Den mobile kulturen:
Sverige i 1990-årene
1: KULTUR
2: IDENTITET
3: INTEGRASJON
Thomas Hylland Eriksen
Denne artikkelserien ble trykt i Svenska Dagbladet i mai/juni 1997,
parallelt med artikler av MarieLouise Samuelsson om samme emne.
[Image]
[Image] 1. KULTUR: Svensk identitet i bevegelse
About this
site Det er en kald formiddag i april på Djurgården. Nordiska
Museet har nylig åpnet en stor utstilling om bilen og
[Image] bilismen, og hele den nedre hallen ser ut til å være
okkupert av veteranbiler. Høyere opp i etasjene er det
derimot stille og folketomt. Disse arealene er viet
Relational utstillinger som på forskjellige måter belyser svensk
index tradisjon. (For en nordmann er det jo en smule underlig at
det svenske nasjonalmuseet heter "Nordiska Museet", men
[Image] det reflekterer åpenbart landets imperialistiske fortid.)
Thematic Museer fryser fast kulturen, tingliggjør den og definerer
index den like mye som de beskriver den. Nasjonale museer har
som sin særlige oppgave å vise de besøkende -- såvel
[Image] innenlandske som utenlandske -- hva som er særpreget for
landet, og å gjøre nåtiden meningsfylt ved å vise hvordan
Alphabetic den har vokst ut av det forgangne. Hva som stilles ut på
index et nasjonalt museum, og hvilken sammenheng utstillingene
settes inn i, gir signaler om politiske prioriteringer,
[Image] ettersom fortiden er dømt til å formes av nåtidens
selvbilde. Derfor er det naturlig å begynne en reise i det
Recent nye Sverige med et besøk i Nordiska Museets saler, med
sine dukade bord, husmannsstuer fra 1700-tallet, fortidige
moteklær allehånde krimskrams fra adelige hjem og
[Image] oppbyggelige historier om fremveksten av det demokratiske
1900-tallssverige.
World
Avdelingen "Traditioner" åpner med en utstillingstekst som
antyder hva som menes med tradisjon. Der står blant annet:
Gamla traditioner bevars och nye skapas når samhållet
f÷råndras och i m÷tet mellan kulturer. (...) Det
svenska kulturarvet år ett ståndigt pågåande
byggnadsprojekt. Varje generation skapar sin version
-- lågger till, drar ifrån.
Selve utstillingen er konsentrert om kristne tradisjoner,
fra dåp og konfirmasjon til påske og jul. Nå er den
svenske sekulariseringen ikke et helt nytt påfunn --
faktisk erstattet brudebuketten salmeboken som
forlovelsespresang for hundre år siden -- og det er få
land som statistisk sett er mindre religiøse enn Sverige.
Ikke desto mindre fortsetter de kristne tradisjonene å
definere svenskheten, både i teori og i praksis. Jul og
påske er ikke blitt mindre viktige i slutten av det
tyvende århundre selv om det kristne innholdet ikke lenger
står særlig sentralt, og det finnes mange ikke-troende som
uten motforestillinger benytter seg av den lutherske
kirkens servicetilbud ved dåp, bryllup og begravelse.
At kulturen forandrer seg, betyr ikke at alt skapes på
nytt kontinuerlig -- og det gjelder selv i vår oppjagede
tid, preget som den er av et stadig akselererende tempo.
Overgangsritualer og årlige markeringer som Mårtensgåsen
og lucia kan meget vel bestå på lang sikt dersom de har en
rolle å spille, selv om meningsinnholdet forandrer seg fra
religiøst til sekulært. Slike ritualer fungerer
synkroniserende på en befolkning. De styrker
fellesskapsfølelsen selv om de ikke er knyttet til en
bestemt religion. I global sammenheng er julen det beste
eksemplet på et slikt fleksibelt rituale; fra Tyrkia til
Trinidad feirer millioner av ikke-kristne jul omtrent på
samme måte som sekulariserte skandinaver.
Ritualene og tradisjonene er også fleksible på andre
måter, og det tjener til Nordiska Museets ære at de i sine
brosjyrer minner om at det finnes ulike svenske måter å
markere høytider på. Etnologen Orvar L÷fgren har i denne
sammenheng vist hvilken kilde til konflikt julefeiringen
kan være i det ellers konfliktvegrende svenske folket. I
den nasjonalt selvironiske artikkelen "The Great Swedish
Christmas Quarrel" beskriver han kampen om retten til å
definere den "riktige" måten å feire jul på, altså
familiekranglene om mat, presanger, pynt og så videre.
Etter å ha lest L÷fgrens analyse, sitter man igjen med det
inntrykk at det eneste hele folket kan enes om, er "Kalle
Ankas jul". Som Jacques Lang en gang uttrykte det: Det
eneste som holder de europeiske folkene sammen, er en
felles fascinasjon for amerikansk massekultur.
