(Utdrag fra Verden og Geniet, bind III,
av Jeremi Wasiutynski)
Den hemmelige lære
...Alkymistenes mål - det de kalte for "det store verk" - var
framstillingen av "de vises stein". Dette var et legendarisk stoff som
tilsatt flytende metall - bly, kvikksølv, kobber eller liknende -
forvandlet det til *gull*. Den hadde dessuten en del andre
bemerkelsesverdige egenskaper. Brukt som indre medisin ikke bare
helbredet den alle sykdommer, men forlenet endog pasienten med
*udødelighet* - og ble derfor også kalt for "livets eliksir", som
opprinnelig betydde pulver, ikke væske. Den kunne også brukes til å
forvandle alminnelig krystall til edelstein, f.eks. diamant, eller til
perler. Disse tilsynelatende svært forskjellige egenskaper sammenfattet
man under ett - som evnen til å "helbrede" alle stoffer, døde eller
levende, eller til å gi dem den *rette sammensetning* - noe som ifølge
den legendariske Hermes Trisgemistos og den store Theophrastus
Paracelsus, det 16 århundres medisinske og kjemiske pioner, var
ensbetydende med helbredelse...
Den middelalderske tenkning var i høy grad preget av
antropomorfisme: den blandet kosmologi med fysiologi, naturvitenskap med
den praktiske moral. Slik forholdt det seg også med alkymien. Den søkte
å løse det psykologiske eller biologiske problemet "lykke" ved å
framstille et lykkebringende stoff. Hva trenger man mer når man er evig
ung, gleder seg ved en absolutt helse og har uinnskrenkete rikdommer til
rådighet? De vises stein sto for alt.
Noen klar framstilling av den alkymistiske lære fantes det aldri -
hverken i manuskript eller på trykk. De utallige alkymistiske skrifter
var ikke bare fulle av motsigelser, men brukte også *hemmelige symboler*
- navn eller bilder - som refererte til forskjellige stadier i "det
store verk", dvs. i framstillingen av de vises stein.... De europeiske
alkymister så sin oppgave ikke så meget i eksperimenteringen, som i
symbolenes "filosofiske" utlegning, på en liknende måte som religiøse
sekter setter seg som mål å "tyde" Apokalypsen (Johannes Åpenbaring).
V e r d e n i s t ø p e s k j e e n
Alkymien oppsto i det 4. århundre e. K. i Egypt - nærmere bestemt i
Aleksandria - og ble sannsynligvis benyttet som et propagandamiddel av
de egyptiske prester... For å forstå dette må man huske på den
kritiske tilstand den siviliserte verden befant seg i på denne tid.
Mesopotamia, Egypt og Hellas har aldri vært isolert fra hverandre, men
først gjennom Aleksander den Stores erobringer i det 4. årh. f. K. ble
de tvunget til å *leve* sammen.... Det som var påkrevd var en organisk
sammensmeltning av begreper og skikker - og denne kunne ikke skje på
kort tid.... Da de fremmede guder - iranske, greske jødiske - og framfor
alt den framstormende kristendommen begynte å fortrenge den
tradisjonelle egyptiske religion, grep de egyptiske prester til magi og
alkymistisk vidundermakeri for å holde massene ved de gamle templer.
F a l s k g u l l
I løpet av sin lange historie utviklet egypterne en ganske høy kjemisk
teknikk. Særlig flinke var de til å lage fargestoffer, metall-legeringer
og kunstige edelsteiner. Forskriftene ble holdt hemmelig av prestene, og
foregikk sannsynligvis i tempel-laboratorier og -verksteder. Vi kjenner
i dag to egyptiske papyri - det ene befinner seg i Leiden, det andre i
Stockholm - som inneholder en mengde slike forskrifter fra det 3. årh.
