Utenforlandet
Thomas Hylland Eriksen
[Image] [Image]
About this site Moderna Tider, august 1996 (også trykt på dansk i
Jyllands-Posten og på norsk i Tidens Tegn. En versjon er
[Image] også trykt på fransk i Lettre Internationale.)
Relational
index
Snart to år er gått siden Finland og Sverige gikk inn i
[Image] EU, mens Norge holdt seg utenfor -- som eneste
vesteuropeiske land unntatt Island og Sveits. I og med
Thematic index denne beslutningen, som riktignok ble tatt med et lite
flertall på 52,5%, forsterkes en strømning i norsk
[Image] kultur og offentlighet som har vært sterk i hele dette
århundret: tendensen til å begrense kontakten med
Alphabetic omverdenen til de forbindelsene som er kontrollert av
index nordmenn. Norge er på nittitallet et mett og
selvtilfreds land hvor interessen for omverdenen
[Image] begrenser seg til en narsissistisk interesse for
omverdenens beundring av Norge.
Recent
Det selvtilfredse landet
[Image] Når våren omsider er kommet til det kalde nord og trærne
er blitt lysegrønne, går svensker og dansker på kro for
World å drikke øl. Det gjør nok nordmennene også, men først
ifører de seg nasjonalromantiske klær, marsjerer til
militærmusikk og vifter med flagg. Feiringen av den
norske nasjonaldagen, 17. mai, er en av nasjonens
stoltheter. Den veldige oppslutningen om dagen (ifølge
en undersøkelse fra høsten 1995, feirer 94% av
befolkningen grunnlovsdagen) ses som et tegn på at den
norske nasjon er usedvanlig homogen og tett integrert,
noe som anses som en udiskutabelt god ting. Det faktum
at barn og ikke soldater står i forgrunnen for
ritualene, betraktes dessuten som et tegn på at landet
er harmløst og fredelig, og nordmenn forteller hverandre
gjerne at militærparader er vanlige ved lignende
markeringer i Utlandet. (Ifølge vanlig norsk dagligtale
består verden av to land, nemlig Norge og Utlandet.)
Av forståelige grunner er det lite kjent i Norge at det
av utenlandske land vel bare er Nord-Korea som markerer
nasjonaldagen på omtrent samme måte som nordmennene.
Norge er landet hvor nasjonalismen sitter så dypt i
innbyggernes og statens habitus, at det praktisk talt
aldri kommer kritiske innvendinger mot de
nasjonalromantiske eksessene som preger feiringen av
grunnlovsdagen, 17. mai. For eksempel er det ikke vanlig
å påpeke at det er ideologisk indoktrinering å dressere
barn helt ned i femårsalderen til å vifte med flagg og
synge patriotiske sanger, mens de marsjerer i
folkedrakter til militærmusikk. Det blir heller ikke
ansett som god takt og tone å anføre at den veldige
selvopptattheten 17. mai uttrykker, kan tenkes å gå på
bekostning av interessen og sympatien for omverdenen.
Standardsvaret på denne kritikken er at "det er
nødvendig å føle seg trygg på sin egen kultur for å
kunne tolerere og respektere andre". Med en slik
Weltanschauung i bakhånd kan all tenkelig sjåvinisme og
selvopptatthet legitimeres i toleransens navn, gjennom
en retorisk oppfinnsomhet som nærmer seg det orwell'ske.
Den norske nasjonalismen kom også tydelig til uttrykk
under EU-debatten for to år siden. Selv om det
overfladisk sett kunne virke som om ja-siden var
internasjonalister og nei-siden var nasjonalister, er
det lett å vise at begge sider argumenterte
nasjonalistisk. Nei-siden hevdet at Norge ville tape på
medlemskap, mens ja-siden mente at landet ville tjene på
det. Ingen av partene snakket i nevneverdig grad om
Europa, skjønt nei-siden regelmessig manet frem et bilde
av et Europa hvor storkapital og kynisk
konkurransementalitet herjet. Regjeringen og dens
støttespillere forsøkte riktignok å overbevise en
skeptisk befolkning om at Norge kunne ha en
siviliserende rolle å spille i forhold til det
mangelfulle EU-systemet og kunne gjøre katolikkene i
Syd-Europa mer miljøbevisste, men ikke på noe tidspunkt
ble det påstått at Europa kunne tilføre Norge noe
positivt.
