
også er morsmål for de fleste mauritiere
av indisk avstamning, og at deres bruk av
indiske språk primært har med markering av
etnisk identitet å gjøre.
Mauritius har omtrent syv dagsaviser; de
fleste av dem er overveiende på fransk. De
eies av ulike grupper i samfunnet; skjønt
kulturlivet på Mauritius stadig er
dominert av mulatter, finnes det nå også
aviser som presenterer sitt stoff fra et
indo-mauritisk perspektiv. Samtlige aviser
hevder naturligvis å være nasjonale. De
fleste av dem advarer regelmessig mot
handlinger de oppfatter som fremming av
etniske særinteresser (kommunalisme); den
mest venstreorienterte advarte sogar en
gang mot &laqno;libaniseringen╗ av
Mauritius: redaktøren mente det var på sin
plass å minne om at Libanon i mange år var
blitt fremhevet som et godt fungerende
fler-etnisk samfunn
Et lignende mangfold finnes også ellers i
det offentlige kulturliv. Kinoene viser
indiske, franske, nordamerikanske og
østasiatiske filmer, det gis konserter
innen fransk, klassisk, indisk og lokal
musikk, og det finnes et bredt spekter av
blader og tidsskrifter som tildels
henvender seg til etnisk avgrensede
lesergrupper - men ikke alltid. Med dette
mener jeg ikke å si at ingen kulturell
tradisjon er mer dominerende enn andre -
det er den franske definitivt - men det er
like fullt viktig at ingen betydelige
kulturelle minoriteter føler seg tiet
ihjel. Alle har &laqno;sine╗ kinoer,
aviser og blader.
╖ Religion
Etter de etniske opptøyene på slutten av
60-tallet, foreslo den uortodokse katolske
presten Henri Souchon at hans sognebarn
skulle delta i muslimske ritualer for å
bygge bro mellom religionene. Få gjorde
det, og utspillet var svært
kontroversielt. Likevel hersker en
stemning av økumenisme, åndelig fellesskap
om man vil, mellom religiøse ledere på
Mauritius. Misjon med tanke på å omvende
medlemmer av andre religioner er
utenkelig. Da myndighetene i 1984 fikk
mistanke om at den libyske ambassaden drev
misjonsvirksomhet blant kristne, ble
ambassaden nedlagt.
Det er naturligvis ingen statskirke på
Mauritius, og det legges politisk stor
vekt på at ingen religion skal
favoriseres. Dette er for øvrig et evig
debatt-tema: de kristne hevder at hinduene
får for store bevilgninger og omvendt
╖ Vennskap og uformelle forbindelser
Hittil har jeg lagt vekt på
institusjonelle forordninger og politiske
praksiser som tar sikte på å skape
likebehandling mellom Mauritius' etniske
grupper. Det faktum at det er behov for
slike ordninger, er naturligvis et tegn på
at etniske forskjeller er viktige; at det
er viktig for folk at de tilhører bestemte
etniske grupper. Derfor skulle man tro at
mennesker med ulike etnisk medlemskap har
minst mulig med hverandre å gjøre; - og
slik er det stort sett. Mauritius er
fremdeles et samfunn hvor familien er
viktig, og ens familie tilhører normalt
ens egen etniske gruppe. Gjennom familien
får man arbeid, ektefelle og venner. Til
tross for at myndighetene har forsøkt å
motarbeide det, er de fleste uformelle
sammenslutninger - ungdomsklubber,
idrettsforeninger, selskapsklubber -
etnisk baserte. Man kan godt ha venner som
tilhører en annen etnisk gruppe enn en
selv, men de virkelig nære vennene
tilhører vanligvis ens egen gruppe.
Dessuten er det fremdeles sjelden at
mennesker av forskjellig etnisk bakgrunn
gifter seg med hverandre. Som regel får de
problemer med sine foreldre om de ønsker å
gjøre det.