e. K. Det leidenske papyrus er av grunnleggende betydning for alkymiens
historie, for det behandler hovedsakelig *etterlikning og forfalskning
av edle metaller*. Men - og dette er viktig - disse operasjoner er der
kalt for det de er, ikke for gullmakeri. Først i det 4. årh. erklærte
prestene sine gamle kunstgrep for ekte forvandlinger, for å støtte sin
rokkete autoritet. Forresten trodde de kanskje selv at deres
eksperimenter engang måtte føre til framstilling av ekte gull. De hadde
jo ingen idé om at gull og andre metaller var *grunnstoffer*, for de
kjente i det hele tatt ikke begrepet grunnstoff. Når de av en gullholdig
sølv- eller kobber-erts utvant noe gull, kunne de tro at dette var
skjedd ved en delvis metallforvandling. Mange andre eksperimenter kunne
styrke dem i denne oppfatning. Når de f. eks. så at kobber ble gult ved
behandling med visse sinkholdige substanser, eller at det ble sølvhvitt
når de tilsatte det visse arsensalter, så hadde de grunn til å tro at
det ble forvandlet til et nytt gull- eller sølv-liknende metall. Dette
så meget mer som den greske filosofi betraktet metallene som vesentlig
ett og samme stoff, men av forskjellig farge. For alkymistene gjaldt
det altså å finne *gullets fargestoff*, og det var derfor de i
middelalderen kalte de vises stein for "tinktur"....
S k a p e s o m g u d h a r s k a p t
Alkymistenes fundamentale ide var at for å lage deres "filosofiske
stein" - de vises stein - måtte man etterlikne *verdens skapelse*. De
vises stein skulle jo danne nøkkelen til materieforvandlinger - altså
til hele denne stoffenes mangfoldighet som skapelsesakten skulle ha
frambrakt ut av urstoffet, gull og menneske medregnet. De aleksandrinske
alkymistene hentet sine forestillinger om verdens skapelse mest fra den
jødiske Bibelen. Selv de middelalderske eruropeiske alkymister anså
Genesis-bokens (1. Mosebok) første kapittel for det viktigste
alkymistiske skrift som noensinne var forfattet - i et symbolsk språk,
selvfølgelig. Akkurat som universet ble født ved at gud, svevende over
ur-oceanet, befruktet det med sitt ord, slik måtte også de vises stein
bli til ved at et flytende, kvinnelig urstoff ("de vises kvikksølv") ble
befruktet med en åndelig, mannlig substans....
Hvilken måte utpekte så symbolene for framstillingen av de vises
stein? For det første måtte man ha det rette råstoff - "materia prima" -
også kalt for "jomfrujord" eller "jomfrumelk". Av dette skulle man
utvinne "de vises kvikksølv" ("de vises gull") eller "lilje".
Blandingsmassen skulle anbringes i en egg-formet glassbeholder og
underkastes forskjellige prosesser i "passende" temperatur. Til dette
tjente en ovn av spesiell konstruksjon, kalt "atanor" eller "den
kosmiske ovn". Hadde man funnet de riktige stoffer, ble substansen først
svart som et "ravnehode", så hvit som en "svane" ("den hvite eliksir").
På dette stadium var den allerede foredlet i den grad at den kunne
brukes til å forvandle billige metaller til *sølv*. Men hvem ville nøye
seg med det når han engang var kommet så langt? Det var bare to skritt
igjen til det endelige mål var nådd. Enkelte mente at stoffet måtte
*sublimeres*, eller - for å bruke det hemmelige språk - at "den hvite
svane" måtte "fly opp". Sublimatet skulle underkastes en lang og sterk
oppvarming, og en rekke praktfulle fargeforandringer fulgte. Noen
snakket om "påfuglhalen" eller "regnbuen", andre - som alkymisten
Khunrath - var ute av seg for å skildre "den grønne løve": "Å du
velsignede grønne, hvorfra alltingene spirer!...grønne løve, som er det
hvirvlende univers..kvintessensen!" Men de fikk ikke tid til å utbygge
disse lovprisninger ytterligere. Substansen ble først gul, så purpur:
"De vises stein" - "den røde løve" - var ferdig!.....
F r a H e r m e s t i l h e r m e t i k k
Til tross for at alkymistene fra begynnelsen av erklærte sin lære for
hemmelig, ble den allerede i Aleksandria gjenstand for mange skrifter.