I denne forstand føyer EU-debatten seg inn i en
hovedlinje i nyere norsk historie, som på det
identitetsmessige plan har trukket landet lenger og
lenger tilbake fra kontinentet det er en del av. Da
Gyldendal Forlag ble "kjøpt hjem" fra Danmark for
Hamsun-royalties på tyvetallet, ble det feiret som en
nasjonal begivenhet. Hjemkjøpet av forlaget markerte
startskuddet for en tiltagende kulturell isolasjonisme,
som på mange måter har vart til i dag. Da Bonnier kjøpte
det store norske forlaget Cappelen på åttitallet, var
bekymringen følgelig større for den uheldige kulturelle
påvirkningen enn for de rent økonomiske sidene ved
oppkjøpet. Og da Norge for første gang stemte nei til
EEC-medlemskap 25. september 1972, kom det seriøse
forslag om å gjøre 25. september til nasjonaldag. Det
ville i så fall ha vært en ytterligere bekreftelse på at
det offisielle Norge feirer sin isolasjon med mye større
begeistring enn sin kontakt utad. 1814 og 1905, da Norge
skilte lag med henholdsvis Danmark og Sverige og dermed
torpederte drømmen om et tett nordisk fellesskap, er
allerede trygt etablert i historiebøker og offentlig
bevissthet som gledens år i norsk historie. (Apropos
historiebøker, ble det for noen år siden gjort en
sammenlignende undersøkelse av lærebøker i historie i de
fem nordiske landene. Norge hadde den klart mest
nasjonalistiske historieundervisningen av de fem, mens
nordismen som ideologi bare kom til uttrykk i de svenske
bøkene.)
Intet tema er mer interessant for den norske
offentligheten enn fenomenet Norge. I Norsk
Frekvensordbok, som måler forekomsten av de 10 000
vanligste ordene, forekommer ordene Norge og norsk til
sammen 2704180 ganger. De eneste ordene som er vanligere
er i og og.
Det nostalgiske landet
Svensk nasjonsbygging har i det meste av dette århundret
vært fremtidsrettet og moderne. Sverige er IKEA, Volvo,
motorveier, effektivitet, planlegging og rasjonalitet.
Det finnes vel knapt noe område hvor kontrasten til
Norge er større enn på den nasjonale identitetens.
Helt siden den norske nasjonsbyggingen for alvor begynte
på midten av 1800-tallet, har norsk nasjonalisme vært
nostalgisk og tilbakeskuende. Naturen og landsbygda er
de sentrale ikonene. Når nordmenn reiser i sitt eget
land, gjør de det for å få naturopplevelser, ikke
kulturopplevelser. Oslofolk reiser til fjellet på ferie,
ikke til Bergen eller Trondheim. Samtidig har den norske
nasjonalismen alltid vært moderne på den samme
paradoksale måten som alle tradisjonalistiske bevegelser
er det: den norske forestillingen om tradisjonen er et
moderne politisk designprodukt, skapt for å styrke
kontrastene til Danmark og Sverige, og for å skape
lojalitet til ideen om Norge. Den kokette norske
lengselen etter Gemeinschaft, etter det enkle og
naturlige småsamfunnet, forutsetter naturligvis at de
fleste nordmenn har vært moderne så lenge at de ikke
kjenner bygdesamfunnets ulidelige sider. Ifølge
Verdensbankens statistikker lever tre fjerdedeler av
nordmennene i urbane strøk.
Det moderne norske festplagget, designet for å se
eldgammelt og tradisjonelt ut, er bunaden. Enhver
selvrespekterende norsk region har sin egen bunad.
Enkelte av vår tids bunader er over hundre år gamle, men
de fleste er blitt designet i moderne tid (mange ble
laget av Hulda Garborg, forfatteren Arne Garborgs kone,
rundt første verdenskrig) under inspirasjon fra
sentraleuropeiske folkedrakter og norsk drakttradisjon.