De svenske tradisjonene og ritualene, slik Nordiska Museet
tidsmessig fremstiller dem, er både fleksible,
foranderlige og preget av lokale variasjoner. Det betyr
ikke at de er lite viktige. Deltagelse i felles ritualer
er fremdeles, etter flere generasjoners rasjonalistisk,
sosialdemokratisk nasjonsbygging, en lakmustest på
integrasjon i samfunnet. Det er lite ved disse ritualene
som virker direkte ekskluderende i forhold til minoriteter
-- det måtte i så fall være deres kristne opprinnelse.
Nettopp fordi de er så fleksible og kan tolkes på så mange
måter, er ritualene i stand til å engasjere et bredt
spekter av mennesker, og gi dem en fellesskapsfølelse som
iallfall varer like lenge som ritualet. Ritualene gjør det
mulig for mennesker som er forskjellige å føle seg like.
For det er vel knapt noen svensker som nekter sine barn å
ha adventskalender fordi de ikke lenger regner seg som
kristne!
En annen sak er om innvandrere rent faktisk deltar, på
egne premisser, i nasjonale svenske markeringer. Nordiska
Museet gir ingen svar på dette spørsmålet, og de har
dessuten utelatt de viktigste fellesskapsritualene i vår
tid, nemlig sportsbegivenheter.
Ved utgangen inviteres alle museets besøkende til å delta
i et lotteri hvor hovedgevinsten er Den svenska historien
i femten bind. Tro hvordan dette verket vil bli lest om
femti år, når det nye Sverige uvegerlig vil ha frembrakt
nye tolkninger av fortiden?
* * *
Det er vanlig å si at Sverige "alltid" har vært et
homogent land, som nå er blitt "mångkulturelt". Et slikt
utsagn er i beste fall en forenkling. Det ville være mer
presist å si at det først er i moderne tid at
"mångkulturalitet", eller kulturelt mangfold, er blitt
tematisert. Det førmoderne Sverige var et multietnisk og
kulturelt sammensatt land, som foruten etniske svensker
blant annet inneholdt samer, sigøynere, finner, tatere og,
etter vellykkede erobringskriger, baltere (Sveriges tredje
universitet var i Tartu!), dansker (i Skåne) og nordmenn
(i Jåmtland og Hårjedalen). Herjedølene snakket ellers
lite om nasjonenes selvbestemmelsesrett ved den
maktovertagelsen. Ideen om at et land skal bestå av
kulturelt like mennesker, er av langt nyere dato.
Men også det moderne Sverige ville, selv uten en eneste
same, finne eller innvandrer, ha vært kulturelt
mangfoldig. Det er ingen tvil om at det er betydelige
forskjeller mellom by og land, nord og syd, borger og
arbeider og så videre. Stemmemønsteret ved
EU-avstemningen, hvor ja-flertallet i Skåne var omtrent
like stort som nei-flertallet i Norrland, reflekterer at
man ikke trenger innvandrere for å finne variasjon.
Likevel holder man fast på ideen om det grunnleggende sett
homogene Sverige, og innvandrerne betraktes som et
fremmedelement som "må integreres".
Hva er så denne svenske kulturen som de skal integreres
til? Av og til nevnes religion som en fellesnevner. I en
uttalelse fra Nordens Folkliga F÷rsamling, som
representerer 180 frivillige nordiske organisasjoner,
heter det faktisk at "samarbetet i Norden ... bygger på de
gemensamma humanistiska och kristna grundvårderingar som
varit grundlåggande i de nordiska låndernas historia".
Forsamlingen burde ha oppdatert sitt kart. Terrenget har
nemlig forandret seg: Avkristningen av våre land er nå
kommet så langt at medlemmer av Livets Ord har flere
verdier felles med troende muslimer og jøder enn med
vanlige svensker.
Svenskheten er i bevegelse. Det har den nok alltid vært,
for ideen om en homogen og stabil kultur er en
nasjonalistisk fiksjon. Men nasjonsbyggingens gylne
tidsalder er over, i Sverige som andre steder. Hele dette
århundret har vært preget av kulturell ensretting. Mektige
institusjoner som skolen, de nasjonale massemediene og det
nasjonale arbeidsmarkedet har brakt Sveriges innbyggere i
tettere kontakt med hverandre og ikke minst med staten, og
har høvlet ned kulturforskjeller. På nittitallet --
migrasjonens og den elektroniske revolusjonens tidsalder
-- er det som om disse kulturelle prosessene er gått i
revers.
Svenske utvandrere til Amerika for hundre år siden, skrev
før eller siden "siste brev hjem". Deres etterkommere
heter Swanson og Peterson, og de er kanskje lyse i luggen,
men når de åpner munnen, er det bred midtvestdialekt som
kommer ut. Denne emigrasjonsbølgen truet ingen grenser.
