"Noen av oss har snakket sammen."
Om nettverkenes betydning i politikken
Thomas Hylland Eriksen
Svenska Dagbladet, sommeren 1997
[Image]
Tilfeldighetene ville det slik at jeg befant meg i Lund
under den svenske folkeavstemningen om EU-medlemskap. Mens
[Image] vi fulgte utviklingen på tv utbrøt en kollega, bekymret
for at det kunne bli nei-flertall, at dette var et alt for
About this viktig og komplisert spørsmål til at Medelsvensson burde
site avgjøre det. Saken måtte vedtas av politikerne, mente hun,
som hadde tilstrekkelige kunnskaper og den beste
[Image] forståelse for fellesskapets beste. Dermed gjentok hun,
trolig uten å vite det, Hegels syn, som gikk ut på at
Relational politikken ikke skulle være demokratisk, men snarere burde
index utformes av "den allmenne stand", en elite med overblikk
og store kunnskaper.
[Image]
De fleste vil være uenige i dette synet, men selv den mest
Thematic innbitte demokrat må i siste instans vedgå at demokratiet
index ikke kan være en absolutt verdi. Da et islamistisk parti
vant valget i Algerie for noen år siden, var de
[Image] demokratisk valgte regjeringene i Vest-Europa skjønt enige
om at et slikt valgresultat ikke kunne respekteres, ganske
Alphabetic enkelt fordi de mislikte vinnerpartiet sterkt. Og det er
index slett ikke alle politiske saker som er underlagt
demokratisk innsyn eller medvirkning, selv i de på papiret
[Image] mest demokratiske land. Norge ble i sin tid innmeldt i
NATO uten at folket med tatt med på råd, og i løpet av de
Recent siste årene er den konsekvensrike E╪S-avtalen blitt
undertegnet uten demokratisk medvirkning. Det finnes
praktisk talt ingen offentlig debatt om norsk
[Image] oljepolitikk, som får enorme konsekvenser for landet i
mange år fremover. Videre er det sannsynlig at
World folkeflertallet i mange europeiske land har en mindre
humanistisk holdning til såvel dødsstraff som
innvandringspolitikk enn myndighetene, som følgelig fører
sin politikk mer eller mindre uavhengig av folkelig
opinion. Det er heller ikke usannsynlig at vi i fremtiden
vil bli konfrontert med miljøproblemer av en slik skala at
de ikke kan løses med demokratiske midler.
Ofte beskrives forholdet mellom eliter og masser som en
spenning mellom effektivitet og demokrati. Demokrati er
tidkrevende og omstendelig, mens små, velinformerte
grupper kan treffe beslutninger raskt og effektivt.
Følelsen av at elitene styrer i det skjulte, uten å
informere folk flest om hva de gjør, har gitt grobunn for
et bredt spekter av fantasirike konspirasjonsteorier, fra
de antisemittiske til de antikommunistiske. Flere av disse
oppfatningene er det uten tvil noe i. I Norge er uttrykket
"Noen av oss har snakket sammen", som skal ha falt i en
redegjørelse fra regjeringen på femtitallet, blitt et
symbol på de lukkede roms makt. Bildet som fremkalles av
dette uttrykket forestiller tette, alvorlige broderskap av
mektige menn, som bak låste dører beslutter nasjoners
fremtid, og som stille, men effektivt iverksetter sine
planer uten å konsultere massemedier og opinion.
Våre samfunn smykker seg med retorikk om styre av, med og
for folket. Men et absolutt demokrati ville ikke ha
fungert i praksis. Elitenes uformelle nettverk er faktisk
absolutt nødvendige for å drive politikk, og det skyldes
slett ikke bare at upopulære avgjørelser av og til trengs.
Det skyldes først og fremst at den alminnelige
oppfatningen av byråkratiet, som fikk sitt mest berømte
uttrykk i Max Webers teori om makt og byråkrati, er
mangelfull på et vesentlig punkt. Weber skilte mellom tre
former for herredømme: det tradisjonelle, hvor verv og
makt går i arv; det karismatiske, hvor personlige
egenskaper og utstråling er grunnlaget for makt; og det
legale, hvor man har makt i henhold til formelle
byråkratiske prosedyrer. Weber anså det legale
herredømmet, som kjennetegner de moderne samfunn, for å
være et fremskritt i forhold til det tradisjonelle, men
han var likefullt bekymret for at det ville tilstivne i et
"byråkratiets jernbur".
Webers analyse er forbilledlig, men han tok feil i ett
viktig henseende. Byråkraters og moderne politikeres makt
er slett ikke bare avhengig av deres formelle posisjon,
men bygger i høy grad på deres uformelle nettverk. Evnen
til å skape tillit og til selv å ha tillit, å knytte til
seg ressurspersoner, å kunne diskutere saker og
problemstillinger i fortrolighet, i en lukket krets, før
de tas opp i full åpenhet, er nødvendige for enhver
politiker med ambisjoner. Denne siden ved moderne politikk
vies forbløffende liten oppmerksomhet fra såvel
forskningen som medieoffentligheten, og når søkelyset en
sjelden gang rettes mot de uformelle sidene ved
politikken, skyldes det nesten alltid at en politiker
eller embedsmann beskyldes for å ha krysset en moralsk
grense.