Forfatterne skjulte seg som regel under gamle filosofers eller mytiske
vismenns navn. Den største berømmelse blant dem oppnådde den mystiske og
omdiskuterte "Hermes den Tredobbelt Største" (Hermes Trismegistos). Det
var etter ham den hemmelige alkymistiske lære ble kalt for "hermetisme"
og ordet "lufttett" ble erstattet av "hermetisk tett" (slik som det
filosofiske egg skulle være). Navnet hans lever den dag i dag i et så
alminnelig ord som "hermetikk". Hermes var opprinnelig navnet på en
gammelgresk gud - symbol på raskhet, foranderlighet og smidighet -
vindens og luftens, åndens og intellektets herre, bedrageriets, magiens
og vitenskapens beskytter. Hans "synlige legeme" på himmelen var
planeten Merkur - den som kretset om solen raskere enn noen annen. I den
senhellenske religiøse forvirring ble Hermes identifisert med flere
egyptiske guder, som alle hadde en noe liknende karakter. Således med
den gammel-egyptiske Ptah - "gullsmeltingens herre". Videre - med
verdens arkitekt Chnum, og framfor alt med kulturens og vitenskapens
skaper Thoth. De hieroglyffiske tempelinnskrifter kalte Thoth for "Den
Store, den store" og dette gjentatte tilnavn ble så overført på Hermes
som den "Tredobbelt Største". Da de gamle egyptere anså hver "vis prest"
for en inkarnasjon av Thoth, var det ikke til å undres at man i
Aleksandria kalte Hermes for den "eneste arvtager til Egypts urgamle
visdom". I virkeligheten var det som man senere kjente under navnet
"hermetiske skrifter" ikke en forfatters verk, men hele generasjoner av
helleniserte egyptiske presters.... Merkelig nok er det *islam* som både
har skylden og fortjenesten for å ha reddet en del av denne arv for
europeerne. I det 7. årh., da araberne erobret hele det nære Østen under
Mahomets faner, fant de ennå rester av oldtidens kultur levende der....
Den skånsomme måte araberne behandlet de erobrede kulturland på er
like så merkverdig som den var betydningsfull. På forbausende kort tid
tilegnet de seg disse lands høye kultur og tok til å oversette den
omfattende greske litteratur til sitt språk. Når de så i 8. årh. utvidet
sine erobringer langs den nordafrikanske kyst til Spania, banet de veien
til Europa for oldtidens litteratur og vitenskap. Det var ved arabiske
universiteter i Spania europeerne først lærte oldtidens hemmelige lære å
kjenne. Vår åndelige forbindelse med oldtiden går ikke bare gjennom
skrevne dokumenter som vitenskapsmennene har gravd ut i ruiner. En
uavbrutt levende tradisjon fra mester til disippel fører fra de
sumeriske tempelskoler over Babylon, Harran og araberne til Oxford,
Heidelberg og Columbia-university. I 13. - 14. årh. spredte også
alkymien seg over hele vår verdensdel....
G u l l o g u d ø d e l i g h e t
Jo bedre vi blir kjent med det alkymistiske begrepssystem, jo klarere
trer dets indre konsekvens fram for oss. Det som var galt, det var
grunnlagene: de mistydede, urgamle folkelige forestillinger, og
filosofenes ukontrollerte læresetninger. Hvis vi kaller alkymien for
overtroisk i motsetning til den moderne kjemi eller fysikk, så bør vi
gjøre det klart for oss at forskjellen ikke er prinsipiell. Kan vi påstå
at fysikkens grunnlag er fri for overtro, for alle tradisjonelle, naive
forestillinger? Sikkert ikke. Vi skal bare her minne om at helt til 1905
- da Einstein offentliggjorde sin "spesielle relativitetsteori" - var
fysikken basert på et tradisjonelt "overtroisk" tidsbegrep. Men det er
selvsagt en himmelhøy kvantitativ forskjell mellom graden av
pålitelighet som preger den moderne fysikks og den gamle alkymis
grunnlag.
Alkymiens indre konsekvens sikret den et langt liv i Europa, til
tross for - eller egentlig nettopp derfor - at dens grunnlag var enda
mindre forståelig for europeerne og enda mer tåket og "mystisk" enn
for den romerske keisertids "hermetikere". Historien om middelalderens
og den nye tids alkymi gir oss et uhyggelig eksempel på hvordan et
logisk tankesystem med helt gale premisser kan føre en parasitisk
blomstrende tilværelse i menneskesinnene.
Etter at alkymien hadde spredt seg over Europa i det 13. årh., ble
de vises stein en dogme, som ingen turde dra i tvil. Dette til tross
for at alkymistene var langt fra enige om hvordan "det store verk"
skulle gjennomføres i detalj, og hvilke stoffer som skulle brukes...
