Likhet og forskjell i nittitallets Norge
Et personlig blikk på de siste årenes minoritetsdebatt
Thomas Hylland Eriksen
SAMORA nr. 2-97
[Image]
[Image] Det kan være vanskelig å overbevise seg selv om at verden
går fremover. Blant annet ser det rett som det er ut som
About this om norsk innvandrings- og minoritetsdebatt har falt ned i
site en bølgedal de siste årene: Innsikter man kunne ta for
gitt for noen år siden, ser ut til å ha forsvunnet i store
[Image] deler av offentligheten. Det gjelder for eksempel
erkjennelsen av at det er strukturelle, og ikke bare
individuelle, årsaker til både selve innvandringen og
Relational problemene innvandrere havner i.
index
Samtidig har det i det stille foregått dramatiske og
[Image] viktige forandringer i samfunnet, noen av dem med udelt
positivt fortegn, og jeg vil benytte denne anledningen til
Thematic å reflektere over noen av mine egne erfaringer med det
index skiftende klimaet -- som har å gjøre med både debatten om
minoriteter og samfunnsmessige forandringer.
[Image]
Jeg hadde ikke skrevet en eneste linje om innvandrere da
Alphabetic jeg, like etter å ha tatt hovedfag i sosialantropologi,
index besluttet å skrive en debattbok om nordmenn og
innvandrere. Det aller første jeg skrev om emnet, var et
[Image] bidrag til en antologi utgitt av Futurum (Gateavisas
forlag) høsten 1988, i anledning styreformann Audun Enghs
Recent førtiårsdag. Artikkelen argumenterte varmt for pluralisme
og kulturelt mangfold, og reklamerte åpenlyst for ghettoen
som ideal for integrasjon av innvandrere. Så gikk det et
[Image] par år da jeg var opptatt med andre ting, før jeg skrev
Veien til et mer eksotisk Norge (Ad Notam 1991) sommeren
World 1990. Boken fikk en heller blandet mottakelse, både blant
forskere og blant antirasister av alle slag. Jeg hadde
ingen forskningsmessig kompetanse på emnet (jeg hadde min
forskning fra den andre siden av Ekvator), men snyltet
frekt på andres arbeider. Jeg hadde aldri fungert politisk
i forhold til minoriteter, og Antirasistisk senter kjente
jeg den gangen bare fra avisene. Jeg var med andre ord en
suspekt og storkjeftet outsider.
Det verste var likevel -- naturligvis -- innholdet i
boken, hvor jeg drodlet temmelig fritt over mulighetene
for et virkelig flerkulturelt norsk samfunn. Hvorfor
skulle det for eksempel være nødvendig for tyrkiske
innvandrere å lære seg norsk, hvis de kunne få
tilfredsstilt alle sine behov uten å kunne det? Hva var
galt med å ha en voksende muslimsk minoritet i Norge så
lenge den ikke forsøkte å omvende alminnelige norske
hedninger? Og hva var nå egentlig så fryktelig galt med
ghettoen som fellesskapsform? -- Det var særlig det siste
retoriske spørsmålet som førte til sterke negative
reaksjoner fra mange hold. Sosialdemokrater og nasjonale
norske borgere mislikte tanken fordi den innebar et
uholdbart mangfold i et land hvor likhet på alle områder
var idealet. De fleste antirasister var skeptiske fordi
ghettodannelse for dem var ensbetydende med
marginalisering og utestengning fra det norske samfunnet.
Ytre høyre foraktet den pluralistiske grunnholdningen.
(Det må riktignok tilføyes, i rettferdighetens navn, at
det også fantes en og annen leser som likte boken.)
Etter hvert laget jeg meg noen standardsvar å møte
innvendingene med. Problemet i indre Oslo ╪st, ville jeg
da si, var ikke at det fantes ghettoer der, men at de var
underklasseghettoer; med andre ord at Norge var et
klassesamfunn hvor ulike etniske grupper ble
forskjellsbehandlet. Kulturelt mangfold kunne man dessuten
ikke være imot så lenge man tillot Jehovas Vitner og andre
eksotiske sekter å holde på med sitt. Og dersom
myndighetene mente alvor med sitt prat om et flerkulturelt
samfunn, så måtte de ta konsekvensene av det og gjøre det
mulig for innvandrere å ha en backstage, et miljø hvor de
virkelig kunne slappe av og føle seg hjemme. Endelig
pleide jeg å si at ghetto bare var et synonym for
lokalsamfunn -- som jo er et særdeles positivt ladet ord i
Norge.
Veien til et mer eksotisk Norge var på mange måter et
klassisk antropologisk innspill i debatten. Den la vekt på
at kulturforskjeller preget kontakten mellom nordmenn og
innvandrere, og at noen av dem var lette å leve med, mens
andre var verre å akseptere. Den var positivt innstilt til
kulturell pluralisme, og vektla at det finnes flere veier
til det gode liv.
