Alle oppsummerer koronaåret 2020 nå og jeg har ingenting viktig å bidra med. Denne teksten skriver jeg derfor mest for min egen del, for å få notert de tingene jeg ønsker å huske. Det vil ikke gå lang tid før 2020 har blitt drøvtygd i så mange omganger at våre egne minner fra året overskrives av ettertidens analyse av det. Vi kommer til å “huske” det vi senere lærer faktisk skjedde, ikke den opplevelsen vi selv hadde. Derfor noterer jeg dette nå, mens jeg fortsatt har all usikkerheten, frykten og stresset med meg.

Det er særlig tre ting jeg vil ha med meg fra dette året.

Familien vår har hatt et godt år

Sammenlignet med de fleste andre, altså. Omstendighetene våre har vært omtrent så gode som det var mulig å ha dem i 2020. Ingen av oss har blitt syke og vi har ikke mistet noen vi kjenner - ennå. Jeg har ikke mistet jobb eller inntekt. Jeg jobber i IT-bransjen og hadde allerede hjemmekontor flere dager i uka da pandemien gjorde dette permanent. Omstillingen var smerteløs.

På toppen av dette er jeg en innadvent person som ikke har så mye mot å være hjemme og gjøre lite en stund. Jeg trives sammen med kona og sønnen vår. Psyken min er stabil, slik at jeg raskt kommer meg tilbake til ganske glad likevekt nesten uansett hva som skjer rundt meg.

I 2020 har jeg skrevet ferdig en bok om togferier som kommer i januar. Vi oppdaget at vi har et barn nummer to på vei, som også kommer i 2021. All tiden hjemme har gitt meg et ekstra nært forhold til ettåringen vår. Et av årets høydepunkter er alle de fine sykkelturene vi har hatt sammen til barnehagen. Jeg føler med andre ord ikke at livet mitt har blitt satt på vent, med unntak fra at vi gikk glipp av et fint reiseeventyr til utlandet som vi hadde planlagt. Det eneste virkelig store tapet vårt har vært at vi ikke har sett konas familie i Skottland siden 2019.

Andre har gjennomgått langt verre ting. Både tiltakene og pandemien har rammet Norge mindre enn mange andre land, og vår familie mindre enn mange andre nordmenn. Med andre ord: Det var knapt mulig å møte 2020 med bedre forutsetninger enn å bo i Norge med en ålreit jobb og fin familie. Vi har hatt et relativt godt år.

Likevel har det vært vanskelig å holde ut

Det verste var usikkerheten. Jeg liker å forstå ting slik at jeg kan gjøre meg opp en mening om hva som er sant og hva som er det riktige å gjøre. Mange har møtt pandemien med en “dette overlater jeg til myndighetene”-holdning. Hvis myndighetene sier at vi ikke kan være mer enn 25 personer samlet, så betyr det selvfølgelig at vi kan være inntil 25 personer samlet. Hvis myndighetene ikke sier at vi skal gå med munnbind akkurat her, så gjør vi ikke det. Blir det jul med familien i år eller ikke? La oss vente og høre hva helseministeren sier. Enkelt og greit.

Jeg fungerer ikke på den måten. I ettertid skulle jeg kanskje ønske at jeg gjorde det, for da kunne jeg trukket på skuldrene og overlatt til andre å ta beslutningene for meg. I stedet har jeg prøvd å forstå hva som skjer slik at jeg kunne ta mine egne trygge valg. Det var vanskelig i starten, da vi visste lite. Det har ikke blitt så mye lettere siden. Jeg sliter fremdeles med å oversette det jeg vet til konkrete valg. Min egen usikkerhet kolliderer med planene og forventningene til alle rundt meg som enten har en annen forståelse eller mest forholder seg til hva som er lov.

Altså vet jeg ikke hva som er riktig å gjøre, og det finnes ingen felles forståelse jeg kan slutte meg til, men hvis jeg velger feil, kan mennesker jeg er glad i bli syke og kanskje dø.

Det er stressende, det. I familien vår har vi funnet fram til noen tommelfingerregler som vi føler oss komfortable med. Men i blant har ting endret seg rundt oss så fort, og jeg har vært så usikker, at det har vært tungt. Den første panikknedstengningen i mars var egentlig lett for meg å takle. Det var skummelt og trist, men ikke stressende, for det var ikke noe rom for tolkning: Avlys alt og hold deg hjemme. Whatever you do, don’t.

Den første oppmykningen av tiltak var vanskeligere for meg. Kan vi dra på café nå? Kan vi besøke foreldrene mine nå? Skal vi planlegge sommerfest på jobben? Ut fra det jeg hadde lært om pandemien, virket det lurt å være mer forsiktig enn reglene tillot. Det var iallfall lettere å si nei, men betyr det at det var riktig? Og hva visste vel egentlig jeg? Ingenting.

Sommeren og den tidlige høsten ble lett å takle. Smittespredningen var lav nok til at dilemmaene ved å treffe vår nærmeste familie ikke var så vanskelige. Vi landet på en rutine som lot seg opprettholde over lengre tid. Situasjonen var forutsigbar, og det er det viktigste for meg: At jeg vet hvordan jeg skal ta beslutninger. Jeg takler det meste, så lenge jeg føler meg trygg på spillereglene.