...det fantes ikke det stoff de ikke hadde utsatt for all mulig tortur i
sine "filosofiske egg".... Det hendte at man.. ..tilfeldigvis fikk nye,
verdifulle substanser av stor betydning for kjemiens senere utvikling
som naturvitenskap. Således ble f.eks. fosfor oppdaget i 1674 av den
tyske alkymist Brand under hans forsøk på å framstille av menneskeurin
en væske som kunne forvandle sølv til gull. Men få adepter var så
heldige i sin innbildning å ha nådd det etterstrebte mål og framstilt de
vises stein.
For, så utrolig som det høres, fantes det likevel slike. Vi nevner
eksempelvis franskmennene Flamel, Zachaire, Nicholas Valois, tyskeren
Khunrath og selve den store Paracelsus. Troen på de vises stein ble
ytterligere styrket ved at mange mente at de på en eller annen - ofte
mystisk - måte hadde kommet i besittelse av den, og at deres skildringer
*stemte overens*. Det var således ingen tvil om at de vises stein kunne
bli framstilt i form av røde, tunge og gjennomsiktige krystaller, noe
liknende rubiner eller granater, somme tider med et mørkebrunt anstrøk,
og at deres farge forandret seg til safrangult hvis de ble knust til
fint pulver. Et minimalt kvantum - en tusendel, eller kanskje endog en
billiondel i vekt - av dette "frø" var nok til å forvandle flytende bly
eller oppvarmet kvikksølv til gull. Tok man mer frø enn strengt
nødvendig, ble gullet bedre enn det reneste naturlige gull, det ble "i
høyeste grad renset og redusert til sin astrale natur" (tyskeren
Libavious). Ingen tvilte på at slikt alkymistisk framstilt gull fantes.
I mange adelige slekter oppbevarte man smykker og ting som - etter den
mest troverdige tradisjon - var laget av det. I skattkammeret i Wien
fantes det ennå i 1797 en stor, to og et halvt pund tung minnemynt av
gull, som var blitt laget for keiser Ferdinand III i 1648 ved
"projeksjon" av *ett grand* rødt pulver på en tilsvarende mengde
kvikksølv. Betegnende nok var pulveret tilstillet keiseren av en ukjent
person. "Ukjente" folk var det også som laget gull av sølv for en baron
von Creuz i 1715, og gull av bly for tyskeren Güldenfalck i 1755. Det
oppsto en ren myte om de ukjente, hemmelighetsfulle reisende, som
fullførte alkymistiske underverker og forsvant sporløst. Dette var
naturlig nok. Tenk en person som vet å lage de vises stein; ingenting er
lenger umulig for ham. Uinnskrenkete rikdommer, evig ungdom, en nesten
overmenneskelig tilværelse...for hellige vismenn som var likegyldige
overfor de jordiske fristelser. Hvilket liv skulle de føre da?
Tilbaketrukket, upåaktet, fylt av anonym velgjørenhet. Således fortalte
man at Nicolas Flamel - en beskjeden kopist som levde ved slutten av det
14. årh. i Paris, og mente seg å vere i besittelse av de vises stein -
stiftet 14 sykehus og 3 kirker av de midler han hadde skaffet seg ved
gullmakeri. Alkymisten Hieronimus Crinot slo alle rekorder ved
stiftelsen av ikke mindre enn 1300 kirker - i de troendes fantasi,
dessverre. Artephius, en alkymistisk forfatter fra det 12. århundre,
"tilsto" i sitt siste skrift at han på det tidspunktet alt hadde levd i
1025 år! I dag høres det ut som det rene eventyr; men det var det ikke
for datidens mennesker. Selv den geniale filosof Roger Bacon siterte
Artephius som eksempel på hvilke perspektiver den alkymistiske forskning
åpnet for menneskeheten.