Såvidt jeg kan se, begikk jeg tre bommerter i Veienè, og
de røpet nok forfatteren som et typisk Blindern-produkt
som den gangen ikke hadde særlig mye førstehåndserfaring
med problemene innvandrere i Norge rent faktisk møter. Jeg
lot være å skrive om betydningen av klasseforskjeller, noe
som ble tolket som at jeg mente det var uproblematisk at
de ikke-norske ghettoboerne generelt var fattigere enn
nordmenn. Jeg hadde heller ikke forstått at det er
nødvendig å beherske norsk språk for å fungere politisk i
dette landet; med andre ord at innvandrere er nødt til å
lære seg norsk for å unngå en stadig sterkere
marginalisering. For det tredje -- og kanskje viktigst --
tok jeg ikke spenningsforholdet mellom individ og gruppe
alvorlig nok, og endte med å overdrive samholdet i den
enkelte kulturelle gruppe. Det var dette siste som skulle
bli hovedtemaet i den neste større teksten jeg skrev om
emnet.
Våren 1993 skrev jeg pamfletten Kulturterrorismen
(Spartacus 1993), som trekker i en helt annen retning enn
Veien til et mer eksotisk Norge. Der den første boken gikk
inn for retten til å ha en kultur, argumenterte den andre
for retten til å slippe å ha en kultur. Der beskrev jeg
hvordan maktmennesker påberoper seg kultur for å
mobilisere oppslutning, hvordan ideologier om kultur blir
brukt for å rettferdiggjøre krig, vold og undertrykkelse;
og hvordan fastfrossede forestillinger om tradisjon og
røtter hemmer både nødvendige forandringer, gjensidig
befruktning over kultur- og landegrenser og frie valg.
Selv om pamfletten hadde en klar slagside mot
nasjonalisme, presiserte jeg at den nasjonalistiske
logikken også finnes i mindre etniske grupper -- og det
faktum at en etnisk gruppe som sådan er marginal, er ingen
garanti mot at den har sine egne maktmennesker og
manipulatorer. På den optimistiske siden var
Kulturterrorismen en hyllest til det urene og kreoliserte,
konkretisert ved Salman Rushdie og Derek Walcott. Dette
perspektivet fulgte jeg opp året etter med essaysamlingen
Kulturelle veikryss (Universitetsforlaget 1994) hvor
innvandrere i Norge knapt er nevnt med et ord, men hvor
budskapet er at kulturen i verden er on the move: at det
er flyt og blanding snarere enn grenser og renhet som er
tidens tendens -- og at ethvert forsøk på å gjeninnsette
"rene tradisjoner" risikerer å forfalle til
fundamentalisme. Folkevandringer over landegrensene og den
elektroniske revolusjonen er to sider av samme sak.
I den samme perioden skrev jeg, sammen med Torunn Arntsen
Sørheim, læreboken Kulturforskjeller i praksis (Ad Notam
Gyldendal 1994), som blant mye annet også var et forsøk på
å koble sammen noen av de polemisk formulerte
perspektivene fra Veienè og Kulturterrorismen. Klønete,
men kanskje ikke helt upresist formulert, skrev vi at man
verken skal overdrive eller underdrive betydningen av
kulturforskjeller. De finnes, men de forandrer seg, de
varierer, og de er iallfall ikke det samme som etniske
forskjeller. De mange kulturelle variantene som finnes i
Norge i dag, er alle uttrykk for noe felles menneskelig.
I ettertid fremstår disse bøkene for meg som ledd i en
knipetangmanøver, hvor målet var å bidra til en
omvurdering og omdefinering av norskheten. Den andre siden
av knipetangmanøveren ble ivaretatt gjennom essaysamlingen
Typisk norsk (Huitfeldt 1993), som var en lystig
dekonstruksjon av alt norskingene holder hellig; og en
påminnelse om at på nittitallet er Abdullah fra Romsås
like norsk som Marte fra Vossevangen eller Preben fra
Ullern. Alle tre har både rett til å være forskjellige og
til å være like. (En parentes: Ordet likhet er en merkelig
plante i det norske språk. Da ungdomskampanjen All equal
-- all different skulle lanseres i Norge, oppstod store
problemer med å oversette slagordet. "Vi er alle like, men
forskjellige" fungerer dårlig fordi equality, like
rettigheter, på norsk også betyr similarity, altså
kulturell likhet. Kan man ha det første uten å ha det
siste? Det må vi sannelig insistere på!)
Den foreløpig siste boken jeg har skrevet om disse tingene
er Det nye fiendebildet (Cappelen 1995), som på mange
måter viderefører kritikken fra Kulturterrorismen. Den ble
skrevet på en tid da fiendebildet av islam og av muslimer
var i ferd med å nå de helt store høyder i Vest-Europa og
USA; og påviste islams mangfoldighet, forskjellene mellom
både "islam", lokal praksis og de enkelte muslimer, og
viste hvordan både politisk islam og de vestlige
fiendebildene av muslimer var utslag av globale politiske
og økonomiske prosesser.