Dette er fullt ut forståelig, all den tid
vi vet at etnisk identitet er viktig for
mauritiere; at en kreol lærer at han er
noe annet enn en hindu nesten før han
lærer å gå, og at folk betrakter seg som
medlemmer av Θn kultur omgitt av flere.
Selvsagt rakker de ned på hverandre, men
de har funnet måter å unngå åpne
konfrontasjoner på. Gjennom generasjoners
tildels nærgående kontakt med medlemmer av
andre kulturelle tradisjoner, har
mauritierne utviklet praktisk godt
fungerende teknikker for å fungere sammen
med mennesker de føler lite kulturelt
fellesskap med. Disse teknikkene har jeg
sammenfattet som prinsippet om det største
felles multiplum. Dette betyr at i enhver
samhandlingssituasjon mellom mennesker med
forskjellig etnisk bakgrunn, vil det ligge
en implisitt definisjon av de områder hvor
det er verdifullt for dem å samhandle. En
kreol vet således at han ikke skal
diskutere religion med en hindu (om han
ikke kjenner ham svært godt) og lar det
være; derimot kan han godt snakke om
landets økonomi eller problemer på jobben
med ham. Ofte vil man prøve ut grensene
ved å komme inn på samtaleemner, eller
måter å oppføer seg på, som muligens er på
kanten av det akseptable; derfor er det
tale om et største, og ikke et minste
felles multiplum. Men det er nesten bare
blant medlemmer av samme etniske gruppe at
etnisitet diskuteres åpenlyst. Man vet at
man ikke skal tråkke andre på tærne. Det
er i denne sammenheng at min venninne
Marie, som er sitert ved begynnelsen av
denne artikkelen, sukket at &laqno;her på
Mauritius går vi bestandig på egg.╗
Spørsmålet jeg skal ta opp her, er kort og
godt dette: Hvordan kan erfaringer fra et
vellykket flerkulturelt samfunn gi tips om
hvordan vi kan løse eller unngå etniske
konflikter i dagens flerkulturelle Norge?
╪ystaten Mauritius i Det indiske hav er et
godt eksempel på et fredelig flerkulturelt
samfunn. Om dette ved første blikk kan
virke som et eksotisk og fjernt eksempel,
håper jeg å vise at det slett ikke trenger
å være så meget som skiller mauritierne
fra oss selv. Jeg tror dessuten at vi kan
ha et og annet å lære av Mauritius.
Mauritius
La meg først si litt om hva slags sted
Mauritius er. Det er en tropisk øy på
størrelse med Vestfold fylke, som ligger
ca. 800 km. øst for Madagaskar, såvidt
innenfor Steinbukkens Vendekrets. Klimaet
er behagelig etter norsk målestokk. Den
fler-etniske befolkningen passerte Θn
million på 1980-tallet.
Mauritius var ubebodd da den ble
kolonisert for nesten 300 år siden, og er
blitt befolket gjennom flere bølger av
innvandring. Først kom bølgen av franske
koloniembetsmenn og adelsmenn som hadde
fått tildelt jord i den nyopprettede
kolonien (dengang Ile de France), sammen
med noen tusen slaver de hadde kjøpt i
╪st-Afrika og på Madagaskar. Dette skjedde
fra 1715 av og utover i det 18. århundre.
Allerede i 1770-årene var Mauritius på
mange måter et moderne fler-etnisk samfunn
(se St. Pierre 1773), med europeere,
afrikanere, mulatter og et synlig islett
av indere som var kommet som kjøpmenn.
Neste fase i befolkingen av Mauritius
fulgte opphevelsen av slaveriet i 1834-39.