Når det var fest på 1700- og 1800-tallet, forsøkte de
fleste, såvel bønder som byfolk, å følge moten. Det vil
si at de iførte seg både flosshatt, stivede
skjortesnipper og hvite hansker. På 1990-tallet forsøker
et økende antall nordmenn å se så etniske ut som mulig
når det er fest. Og antallet bunader har vokst
spektakulært de siste årene. Selv er jeg oppvokst i en
del av landet som alltid har vært perifert i forhold til
norsk nasjonalromantikk, nemlig de fjell- og områdene
vest for Oslofjorden hvor skipsfart og føydalt jordbruk
har vært økonomisk dominerende. I min oppvekst var det
knapt en bunad å se 17. mai. I år var det hundrevis av
dem i min tidligere hjemby; det var flest kvinnebunader
å se, men også en og annen herrebunad. For ti eller bare
fem år siden gikk de fleste av de bunadkledte i
selskapskjole på grunnlovsdagen.
Vurdert etter alminnelige moderne estetiske kriterier er
bunaden et uskjønt antrekk. Den består av flere lag tøy
og virker tung, upraktisk og usexy, og er gjerne
overlesset med prangende sølvsmykker. Ikke desto mindre
anslås det samlede antall bunader i Norge i 1996 til å
være Θn og en halv million, for en befolkning på drøye
fire millioner. Det betyr at de fleste norske kvinner
har bunad. En bunad koster mellom 15 000 og 50 000
kroner i innkjøp, og det er mye penger selv for oljerike
nordmenn.
Da Norge i 1994 arrangerte vinter-OL, hadde landets
myndigheter mulighet til å presentere landet nøyaktig
slik de ville. I reklamesnuttene som ble vist på tv over
hele verden i månedene før OL, ble landet avbildet som
en arktisk Edens hage: spisse fjell og endeløse
snøkledte vidder, noe barskog, rev og reinsdyr, og en og
annen enslig skiløper i vadmelsklær fra 1850-tallet. I
OL-reklamen hadde man tydeligvis bestemt seg for å holde
det hemmelig at de fleste nordmenn i grunnen lever
omtrent på samme måte som andre europeere. Det må ha
vært en underlig opplevelse for besøkende under OL, som
hadde sett propagandaen, å lande på Fornebu flyplass --
en helt alminnelig europeisk flyplass -- for så å ta en
helt vanlig taxi inn til en vanlig middels stor
europeisk by, nemlig Oslo. Dersom de bodde på Oslo Plaza
og tok en aftentur østover i byen, ville de for øvrig
raskt støte på Nord-Europas største konsentrasjon av
pakistanere. Dette forteller propagandaen ingen ting om;
slik ønsker ikke Norge å bli sett av omverdenen.
I forbindelse med OL ble de nostalgiske symbolene brukt
kommersielt, for å selge Norge som produkt. Senere samme
år ble de samme symbolene brukt med helt andre
hensikter, nemlig for å overbevise nordmennene om at de
burde holde seg utenfor EU. I begge tilfeller ble det
spilt på den folkelige trangen til etnokitsch og den
forfengelige troen på at Norge var et unikt, særpreget
land. Både under OL og i EU-kampen virket symbolene
effektivt. Den norske nasjonalromantikken sprenger alle
grenser: den kan brukes til å massere både den
kommersielle og den politiske del av den norske
offentligheten.