Man krysset grensen, og ble værende på den andre siden.
Svensker som emigrerer til Amerika i dag, holder derimot
kontakten med hjemlandet gjennom en bred vifte av
kommunikasjonsmidler, fra jetflyet til e-mail. For mange
av dem er utvandringen midlertidig -- de kommer tilbake,
og kanskje reiser de ut igjen. Antropologen Helena Wulff
har studert svenske ballettdansere i New York, og det er
knapt noen av dem som regner med å bosette seg permanent i
USA. Deres tilværelse bærer preg av mobilitet, bevegelse,
å være mellom. På samme måte har mange innvandrere i
Sverige lagt hjemlandet bak seg, men ikke nødvendigvis
permanent. De kan holde fortløpende kontakt med
familiemedlemmer, de kan følge med i hjemlandets
massemedier, og ganske mange -- blant annet chilenske
flyktninger -- har reist tilbake når forholdene i
hjemlandet har forandret seg. Denne nye mobiliteten, som i
løpet av noen få år har gjort hele den vestlige verden til
en omskiftelig multietnisk sone, står i skarp motsetning
til nedarvede forestillinger om nasjonal identitet.
Nittitallet, har den franske teoretikeren Paul Virilio
sagt med henvisning til sanntidsteknologiene satellitt-tv
og internett, er en tid uten forsinkelser. Forholdet
mellom tid og rom er kollapset. Derfor er det ikke lenger
noen nødvendig sammenheng mellom avstand og kulturell
identitet. Man kan vedlikeholde en svensk identitet i
Malaysia eller en tyrkisk identitet i Stockholm. Dette
betyr ikke at alle grenser brytes ned, tvertimot er det
blitt lettere enn tidligere å opprettholde etniske og
kulturelle grenser i et blandet miljø. Svenske
bistandsarbeidere i Afrika omgås for det meste svensker og
andre nordeuropeere, og nettopp på grunn av de
globaliserende teknologiene er det nå mulig for en tyrkisk
familie å leve tilnærmet på samme vis i Stockholm som i
Ankara.
Selv om mange ennå ikke har oppdaget det, er Nordiska
Museets "svenske tradisjoner" allerede blitt Θn modul i en
kaleidoskopisk mosaikk hvor det er jungelens lov som
avgjør hvilke mønstre som oppstår. Den nasjonale kultur er
blitt en permanent subkultur. Nasjonalstatens
tilbøyelighet til å ville "integrere" minoriteter er
tilpasset en annen tid med en annen teknologi, en tid da
det fremdeles var sammenfall mellom sted og kultur.
-----------------------------------------------------------
2. IDENTITET: Identitet α la Lego?
Det lille ordet "vi", som hver og en av oss bruker mange
ganger hver eneste dag, er et av språkets mest
uutgrunnelige og kompliserte ord. Det er som en håndfull
sand som sakte renner ut mellom fingrene mens man febrilsk
utprøver nye teknikker for å holde sandkornene igjen.
Enten man definerer det løst eller fast, logisk strengt
eller bevisst flertydig, skifter ordet betydning, gjerne
mens man snakker. Noen språk, deriblant indonesisk, har to
ord for "vi": et konkret begrep, som viser til "vi, som er
her nå", og et abstrakt begrep, som kan vise til for
eksempel "vi, indoneserne" eller "vi, muslimene". Slik
antydes det at alle mennesker tilhører ulike, omskiftelige
fellesskap, og at gruppetilhørigheten forandrer seg fra
situasjon til situasjon.
I det sene tyvende århundret er gruppetilhørighet mer
komplisert, og kanskje mer problematisk, enn noen gang
tidligere. Det kan ofte virke som om den globale
kapitalismen, med sine løfter om frie individuelle valg,
har spredt seg til identitetens felt. "Livet fremstår som
en kafeteria," skriver sosiologen Peter Worsley ironisk om
dette perspektivet. For selv om det er et større mangfold
av identiteter i Sverige i dag enn for en generasjon
siden, er det slett ikke alle som er valgt. Det er som om
alle mennesker er satt sammen av et visst antall
legoklosser av identiteter; få har nøyaktig det samme
sortimentet, men mange har en del felles klosser. Noen av
dem er vi født med, noen blir påtvunget oss av de sosiale
omgivelsene, og igjen andre kan vi selv velge å skifte ut.
Og noen har større valgmuligheter enn andre. Når en
drosjesjåfør i Stockholm sier på feilfritt svensk at han
er greker, og det senere viser seg at han er født i
Sverige, har han valgt å definere seg som gresk snarere
enn som svensk. Men han har ikke valgt det helt fritt.