De fleste frigitte slavene flyttet eller
ble jaget fra plantasjene, og det var
behov for arbeidskraft. Mauritius var
blitt britisk koloni etter at Napoleon
hadde tapt sine kriger (1814), og det var
derfor naturlig å rette blikket mot
juvΘlen i Det britiske imperium, det
folkerike India, i jakten på ny
arbeidskraft. Tusenvis av indere ble i
denne perioden lokket av fristende
kontrakter til å emigrere til Guyana,
Fiji, Trinidad og Mauritius; det er her
tale om en formelt frivillig
arbeidsvandring som like fullt er blitt
omtalt som &laqno;en ny form for slaveri╗
(Tinker, 1974). Fra 1840 til 1910 ankom
følgelig flere hundre tusen indere -
muslimer såvel som hinduer, nord-indere
såvel som tamiler, brahminer såvel som
kasteløse - til Mauritius som
plantasjearbeidere. Endelig er noen tusen
kinesere ankommet i første halvdel av
dette århundre, de fleste av dem som
kjøpmenn.
Per i dag er det tett befolkede Mauritius
et dynamisk samfunn i rask forandring. Da
øya ble uavhengig fra Storbritannia i
1968, var det få som levnet den noe håp.
Den ble ansett som håpløst overbefolket,
alt for avhengig av sukker som
eksportvare, og dypt preget av etniske
motsetninger som truet med å slite
samfunnet i filler (Meade m.fl., 1961).
Det som er skjedd siden, er at mauritierne
på beundringsverdige måter, og på
imponerende kort tid, har funnet praktisk
gjennomførbare løsninger på alle tre
problemene. Befolkningsveksten er gått
drastisk ned, det er utviklet nye næringer
innen økonomien, og det har ikke vært vold
mellom de etniske gruppene siden tiden
rundt uavhengigheten. Både den mauritiske
staten og dens innbyggere fortjener
anerkjennelse for å ha fått til dette
kunststykket.
Jeg går nå over til å se nærmere på
hvordan mauritierne har klart å forhindre
voldelige etniske konflikter siden
uavhengigheten, for til slutt å trekke
noen slutninger vedrørende det norske
samfunnet.
Hvordan har de fått det til?
Løken kan være en brukbar metafor for et
rimelig bra fungerende samfunn. Jeg skal
derfor presentere det mauritiske samfunnet
som en løk; jeg vil ta for meg de ytterste
lagene først, for så å nærme meg de
innerste. Nå har Ibsen lært oss at løken
ikke har noen kjerne, og av pietet overfor
mine mauritiske venner skal jeg holde meg
unna deres dypeste følelser og innerste
lengsler, som etter min oppfatning utgjør
en slik kjerne. På denne måten skal jeg
være noenlunde tro mot den Ibsen'ske
løkmetaforen. Dette skal med andre ord
først og fremst handle om den sosiale,
praktiske organiseringen av kulturell
forskjell i en fler-etnisk nasjonalstat.
╖ Politikk
I mange av verdens fler-etniske
nasjonalstater er det gjennom sine
politiske interessegrupper at etniske
grupper utøver vold overfor hverandre.
Mauritius er heller ikke fremmed for
dette. På 1960-tallet var det gatekamper
mellom hinduer, muslimer og kreoler
(kristne) i hovedstaden Port-Louis;
mennesker ble drept, og det ble satt fyr
på templer, kirker og moskΘer. Fremdeles
er det slik at de politiske partiene på
Mauritius overveiende er etnisk
organisert. Men de følger alle de samme
spillereglene. De krangler i avisene, på
valgmøter og i parlamentet, men når
valgresultatet er klart, er det ingen som
protesterer. Ingen vil innrømme at de
driver etnisk særinteresse-politikk, men
nesten alle politikere er avhengige av
støtte fra sin egen etniske gruppe.