Det moralske landet
Da statsminister Gro Harlem Brundtland, etter det for
Norges vedkommende svært vellykkede Albertville-OL i
1992, uttalte at "det er typisk norsk å være god", gav
hun uttrykk for en tidsånd som har preget Norge gjennom
hele nittitallet. Landet har nå brølt tilfreds uten
pause i flere år. Takket være heldige funn av verdifulle
mineraler på landets kontinentalsokkel gjennomlever
landet som kjent ingen økonomisk krise, og har passert
det kriserammede Sverige i BNP. Trygt plassert helt i
utkanten av den beboelige del av verden, fjernt fra
krig, sult og politisk terror, kan det rike Norge koste
på seg å gi gode råd om hvordan utlendingene skal løse
sine problemer. På mange måter har landet overtatt
Sveriges rolle som moralsk verdensmester. Norge har,
iallfall i egne øyne, skapt fred i Midtøsten, er i gang
med å skape fred i Guatemala, har den beste kandidaten
til jobben som generalsekretær i FN, og var sterkt
medvirkende til demokratiseringen i Sør-Afrika. Og når
de internasjonale protestene mot de barbariske
fangstmetodene som brukes overfor hval og sel når norsk
offentlighet, er reaksjonen vanligvis et skuldertrekk og
en overbærende erklæring om at utlendingene neppe kan
vite hva de snakker om.
Når nordmenn reiser til Afrika og Asia som misjonærer og
bistandsarbeidere, er det for å hjelpe de innfødte å bli
litt mer norske. Når afrikanere og asiater kommer til
Norge, får de -- om de er heldige -- umiddelbart tilbud
om kulturell fornorskning, og dersom de reserverer seg,
blir de omgående definert som et samfunnsproblem. Det er
iallfall ingen grunn til å sløse bort tiden med å
invitere nordmenn til å bli litt mer afrikanske eller
asiatiske. Er det forbausende at et slikt land ikke
trenger EU?
Dikteren og systemkritikeren Georg Johannesen observerte
nylig at Brundtland i sin siste nyttårstale til det
norske folk snakket som om verden er et sykehus hvor hun
er oversykepleier. Sykehuset har en lukket og en åpen
avdeling. Den lukkede avdelingen har fire og en halv
millioner pasienter, som bare trenger trøst og
oppmuntring fra sykepleieren. Den åpne avdelingen har
fem og en halv milliard pasienter, som venter på hjelp
fra Norge.
Det usikre landet
"Takk, Norge!" skrek tabloidavisen Dagbladet på sin
førsteside dagen etter avviklingen av EuroSong 1996 i
Oslo Spektrum. Hvem som takket Norge var imidlertid
uklart, selv etter en grundig lesning av avisens tjue
siders EuroSong-bilag. Riktig svar var trolig at det var
Norge, som vanlig, som takket og gratulerte seg selv på
vegne av Europa. Det samme gjorde for øvrig
programlederen under tv-overføringen av EuroSong da han
utbrøt, på slutten av sendingen, at Norge hadde kanskje
ikke vunnet slagerkonkurransen for annet år på rad, men:
"Vi har iallfall laget Europas beste tv-program!"
Denne selvgratulerende stilen er langtfra ny, og den
umettelige hungeren etter anerkjennelse utenfra viser at
den spektakulære norske selvtilliten utfylles av en like
sterk mangel på selvtillit. Hver uke finkjemmer
redaksjonen i den ledende morgenavisen Aftenposten
utenlandsk presse for å finne henvisninger til Norge, og
hver lørdag står den faste spalten hvor artiklene
siteres. Nyhetsprogrammene på tv konsentrerer seg i stor
grad om norske begivenheter, og private tv-kanaler er
blitt pålagt å sende en bestemt minimumsandel
norskproduserte programmer.
Behovet for oppmerksomhet utenfra har gitt norske
massemedier en navlebeskuende grunntone. Derfor er det i
dagens Norge nødvendig å lese utenlandske nyhetsmedier
for å holde seg orientert om hva som skjer i EU og ikke
bare hva norske politikere gjør når de besøker Brussel);
og hvis man vil vite noe om sommer-OL i Atlanta (og ikke
bare hvilke norske utøvere som har medaljesjanser), må
man gå til Sverige eller enda lenger -- kort sagt, for å
få vite noe om utlandet, bør man oppsøke utenlandske
kilder.