Alle disse bidragene til den norske debatten om identitet,
ideologi og kulturelt mangfold beveger seg i et komplisert
og ofte ubehagelig spenningsfelt: forholdet mellom kultur
og enkeltperson, mellom fellesskap og individ. -- Skal
minoriteter ha rett til å bevare sin kultur? Selvsagt. --
Betyr dette at de skal ha rett til å vedlikeholde sine
tradisjoner? Javisst. -- Men hva skal vi gjøre når disse
tradisjonene er i strid med prinsippene om individuelle
menneskerettigheter, eller fungerer som en tvangstrøye for
enkeltpersoner? Tja, da kan de ikke tillates. -- Hva menes
da med retorikken om kulturelt mangfold? Folkedrakter og
eksotisk mat???
En langvarig debatt i sosialfilosofien handler om nettopp
disse spørsmålene, og frontene omtales gjerne som
kommunitarisme og liberalisme. Man kan utvilsomt si at
Veien til et mer eksotisk Norge gikk langt i
kommunitaristisk retning; den la vekt på retten til å
tilhøre et eksklusivt fellesskap uten å bli plaget av
omgivelsene av den grunn. I samme grad var
Kulturterrorismen et liberalistisk (eller
individual-anarkistisk) manifest, som insisterte på den
enkeltes rett til selv å velge livsskjebne. Er resultatet
så uavgjort? Ikke helt.
Rent faktisk står kampen i dag, i Europa og andre steder,
om like rettigheter og like muligheter, om frihet fra
diskriminering på etnisk og kulturelt grunnlag, og om
retten til kontroll over egen tilværelse. Kulturelle
fellesskap overlever hvis de har livets rett, og de må
gjerne få statsstøtte dersom de befinner seg i et rikt
land med høvelige støtteordninger, men de bør holde seg
utenfor politikken. I våre dager opplever vi -- utrolig
nok -- at innvandrere får skylden for at de ikke er godt
nok integrert. I et slikt klima sier det seg selv at det
er en viktigere oppgave å kreve like rettigheter enn å
snakke om retten til å være forskjellig.
Kanskje skyldes forskjellen mellom de to bøkene mest av
alt at bare Θn av dem ble skrevet etter at krigen på
Balkan hadde begynt. Selv om forestillinger om kultur både
kan misbrukes og rent faktisk blir misbrukt, mener jeg
fremdeles at det bør være rom for stort mangfold i ethvert
anstendig samfunn, og at det må kunne finnes ulike veier
til det gode liv; samtidig som individer skal ha like
muligheter og like rettigheter.
Den individualistiske retorikken er besnærende og ofte
overbevisende, men i virkelighetens verden lever vi ikke
bare under forskjellige himmelstrøk, men vi har også
forskjellige mulighetshorisonter, om SAMORAs lesere
unnskylder uttrykket: På grunn av våre ulike
utgangspunkter, erfaringer og muligheter, ser vi
forskjellige fremtider. Ingen ensrettende politikk eller
liberal retorikk kan viske ut disse forskjellene, som har
med både kultur, klasse og ideologi å gjøre.
Nytter det? Uten tvil, selv om man ikke skal stille
forventningene for høyt. I debatten om det multietniske
Norge har vi på nittitallet diskutert forholdet mellom
forskjell og likhet på en rekke måter, og selv om debatten
av og til forfaller til ynkeligheter, går verden videre.
Den første generasjonen av norske mennesker med
ikke-europeiske foreldre er blitt voksne i løpet av denne
perioden, og de blir mer synlige for hver dag. De fleste
møter mellom nordmenn og innvandrere er ikke lenger
overspente og mystifiserte "kulturmøter", men dagligdagse
hendelser. Det er også en økende stemning for mangfold i
Norge, en verdi det er særdeles vanskelig å innføre i
dette landet, hvor barn fra seksårsalderen av lærer at
alle nordmenn er kulturelt like og at det er årsaken til
at landet er så fredelig og harmonisk. Pluralismen --
mangfoldet -- omfatter både etniske norskinger og andre,
og det vil bli umulig å lære kommende generasjoner at
landet består av mennesker som tenker og handler helt
likt.
Pluralisme må innebære retten til å velge både radikale og
konservative løsninger -- der må det være plass for både
kreolske blandingskulturer og tradisjonstro renhetssøkere.
Toleranse er å akseptere noe man personlig ikke liker, men
å akseptere noe som bryter med ens dypeste verdier er ikke
toleranse, derimot er det likegyldighet. Respekt er å vite
at når den andre gjør noe jeg ikke forstår, gir han
samtidig uttrykk for noe allmennmenneskelig; og derfor kan
jeg både beundre, akseptere og fordømme det han gjør når
jeg har forstått det -- men ikke før. Disse verdiene
stiller krav til oss i årene som kommer, uansett hvilken
hudfarge, morsmål og statsborgerskap vi tilfeldigvis har.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1997
[Image]
Nexus