[Image]
Ned med nasjonalismen!
Thomas Hylland Eriksen
Dagbladet, våren 1991. En senere versjon ble trykt i Information. En enda
senere versjon ble trykt på svensk i Internationella Studier. Tiden har
ikke desto mindre løpt en smule fra denne -- om ikke tematisk, så iallfall
substansielt. Siden den ble skrevet, er både Eritrea og Georgia (dvs.
Georgia i Kaukasus, foreløpig ikke Georgia i USA) blitt selvstandige stater
-- og en kurdisk nasjonalstat skal vi nok måtte vente lenge på...
[Image]
[Image] Bør Eritrea, Kurdistan og Georgia bli selvstendige
stater? Bør i så fall enhver selvbestaltet gruppe som
About this site ønsker det få sin egen stat? Tanken er absurd, og bør
spore til ettertanke for all verdens ivrige
[Image] nasjonalister.
Relational Riktignok kan nasjonalisme oppfattes som en type ideologi
index som skaper fellesskap der det ellers ville ha vært
atskillelse, men den har historisk markert seg sterkest
[Image] som en retthaversk, intolerant og brutal herskestrategi
som på forskjellige måter har rammet millioner av
Thematic index uskyldige mennesker som ikke tilhører det utvalgte folk.
Ettersom nasjonalismen for tiden er på offensiven i store
[Image] deler av verden, fortjener den et kraftig spark i
skinnleggen.
Alphabetic
index Det er vanlig å skille mellom nasjon og nasjonalstat.
Nasjonen er den etter eget utsagn kulturelt ensartede
[Image] gruppen som befolker (eller snarere dominerer)
nasjonalstaten. Dens ideologi er nasjonalismen, som går
Recent inn for at kulturelle og politiske grenser skal være
sammenfallende. Alle land inneholder grupper av mennesker
som ikke passer inn i dette skjemaet, og disse
[Image] minoritetenes skjebne er avhengig av herskernes luner. Er
de heldige, får de være i fred.
World
Det finnes også mange selvbestaltede nasjoner i verden
som mangler sin egen nasjonalstat; de er minoriteter som
håper å bli majoriteter. De baltiske republikkene og
Kurdistan nevnes for tiden ofte, med stor sympati, som
eksempler på slike urettmessig behandlede nasjoner.
Derimot er det sjelden at folkeopinionen reiser krav om
at quechua-indianerne i Andesfjellene, ndebelene i
Zimbabwe eller kachin-folket i Burma skal få sine egne
nasjonalstater. Verd å merke seg her er det at det finnes
mange hundre, ja flere tusen etniske grupper i verden som
har en identitetsmessig forankring og en ideologi som kan
minne om nasjonalisme, uten at de dermed gjør krav på sin
egen stat. Dersom det er mulig for balinesere, sigøynere
og inuiter (eskimoer) å overleve som kulturbærende
grupper uten en øremerket nasjonalstat, hvorfor skulle
ikke det samme være mulig for kurdere og litauere? (Når
det gjelder den meget reelle truselen mot de fleste av
verdens urbefolkninger, fra Amazonia til Ny-Guinea, er
det ganske andre faktorer enn fraværet av egen
nasjonalstat som truer dem med utslettelse.) Det er blitt
anslått at det finnes ca. 10 000 distinkte etniske
grupper eller potensielle nasjoner i verden. Burde alle
disse gruppene kreve sin egen nasjonalstat? Ifølge en
konsekvent nasjonalisme som også påberoper seg idealer om
universell humanisme og menneskerettigheter, burde de
nettopp det. Tanken er avsindig.
Det er vanlig å betrakte nasjoner som naturlige, eldgamle
kulturelle enheter. Dette er naturligvis tøv; det er
nasjonalistisk svermeri og sjåvinistisk myteproduksjon.
De tyske og franske nasjonene, som er blant verdens
eldste, ble funnet opp av begeistrede ideologer for drøyt
to hundre år siden. Den norske nasjon ble allment
anerkjent av nordmenn flest først i årene frem mot
unionsoppløsningen. I forrige århundre var begrepet om
"den norske nasjonen" dels uten betydning for innbyggerne
i området Norge, dels Θn av flere mulige ideologiske
orienteringer, der skandinavismen også lenge stod sterkt.
Det er ellers ikke vanskelig å finne argumenter for at vi
fra ╪st-Norge fremdeles har mer felles med mennesker fra
Svealand enn med mennesker fra Vestlandet, og at vi
følgelig tilhører samme nasjon som vårmlendingene, men
ikke samme nasjon som møringene.
