2025 ligger an til å bli et endringsår. Men det er helt åpent hvilken retning hver og en av oss velger å endre oss i. Og også de som tviholde på gamle standpunkter vil måtte endre seg.

Jeg skrev i Aftenposten nylig om hvordan den anti-demokratiske og anti-europeiske vendingen i USA utløser meningsendringer i Norge. Mange av oss sitter akkurat nå og tenker nytt om forholdet vårt til Europa og USA.

Å endre mening gjør vi i og for seg stadig vekk. Et av poengene mine i Ingen tenker alene er at vi mennesker endrer mening oftere enn vi er klar over. Det skjer ubevisst, dels fordi meningene våre gjerne ikke sitter så dypt i utgangspunktet, og dels ved at vi glemmer det vi har ment før.

Det som er unikt akkurat nå er at endringen skjer i større skala og raskere tempo enn vanlig. Det gjør det mulig for mange å bli bevisst på en prosess vi vanligvis ikke tenker på.

Her ønsker jeg å utdype noe jeg skummet over i kronikken: Det går an å se på disse hendelsene slik at de dytter oss i bestemte retninger. Men det betyr ikke at vi er nødt til å la oss dytte i denne retningen. Mange må tenke nytt nå. Og det kan fremstå helt åpenbart hvilke konklusjoner vi bør lande på, men det er det på ingen måte.

Tre strømninger

De tre strømningene jeg tror presser seg på i norsk offentlighet akkurat nå er:

• Militær opprustning, fordi Europa ikke lenger kan stole på sin viktigste allierte.
• Norsk EU-medlemskap, slik at vi kan komme nærmere de vennene vi har igjen.
• Og skepsis til høyreradikale og andre som har knyttet seg til trumpismen.

For meg er iallfall dette den åpenbare konklusjonen, og jeg ser mange andre som også tenker i disse banene. Bør vi da forventene at disse strømningene faktisk vinner frem, og at Norge nå for eksempel vil begynne på en vei som ender i EU-medlemskap?

I lys av forskningen: Ja og nei.

Et argument for at dette vil skje, er at mennesker er sosiale dyr som lett fanger opp trusler fra andre grupper. Her må jeg presisere at det er en bestemt type trussel jeg snakker om. I 2024 snakket man mye om hva Donald Trump egentlig står for. Er han en fascist? Temaet er viktig, men samtidig abstrakt. En politiker i et fremmed land mener kanskje noe fælt og kan kanskje finne på å gjøre noe farlig i framtiden. Okey. Det høres farlig ut, men det blir litt som klimakrisen. Vi kan tro på klimaforskernes advarsler, men så lenge vi har en abstrakt avstand til det, medfører det ikke nødvendigvis noen endring i hvordan vi lever eller hvilken politikk vi ønsker.

Slike trusler griper ikke tak i oss. Det gjør derimot flommen som legger byen vår under vann eller kornavlingen som tørker bort foran øynene våre. På samme måte er det med følelsen mange har av at det Trump gjør nå, setter livene våre i fare. Det er vår økonomi og våre jobber som rammes av en handelskrig. Det er våre barn som dør hvis arven etter Trump blir et ustabilt Europa.

En slik direkte trussel griper tak i ryggmargen, presser oss til å tenke nytt om venner og fiender. Det er naturlig hvis mange nordmenn da velger å følge dette presset i den åpenbare retningen: Mer penger til forsvaret. Nærmere forhold til EU. Mer skepsis til norsk Trump-venner.

En enkel og grei spådom om hvordan Norge ser ut om et år, kan da være at vi har økt forsvarsbudsjettene, er på vei mot en ny EU-avstemning, og at høyreradikale føler seg nødt til å distansere seg fra Trump for å bli tatt på alvor.

Og ja, jeg tror at mange av oss nå er på vei i denne retningen. Iallfall hvis vi fremover får se konkrete negative utfall for Ukraina og økonomien vår. Aktuelle, konkrete trusler har en helt egen evne til å påvirke oss.

Men det er ikke gitt at alle vil gå i denne retningen. Ikke en gang at flertallet vil gjøre det. Ingenting er rett frem når det kommer til meningene våre. Et av hovedpoengene mine i boka er at når det kommer til meninger, beveger vi oss i et landskap av grupper som har komplekse relasjoner til hverandre. Noen av gruppene liker vi og stoler på. De tenker vi sammen med. Vi bygger opp en felles virkelighetsforståelse sammen. Diskuterer, men på en konstruktiv måte.