Etnisk organisering er med andre ord meget
viktig innen politikk, og likevel er det
altså enighet om spillereglene. Dette kan
ha flere årsaker. ╔n åpenbar årsak er det
at ingen av de etniske gruppene har noe
klart flertall og derved muligheten til å
dominere de andre. En annen årsak kan være
at mauritiere flest har større tillit til
det politiske system enn tilfellet er i
f.eks. mange afrikanske land. Allerede i
kolonitiden ble det nemlig innført et
system med tilleggsmandater i parlamentet,
som skulle sikre at minoritetene ble
skikkelig representert. Med andre ord har
alle etniske grupper sine talsmenn på
toppnivå i nasjonal politikk. En tredje
årsak er at Mauritius er for liten til at
det er aktuelt med regionale
selvstendighetsbevegelser. Dette at folk
er i samme båt; at de bor tett og har
begrensede rømningsmuligheter, har tvunget
dem til å utvikle teknikker for å leve
sammen i fred, om ikke alltid i
fordragelighet. Endelig har Mauritius
ingen hær som kan gjøre militærkupp. De
demokratiske politiske institusjonene
fungerer også upåklagelig.
╖ ╪konomi og arbeidsdeling
Tradisjonelt har økonomien på Mauritius
vært organisert langs etniske linjer.
Siden århundreskiftet har mønsteret vært
omtrent slik: Europeerne,
franko-mauritierne, har eid
sukkerplantasjene og hatt høyere
administrative stillinger. Kineserne har
drevet detaljhandel. Mulattene har
arbeidet som lærere, journalister og
funksjonærer. Flertallet av hinduene og
muslimene har vært sukkerarbeidere.
Kreolene, slavenes etterkommere, har vært
fiskere, bryggesjauere og ufaglærte
arbeidere. Det er klart at en slik
arbeidsdeling før eller siden vil måtte
føre til etnisk basert misnøye, ettersom
det her er et sterkt sammenfall mellom
etnisk medlemskap og klassetilhørighet.
Hvitingene og kineserne må utvilsomt bli
Hovedfienden i et slikt scenario.
╪konomien på Mauritius har imidlertid
forandret seg i en retning som minsker
sjansen for at en slik konflikt skal bli
realitet. I og med industrialiseringen fra
tidlig på 80-tallet, og utviklingen av
turismen i samme periode, er det blitt
mindre tydelig hvilken etnisk gruppe som
&laqno;eier╗ Mauritius. Alle de etniske
hovedkategoriene har nå &laqno;sine╗
kapitalister, og det er høy sosial
mobilitet. Nesten alle jeg kjenner,
kjenner noen som har hatt suksess i
arbeidslivet.
I tillegg skal vi være oppmerksomme på at
den mauritiske arbeiderklassen inkluderer
store grupper fra de tre største etniske
kategoriene; kreolene, hinduene og
muslimene. Under generalstreiken i 1970
gikk disse tre gruppene sammen i protest
mot staten og storkapitalen. Selv om et
samfunn er fler-etnisk, kan det
naturligvis finnes andre motsetninger enn
de etniske.
╖ Massemedier og kulturliv
Mauritius har Θn nasjonal, statsdrevet
fjernsynskanal og flere radiostasjoner,
noen av dem statlige. Fransk er det
dominerende språket på fjernsyn; det er
også det fremmedspråket flest mauritiere
kan. På radio er imidlertid alle
minoritetene blitt tildelt fast sendetid;
det sendes således programmer på
orientalske språk såvel som på kreol, det
fransk-baserte kreolspråket som er
Mauritius' uoffisielle nasjonalspråk.
(Engelsk er for øvrig det offisielle.)
Uten at det er plass til å gå nærmere inn
på det her, vil jeg presisere at kreol
også er morsmål for de fleste mauritiere
av indisk avstamning, og at deres bruk av
indiske språk primært har med markering av
etnisk identitet å gjøre.