Denne trangen etter berømmelse er kanskje typisk for små
land. Norge har i hovedsak løst det ved å bruke
oljemillioner på symbolske markeringer som kan gjøre
landet kjent, blant annet gjennom en systematisk satsing
på eliteidrett de siste årene. Vinter-OL i Lillehammer i
februar 1994 var i så måte typisk, og etter
arrangementet ble det i fullt alvor foreslått at Norge
kanskje heretter kunne påta seg å være fast arrangør for
vinter-OL. Etter at Irland hadde vunnet EuroSong-finalen
i mai 1996, og det viste seg at Dublin ikke hadde råd
til å arrangere neste års finale, var norske
kommentatorer følgelig raske med å foreslå at Norge
kunne gjøre det. På dette området er Norges moralske
verdensmesterskap diskutabelt, men på ingen områder er
de etiske problemene forbundet med den integrerte,
selvtilfredse, stolte nasjon mer påfallende enn i
innvandrings- og asylpolitikken.
Det lukkede landet
Sent på kvelden 12. juli 1995 trengte norsk politi seg
inn i et privat hjem, pågrep familien på seks som bodde
der, og tvangssendte dem til Pakistan tidlig neste
morgen. Moren i familien hadde alvorlige nerveproblemer
som hun fikk behandling for i Norge, og to av barna led
av en kronisk nervesykdom.
Den eneste forbrytelsen familien Aftab hadde gjort, var
å oppholde seg i Norge som asylsøkere. Søknaden ble
avvist, og i likhet med mange andre asylsøkere i våre
dager, ble familien utvist. Det uvanlige, som gjorde at
Aftab-saken fikk mye presseomtale, var den hensynsløse
og brutale måten familien ble utvist på. Muligens hadde
Aftab-familien, som tilhørte den stigmatiserte
ahmadiyya-sekten, ikke rett til politisk asyl; men det
ville være lett å argumentere for at de hadde rett til
opphold på humanitært grunnlag, som kan innvilges når
betingelsene for politisk asyl ikke er innfridd, men det
allikevel er sterke argumenter for å la mennesker bli i
Norge.
Aftab-saken illustrerer den økende bruken av
politistatmetoder i Norges behandling av ikke-europeiske
mennesker som drister seg over grensen til landet. Det
har lenge vært kjent at ikke-hvite mennesker får
problemer med politi og tollere ved grenseoverganger;
blant annet oppstod en pinlig episode da biskop Tutu for
noen år siden kom til Oslo for å motta Nobels Fredspris,
og dersom man har dårlig tid i passkøen, bør man ikke
stille seg bak en ikke-hvit reisende. Svart ungdom blir
rutinemessig stoppet på gaten og avkrevet legitimasjon
av politiet, og rasistisk diskriminering på
arbeidsmarkedet er utbredt.
De siste årene har fiendtligheten overfor ikke-hvite
utlendinger tiltatt. Meningsmålinger viser at
innvandringsmotstanden har økt på nittitallet, og høsten
1995 gjorde det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet et
meget godt valg, uten tvil fordi ingen andre partier var
villige til å gå like langt i sin mistenkeliggjøring av
innvandrere. Der den sosialdemokratiske offentligheten
på sytti- og åttitallet diskuterte mulighetene for
likhetsbehandling og like rettigheter for innvandrere og
flyktninger, er omkvedet i dag at "man må stille krav
til innvandrerne". Såvel språklige som religiøse
rettigheter innvandrere har tilkjempet seg, er under
sterkt press. I Drammen syd for Oslo, hvor det lever
omtrent fire tusen muslimer, har en muslimsk menighet
arbeidet i tyve år for å få lov til å bygge en moskΘ --
uten å lykkes.
I januar 1996 døde en algirsk asylsøker i fengsel i
Bergen. Han hadde neppe begått noen forbrytelse.
Imidlertid tvilte politiet på at han snakket sant da han
ved ankomsten til Norge oppga hva han het. De klarte
heller ikke å komme i kontakt med hans familie, og satte
ham derfor i fengsel. Der ble han sittende i ni måneder.
Etter fengselsbrannen bestemte en muslimsk organisasjon
seg for å oppspore den døde asylsøkerens familie, og det
tok den Θn uke å finne hans far i Algerie. Faren
forbereder nå rettssak mot den norske staten.