Det som var sant var imidlertid at troen på de vises stein åpnet
eventyrlige muligheter for sjarlatanene. Den mest storslagne av dem var
den berømte grev de Saint-Germain, som grasserte ved de europeiske
hoffer i tiden 1750-1780. Om hans herkomst ble det uttalt fantastiske
formodninger. Enkelte tok ham for portugisisk jøde, - andre for en
spansk jesuitt eller en italiener fra Savoyen. Han skiftet titler og
navn, het et sted grev Bellamare, et annet chevalier Schönning, eller
Welldone, eller grev Soltikow. Forestilt for Louis XV av markise de
Pompadour, ble han sendt til London for å innlede fredsforhandlinger med
England. Der tok de ham for russisk spion, så han måtte redde seg ved å
flykte til Petersburg, og bidro sitt til den med makt gjennomførte
tronveksel i Russland. Det som interesserer oss her er at han mente å
kjenne de vises stein. Han påsto å kunne gi en søtti år gammel kvinne en
søtten års pikes utseende, og - alt ettersom han kunne regne med mer
eller mindre troskyldige tilhørere - påsto han også å ha levd i enten
flere hundre eller *flere tusen år*. Kristus, sa han, hadde han kjent
personlig, og Peter hadde han ofte formant til mildhet og måtehold. Det
hendte at folk ville "kontrollere" disse storslagent frekke fantasier.
De spurte for eksempel hans kusk om greven virkelig var fire hundre år
gammel. Kusken svarte at det visste han ikke så nøye, men i de hundre og
tredve år han hadde tjent sin herre, så denne alltid ut som nå! En annen
stor sjarlatan, Cagliostro, "det egyptiske frimureris" grunnlegger -
skrøt også av kjennskap til det alkymistiske mysterium. Hans venn,
kardinal de Rohan, mente å vite at Cagliostro var 300 år gammel!
...Vi ser hvordan absurditeten i alkymiens skikkelse vokser og brer
seg som ugress i menneskesinnene og hvordan menneskene stadig blir mer
besatt av den. Alkymistene lar den kosmiske ovn sluke deres formuer, liv
og fornuft, slik som den i Trondheim fødte danske Valdemar Daa som,
ifølge en gammel krønike, "fordestilerede tre Herregaarde og blev en
fattig mand,...da han så længe giorde Guld, at Gaard og Gods i en
forgylt Røg gik op igiennem hans Skorsteen". Konger og fyrster betaler
hoffalkymistene i håp om at de vil hjelpe deres forfalne finanser. Disse
vidundermakere later stort sett ikke til å være noen "sanne adepter",
interessert bare i naturens utforskning. De tyr til bedrag, og når dette
oppdages blir lemmene brutt på pinebenkene og galgene reises. Men det
går også rykter om menn som eier det kostbare røde pulver, slik som
polakkem Sendziwoj (Sendivogius), som laget gull både for den polske
konge Sigismundus III og for keiser Rudolf II. Disse utvalgte har det
heller ikke bra; fyrstene driver formelig jakt på dem for ved tortur å
berøve dem deres store hemmelighet.
Denis Zachaire, en fransk alkymist fra det 16. årh. som etter
lange resultatløse forsøk på å lage de vises stein ankom til Paris for
der å komplettere sine kunnskaper, skildrer slik det alkymistiske virvar
i denne by: "Etter at jeg hadde begynt å omgåes gullsmeder, smeltere,
glassmakere, ovnmakere og mange andre, gikk det ikke en måned før jeg
kjente mer enn hundre av disse håndverkere. Noen av dem strevet med
metalltinkturene ved projeksjon, noen ved sementering, noen ved
oppløsning, noen ved essensforening, og noen ved utkoking; andre
arbeidet med kvikksølvenes ekstraksjon av metaller, og andre med deres
fiksering; på denne måten gikk det ikke en eneste dag, selv helligdagene
og søndagene, uten at vi kom sammen enten hos en eller annen av oss (og
meget ofte hos meg), eller i den store Notre-Dame for å drøfte den
foregående dags oppgaver. Enkelte sa: "Hadde vi bare midler til å
begynne på nytt, ville vi gjøre noe verdifullt"; andre sa: "Hadde
beholderen holdt, ville vi oppnådd det"; og andre: "Var våre beholdere
av kobber, godt avrundet og tett lukket, ville vi fiksere vårt kvikksølv
med månen"... Jeg forhastet meg ikke med å gi dem penger, for jeg visste
hvor store utgifter jeg selv hadde hatt før i tiden da jeg stolte på de
andres forsikringer."
