Kompromiss (eller kompromissløshet)

Vekkelse er en kollektiv prosess, skapt sammen, av alle som deltar, ikke en enkelt predikant av type Gisle Johnson. Det foregår som en del av bylivet, spres gjennom rykter, fortellinger, reportasjoner. Urbanisering. (s75)

Antinomistene etterlot seg en arv på Sørlandet og langs kysten, men detaljene er uklare. Det var representantene fra deres områder som kom med sterkest motstand mot den nye dissenterloven i 1840-årene. Prestene snakket av “bitter erfaring” om splittelsens farer, om sekter og fanatikere.

Indremisjonsmann

Bildet av Hans Nielsen Hauge ble skapt i den nye offentlighetskulturen etter 1850, i en muntlig og solid kristen offentlighet.

Fortellingen

Bangs biografi om Hauge skapte et nytt slagkraftig forsvar for forkynnelsen hans, koblet til Gisle Johnsons nødprinsipp. Hauge var ikke en utenfrakirkelig kraft, i denne fremstillingen, men snarere det egentlige kirkelig, rettelig kallet av Gud. “Ikke noe sjokkerende å se her, bare å gå videre”. En temming av Hauge. s114

Galskap

Dansk-norsk kirkeledelse slet med utfordringene skapt av pietistiske prester som aktivt angrep sin egen menighet. Troen og kirken skulle jo være et redskap for fellesskap, men ble brukt til splittelse. (Ordet fanger, legger til rette for en forsterkning av intensitet. Det trengs bare at noen er villige til å gå ut over det formelt korrekte. Ordene temmes noe av strukturene, men bare delvis) s151

Slektskap

Individuell vs sosial tolkning av Hauges oppvåkning. Den tradisjonelle: Øyeblikket i åkerent. Gundersens utgave: En gradvis oppvåkning, Hauge som en del av et sosialt miljø, med koblinger til herrnhuterne og Seeberg. En hendelse med uklare kilder. s175

Fellesskap

Fra 1600-tallet av var sognepresen statens åndelige politimann ute i sognene, med omfattende ansvar og rolle. s188

Fogden konfronterte Hauge med at forkynnelsen brøt med “Lovens Bud”, ref konventikkelplakaten. Dette burde ha vært det endelige ordet i saken, men Hauge svarte tilbake, ønsket å diskutere lovens ordlyd, trosset makten. s196

Folkemening

Sogneprestens makt var ikke allmektig, men avhengig av reaksjonene blant tilhørerne. Mobiliserte fellesskapets fordømmelse. Dette var en utfordring hvis fellesskapets fordømmelse uteble. Noe av problemet med Gerhard Seeberg var at han mistet menighetens støtte, og da måtte presten gå. Sogneprestens autoritet var avhengig av sognebarnas tilslutning. s208

Sogneprest Stevelin Urdahls konfrontasjon av Hauge på Grålum var avhengig av å overbevise folk, ellers ville man måtte falle tilbake på statens mer håndfaste former for maktbruk. Han utførte “performative” språkhandlinger, altså handling som utføres i og med at de uttales. “Jeg døper deg”, “retten er satt”, “du er arrestert”. Ord som skaper virkeligheten, ikke er ment som en invitasjon til diskusjon.

Opprør

Allmuen gjør seg usynlig, deres meninger uttrykkes i en gjemt virkelighet. Eliten avfeier dem som enfoldige, men fornemmer at det finnes noe foruroligende der. s235

Strilenes opprør i Bergen var påfallende kontrollert, (ref Mercier om det samme i andre opprør). Tusenvis av rasende mennesker, men nesten ikke hærverk, umotiverte angrep eller trakassering. s250

Ideene om “oppvigleren” var nyttig for myndighetene og allmuen. De fæle som hadde forført allmuen, slik at alle kunne fortsette å late som. Folk er egentlig lojale, enfoldige, kongetro, det finnes ingen folkelig politikk. Det er ingenting å frykte, og det å holder å straffe noen få, oppviglerne, og så er man ferdig med problemet. s257

Ulydighet

Hauge konfronterer et autoritært system med kirken i sentrum. Johan Nordahl Brun: “Vi underkaste os enhver foranstaltning af verdslig øvrighed”. s308