Mauritius har omtrent syv dagsaviser; de
fleste av dem er overveiende på fransk. De
eies av ulike grupper i samfunnet; skjønt
kulturlivet på Mauritius stadig er
dominert av mulatter, finnes det nå også
aviser som presenterer sitt stoff fra et
indo-mauritisk perspektiv. Samtlige aviser
hevder naturligvis å være nasjonale. De
fleste av dem advarer regelmessig mot
handlinger de oppfatter som fremming av
etniske særinteresser (kommunalisme); den
mest venstreorienterte advarte sogar en
gang mot &laqno;libaniseringen╗ av
Mauritius: redaktøren mente det var på sin
plass å minne om at Libanon i mange år var
blitt fremhevet som et godt fungerende
fler-etnisk samfunn
Et lignende mangfold finnes også ellers i
det offentlige kulturliv. Kinoene viser
indiske, franske, nordamerikanske og
østasiatiske filmer, det gis konserter
innen fransk, klassisk, indisk og lokal
musikk, og det finnes et bredt spekter av
blader og tidsskrifter som tildels
henvender seg til etnisk avgrensede
lesergrupper - men ikke alltid. Med dette
mener jeg ikke å si at ingen kulturell
tradisjon er mer dominerende enn andre -
det er den franske definitivt - men det er
like fullt viktig at ingen betydelige
kulturelle minoriteter føler seg tiet
ihjel. Alle har &laqno;sine╗ kinoer,
aviser og blader.
╖ Religion
Etter de etniske opptøyene på slutten av
60-tallet, foreslo den uortodokse katolske
presten Henri Souchon at hans sognebarn
skulle delta i muslimske ritualer for å
bygge bro mellom religionene. Få gjorde
det, og utspillet var svært
kontroversielt. Likevel hersker en
stemning av økumenisme, åndelig fellesskap
om man vil, mellom religiøse ledere på
Mauritius. Misjon med tanke på å omvende
medlemmer av andre religioner er
utenkelig. Da myndighetene i 1984 fikk
mistanke om at den libyske ambassaden drev
misjonsvirksomhet blant kristne, ble
ambassaden nedlagt.
Det er naturligvis ingen statskirke på
Mauritius, og det legges politisk stor
vekt på at ingen religion skal
favoriseres. Dette er for øvrig et evig
debatt-tema: de kristne hevder at hinduene
får for store bevilgninger og omvendt
╖ Vennskap og uformelle forbindelser
Hittil har jeg lagt vekt på
institusjonelle forordninger og politiske
praksiser som tar sikte på å skape
likebehandling mellom Mauritius' etniske
grupper. Det faktum at det er behov for
slike ordninger, er naturligvis et tegn på
at etniske forskjeller er viktige; at det
er viktig for folk at de tilhører bestemte
etniske grupper. Derfor skulle man tro at
mennesker med ulike etnisk medlemskap har
minst mulig med hverandre å gjøre; - og
slik er det stort sett. Mauritius er
fremdeles et samfunn hvor familien er
viktig, og ens familie tilhører normalt
ens egen etniske gruppe. Gjennom familien
får man arbeid, ektefelle og venner. Til
tross for at myndighetene har forsøkt å
motarbeide det, er de fleste uformelle
sammenslutninger - ungdomsklubber,
idrettsforeninger, selskapsklubber -
etnisk baserte. Man kan godt ha venner som
tilhører en annen etnisk gruppe enn en
selv, men de virkelig nære vennene
tilhører vanligvis ens egen gruppe.
Dessuten er det fremdeles sjelden at
mennesker av forskjellig etnisk bakgrunn
gifter seg med hverandre. Som regel får de
problemer med sine foreldre om de ønsker å
gjøre det.
Dette er fullt ut forståelig, all den tid
vi vet at etnisk identitet er viktig for
mauritiere; at en kreol lærer at han er
noe annet enn en hindu nesten før han
lærer å gå, og at folk betrakter seg som
medlemmer av Θn kultur omgitt av flere.