I de sjeldne tilfelle når sluttproduktet av de alkymistiske
operasjoner var ekte gull, hadde framstillingen ikke noe med
metallforvandlingene å gjøre, men gikk bare på en *utskilling* av gull
fra en legering eller malm. Slik var det med det "alkymistiske" gull som
de utvant i København av Kongsberg-malmet. Av dette gull lot den
alkymistisk interesserte kong Kristian IV slå dukater med et par briller
avbildet på baksiden. Disse briller var en utfordring til skeptikerne.
Nå skulle de *se*: gullet lot seg fabrikere! - men det hendte også at
pålitelige vitenskapsmenn, som idag inntar en fortjenstfull plass i
kjemiens og fysikkens historie, bevitnet metallforvandlingene etter alle
alkymiens regler - noe som ikke alltid er lett å forklare. Slik mente f.
eks. den betydelige nederlandske kjemiker van Helmont (1577 - 1644) å ha
forvandlet et pund kvikksølv til gull ved å "kaste" på det 1/4 grand
rødt pulver han hadde fått fra en tilfeldig "en kvelds bekjent". Om helt
analoge tilfelle berettet også Robert Boyle - kjent i fysikken for sin
utforskning av gassenes kompressibilitet ved konstant temperatur - og
hans samtidige, Helvetius, prinsen av Oraniens livlege. Helvetius'
fortelling er så detaljert at den tillater å rekonstruere hele den
skildrede tildragelse i et scenisk intermezzo, som gir et konkret bilde
av den alkymistiske psykose i Europa. Vi lar teppet gå opp.
E n a u t e n t i s k b e r e t n i n g
Det er på formiddagen, den 27 desember 1666, i den aktede legen og
kjemikeren Johan Fredrik Helvetius' hjem i Haag. Om verten skal det bare
være sagt at han drømmer om de vises stein, og både håper og tviler på
dens eksistens. Hustruen hjelper ham i laboratoriet. Nei, hun har
selvsagt ikke den minste interesse av naturens hemmeligheter, men gull -
det er en realitet. Vi kan tenke oss henne som en Saskia eller helst en
Helene Fourment - med fløyel og silke raslende om sine yppige former og
de sanselige leppene som taler om en voldsom livsappetitt. Helvetius ser
ut som en av de svartkledde, spisskjeggede herrer fra Rembrandts berømte
"Time i anatomi". Hans hode er innrammet i en hvit pipekrage.
Tjeneren melder en gjest som ønsker å tale med livlegen. Det er en
ukjent mann, av verdig, alvorlig utseende og en autoritær mine til tross
for den enkle drakt. Han later til å være en fremmed, en tilreisende fra
Nord-Holland, og gir seg til kjenne som en "kunstner Elias". Dette
mystiske navn vekker noen dunkle erindringer eller anelser hos
Helvetius. Etter at de vanlige høfligheter er utvekslet, griper den
fremmede ordet. Han hylder vertens alkymistiske lærdom og spør ham
plutselig om han har framstilt de vises stein? På benektende svar tar
han ut av sin reisesekk en liten elfenbensboks, åpner den og viser fram
tre valnøttstore stykker av en glassaktig, lysegul substans som ligger
på bunnen. De vises stein? Ja, de vises stein. Et kvantum tilstrekkelig
til å forvandle *tyve tonn* bly til det fineste gull.
Livlegen er mistenksom. Alle vet at de vises stein - "den røde
løve" - er rubinrød. Men den fremmede smiler overlegent. Fargen spiller
jo ingen rolle, bare substansen består prøven. "De kan ta den i hånden"
- sier han. Det begynner å hvirvle i Helvetius' hjerne. Han kjenner
steinens tyngde mot håndflaten, hardheten mot neglespissen. Tyve tonn
gull! Akk, men hva sier han! Er han ikke innvidd og filosof nok til å
skjønne at dette han holder i hånden, det er verdensaltet og livets
mysterium? Bare han kunne beholde det en liten stund til - så vil han
levere det tilbake uskadt. Mens den fremmede snakker, skyver han
umerkelig neglespissene på steinens overflate, leter etter et svakt
punkt - et lite, framspringende korn han kan skrape av med neglen. Det
går, men det blir så latterlig lite sittende under neglen - "som et
solstøv". Han ber gjesten å gi ham bare et bittelite stykke "til minne",
så stort som "et korianderfrø", men blir barskt tilbakevist. "Dette gjør
man aldri" - sier den fremmede - "ikke på grunn av substansens enorme
verdi, men av andre, hemmelige grunner som det ikke er lovlig for ham å
røpe..." Forvirret og i høyeste grad nedslått leverer Helvetius steinen
tilbake til gjesten. På hans gjentatte inntrengende bønner om å få se
metallforvandlingen, lover "kunstneren Elias" å komme tilbake om tre
uker, og - "hvis det vil bli ham tillatt" - å vise noe som vil åpne
legens øyne. Da han ser Helvetius mistenksom og skuffet, spør han om et
rom uten vinduer til gaten. Dit går de sammen - den fremmede i sine
"snøsølete sko" - mot landets skikk som byr å ta skoene av, og til
største forargelse for fru Helvetius, som vi gjetter står i dørgløtten.