Kan det moralske, demokratiske, humanistiske Norge
virkelig bryte menneskerettighetene systematisk? Uten
tvil, og i løpet av våren 1996 er det kommet frem at
landet bryter FNs flyktningkonvensjon. Myndighetene
reagerer da på samme måte som når omverdenen protesterer
mot norsk hvalfangst, ved å si at anklagen må skyldes en
misforståelse.
Hittil i 1996 har Θn person fått politisk asyl i Norge,
mens 425 har fått opphold på humanitært grunnlag. I fjor
fikk 29 personer politisk asyl, mens 1909 fikk opphold
på humanitært grunnlag. I 1994 var tallet imidlertid
6471, og året før var det 8176. Omtrent sytti mennesker
befinner seg i såkalt kirkeasyl i Norge; de får
beskyttelse av kirken, men risikerer arrestasjon og
utsendelse dersom de går ut av kirken. Mange av dem er
barn, og noen er syke. Om noen år vil Norge kanskje ha
sin første generasjon av barn som helt og holdent er
vokst opp innenfor en kirkes fire vegger. Appeller fra
forskjellige hold om å gi kirkeasylantene generelt
amnesti, er blitt møtt med taushet fra myndighetene.
Kan Norge betraktes som en politistat? For hvite
nordeuropeere virker et slikt spørsmål absurd, men slett
ikke for andre. Da en journalist var i Tyskland nylig,
spurte han en byråkrat om tyskerne satte asylsøkere i
varetektfengsel dersom det var mistanke om at de løy om
sin identitet. Tyskeren ble fornærmet, og trodde
spørsmålet måtte skyldes at andre europeere fremdeles
tror tyskerne er nazister. Men, forsvarte den norske
journalisten seg med, denne typen metoder ble jo brukt
helt rutinemessig i Norge!
Om Norge er et lite åpent land for flyktninger, er det i
verdenstoppen som bistandsgiver. ┼rlig arrangeres
Norgesmesterskap i veldedighet, nasjonale
innsamlingsaksjoner som dekkes av nasjonalt tv som store
sportsarrangementer, hvor pene tv-verter og vertinner
til slutt kan røpe, for et spent millionpublikum,
hvilken kommune som var årets mest gavmilde.
Denne diskrepansen mellom asylpolitikk og bistand er
lett å forklare. I verdenssamfunnet kan Norge beskrives
som den rike onkel. Onkel Norge kan gjerne dele ut små
gaver til sine fattige nieser og nevøer for å belønnes
med evig takknemlighet, men han vil ha seg frabedt at de
flytter inn. Da ville han jo risikere både at de stjal
sølvtøyet og at takknemligheten en dag tok slutt.
Det virtuelle landet
I sine kjente essays om Norge og Sverige, skrevet tidlig
på åttitallet, omtalte Hans Magnus Enzensberger Sverige
som et uhyggelig land styrt av kald formålsrasjonalitet,
et land som med åpne øyne hadde gjort seg selv
totalitært. Norge likte han bedre, og beskrev det som en
blanding av fremtidseksperiment og folkemuseum.
Enzensbergers beskrivelse er ikke helt på jordet, men
han burde ha skapt en syntese av sine motpoler. Norge
kan nemlig beskrives ganske presist som et futuristisk
folkemuseum; et land preget av virtuell virkelighet hvor
man enn snur seg, men hvor alt man ser er gjennomsyret
av folkemuseets estetikk og politikk.
Landet er forlengst blitt avindustrialisert, og har en
Kuwait-økonomi hvor utlendinger pumper opp oljen og de
fleste arbeidstakere klipper håret på hverandre, hvor
fabrikker er blitt bygget om til høyskoler, hvor bøndene
mottar en slags kunstnerlønn fra staten for å holde
dalene grønne og velstelte, samtidig som deres
organisasjoner lyver om at norsk mat er sunnere og mer
giftfri enn den forferdelige EU-maten. En stor andel av
norsk politikk og økonomi inngår i et gigantisk
terapeutisk prosjekt, finansiert av oljepenger, med det
mål å helbrede befolkningens identitetsmessige
hypokondri.