Selvsagt rakker de ned på hverandre, men
de har funnet måter å unngå åpne
konfrontasjoner på. Gjennom generasjoners
tildels nærgående kontakt med medlemmer av
andre kulturelle tradisjoner, har
mauritierne utviklet praktisk godt
fungerende teknikker for å fungere sammen
med mennesker de føler lite kulturelt
fellesskap med. Disse teknikkene har jeg
sammenfattet som prinsippet om det største
felles multiplum. Dette betyr at i enhver
samhandlingssituasjon mellom mennesker med
forskjellig etnisk bakgrunn, vil det ligge
en implisitt definisjon av de områder hvor
det er verdifullt for dem å samhandle. En
kreol vet således at han ikke skal
diskutere religion med en hindu (om han
ikke kjenner ham svært godt) og lar det
være; derimot kan han godt snakke om
landets økonomi eller problemer på jobben
med ham. Ofte vil man prøve ut grensene
ved å komme inn på samtaleemner, eller
måter å oppføer seg på, som muligens er på
kanten av det akseptable; derfor er det
tale om et største, og ikke et minste
felles multiplum. Men det er nesten bare
blant medlemmer av samme etniske gruppe at
etnisitet diskuteres åpenlyst. Man vet at
man ikke skal tråkke andre på tærne. Det
er i denne sammenheng at min venninne
Marie, som er sitert ved begynnelsen av
denne artikkelen, sukket at &laqno;her på
Mauritius går vi bestandig på egg.╗
Den flerkulturelle ideologi som
nasjonalisme
Leseren vil ha merket seg at jeg har lagt
stor vekt på de i politisk forstand
positive aspektene ved etnisitet på
Mauritius. Mauritius' nyere historie er
riktignok ingen sammenhengende success
story; det finnes også der minoriteter jeg
ikke har nevnt, og som har det vanskelig.
Like fullt er det uavhengige Mauritius alt
i alt en oppsiktsvekkende suksess i
verdensmålestokk. Innbyggerne har klart å
utvikle effektive metoder for å unngå
voldelige etniske konfrontasjoner. Som
helhet er samfunnet i ferd med å kvitte
seg med en del av de negative sidene ved
etnisitet. Man skal imidlertid merke seg
at dette ikke betyr at etnisitet som sådan
slutter å eksistere. Det er ingen av
Mauritius' politikere eller religiøse
ledere som går inn for å utslette etniske
forskjeller. Snarere legger de alle vekt
på behovet for toleranse på den ene siden,
og retten til å tilhøre Θn av flere
kulturelle tradisjoner på den andre siden.
Faktisk kan det synes som om den store
betydningen etnisk tilhørighet rent
faktisk har på Mauritius, er en
forutsetning for fredelig sameksistens.
Ettersom den flerkulturelle dimensjon er
sterkt fremme i offentligheten, oppfattes
det som legitimt å tilhøre en etnisk
kultur; man trenger ikke å føle sin
identitet truet. Faktisk er en viktig
tendens innen mauritisk nasjonalisme en
strømning som kalles pluriculturalisme
mauricien, som presenterer nasjonen ikke
som en enhet med felles tradisjoner, men
som en sammensatt mosaikk.
En slik ideologi, som forfekter
pluralstatens fortrinn, er attraktiv, men
den kan være dobbelt motsigelsesfylt.
For det første krever enhver stat av sine
innbyggere at de er kulturelt like på
visse områder. Den forutsetter at
innbyggerne deltar i &laqno;samfunnets
verdiproduksjon╗, det vil si det rådende
økonomiske system, og for at deres
rettigheter skal kunne fremmes, krever den
at de følger de politiske spilleregler den
har bestemt. Når det gjelder Mauritius, er
det relativt lett å oppnå dette, ettersom
alle kategorier av mauritiere går på
skolen, hører på de samme radioprogrammene
og deltar i lønnsarbeid. Slik sett kan de
kulturelle forskjellene på Mauritius være
mindre betydelige enn forskjellene mellom
f.eks. nordmenn og norske sigøynere.
For det andre oppmuntrer en flerkulturell
ideologi mennesker til å forbli
flerkulturelle; noen vil derfor mene at
den låser dem fast i minoritetsghettoer.