Kunstneren Elias ser seg om, forvisser seg om at ingen kan utspionere
dem, knapper redingoten opp, åpner skjorten og tar ut, - den ene etter
den andre - fem tallerkenstore gullskiver han har hengende om halsen...
Etter han er gått, iler livlegen til laboratoriet, gjør ilden opp
og putter et stykke bly i "det filosofiske egg". Da blyet er smeltet,
pakker han inn i papir (slik som Osiris-prinsippet byr) den lille smulen
av de vises stein han har gjemt under neglen, og kaster den på metallet.
Det skjer en liten eksplosjon, men da han igjen bøyer seg over
beholderen, ser han bare en glassaktig masse. Skuffelse.
Om en tre ukers tid melder den fremmede seg igjen på den fastsatte
dag. Han tar Helvetius med på en spasertur og lar seg bønnfalle om å
vise fram metallforvandlingen. Verten er ute av seg for å mykne ham opp.
Han ber ham til middag, byr ham nattlosji i sitt hus, innsmigrer seg
"mer enn noen elsker kan vise sin *Amasia* av *Caresser*. Til slutt
åpner den fremmede "sin filosofiske barmhjertighets flod" og forærer ham
et stykke av de vises stein "så stort som et rapsfrø". Helvetius synes
dette er altfor lite til å lage noe gull i det hele tatt. Den fremmede
forlanger steinkornet tilbake, splitter det med neglen i to, kaster
halvdelen vekk med en overlegen gestus, og leverer den fortvilete lege
resten. "Med dette kan du forvandle to drakmer bly eller endog mer til
gull" - sier han. Helvetius lysner op. Men hvordan skal han gjøre det?
Han tilstår sitt tyveri og det mislykte forsøket. "Kunstneren" ler
foraktelig. "Du vet bedre å stjele enn å bruke den filosofiske stein".
Han opplyser at steinen "tåler ikke blyrøyken" og må derfor pakkes tett
- ikke i papir, men i voks. Han synes endelig å ha latt seg humanisere
og gir Helvetius noen uklare opplysninger angående "det store verk". Han
har dessverre svært liten tid for han skal reise til Det hellige land,
men han lover å stikke innom tidlig i morgen og vise
metallforvandlingen.
Neste dag venter de spent på ham - både legen og fruen. Timene går,
han viser seg ikke. Så banker det på døren - nei det er ikke han, det er
bare et bud fra ham med unnskyldninger. Han kommer sikkert ved tre-
tiden. De venter til halv åtte uten å kunne foreta seg noe som helst, og
tvilens demon kryper inn i livlegens tanker. Fruen er utålmodig. Hun
maser og frister ham - hun vil forsøke å lage gull straks, etter de
sparsomme opplysninger de har fått av den fremmede. "La oss prøve om det
er sant, ellers får jeg ikke sove til natten". Helvetius vil vente til
neste dag, men hun frister ham også med andre ting, og han "gir opp -
som en ektemann for sin frue". Sønnen tenner ild i "den kosmiske ovn",
legen veier opp hele seks drakmer bly, mens fruen pusler med steinkornet
og voksen. De holder pusten da den lille vokskulen faller i det flytende
bly og hele massen begynner å "hvese og boble". Etter et kvarters tid
blir overflaten avklart. De bøyer seg hode ved hode - de lyse lokker og
det blondeomrammete décolleté sammen med spissbarten og den hvite
kragen. Gull! Ser ut som gull! De brenner seg i fingrene og løper med
den ennå varme metallklumpen til en gullsmed. Denne erklærer å ha å
gjøre med det fineste gull og byr 50 gylden for det.