Dersom alle nasjoner skulle ha sin egen stat, da måtte
alle gode krefter snarest slutte seg sammen for at
dyirbal-folket i det nordøstlige Queensland skulle få
selvstendighet. Riktignok består denne etniske gruppen av
noen skarve familier av fattige analfabeter. Men de har
felles og unikt språk, egne skikker og egen religion.
Skulle ikke det kvalifisere dem til betegnelsen "nasjon"?
Har de ikke dermed fortjent sin egen FN-ambassadør, sitt
eget landslag i fotball og sin egen nasjonalsang? Hvis
dyirbal-folket ikke kan godtas som en nasjon, hva er da
kriteriene for en nasjon? Det er ene og alene historiske
tilfeldigheter som gjør visse kategorier av mennesker til
nasjoner. Palestinerne kan illustrere dette. De oppstod
som etnisk gruppe, som "nasjon", ved den israelske
okkupasjonen av deres hjemland. Tidligere hadde de ingen
nasjonal identitet; den palestinske nasjon fantes ikke
for femti år siden, akkurat som den irakiske nasjon ikke
fantes for sytti år siden og den kenyanske nasjon ble
oppfunnet fra 1950-årene og utover. Nasjonen er verken
mer eller mindre enn en kulturell oppfinnelse.
Ingen nasjonalist har meg bekjent gått inn for at alle
verdens etniske grupper skal ha sin egen stat. Grunnen er
at nasjonalismen i sitt vesen er dypt sjåvinistisk. Hør
bare her. Ganske nylig vansmektet jeg i en tåpelig
paneldebatt, arrangert av det Historisk-Filosofiske
fakultet ved Universitetet i Oslo, der flere av
deltakerne omtalte Norge som en "kulturnasjon". I dette
ligger det en implisitt kontrast til de ukultiverte
nasjoner. Hvilke nasjoner som er ukultiverte, kan man
bare gjette på. Men det er overveiende sannsynlig at
hutuene og tutsiene i Sentral-Afrika hører til disse,
sammen med nasjonalstater som Grenada og Fiji, som er
blitt selvstendige land takket være historiske
absurditeter. Det er lett å anerkjenne balternes rett til
selvstendige stater (de er jo hvite, kristne og
siviliserte som oss selv); langt vanskeligere er det for
en nasjonalist å forholde seg til plagede afrikanske folk
(f.eks. tuaregene) eller undertrykte minoriteter i
moderne land (f.eks. svarte nordamerikanere) med samme
patos.
En nasjon blir til når minst to mennesker er enige om at
den skal være det. James Joyce overdrev derfor da han,
midt i en oppildnet diskusjon om nasjonenes
selvbestemmelsesrett, stilte seg på en stol midt i rommet
og erklærte seg selv som en nasjon. Men overdrivelsen var
betimelig den gang, i tredveårene, som den ville være det
i dag. Nasjonalismen har hittil vært dårlig nytt for de
fleste som er blitt rammet av den. Det skal man vite før
man gir seg til å applaudere modige frihetskjempere som
griper til våpen i nasjonens navn.
Nasjonalismen er per definisjon en ekskluderende og
etnosentrisk ideologi. Enhver nasjonalisme setter grenser
mellom sine egne medlemmer og de andre; enhver
nasjonalisme glorifiserer og bejubler sitt eget
"autentiske" fellesskap og tar kraftig avstand fra det
unasjonale, som kan være representert ved ytre eller
indre fiender, det være seg muslimer, kommunister eller
vietnamesiske risbønder.
Det er ikke gruppetilhørigheten i seg selv som bør
bekjempes. Det er verken mulig eller ønskelig at alle
mennesker skal være kosmopolitter uten lokal forankring.
Men historien har gang på gang vist oss at en slik
tilhørighet kan fungere godt eller dårlig for de
mennesker som slumper til å falle utenfor gruppen.
Nasjonalismen er sannsynligvis det dårligste alternativet
vi kjenner i så måte. Dersom menneskerettighetene skal
være universelle, må nasjonalismen med logisk
nødvendighet bekjempes, ettersom en slik ideologi setter
skarpe grenser mellom de priviligerte "oss" og de
suspekte "andre".
På denne bakgrunn er det mange av oss som får en vemmelig
smak i munnen når militante østeuropeiske nasjonalister
hylles av vesteuropeiske kommentatorer som målbærere av
den sanne og autentiske folkesjel. Vi vet at ungarere i
Romania, sigøynere i Slovakia, tyrkere i Bulgaria og
polakker i Litauen synes lite om den kraftpatriotisme
deres statsledere legger for dagen. Fra hele verden har
meldingene om grusomme overgrep i nasjonens navn tikket
inn de siste hundre årene; de fleste kriger i det tyvende
århundre har vært legitimert med nasjonalistisk ideologi.