Så kom smitteøkningen på senhøsten, og omstendighetene begynte å endre seg igjen, fra uke til uke. Igjen begynte usikkerheten min å kollidere med planene og forventningene til folk rundt meg. 2020 var året hvor jeg opplevde helt nye former for stress: som det å ha en hendelse i kalenderen jeg mistenker burde vært avlyst, men som ikke blir det, og jeg ser urolig på at den nærmer seg dag for dag, helt til et nytt tiltak tvinger fram en avlysning i siste liten. Eller noe så enkelt som alle forkjølelsene sønnen vår plukket opp i barnehagen, hvor det også var to små koronautbrudd i andre avdelinger. Vi har ikke hatt COVID-19, men forkjølet har vi vært, og noe av det kjipeste med dette året har vært å avlyse ting vi ønsket å gjøre når vi har vært nesten helt sikre på at småsnufsingen for noen dager siden bare var en vanlig forkjølelse. For det er det vel? Men er jeg sikker?

Hele perioden fra oktober til nå endte opp som en lang rekke avlysninger av hyggelige ting, på grunn av koronatiltak eller forkjølelse, kombinert med en grunnleggende usikkerhet om hva som skjer og hva som er riktig å gjøre. Det begynner å ta på. De mørkeste dagene av året, i slutten av desember, har for meg også vært de tristeste og mest stressende. Jeg er sliten av å gjøre så mange valg med så mye på spill og ingen forutsetning for å vite hva som er riktig. Det enkleste er å stenge seg inne hjemme, men jeg er sliten av det også.

Jeg mener ikke å være dramatisk. Det har ikke skjedd oss noe, og det er ikke verre enn at jeg takler det. Andre takler langt verre og snart er vi på vei ut av mørket.

Det jeg ønsker å si er i stedet dette: Hvis dette året har vært tungt for meg, må det ha vært verre for de som har en usikker økonomisk situasjon, et større sosialt behov, et mindre hyggelig familieliv eller ingen familie i det hele tatt, og for de som har psykiske plager eller dårlig helse. Det må ha vært enda verre for de som bor i land med dårlige sikkerhetsnett for folk som mister jobben eller blir syke.

Det føles litt som om det har vært flom, og vi har vært blant de heldige som bor på toppen av et berg, men likevel har hatt en kjip oversvømmelse i kjelleren. Hvordan har det da gått med de som bor lenger ned? 2020 har krystallisert for meg hvor viktig gode velferdstjenester er, både de vi har som mange andre land ikke har, og de vi har som burde vært enda bedre. Det er lenge siden jeg anså meg for å være en markedsliberalist, men i 2020 har tanken virket helt absurd. Selvfølgelig må økonomien underordnes menneskelige behov. Selvfølgelig setter vi de vanlige økonomiske spillereglene på pause i en slik krise, og kanskje burde flere av dem endres permanent også?

Det bringer meg til den siste tingen jeg tar med meg fra dette året.

Vi aner ikke hva som har skjedd andre steder

I 2020 hadde jeg nok med å forstå hendelsene som angikk meg selv og mine nærmeste. Sfæren min har bestått av Norge, hvor vi bor, og Storbritannia, hvor vi har familie. I blant klarer små drypp av hendelser å trenge inn fra andre steder i verden, men jeg klarer ikke å henge med. Alle land i verden gjennomgår nå en radikal omveltning som utspiller seg på unike måter i hvert land. Mye av det har jeg ikke en gang hørt om. Det lille jeg har hørt om, har jeg ingen forutsetning for å forstå.

Selv Sverige og Danmark har vært ugjennomtrengelige mysterier i år. Det har tydeligvis gått en god del verre der enn i Norge. Hvorfor? I begynnelsen av pandemien var mange nordmenn opptatt av å sammenligne oss med Sverige i en slags konkurranse om å ha den beste koronahåndteringen. Den store koronalandskampen. Selv de ivrigste av dem må vel ha falt av lasset nå. Tenk å sitte i Norge i desember 2020 og ha overskudd til å sette seg inn i hvordan pandemien har utartet seg ulikt i nabolandene våre, og å ha selvsikkerhet nok til å ta stilling til om forskjellene har å gjøre med kultur, politikk eller flaks. Alt jeg har fått med seg selv er anekdoter. Svensken som skulle kjøpe noe av meg på Finn, for eksempel, som kom rett bort til meg og håndhilste før jeg rakk å summe meg. Betyr det noe? Jeg aner ikke.

Og land enda lenger bort enn Danmark og Sverige? Hvis du ikke har en knytning til landet fra før, vet du antagelig lite om hvordan de har taklet pandemien. Jeg hørte via familie i Frankrike at der har de i hele år måttet fylle inn skjemaer når de legger ut på reise, for å begrunne at reisen er viktig. På den ene siden er dette strengere enn her, men på den andre siden behandler mange franskmenn dette visstnok som en formalitet, og tenker at så lenge skjemaet er fyllt ut, er det vel greit med en tilfeldig langreise til Paris. Hæ? Jeg vet ikke om dette stemmer. Jeg vet ingenting. Og tenk på alle forbrytelsene som har foregått i skjul dette året: Politiske forbrytelser, økonomiske forbrytelser, og den typen familieforbrytelser som alltid har funnet sted i hjemmet og som ofrene i år har hatt mindre mulighet til å flykte fra.

Når dette er over kommer alle hullene til å bli fylt av journalister og akademikere. Pandemien vil gi råmateriale til årevis med spennende forskning og historieskrivning, ikke bare om hva som var den riktige pandemistrategien, men om alle økonomiske, sosiologiske og helsemessige fasetter av det som har skjedd. Langsomt fordøyes pandemien, til vi får en klar fortelling om hva som skjedde.

Der er vi ikke nå. Nå er vi bare her: Slitne, usikre, men med relativt lite å klage på for vår egen del.