Noen av legoklossene passer godt sammen, mens andre er
vanskeligere å kombinere. Hva med for eksempel "moderne
svensk muslimsk kvinne"? Eller "svart svensk
jusprofessor"? I teorien er ingen av disse kombinasjonene
umulige, men i praksis virvler de opp både forbauselse og
fordommer. Friheten til å velge sin identitet er et gode
som fremdeles er systematisk ulikt fordelt i
velferdssamfunnet.
Den kulturelle påvirkningen utenfra til Sverige har mange
former, og gir forskjellige muligheter for utforming av
personlig identitet i dagens Sverige. I et innsiktsfullt
essay om kulturelle strømninger i Stockholm, skiller
antropologen Ulf Hannerz mellom to former for kulturell
kreolisering, altså blanding av atskilte strømninger. En
viktig form for kreolisering skjer gjennom kulturmøtene
som skyldes innvandringen. Hannerz bemerker at
"kreoliseringen som foregår her, kjennetegnes av at et
svensk institusjonelt system dominerer, selv om det
forsøker å forholde seg til mangfold". Sverige har i
etterkrigstiden mottatt flere innvandrere i forhold til
folketallet enn noe annet vesteuropeisk land, og i dag har
nesten 20% av landets befolkning minst Θn forelder som er
født utenfor landets grenser. Det vil si at Θn av fem
svensker har en ikke-svensk tilknytning gjennom
avstamning. For mange får dette uttrykk i en
bindestreks-identitet; de blir jugoslavisk-svenske,
tyrkisk-svenske, norsk-svenske og så videre, mens andre --
særlig første generasjon, altså de egentlige innvandrerne
-- aldri kommer til å føle seg kulturelt svenske. De må
halse etter de svenske måtene å gjøre ting på, og deres
egen kulturelle kapital blir oppfattet enten som en
mangel, en trussel eller en kuriositet.
Charles Westin, direktør ved CEIFO (Centrum f÷r
Etnicitets- och Invandringsforskning), påpeker at det
ligger skjulte, kulturelt svenske premisser i den
offisielle minoritetspolitikken. "Innvandrernes
organisasjoner kan motta offentlig støtte, men de må
tilfredsstille bestemte krav som er forbundet med en
svensk organisasjonskultur. De må ha en bestemt type
demokratisk struktur, statutter [stadgar], årsmøter og så
videre for å få støtte," sier han. Langs de samme linjene
har blant andre Thomas Gⁿr og Mauricio Rojas hevdet at den
svenske minoritetspolitikken har tatt det for gitt at
innvandrere skal tilpasse seg den sentralistiske svenske
statens hang til standardiserte enhetsløsninger. På den
måten blir de ute av stand til å trekke veksler på sin
særegne kulturelle kapital. Pluralisme blir et tomt
slagord når alle må tilpasse seg de samme rigide
retningslinjene.
Denne formen for kreolisering ser ikke ut til å gi
individene videre store valgmuligheter. De kan velge å la
seg forsvenske -- en del innvandrere fra
Middelhavsområdet, inkludert middelaldrende menn, har til
og med utført kirurgiske nose jobs for å se mer svenske ut
-- eller de kan velge en defensiv, "ren" etnisk identitet
eller en bindestreksidentitet. For mange av dem er
mulighetene for kulturell mobilitet svært begrensede.
Den andre tendensen Hannerz nevner er de globale
nettverkene, som gjør Stockholm til ett av mange
knutepunkter i et verdensomspennende system av
kommunikasjon og handel. Han bemerker blant annet at
omtrent en fjerdedel av butikkskiltene i Sergelsgången er
helt eller delvis på engelsk. Og det er ingen tvil om at
andelen stiger. Denne kreoliseringsprosessen er forbundet
med den globale kapitalismen, et globalt forbruksmarked og
de kosmopolitiske elitenes globale grammatikk; flyplassens
og internetts språk. Og den består naturligvis ikke bare
av "verdens" påvirkning på Sverige, men i høy grad også av
Sveriges aktive rolle i internasjonal politikk og økonomi.
En stor andel av den yrkesaktive svenske befolkning --
akademikere, politikere, forretningsfolk -- har tettere
nettverk til Roma og London enn til andre deler av
Sverige. For mange av dem oppleves København og Amsterdam
som forsteder til Stockholm, mens Sundsvall eller
J÷nk÷ping fremstår som fjerne, obskure steder. Også her
blir nasjonalstatens grenser mer gjennomhullet for hver
dag.
"Innvandrerkultur" rangerer lavt i det nasjonale
kulturelle hierarki, i Sverige som i andre vesteuropeiske
land. Sier man "mångkulturell", går assosiasjonene i
retning av muslimske kvinner med slør i Botkyrka, eller
kanskje "rotløs problemungdom" i Rinkeby. Sier man derimot
"global kultur", går tankene heller i retning av
engelskspråklig massekultur som McDonald's, Michael
Jackson eller CNN, eller for den saks skyld
verdenslitteraturen fra Dante til Naipaul. Den lave
verdivurderingen er på ingen måte like åpenbar her.