Også borgerkriger er ofte nasjonalistiske i sin karakter;
den ene part forsøker å påtvinge sin nasjonale ideologi
overfor den andre, som på sin side ønsker sin egen
nasjonalstat. Eksempler på denne type konflikter er den
singalesisk-tamilske konflikten, Biafra-krigen der
igbo-nasjonalisme og nigeriansk nasjonalisme braket
sammen, og situasjonen i dagens Jugoslavia, hvor
kroatiske og serbiske nasjonalister er på randen av
voldelig konflikt. Fra Napoleon til Hitler har europeiske
nasjonalismer preget de skammeligste epoker i vår nyere
historie. Derfor er det forstemmende å høre den stigende
applausen fra den delen av verdensopinionen som følger
Eritreas selvstendighetskamp i 1991. Er det ingen som
bryr seg om drapstallene etter mange års krig, eller som
har reflektert over det faktum at den eritreiske nasjon
ble skapt av kolonialismen for snaut hundre år siden og
derfor verken er mer eller mindre naturlig enn den
etiopiske, - eller som for den saks skyld har undret seg
over at den eritreiske nasjonen består av minst åtte
ganske forskjellige etniske grupper? Hvor helhjertet kan
man støtte et slikt prosjekt om man vil fortsette å kalle
seg humanist? Hvor mange millioner må massakreres i
nasjonalismens navn før det blir god tone å ta avstand
fra den?
Dersom nasjonalismen og nasjonalstaten skal fortsette å
utgjøre det overordnede politiske prosjekt i vår tid,
risikerer vi en uendelig regress, der stadig nye
nasjonalismer blir oppfunnet, beordrer sine tilhengere
til å gripe til våpen og går til angrep på den
nasjonalismen som hittil har undertrykt dem. For noen
generasjoner siden var norsk og italiensk nasjonalisme
aktuelle; i dag snakker vi om azerbaidjansk og eritreisk
nasjonalisme; i morgen er det kanskje berberne, hausaene
eller vestlendingene som gjør krav på sin egen stat - som
nekter å være med i "de andres" nasjon. Saddams påstand
om at Kuwait var en naturlig del av Irak, var følgelig
verken sann eller usann. Det var en typisk nasjonalistisk
påstand, altså et ideologisk utsagn av samme slag som den
norsk-nasjonalistiske påstanden om at Jåmtland og
Hårjedalen "egentlig" er norske, eller den
engelsk-nasjonalistiske påstanden om at Wales, Skottland
og Ulster er "naturlige" deler av samme nasjon som
England.
Ideologien om nasjonalstaten passer dårlig med faktiske
forhold. I følge nasjonalismen skal kulturens grenser
falle sammen med de politiske grensene. Av de nesten 200
selvstendige statene som finnes i verden, er det kanskje
et dusin som er noenlunde etnisk ensartede. Statsledere
over hele verden gjør alt som står i deres makt for å
gjøre sine land mer kulturelt homogene; massakrer og
tvang har som kjent vært vanlige virkemidler.
La oss vende tilbake til kurderne et øyeblikk. Det er
bemerkelsesverdig at ingen av de kurdiske lederne som for
tiden uttaler seg til verdenspressen om sitt folks
lidelser, går inn for et uavhengig Kurdistan. Løsningen
på problemer som har å gjøre med menneskerettigheter og
rett til kulturell overlevelse, kan ikke løses ved at
alle kulturbærende folk får sin egen nasjonalstat. Det
gjelder like meget for kurderne som for samene, de
norskfødte pakistanerne, USAs spansktalende eller det
australske dyirbal-folket. Heller enn å bejuble
fragmenteringen av menneskeheten i nasjonalstater, bør vi
derfor utforske mulighetene for kulturell variasjon innen
de eksisterende nasjonalstatene og mulighetene for
fellesskap på tvers av statsgrensene. Det må være mulig å
være iraker i Danmark, polakk i Litauen eller igbo i
Nigeria uten å bli definert som en potensiell forræder.
"Minervas ugle flyr ved solnedgang", skriver den engelske
historikeren Eric Hobsbawm optimistisk i sin siste bok om
nasjonalismen. Med dette Hegel-sitatet mener Hobsbawm å
antyde at vår tids store akademiske interesse for
nasjonalisme er et tegn på at fenomenet er i ferd med å
utspille sin historiske rolle. Vi krysser fingrene for at
Hobsbawm skal få rett.
[Image]
⌐Thomas Hylland Eriksen 1991
[Image]
Nexus