Jeg fikk en epost fra noen som mente at jeg hadde skrevet noe om de “dumsnille” og de “slemsmarte” i flyktningdebatten i 2015, og lurte på om jeg husket hvor det var. Det ble en fin anledning til å grave fram en gammel artikkel og tenke over hvor mye av den jeg står for i dag.

Mitt svar

Huske gjør jeg ikke, men jeg har et stort arkiv å søke i og jeg fant denne:

Falsk og ekte godhet i flyktningspørsmålet

Artig vinkling!

Jeg har jo flyttet meg litt siden den gangen. Jeg tror utviklingen siden 2015 har vist at de dumsnille ikke var fullt så dumme, og de slemsmarte ikke fullt så smarte, som jeg trodde da. De “dumsnille” jeg hadde i tankene advarte mot at alt det negative fokuset på innvandring ville åpne døra for høyreekstremister, og slik gikk det jo også. Kanskje ikke nødvendigvis forårsaket av dette, men det viste seg iallfall at mange av de som hevdet de bare ønsket å ha en saklig innvandringsdebatt egentlig ønsket å dytte opp døra hele veien til innvandrerhat. Jeg forsvarte den gangen Document-miljøet som et eksempel på relativt saklige folk - et totalt bomskudd fra min side.

Og de “slemsmarte” jeg hadde i tankene den gangen tok jeg nok også feil om. Folk som var veldig flinke til å regne på kostnader av innvandring, men stod svakere innenfor andre fagfelt. Alt for enkle ideer om kultur, og om samspillet mellom gruppene et samfunn består av.

Jeg tror tankeeksperimentet i den artikkelen bommer ved at innvandringspolitikk rett og slett ikke kan avgjøres ved å overlate initiativet helt til grasrota. Det blir i praksis bare en annen måte å si “steng grensene” på. Grunnideen er god og er noe jeg har tenkt mye på siden: At det finnes en viss kapasitet i samfunnet til å håndtere alle de endringene og utfordringene innvandring kan føre med seg, og at denne kapasiteten må respekteres for å ikke utløse hat og panikk.

Samtidig tror jeg denne kapasiteten er mer fleksibel enn jeg tenkte den gangen. Den påvirkes blant annet av måten vi snakker om innvandring. Av erfaringene våre. Av politikken vi fører. Dilemmaet er hvordan man snakker om dette på en måte som ikke blir en selvoppfyllende profeti: Fokusere på det som er vanskelig, med det resultat at vi blir langt mindre åpne enn vi behøvde å være.

Jeg har ikke noe svar på dette nå heller. Paradokset her for min del er at da jeg skrev om dette i 2015 hadde jeg mange meninger om innvandring og integrering, men svært lite personlig erfaring med folk med innvandrerbakgrunn. I dag har jeg mye kontakt med folk i og fra andre land, og med nordmenn med bakgrunn fra andre kulturer, men føler meg nesten ute av stand til å ta standpunkt i disse debattene.

Jeg skrev litt om dette i boka Ingen tenker alene, hvor en av de jeg intervjuet snakket om å gå fra å ha meninger til å ha erfaring. Slik føler jeg det om dette temaet. Særlig “integreringspolitikk” har blitt et nesten meningsløst ord for meg nå. Jeg har sett så mye integrering på nært hold at jeg sliter med å se noen forbindelser til de temaene jeg før mente mye om under merkelappen “integreringspolitikk”.

Dette er i og for seg i overenstemmelse med artikkelen. Bare med en annen, mer forvirrende, slagside enn jeg hadde i tankene i 2015.