Identiteter som er knyttet til globalisering, blir ikke
oppfattet som blindspor på samme måte som de typiske
innvandreridentitetene. De vurderes tvertimot som
internasjonale, tidsmessige og fleksible. De uttrykker
nettopp den mobiliteten som mangler i den marginale,
stagnerte ghettotilværelsen.
Spørsmålet er hvilke muligheter innvandrere og barn av
innvandrere har til å skape personlige og kulturelle
identiteter som frigjør dem fra tvangstrøyen som
"innvandrere". Hva kan de gjøre for å unnslippe det
negative stempelet, som ifølge flere svenske
innvandrerforskere videreføres fra generasjon til
generasjon?
Problemet har å gjøre med forholdet mellom
"innvandrerkultur" og "global kultur", og dermed også med
klasse. Hvordan kan innvandrere og barn av innvandrere
utvikle identiteter som er forbundet med den høyt vurderte
"globale kulturen", snarere enn å bli hengende igjen i
"Rinkeby-syndromet" av sosiale problemer, klientifisering
og dårlig mestring av det svenske samfunnet? Om de skal
klare å unngå fortsatt stigmatisering, må den kulturelle
kapital de besitter være anvendelig ikke bare lokalt, men
også i det svenske storsamfunnet.
Visse kulturelle uttrykk kan lett overføres fra Θn
kontekst til en annen, mens andre er mer stasjonære og
lokale. Noen av legoklossene som utgjør en persons
repertoar er flyttbare og fleksible i mange sammenhenger,
mens andre bare fungerer i et lukket fellesskap. Mat og
musikk er to områder hvor mobiliteten er stor, to
møteplasser eller nisjer for brobygging, som også rent
faktisk har vist seg å bidra til en merkbar utvidelse av
det samlede svenske kulturelle repertoar.
I Stockholm kan det være vanskeligere å finne en typisk
svensk restaurant enn et "etnisk" eller "globalt"
spisested, iallfall utenfor Gamla Stan. Jeg har hørt mange
svensker uttale seg bekymret om islam og antatt kulturell
konservatisme blant innvandrere, men har aldri hørt noe
negativt om det voksende mangfoldet av restauranter, og
holdningene til billige "innvandrerbutikker" ser også ut
til å være overveiende positive. Enkelte restauranter ser
til og med ut til å ha overført legokloss-modellen av
identitet direkte til spisekartet. På flere restauranter
består et populært menyvalg således i at man setter sammen
sin egen tallerken av forskjellige "etniske" retter.
Burgere, kebab, pizza og piroger er blitt folkelig mat,
mens klassiske svenske nasjonalretter er blitt eksklusiv
festmat.
Populærmusikk er visstnok Sveriges fjerde største
eksportnæring, og Sverige skal være den tredje største
eksportøren i verden av slik musikk. Dette skyldes ikke
Vikingarnas eventyrlige suksess på den norske landsbygda,
og heller ikke at ABBAs backlist fremdeles selger i
Australia. Den nye rytmiske musikken fra Sverige er global
par excellence. Den utformes innenfor en global grammatikk
enten sjangeren er heavy metal eller synthpop; og tidens
mest populære ungdomsmusikk blander påvirkninger fra blant
annet Jamaica, Bronx og Vest-Afrika, enten den blir laget
i Tromsø eller Stockholm. Techno og house, vår egentlige
samtidsmusikk, er kompromissløst global, og samtidig er
den her, som en del av "svensk kultur".
Sport er et tredje felt hvor kulturell bakgrunn ikke
virker grensesettende, og identitetsmessig er det nok
viktigere for minoritetene å få flere gode idrettsutøvere
enn å få flere direktører. Kanskje enda viktigere er et
fjerde felt, som i prinsippet bryter ned alle tenkelige
grenser. For fire år siden hadde ingen hørt om World Wide
Web, og Internett var et eksotisk fremmedord. I dag har en
tredjedel av Sveriges befolkning adgang til nettet, noe
som plasserer landet på verdenstoppen. De fleste brukere
er yngre mennesker, men i teorien kan hvem som helst legge
til legoklossen "nettbruker" på sitt identitetsbyggverk.
"På Internett kan ingen se at du er en hund," heter det
som kjent også.