Selv den norske nasjonalismen er virtuell i den forstand
at Norge på praktisk talt alle andre områder enn det
identitetsmessige er tett sammenvevet med omverdenen. Få
land er mer avhengige av internasjonal handel for å
overleve enn det ugjestmilde Norge, hvor innbyggerne
kjøper utenlandsk mat og klær for oljepenger; norsk
kultur er heller ikke videre norsk, dersom man ser på
folks faktiske livsstil og ikke på de nasjonale
symbolene; og de sentrale politiske institusjonene Norge
pynter seg med -- menneskerettigheter og demokrati -- er
jo ikke norske oppfinnelser. Selvbergingen, dette norske
honnørordet, er ren virtual reality.
Innbyggerne i Norge er imidlertid ikke virtuelle, og for
dem kan det spille en stor rolle hva slags nasjon Norge
er. Vi kan i denne sammenhengen skille mellom tre typer
nasjoner: den etniske, den politiske og den kulturelle.
Den politiske nasjon bygger på statsborgerskap og
lovverk, og krever ikke at innbyggerne skal ha felles
opphavsmyter og hudfarge. Den klassiske svenske
velferdsstaten må sies å ha ligget nær dette idealet.
Den etniske nasjonen bygger på felles opphavsmyter (og
hudfarge). I Norge har en slik modell ganske stor
oppslutning, men likevel er nok den dominerende
ideologien om nasjonen en kulturell modell. De fleste
nordmenn aksepterer nok et innslag av mørkhudede, så
lenge de oppfører seg som nordmenn. Svartinger er med
andre ord ok, men de har værsågod å være kulturelt
norske. Toleranse på norsk er å tillate svarte å gå i
17. mai-tog, men det er aldri blitt foreslått at de som
vil skal få slippe å feire 17. mai, og at de kan være
like gode nordmenn likevel. (I 1961 ble forresten to
svenske piker nektet å gå i 17. mai-tog, da arrangørene
"fryktet en utglidning"!) Norsk toleranse betyr ikke
respekt for dem som er annerledes, men en invitasjon om
at de skal få lov til å bli norske.
Norsk sosialdemokrati har aldri klart å skille mellom de
to betydningene av ordet likhet; likhet i betydningen
similarity og likhet som equality. I norsk offentlighet
er det utenkelig at man kan ha like rettigheter uten å
være kulturelt lik. Dermed utdefineres innvandrere som
ressurssvake i den grad de mangler norsk kulturell
kompetanse. Dette har Norge anledning til å gjøre, ikke
i kraft av sin kulturelle overlegenhet, men fordi det er
rikt.
Om den aggressive politikken overfor svarte, som nå om
dagen gjerne omtales som "fjernkulturelle", er høyst
reell, er de fleste av Norges selvhevdende markeringer
utad av virtuell art: de handler vanligvis om fotball,
ski, pop og FN-resolusjoner. Norges påståtte
internasjonale betydning er naturligvis det mest
virtuelle av alt. Stundom oppfører Norge seg likevel som
en reell makt utad, og disse sjeldne opptredenene kan gi
en pekepinn om hva slags figur Norge ville ha gjort som
virkelig stormakt. I konkurransen om fiskeriressurser i
Nord-Atlanteren og Barentshavet, har Norge oppført seg
konsekvent egoistisk og usolidarisk overfor
sydeuropeiske fiskere, samtidig som ingen synes å ha
noen innvendinger mot at norske fabrikkskip tømmer deler
av Syd-Atlanteren for fisk. I forhold til Island, et av
de få landene i Europa som er mindre og svakere enn
Norge, har landet i flere år ført en aggressiv og
bøllete politikk.
Dersom vinter-OL 1994 hadde vært arrangert i de tyske
alper, og det tyske hjemmepublikummet hadde oppført seg
nøyaktig slik nordmennene oppførte seg i Lillehammer,
ville de store engelske og amerikanske avisene neppe ha
referert at den lokale nasjonalismen var pittoresk og
sjarmerende. Resten av verden skal med andre ord være
takknemlig for at Norge har fire og ikke førti eller
fire hundre millioner innbyggere, og at landet det meste
av tiden er mer virtuelt enn virkelig.
⌐Thomas Hylland Eriksen 1996
[Image]
Nexus