Trond Bjerkås: Allmuen forsvarer opprøret ved å si at makten har fjernet seg fra idealene sine, mens kongen og staten på samme måte kan hevde å ville vende tilbake til og forsvare de samme idealene. Dermed blir både opprør og reaksjonen mot denne en bekreftelse av etablerte verdier - ref ideen om hegemonisk makt i samfunnsteori. Maktutøvelse som bygger på at de undertrykte selv aksepterer undertrykkelsen. Antonio Gramsci, 1930-årene: Det etablertes makt bygger på hegemoni, forstillingen de herskende klasser bruker for å rettferdiggjøre og opprettholde sin dominans, og vinne aktivt samtykke fra dem de hersker over. (Det er en kontrast her mellom et meningsbrudd med gruppen som bryter med dens grunnleggende ideer og et som bekrefter dem, men bare utfordrer personene som forvalter dem. Og så finnes det brudd som ikke egentlig gjør noen av delene, og er ortogonale til både verdiene og de som forvalter dem.) s330

Allmuens hyllest av eneveldet kan også tolkes ironisk, ref Mona Ringvej: Jo mer overdrevent og storslått man lovpriser noen, jo klarere blir kontrasten til den ynkelige virkeligheten. Haugianerne omfavnet statens verdier, Hauge insisterte på at han støttet statskirken og prestene, men var samtidig en krass kritiker av dem. s334

Fortrengning

Hildebrand Meyer skapte en fortelling om strilekrigen som fikk mye innflytelse i ettertid: Embetsmannen opptrådde rasjonelt og velformulert, folket emosjonelt og voldelig. Et irrasjonelt kollektiv, mot embetsmannens individuelle målrettethet. Embetsmannen driver med politikk, allmuen med impulsdrevet raseri. s367

Fordømmelse

Budstikka var et medium for kongelig kommunikasjon nedover og allmuens kommunikasjon oppover. Fra 1600-tallet forsøkte man å gjøre til å kun bli kommunikasjon nedover, altså et verktøy for å styre allmuen. Man erstattet det med en annen kanal som gikk oppover, bønneskrift / supplikk. Disse henvendte seg oppover, rett til kongemakten. (Ref Aftenpostens flaue forsidebrev til Mark Zuckerberg.) “Kongen bøyer seg ned fra tronen sin, lytter vennlig ti lhver og en av de små langt nede”. En tålmodig og kjærlig far. s391

Jacob Malik: Bønneskriftene var et verktøy for å unngå offentlighet. s392

Det er feil å si at folkelig politikk ikke fantes på grunn av forbudene mot den. Det var omvendt, forbudene fantes på grunn av den folkelige politikken. (Ie når noen har satt opp et skilt “ikke trå på gresset”, er det en ting du kan vite helt sikkert: Det er noen som tråkker på det gresset) s405

Haugianerbevegelsen gikk viral når tilhørerne selv begynte å reise rundt som talere. (Ref profeten med fyrstikkene, tilsvarende vekkelser i USA på samme tid. Hva ville skjedd hvis den ikke hadde blitt stoppet i Norge?) s433

Løsgjengere

Det fantes en permanent frykt for at massene skulle bli forført. Hauges tilhengere ble ansett som enfoldige, forførte, et utslag av allmuens dumhet, påvirkelighet, råskap. Hauge var en bedrager eller svindler, tappet godtroende småfolk for penger. Ikke verdt beskrivelsen som religiøs entusiast eller fanatiker, han var en som utnyttet bondens svake sider. s439

Hauge er en pikaresk skikkelse. Bondesønnen som målbinder embetsmenn, går inn og ut av fengsel, er på flukt fra lensmannen, diskuterer med prestene, reiser og jobber, kler sg ut, bor blant samer, starter fabrikker. (Ref Boyer: Hauge er en minimally counterintuitive skikkelse.)

Byvenner

Hauges beretninger antyder at pietismens gjennombrudd i 1730-40-årene var et jordskjelv i norsk kultur som du kunne se sporene av seksti år senere. Haugianerne skapte ikke vekkelse i en stillestående allmue, men oppnåde så mye fordi pietistene hadde gått foran. s491