Med litteraturen forholder det seg annerledes, og Jan
Guillou har et poeng når han i pamfletten Svenskarna,
invandrarna och svartskallarna skriver at hans identitet
ikke er knyttet til hudfarge, etnisitet eller religion,
men til språket. Språket er en effektiv grensemekanisme,
og innvandrerforfattere blir lettere isolert enn musikere
og billedkunstnere med ikke-svensk bakgrunn. "Jeg er i
eksil til og med i mitt språk," sier Mehmed Uzun, som har
bodd i Sverige i tyve år og snakker perfekt svensk med et
svakt ekko fra Middelhavsområdet. "Mine romaner må jeg
skrive på kurdisk. Essays kan jeg skrive på tyrkisk eller
kurdisk, og journalistikk kan jeg godt skrive på svensk."
Engelsk er blitt verdens rikeste språk gjennom sin evne
til å assimilere utenlandske ord. Annen og tredje
generasjons innvandrere -- eller første og annen
generasjons svensker, for å være mer presis -- vil ha
svensk som sitt viktigste språk. I hvilken grad får de
anledning til å berike det svenske språket og svensk
kultur mer allment? Noen kulturelle uttrykk, som "etnisk
mat" og populærmusikk, flytter seg lett fra sted til sted.
Andre skaper motstand og stimulerer fordommer. Men det er
kanskje dem som er de viktigste å forstå i en tid som står
i bevegelsens og fleksibilitetens tegn. En kultur uten
indre friksjon stagnerer nemlig like raskt som en kultur
som har gjort grensesetting mellom oss og de andre til sin
høyeste prioritet.
-----------------------------------------------------------
3. INTEGRASJON: Staten og individet i det 21. århundret
En iraner som kom til Malm÷ tidlig på åttitallet hadde
valgt seg en identitet som marxist. Han foretrakk å
bosette seg utenfor de innvandrertette bydelene i Malm÷.
Han ønsket å bli integrert. Etter en del år i Sverige ble
han imidlertid gradvis konservativ muslim. Islam tilbød en
trygghet, forankring og tilhørighetsfølelse som han aldri
kunne få fra Sverige. Han ble raskt integrert, inntil et
punkt, og så stoppet hans kulturelle mobilitet opp. Mer og
mer gikk det opp for ham at han aldri kunne bli helt
svensk, og dessuten at han aldri kunne føle seg helt
hjemme i Sverige.
"Lenge trodde svenske myndigheter, naivt og feilaktig, at
innvandrere fra Hellas, Jugoslavia og Midtøsten hadde lagt
igjen kulturen hjemme," sier Michele Micheletti, dosent i
statsvitenskap ved Stockholms Universitet. Man antok nok
også at det svenske samfunnet var bygget på en ren fornuft
hvor det kulturelle elementet var vasket bort og henvist
til en plass på museene og i historiebøkene. Når etniske
svensker reagerer på aspekter ved innvandreres kultur, for
eksempel forholdet mellom kjønnene, glemmer de at også
innvandrere har problemer med å trenge inn i, delta i og
akseptere aspekter ved deres egen daglige kultur. I en
slik situasjon finnes det to løsninger, som begge vil
innebære integrasjon: Man kan forsøke å gjøre innvandrerne
kulturelt svenske, eller man kan omdefinere svenskheten
slik at den kan romme et større kulturelt mangfold -- ja,
slik at den kan anerkjenne det faktisk eksisterende
kulturelle mangfold som preger dagens Sverige, med alle
sine karismatiske sekter, bindestreksidentiteter,
Rinkebysvensk, verdensmusikk, etniske restauranter,
eksilforfattere og bygdeoriginaler.
"Til tross for all kritikk som har vært rettet mot den,
har Sveriges integrasjonspolitikk fra 70- og 80-tallet
vært basert på humanistiske verdier." Det er
innvandrerforskeren Charles Westin som sier dette, og han
viser til at den svenske staten tidligere hadde drevet ren
forsvenskningspolitikk overfor sine minoriteter.
"Sosialdemokratiets slagord "jåmlikhet, valfrihet,
samverkan" er nok på mange måter ensrettende -- den
praktiske politikken hadde en kontrollert mångkulturalitet
som sitt mål -- men den bygger i det minste på en en idΘ
om at alle skal ha felles rettigheter og muligheter.
Retorikken er nok den samme i dag," mener Westin, "men i
praksis er det blitt vanskeligere å tilhøre en minoritet.
Dette ser vi blant annet på arbeidsmarkedet, og i tillegg
føler mange innvandrere seg direkte truet av rasistiske
organisasjoner, som i dag er bedre organiserte og mer
aktive enn tidligere."
"Annen generasjons innvandrer" er en merkverdig språklig
konstruksjon, for hvordan kan man være innvandrer til et
land man har bodd i hele sitt liv? Ikke desto mindre er
uttrykket en brukbar beskrivelse på hvordan
minoritetsungdom både føler seg og blir oppfattet av de
fleste svensker. I den nylig utgitte boken
Multikultiungdom viser sosiologen Aleksandra ┼lund hvordan
ungdom med innvandrerbakgrunn i Stockholmsregionen
utvikler lokale sosiale nettverk, som ofte er basert på
slektskap og etniske fellesskap. Slike nettverk gjør dem
godt integrert på det lokale plan, men de gir dem få stier
inn i det svenske storsamfunnet.