Andre grupper misliker vi og stoler ikke på. De sliter vi å diskutere konstruktivt med. Vi definerer oss selv i motsetning til dem. Som jeg skrev om i Agenda magasin nylig, dette er forklaringen på hvordan et nyord som woke kan deise ned i offentligheten og nærmest over natten bli noe alle vet hvor de står i forhold til. Ordet betyr lite, men hvem som bruker det, hvordan de bruker det, og hva vi synes om dem, det har vi sylskarpe intuisjoner for, og da fylles ordet raskt med mening likevel.

Våre beste år

Store hendelser i verden kolliderer altså med gruppelandskapet vårt på uforutsigbare måter. Og selv når de tilsynelatende dytter oss i bestemte retninger, er det fullt mulig å gjøre motstand.

I fjor høst så jeg serien Våre beste år på NRK. Det er en humorserie hvor en venstreradikal familie flytter til Oslo vestkant i 1980-årene. De er sterkt forankret i 1970-årenes motkultur, men i løpet av et par episoder har sønnen byttet ut sine pedagogiske treleker med He-Man og voldsfilmer, mens datteren har blitt venn med klassens liberalist og meld seg inn i FpU.

Jeg hadde akkurat sendt avgårde bokmanuset da jeg så den, så det var litt rart å se en tullete retroserie som spiller rått på nostalgistrengene til oss 80-tallsbarn og oppdage at .. handlingen stemmer forbausende godt med forskningen jeg akkurat hadde skrevet om?

Det er litt farlig å si dette, men hvis du er interessert i å forstå hvordan mennesker endrer mening, og du ikke ønsker å lese en hel bok om det, kommer du greit avgårde med Våre beste år. Den får fram et viktig poeng: At det ofte ikke er argumenter som påvirker oss, men nye omgivelser, praktiske erfaringer og venner.

Den treffer også greit om det med å gjøre motstand mot det nye. Familiens mor, som jobber i NRK, nekter å bli med på 80-årenes kommersielle underholdningsprogrammer. Hun vil heller fortsette å lage opplysningsprogrammer som forteller ungdom det hun mener de trenger å høre.

Hun fremstilles som litt patetisk. Det er også gjerne slik de som blir med på det nye tenker om de som tviholder på det gamle. De er konservative stabeiser. Eller museumsvoktere, som man sa om den tradisjonelle fløyen i SV i 1990-årene. Dømt til å tape.

Men hvis vi ser mer kjølig på det, kan vi si at det alltid er mulig å si nei til nye ideer, selv når de presser seg på fra alle kanter. Verdiendringer går ikke i en rett linje. Noen ganger går utviklingen en stund i én retning, for så å snu.

Noen ganger er det også de som blånekter, som har rett. I 2000-årene ble mye av den vestlige verden, meg inkludert, revet med i blodtåka etter terrorangrepene 11. september 2001. Nå skulle det bli krig og sivilisasjonsbygging. Et mindretall gjorde motstand, og i dag tror jeg de fleste skulle ønske de hadde blitt lyttet til.

Det er altså mulig å gjøre motstand mot det nye. Noen ganger vinner motstanderne frem, andre ganger taper de. Noen ganger har de rett, andre ganger ikke.

Mennesker er ikke sauer

Vi går uansett sjelden alle i samme retning. Mennesker er ikke sauer. Vi tenker sammen med de vi har rundt oss, men har et komplekst forhold til gruppelandskapet vi navigerer i. Vi stoler ikke uten videre på kreftene som former samfunnet. Vi blir vrange når vi opplever at makthaverne er arrogante, nedlatende og bruker makt eller sosialt press.

Det er en grunn til at ordet tidsånden sjelden brukes i positiv forstand.

I Ingen tenker alene intervjuet jeg mennesker som har endret mening. For eksempel var Paul Chaffey en av de som lot seg påvirke av etterdønningene etter at annet stort endringsår, 1989. Han gikk fra SV til Høyre.

