Den protestantiske arbeidsetikken, Max Webers teori om kapitalismens opprinnelse, er interessant, men spekulativ og utdatert, og bygger på en misforståelse av kalvinistisk teologi. I dag overlever begrepet mest i en degenerert moralistisk form, altså noe sånt som dette: Vi har et godt samfunn fordi vi har en protestantisk arbeidsetikk. Det betyr at du har en plikt til å jobbe hardt og leve nøkternt, slik at det ikke går med oss som med katolske land.

Med andre ord, protestantisk arbeidsetikk har endt opp som en uinteressant misforståelse av noe som i utgangspunktet var en interessant misforståelse.

Utdrag fra Å sette verden i brann:

Kallstanken må ikke forveksles med «den protestantiske arbeidsetikken», en idé som var spekulativ da den ble lagt frem i 1905, og som i dag stort sett brukes av folk som ikke forstår den.

I hverdagstale er protestantisk arbeidsetikk en måte å si at nordeuropeere er flittige og søreuropeere late. Hurra for oss. Kommentatorer bruker begrepet til å forklare hvorfor Hellas og Italia har økonomiske problemer, og til å advare nordmenn mot hva som skjer hvis vi blir for late. Men det den tyske sosiologen Max Weber ønsket å gjøre i The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism, var noe langt enklere. Han ville bare forklare hvordan kapitalismen oppstod. Han mente at det fantes en slags «kapitalismens ånd». Denne hadde funnet bedre grobunn i protestantiske land, og Weber mente at noe av forklaringen lå i protestantisk teologi.

Kapitalismens ånd, mente Weber, er tanken om at det å samle penger har en verdi i seg selv. Derfor bør man organisere livet systematisk for å få mest mulig penger ut av tiden man har på jorden. «Tid er penger», som Benjamin Franklin skrev i 1748: Betal gjelda i tide, jobb litt lenger, spar litt mer, og for hver dag som går, øker renten og renters rente, og du skal finne velstand, suksess og kredittverdighet. Før kapitalismen, sa Weber, jobbet folk til de hadde nok. Under kapitalismen sluttet man aldri å jobbe. Helst skulle man ikke bruke pengene heller.

Weber mente at kapitalismens ånd minnet mye om kalvinisme eller reformert kristendom. Dette var den retningen av protestantismen som var mest utbredt i Frankrike, Nederland, England, Skottland og flere av de amerikanske koloniene. Foreldrene til Benjamin Franklin var puritanere, en engelsk form for kalvinisme.

Kalvinister trodde på predestinasjon. Det betyr at før du ble født, bestemte Gud om du skal bli frelst eller gå fortapt, og det er ingenting du kan gjøre med det. Det hjelper ikke å være et godt menneske. Det hjelper ikke å gå i kirken og gi livet ditt til Jesus.

Det er ingen måte du kan påvirke Guds beslutning på.

Du kan ikke engang vite sikkert om du er en av de heldige utvalgte. Men du kan lete etter tegn. Hvis Gud har valgt å frelse deg, vil han vise sin nåde i livet ditt. Et av tegnene på at du er utvalgt, kan være at du går i kirken og lever som en god kristen.

Dette er litt bakvendt, men ikke så underlig som det høres ut. Kalvinister mener at du ikke kommer til himmelen fordi du er en god kristen. Du er en god kristen fordi du har blitt valgt ut til å komme til himmelen. Både ditt gode liv her på jorden og ditt evige liv i himmelen har samme årsak: Guds nåde. Og Gud er helt og fullt utenfor din kontroll.

Weber mente at dette måtte skape en uutholdelig helvetesfrykt blant kalvinister. De måtte være desperate etter å finne tegn på at de var utvalgte. Derfor levde de asketiske og systematiske liv hvor alt var planlagt i henhold til Guds vilje.

Et av tegnene på Guds gunst var økonomisk velstand, mente Weber. Gud viser sin nåde ved å sørge for at det går bra for deg. Derfor var det ikke galt å tjene penger, sa puritanerne, bare galt å sløse dem bort på fjas. Og dermed endte de opp som hardtarbeidende, måteholdne kapitaleiere. Det var bare et kort skritt videre til ren kapitalisme.

Onkel Skrue er den perfekte weberske kalvinisten. Han jobber dag og natt med å samle penger, og alt han bruker dem til, er å fylle pengebingen sin. Han kommer til og med fra Skottland, et av kalvinismens kjerneområder. Kapitalismen, i Webers teori, oppstår den dagen Onkel Skrue finner ut at han ikke skal la pengene ligge og støve ned, men investere dem.

The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism er en god nøkkel for å forstå Onkel Skrue.

Den er ikke fullt så god for å forstå kalvinister. Weber tok nemlig feil. Kalvinister så ikke penger som et tegn på at de var utvalgte. Det var greit å tjene penger, men du måtte ikke la deg forføre av dem. Gud bryr seg ikke om jordlig gods, og det bør ikke du gjøre heller, mente de. Bruk pengene på noe godt, som å hjelpe naboen din.

At du levde et godt kristent liv og gjorde gode kristne gjerninger, kunne være et tegn på at du var utvalgt. Men at bankkontoen din var full, var det ikke.

Weber var også innom Luthers kallstanke, men misforstod den. Han trodde at den var en slags «Skomaker, bli ved din lest»-filosofi: Gud har dømt deg til et kall, et lodd du bare må akseptere og gjøre det beste ut av.

Du kan se det fra den siden også, spesielt i et samfunn hvor mange ikke kan velge sine egne roller. Men Weber fikk ikke med seg hvordan Luther ønsket å fylle hverdagsrollene med mening og kjærlighet.

Den protestantiske arbeidsetikken var en spennende idé fra en original tenker, og det er ikke Webers feil at andre har brukt den til mer enn den var ment for. Men sosiologene og økonomihistorikerne har beveget seg videre siden 1905. I dag fremstår ideen som et noe ustødig byggverk, med den ene vaklende klossen oppå den andre. Spekulativ psykologi stablet på tvilsom teologi, stablet på en mulig korrelasjon. Det som står tryggest, er observasjonen om at en flittig asket gjerne samler mer penger enn en lat ødeland.

Tilbake til ordboka eller start