Mange innvandrere fungerer som kulturelle brobyggere. De
er gjerne to- eller flerspråklige, og har en utdannelse og
jobb som gir dem muligheter til å fylle mellomrommene
mellom globale, svenske og innvandreres kulturelle
repertoarer. Andre, som mangler disse ressursene, forblir
stedbundne og fastlåste. Det at de har sine røtter i et
annet land, gjør ikke nødvendigvis deres hverdag mer
"kosmopolitisk" og "global" enn andres. Unge menn med
innvandrerbakgrunn i Stockholms forsteder konkurrerer
lokalt, med hverandre og med innfødte svensker, om bolig,
jobb og kvinner. De er globaliseringens proletariat. "Selv
om "finnjåvel"-stempelet er borte, er det nye grupper som
blir plassert utenfor "vi" gruppen av svenske borgere,"
sier Charles Westin, og påpeker at det finnes et klart
hierarki blant innvandrere. Når afrikanere og asiater
flytter inn i et område, flytter finner og chilenere ut.
Den mobiliteten og fleksibiliteten som er det senmoderne,
multietniske samfunnets fremste symbol, er ujevnt fordelt,
og en jugoslavisk svensk arbeider er knapt mer
"multikulturell" enn en bonde i Småland. Hans univers er
lite, lukket og uglamorøst.
Man kan ikke skylde på kulturforskjeller når man skal
forklare hvorfor enkelte nasjonaliteter jevnt over klarer
seg dårligere enn andre. Forskning fra Norge tyder på at
barn som kommer til landet i ti-tolv-årsalderen klarer seg
bedre på skolen enn dem som har bodd der siden de ble
født, selv om man skulle tro at det motsatte ville være
tilfellet. ┼rsaken ser ut til å være at førstnevnte gruppe
har utviklet et positivt selvbilde før de kom til Norge,
mens de som er født i landet aldri får et slikt selvbilde,
med mindre de gjør som den tidligere nevnte iraneren, og
skaper en skarpt avgrenset identitet som står i kontrast
til den dominerende skandinaviske.
For å forstå bedre hvorfor noen minoritetsgrupper er bedre
integrert i det svenske samfunnet enn andre, tok jeg
kontakt med dr. theol. David Fischer, som nylig disputerte
på en avhandling om svenske jøder, Judisk liv. Det har
levd jøder i Sverige siden 1700-tallet, men mange kom i
mellomkrigstiden og like etter Annen verdenskrig. I dag
lever rundt 20 000 jøder i Sverige, og ingen kan klage på
deres integrasjon i det svenske samfunnet. De er jevnt
over høyt utdannet, og mange av dem tilhører politiske,
kulturelle og økonomiske eliter. Med mulig unntak for
baltiske innvandrere, er det ingen annen minoritet som kan
vise til en slik suksess. Samtidig vedlikeholder svenske
jøder sin identitet gjennom et stort antall
organisasjoner, de har sin forsamling, sin Hillel-skole og
sitt museum, og de oppnår det som er målet for praktisk
talt alle minoriteters integrasjon, nemlig å delta på like
premisser i samfunnets felles institusjoner samtidig som
de vedlikeholder sin subjektive vi-følelse og kulturelle
identitet.
"Det skyldes for en stor del at det aldri eksisterte noe
jødisk proletariat," mener Fischer, som selv tilhører
annen generasjon, med foreldre fra Ungarn. "Menigheten har
alltid tatt vare på sin flokk, og har sørget for at jøder
aldri har gått på forsorgen eller blitt sosialklienter."
Til tross for at religionen er blitt mindre viktig, og
bare 16% ifølge Fischers undersøkelse holder kosher
hjemme, har svenske jøder et sterkt emosjonelt forhold til
Israel og til sin jødiske identitet.
Kontrasten til muslimske innvandrere er enorm. Ifølge en
undersøkelse utført av svenske statsvitere i 1995, mener
48% av svenskene at muslimske innvandrere ikke bør få ha
moskΘer, og rundt en fjerdedel mener at de verken bør få
ha egne kulturelle organisasjoner eller egne aviser. Og
selv om de tre store religionene fra Midtøsten har mye
felles, er det aldri noen som spør om kristendommen eller
jødedommen kan forenes med menneskerettigheter.
Det er en tydelig rangordning blant minoriteter i Sverige.
Samene står i en særstilling som gammel urbefolkning.