Dette utilsiktede resultatet av
intensjoner som trolig har vært godt, er
blitt påpekt i den senere tids kritikk av
den flerkulturelle ideologi som for tiden
råder i Australia og Canada; det er blitt
sagt at en slik ideologi skaper stereotype
oppfatninger av etniske minoriteter og
gjør det vanskelig for dem å bli
assimilert om de skulle ønske det. Den
australske urbefolkning er således blitt
fremstilt som rene gisler for en hvit,
australsk frihetsideologi. Dette problemet
kan bli aktuelt på Mauritius, hvor det er
åpenbart at kreolene er i ferd med å bli
akterutseilt, og hvor deres
marginalisering har en klar sammenheng med
bestemte kulturelle og
organisasjonsmessige trekk som forbindes
med dem som etnisk gruppe. Gitt en
flerkulturell ideologi, hvor alle
forventes å være stolte av den tradisjon
som tilskrives dem, er det uhyre vanskelig
for en kreol å påberope seg verdier som
kan oppfattes som aspekter ved
hindu-kultur, selv om det skulle være noe
slikt som måtte til for at han skulle få
råd til å kjøpe sitt eget hus. Denne
problemstillingen er også høyst aktuell
for den norske debatten om det
flerkulturelle samfunn, og jeg skal
øyeblikkelig komme tilbake til den.
Noen slutninger
Det fascinerende ved den mauritiske
modellen består først og fremst i at den
viser at det er mulig å opprettholde
kulturell variasjon selv om samfunn blir
moderne; selv om mennesker med ulik
bakgrunn blir tvunget til ganske utbredt
kontakt med hverandre. Nå er det utvilsomt
riktig at mennesker i bestemte henseender
må bli kulturelt likere og likere innenfor
en moderne nasjonalstat. Dette trenger
imidlertid ikke å innebære at de skal være
like på alle livets områder, og det
mauritiske eksperimentet er et levende
bevis på at det går an å tolerere
kulturelle forskjeller.
Hva kan disse erfaringene fortelle oss om
vårt eget samfunn? På mange måter er
Mauritius og Norge naturligvis
usammenlignbare. I Norge er det en utbredt
oppfatning at vi overveiende er ett folk
med en felles kultur; på Mauritius er det
velkjent at samfunnet er kulturelt
mangfoldig. (Etter min oppfatning er de
kulturelle forskjellene mellom Osloensere
og møringer minst like betydelige som
mellom mauritiske kreoler og hinduer - men
det har lite med saken å gjøre.) Med tanke
på den konkrete politiske organisering i
samfunnet, er det derfor få grunner til å
følge det mauritiske eksempel. Det er
likevel tre områder hvor det synes klart
at norske myndigheter og innbyggere kunne
ha noe å lære av Mauritius. Jeg skal
avslutte denne artikkelen ved å
sammenfatte dem.
╖ Maktfordeling
Det er ikke Θn etnisk gruppe som åpenbart
er hegemonisk i den mauritiske
offentlighet. Grovt sett kan man si at
franko-mauritierne og mulattene dominerer
det offentlige kulturliv og mediene, mens
hinduene dominerer politikken, mens
kinesere, franko-mauritiere og enkelte
muslimske familier dominerer økonomien.
Her vil man spørre seg hvor de svarte,
kreolene, befinner seg i denne sammenheng.
Svaret er at de fleste av dem er relativt
fattige og avmektige, og at de oppfatter
franko-mauritierne og mulattene som
&laqno;sine╗ ledere.
Våre egne kulturelle minoriteter har ikke
alltid sine egne ledere, verken innen
økonomi, politikk eller andre offentlige
sammenhenger. Samene har imidlertid nylig
fått sin egen politiske institusjon,
Sametinget. Ville det være mulig å
opprette politiske institusjoner med reell
makt også for våre andre kulturelle
minoriteter? Bør staten nå bevilge penger
til pakistanske, tamilske, vietnamesiske
og tyrkiske ghetto-råd og gi dem reell
makt? Sannsynligvis bør den det. I første
omgang er det viktigste å styrke de
nettverkene som alt finnes, og som kan
bidra til å gi kulturelle minoriteter en
følelse av legitimitet og muligheter til
karriere på egne premisser.