Personlige bekjentskaper og uformelle nettverk er
tilsynelatende antitesen til den byråkratiske logikk.
Kanskje det er derfor deres eksistens blir fortiet. En
tsjekkisk flyktning i Skandinavia fortalte at han i mange
år hadde trodd på den offentlige retorikken om at alle
viktige verv og posisjoner tildeles i henhold til strenge,
demokratiske, formelle prosedyrer -- helt til han deltok
på et styremøte ved en større bedrift, hvor han oppdaget
at alle de andre hadde gått i samme klasse på gymnaset.
Mange vil automatisk trekke den slutning at siden
styremedlemmene var rekruttert på bakgrunn av personlige
bekjentskaper, gjorde de en dårlig jobb. Dette er
prinsipielt en feilslutning, selv om det kan være riktig i
praksis: Fordi de kjente hverandre personlig, hadde de
tillit til hverandre, noe som kan ha stor betydning i en
profesjonell sammenheng. Derfor er det heller ikke noe
brudd med vanlig politisk praksis at Norges nye
statsminister, Thorbjørn Jagland, plukket mange av sine
ministere fra sitt personlige nettverk. Man kan kalle en
slik praksis mafiøs, men den er både vanlig og nødvendig
for at politikken skal fungere i praksis.
Det er altså ingen praktisk motsetning mellom byråkratiske
prosedyrer og uformelle nettverk. Fra våre egne liv
kjenner vi alle til betydningen av personkjemi, tillit og
muligheten til å løse problemer uten å gå den lange veien
om formelle organer. Uten personlige tillitsforhold vil
alle sosiale systemer kollapse etter kort tid -- og dette
er vi alle klar over. Det er først når noen benytter disse
metodene til å treffe beslutninger vi selv misliker, at vi
protesterer og henviser til et rigid regelverk og
demokratiske prinsipper. Kritikk av politiske beslutninger
bør derfor ikke rettes mot de uformelle metodene -- for de
er nødvendige -- men mot innholdet.
De uformelle nettverkene i politikk og næringsliv har
mange fellestrekk med såkalte hemmelige fellesskap (secret
societies), og det er hovedgrunnen til at
maktkonsentrasjoner inspirerer til så mange sinnrike
konspirasjonsteorier. Vi kjenner hemmelige fellesskap både
fra moderne organisasjoner som Frimurerlosjen og fra en
lang rekke tradisjonelle samfunn, og de har flere
generelle fellestrekk. For det første består de nesten
bestandig av menn. For det andre er det strenge krav for å
bli medlem, ofte må man først håndplukkes av ledelsen og
deretter gjennomføre harde initieringsritualer. For det
tredje forvalter disse eksklusive fellesskapene en
hemmelig kunnskap. Antropologer som er blitt innviet i
slike fellesskap forteller at denne hemmelige kunnskapen
kan være temmelig triviell og lite praktisk anvendelig.
Poenget med den er rett og slett at den er hemmelig, at
den skaper usynlige bånd mellom dem som har den, og at den
ekskluderer alle andre -- som naturlig nok får en
brennende tørst etter å få del i nettopp denne kunnskapen.
Den viktigste kapitalen i hemmelige fellesskap er ikke
nødvendigvis kunnskapen medlemmene deler, men nettverket,
som innebærer både formelle og uformelle forpliktelser, og
som skaper sterk solidaritet innad. Uformelle nettverk
blant eliter i moderne samfunn fungerer på den samme
måten. Sett i et slikt lys har konspirasjonsteoretikerne
rett, selv om de vanligvis tar feil med hensyn til
konkrete sammensvergelser samfunnselitene angivelig har
begått. For det er riktig at politikk over hele verden
finner sted gjennom personlige tillitsforhold og uformelle
nettverk, og at kunnskapen som utveksles ofte må holdes
hemmelig for å fungere effektivt. Det finnes ikke et
politisk system i verden som har klart seg uten slike
menneskelige aspekter. De norske og svenske
maktutredningene viste i sin tid at makten i våre samfunn
er konsentrert i eliter. Da rettssosiologen Thomas
Mathisen skrev boken Makt og motmakt, en kritisk kommentar
til Maktutredningen som skulle dokumentere at det er sterk
motstand mot maktelitene i samfunnet, viste han indirekte
at også motstanden utøves av eliter. I likhet med
makthaverne, har også de sine lukkede, uformelle nettverk,
som utgjør deres maktbase.
Politikken finner sted i spenningsfeltet mellom det
byråkratiske og det mafiøse, og uansett politisk system,
vil elitenes uformelle nettverk -- med rette og med urette
-- gi grobunn for mistenksomhet og konspirasjonsteorier.
Og samtidig er de altså nødvendige.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1997
[Image]
Nexus