Finnene befinner seg nå også nær toppen, i og med at de er
hvite, kristne og kulturelle naboer. For andre grupper
gjelder det at deres posisjon i samfunnet bygger på en
kombinasjon av utdannelse, hudfarge og religion. Chilenske
katolikker skårer høyt, kurdiske forfattere likeledes.
Somaliske muslimer havner nær bunnen, særlig dersom de i
tillegg er kvinner og analfabeter. Slike mentale
rangeringer risikerer å bli selvoppfyllende profetier.
Barn og barnebarn bærer videre foreldrenes stigma. Det var
nemlig først da de fikk mange grupper under seg på
rangstigen, at finske barn begynte å gjøre det bra på
skolen i Sverige.
* * *
Enhver diskusjon om integrasjon i Sverige, enten den
dreier seg om innvandrere eller om andre grupper, må ta
utgangspunkt i forholdet mellom stat og øvrighet på den
ene siden, og individ og lokalsamfunn på den andre siden.
Få land har etablert en tettere forbindelse mellom stat og
individ enn Sverige, og uformelle fellesskap i det sivile
samfunn er ofte blitt oppfattet som uvedkommende og
regelstridige. Dette er et kulturelt særtrekk ved Sverige;
det er ikke unikt svensk, men reguleringstrangen og den
byråkratiske formalismen er kanskje sterkere i Sverige enn
i noe annet demokratisk land. Om det omfattende
byråkratiet kveler privat initiativ blant innfødte
svensker, virker det enda sterkere i forhold til
innvandrere, som stiller med handikap ikke bare fordi de
er lite fortrolige med svensk kultur, men også fordi de
mangler nettverk inn i maktens sentere. I verste fall
lærer de bare å bli vellykkede klienter.
Ifølge Michele Micheletti er det viktigste staten kan
gjøre overfor minoritetene, å skaffe dem jobb; å hjelpe
dem å bli selvstendige. "Dessverre gjelder det vi kan
kalle en etnisk svensk norm i arbeidslivet, og det finnes
liten fleksibilitet," sier hun. "For eksempel burde det
bli lettere å starte småbedrifter, man burde senke
terskelen og gjøre det mulig for innvandrere å trekke
veksler på sine kulturelle ressurser, for eksempel
slektskapsnettverk. "Et annet område er lønnet husarbeid.
Mange svensker er prinsipielt imot dette av moralske
grunner, samtidig som det finnes et stort svart marked,
hvor mange er innvandrerkvinner. Men hvorfor skulle man
ikke leie hjelp til husarbeid, man leier jo rørleggere og
malere? Denne typen arbeid virker dessuten integrerende
for eksempel ved at innvandrerkvinner blir fortrolige med
svenske hjem -- hvordan skulle de ellers finne ut hvordan
et svensk hjem ser ut? På svenske flyktningmottak har det
vært ulovlig å gjøre produktivt arbeid. Flyktninger er
blitt passivisert fra den dagen de ankom til Sverige. Det
er en mengde slike regler som bør mykes opp."
Et felles regelverk knyttet til felles offentlige
institusjoner kan bidra til å standardisere visse
atferdsmønstre, men det er ikke det samme som å si at de
skaper integrasjon. Sosial integrasjon, altså utviklingen
av fungerende og forpliktende fellesskap, kan ikke oppnås
ved dekret, men gjennom praksis. Kanskje Sverige ikke
trenger flere offentlige tiltak, men snarere færre, for at
minoritetenes integrasjon skal kunne lykkes?
Tiden er kanskje inne for en integrasjon på folks egne
premisser. Teologen David Fischer forklarer jødenes
suksess med deres sterke indre solidaritet. Statsviteren
Michele Micheletti påpeker at lokalt igangsatte tiltak, så
som forskjønning av parker og friområder i nærmiljøet, nå
er lettere å få til enn de har vært tidligere fordi den
svenske staten er i ferd med å abdisere på stadig flere
områder, og følgelig tillater uformelle initiativ som
tidligere ville ha vært ulovlige. Forfatteren Mehmed Uzun
mener for sin del at Sverige for tiden er et slitent og
oppgitt land hvor ingen ser ut til å orke noen ting.
Samlet gir perspektiver av denne typen inntrykk av at
navlestrengen mellom stat og individ er blitt tynnslitt,
og at det 21. århundrets Sverige vil være et mer
desentralisert og fleksibelt samfunn. Det vil i så fall gi
muligheter for en virkelig pluralisme der det ikke virker
diskvalifiserende, og heller ikke oppleves som truende, å
besitte andre kulturelle ressurser enn majoriteten.
Kanskje den nære fremtidens Sverige vil bygge på en
anerkjennelse av at kulturforskjeller er en ressurs og
ikke en trussel, og at felles statsborgerlige rettigheter
er noe annet enn felles kulturell identitet? I så fall
står vi overfor intet mindre enn et systemskifte.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1997
[Image]
Nexus