╖ Lokal kulturell autonomi.
Under 60-tallets opphetede politiske
debatt, hevdet mulatt-politikeren Gaδtan
Duval en gang at hinduene snart ville
tvinge alle mauritiske kvinner til å gå i
sari. Dette har naturligvis ikke skjedd,
og nettopp på slike områder har mauritiske
myndigheter vist stor kløkt og omtanke.
Det er offisiell politikk at alle
Mauritius' kulturelle tradisjoner er
likeverdige og at ingen skal gis
privilegier. For eksempel er det opprettet
et nytt forskningsinstitutt som tar sikte
på å drive forskning omkring de kinesiske,
indiske, afrikanske og europeiske
kulturelle tradisjoner slik de er blitt
utviklet på Mauritius. Når man feirer
nasjonaldagen, skjer det ved at det
arrangeres store kulturfester hvor alle
øyas etniske grupper presenterer sin dans
og musikk. Og for skolebarn er det mulig å
velge mellom ti ulike språk som
fremmedspråk; velger de ingen, så kan de
ta et kurs i &laqno;kulturer og
sivilisasjoner på Mauritius╗ i stedet.
Her i landet burde det være en selvfølge
at det offentlige rundhåndet støttet
aktiviteter som tok sikte på å
vedlikeholde en kulturell minoritets
særpreg. En viss kompensasjon har man
saktens krav på, all den tid man er omgitt
av et massivt kulturelt hegemoni (som i
dette tilfellet er en
nordamerikansk/skandinavisk kakofoni).
Dette trenger ikke å bety at man går inn
for at kulturelle minoriteter skal ha rett
til å bryte landets lover.
╖ Evnen til å være likegyldig
Som allerede nevnt, er den viktigste
lærdommen vi kan trekke ut av den
mauritiske situasjonen at det ikke er
nødvendig å utslette alle kulturelle
forskjeller for at et samfunn skal fungere
godt. På Mauritius finner folk seg i at
naboen spiser merkelig mat og holder
eksotiske guder; det er en del av deres
hverdag, og det gjør det ikke vanskeligere
for dem selv å leve slik de gjør. Vel er
det uvanlig at hinduer og kristne er
omgangsvenner, men de har ingen planer om
å drepe hverandre heller. De føler seg
ikke truet av hverandre. De lar hverandre
være i fred, og har funnet praktiske måter
å omgås på, på markedet, på arbeidsplassen
og i det politiske liv. I en viss forstand
er de likegyldige i forhold til hverandre;
de trekker på skuldrene av naboens
merkelige ritualer, sære forhold til sex
og uspiselige mat. Hadde de ikke klart å
mobilisere en smule likegyldighet, da
hadde sjansene vært adskillig større for
at de hadde fløyet i strupen på hverandre.
På dette punktet er det ingen tvil om at
vi har mye å lære, vår
protestantisk-puritanske (og ikke minst
misjonerende) bakgrunn tatt i betraktning.
Klarer vi å være like trygge på oss selv
som kreolene, hinduene og muslimene på
Mauritius, da blir det mulig for oss alle
å være nordmenn, selv om noen av oss er
muslimer - eller for den saks skyld
sunnmøringer eller homofile pønkere. Det
vi trenger i første omgang, er langt
større takhøyde under begrepet om det
norske. For min egen del er jeg slett ikke
sikker på at jeg er født med ski på beina.
Litteratur
Eriksen, Thomas Hylland (1990/1988)
Communicating Cultural Difference and
Identity. Ethnicity and Nationalism in
Mauritius. Oslo: Occasional Papers in
Social Anthropology
St. Pierre, Bernardin de ([1773]) Voyage α
l'Ile de France. Paris: Maspero
Tinker, Hugh (1974) A New Form Of Slavery.
Oxford: Oxford University Press
⌐Thomas Hylland Eriksen 1992
[Image]
Nexus