Men jeg har også snakket med én som har valgt å gjøre motstand. Faren min, Dagfinn Stærk. Han var pastor i Frikirken, hvor han opplevde at konservative verdier - det han selv kaller tradisjonell kristendom - ble satt under press. Dette gjorde ham usikker. Kanskje tok han feil? Men etter å ha tenkt seg om, valgte han å bli stående der han var.

Støtten til å gjøre dette fant han fra Den nordisk-katolske kirke, et miljø som henter teologien sin fra kristendommens første årtusen. Dette var nye ideer for ham. Slik kunne han beholde sine tradisjonelle verdier, men med en dypere begrunnelse enn før.

Før jeg leste forskningen om dette tenkte jeg at det å endre mening er noe helt annet enn det å ikke endre mening. Men forskerne legger altså vekt på at vi følger vennene våre, tenker sammen med de vi liker, og formes av omgivelsene våre.

Det gikk et lys opp for meg da faren min snakket om dette. Han hadde jo også funnet et nytt miljø å tenke sammen med. Han hadde også endret mening. Det vil si: Han måtte finne nye begrunnelser for de gamle konklusjonene. Eller som konservative sier, man må forandre for å bevare.

Ja, man kan gjøre motstand mot det nye. Men selve motstanden endrer deg. Alle formes av endringer i omgivelsene våre, også de som ønsker å forbli som de var.

Gamle standpunkter får en ny klang

Tilbake til vårt eget store endringsår, 2025: Nye strømninger presser oss altså kanskje mot økt forsvarssatsning, EU, og skepsis mot høyreradikale. Samtidig er det fullt mulig å gjøre motstand. Man kan beholde de standpunktene man hadde fra før om disse temaene.

Men dette vil klinge annerledes enn før og kreve nye begrunnelser.

Å fortsatt være skeptisk til forsvarsutgifter betyr noe annet i 2025 enn i 2024. Å fortsatt være mot norsk EU-medlemskap krever andre begrunnelser enn før og sier noe nytt om hvordan du ser verden. Å fortsette med å sitere høyreradikale amerikanske kulturkrigere plasserer deg på et nytt sted i det politiske landskapet.

Altså må alle endre seg, også de som ikke vil. Og du må kanskje være villig til å bryte med dine gamle grupper for å beholde dine gamle standpunkter. Hvis partiet du støtter har hatt et uklart forhold til EU, men nå lander på et klart ja, og du ikke kan gå med på dette, ender du kanskje opp med å bryte med partiet. Lete etter et annet politisk miljø å knytte deg til.

Dette åpner igjen døren for ytterligere og uventete meningsendringer. Det var kanskje EU-saken som fikk deg til å bryte med ditt gamle parti, men i den nye gruppen får du også helt andre ideer med på kjøpet. Vi tenker som sagt sammen med folk vi liker og stoler på. Å knytte seg til nye mennesker, fører til nye tanker.

Jeg ønsker ikke å overdrive hvor radikalt mennesker endrer seg i møte med nye omgivelser. Selv når vi endrer mening, endrer vi ikke personlighet og vi kan aldri helt legge bak oss impulsene vi har mottatt gjennom livet.

Dessuten er vi sammensatte og går sjelden helhjertet inn i det nye. Selv har jeg mange ideer med meg fra tidligere faser av livet. Jeg er ikke lenger kristen, men synes kristne har mye bra å si om synd og ondskap, som jeg skrev om i Å sette verden i brann. Jeg har mistet den sterke troen på markedsliberalisme, men henter ideene fram i blant, når det føles riktig. Jeg er ikke lenger høyrepopulistisk krigsblogger, men dypt inne i hodet mitt befinner det seg fortsatt en populist som ønsker å vise fingeren til eliten. Han slipper bare ikke like lett ut som før.

Den meksikanske forfatteren Octavio Paz beskrev sin egen ideologiske reise bort fra kommunismen som en spiral som hele tiden tok ham tilbake mot der han startet, men samtidig lenger vekk. Slik tror jeg det er for mange av oss. Nye omgivelser og nye hendelser presser oss til å tenke nytt, men samtidig bærer vi gjerne med oss noe fra gammelt av som gir det nye en unik vri.

Meningene våre formes altså av erfaringer, omstendigheter og menneskene rundt oss, men på en måte hvor vi selv sitter i førersetet.

Jeg tror dette blir et spennende valgår.