Ryktet sprer seg lynsnart over hele byen. Ut på ettermiddagen (for
det er jo dag allerede) begynner alkymister og fornemme menn å strømme
inn i Helvetius' hus. Der kommer bl. a. herr Porelius, provinsen
Hollands øverste myntkontrollør. Gullprøvene blir tatt på nytt hos
gullsmeden Brechtel, med det resultat at det alkymistiske gull ikke bare
viser seg å være ekte, men til og med forvandler til gull noe sølv som
blir smidd sammen med det.
Noe senere melder det seg hos Helvetius en spinkel, beskjeden mann
med store mørke øyne. Hans navn er Baruch Spinoza. Han skal engang i
framtiden regnes for en av verdens største filosofer og ærligste menn.
På denne tid har han allerede skrevet sin berømte "Etikk", men han lever
et tilbaketrukket liv og tjener til sitt livsunderhold ved å slipe
glasslinser. Helvetius fører ham inn i laboratoriet og viser ham digelen
med en smule gull som ennå henger ved veggene. Spinoza bevitner det i
sine skrifter. Han har også vært hos gullsmed Brechtel og kontrollert
ryktet. . .
Ja, hva skal vi mene om det? Bedrag, selvbedrag eller feiltakelse -
eller alt sammen på en gang? For *ett* kan vi være sikker på: noe gull
av blyet i Helvetius' digel ble det ikke.
--------------
Utdrag av bind III, sidene 59-95. "MENNESKET OG GENIET", av Jeremi
Wasiutynski, Nasjonalforlaget, 1944.
KVEN ER JEREMI WASIUTYNSKI?
----------------------------
Ascehougs konversasjonsleksikon fortel at Wasiutynski er polsk/norsk
vitskapsmann og forfattar. Han var fødd i 1907 i Polen, men flytta til
Norge og har budd her frå 1937 av. I 1948 tok han dr.Philos- graden ved
universitetet i Oslo. Han har skrive eit stort tal faglege og populær-
vitskaplege artiklar og essays i norske og polske tidsskrift. Dei mest
kjende av arbeida hans er:
-Copernicusbiografien: "Kopernik, tworka novego nieba" ("Copernicus,
skaparen av den nye himmelen") frå 1937,
-den populærvitskaplege (og skeptisk betonte ) "Verden og Geniet" i tre
bind,som kom ut i 1943 og 1944,
-"Studies in Hydrodynamics and Structure of Stars and Planets" som kom i
1946 (doktorgradsarbeidet),
-"Universet", ei tjukk, populærvitskapleg og rikt illustert "paperback-
bok som kom i 1963.
I dei populærvitskaplege bøkene og artiklane framstår Wasiutynski som
velstudert ikkje berre innan det harde fagstoffet, men kjem ganske
særskilt til sin rett når han finn samanhengar mellom myter og gamle
kulturar, og trekkjer liner frå dei og vidare fram til tradisjonar som
lever i dag.
Wasiutynski ser i det heile ut til å vere djupt fascinert av myter og
religiøse overleveringar som han anser for å vere almennmenneskeleg og
ein viktig del av kulturen. Når det gjeld den makta mytane og mystikken
har og har hatt over menneska er han derimot uforsonleg, og hevdar med
styrke at dei då fungerer som skadelege parasittar i menneskesinna. Han
antyder at dei mange irrasjonelle sidene i menneske-oppførselen tyder
på at vi enno ikkje har lært oss til å handtere den svære hjernen vår.
Dagens mystisk interesserte menneske kan oppfattast som eit
utviklingstrinn på veg til det ideelle fornuftsmennesket.
Ottar Sande
----------------------------FIRDA BBS---------------------------------
Einaste BBS i Norge spesielt for populærvitskap, naturfag, fagdebatt
og kritisk tenking. Tilbod innan naturfag, biologi, kjemi, matematikk,
fysikk, teknikk, sjakk, fjernundervisning og SKEPSIS. Alle konferansane
er leidde av fagpersonar. tlf: 57 86 54 35 / 57 86 64 65 / 57 86 65 65
----------------------------------------------------------------------
Tekstar frå Firda BBS må ikkje brukast kommersielt utan etter skriftl.
avtale med forfattarane/omsetjarane og med ansvarleg ved Firda BBS
----------------------------------------------------------------------
Firda BBS
blt15c34